Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke raser ville passet oss?


Enits
 Share

Recommended Posts

Ja jo, jeg liker jo whippet. De er søte osv. hvordan er det iforhold til pels og røyting?

Jeg har noe som går tur her med 3 whippeter, og de ser så stakkarslig ut der de kommer kliss våte :P

Jeg har inntrykk av at det er litt forskjellig. Det kommer sikkert an på hva man er vant til også. Min røyter på samme måte som dvergpinscherne mine, altså lite. Da vi hadde BC kunne det ofte ligge litt hår i "kriker og kroker", det skjer aldri nå.

Selv om hun er hvit, så ser vi aldri hår rundt om. Ligger hun i vår mørke tøysofa, så ser vi hvite hår der hun ligger, men de kan børstes av eller rulles av med klesrulle. Altså ingen "dalmatinerhår" på vår.

De hvite røyter ofte litt mer enn de andre har jeg skjønt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 74
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

En blomst til deg for å foreslå skotsk hjortehund. Og man skal egentlig ikke nappe de heller. Går ut ifra det er pga utseendet rasen utgår? Da de passer kriteriene dine på alle måter, og

Ja, jeg skjønner at det må komme som et sjokk hver sesong at bikkjer med dobbel pels, som fint kan bo ute under polare forhold, røyter.

alle rasene jeg tenker når jeg leser kravene sier du jo nei til så jeg vet ikke helt, altså retriever røyter ikke året rundt, labradoren og golden har ikke lik pels i det hele tatt. Springeren kan du

Jeg har inntrykk av at det er litt forskjellig. Det kommer sikkert an på hva man er vant til også. Min røyter på samme måte som dvergpinscherne mine, altså lite. Da vi hadde BC kunne det ofte ligge litt hår i "kriker og kroker", det skjer aldri nå.

Selv om hun er hvit, så ser vi aldri hår rundt om. Ligger hun i vår mørke tøysofa, så ser vi hvite hår der hun ligger, men de kan børstes av eller rulles av med klesrulle. Altså ingen "dalmatinerhår" på vår.

De hvite røyter ofte litt mer enn de andre har jeg skjønt.

Hvordan er det iforhold til hår på klærne da?

Om jeg er borti goldenen til svigerfar er jeg hvit etterpå.. Det ønsker jeg ikke med hunden vi skal få oss. Litt hår er greit, men jeg vil ikke ha hår overalt, både hus og klær og i maten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du har helt rett. Jeg har alltid ønsket meg en shiba siden jeg møtte en når jeg var 15. Men det var før jeg ble obs på at det eksisterer forskjellige egenskaper i forskjellige hunder. Og jeg er derfor usikker på om den ville passet inn i vår hverdag.

Jeg har jo fulgt godt med når du beskriver dine hunder, og de høres skikkelig herlige og gøyale ut. Men, jeg ønsker meg virkelig ikke en ny mezzi-opplevelse.

Jeg har heller ikke erfaring med primitive urhunder så den skremmer meg litt.

Og så er det begrenset hvor mye aktivitet vi vil kunne tilby i en hverdag når man skal få alt til å gå opp. Jobb, henting av unge på sfo, lekser, middag osv og brått er det jo sengetid kl 8 for minsten, og da er det ikke bare bare å skulle kunne gå ut på tur etter det. Derfor har vi ikke mulighet for mer enn 30-60 minutters tur/aktivisering i hverdagen. (får selvfølgelig tissetur morgen og kveld og etter behov i tillegg)

Men har du kjennskap til kennel enerhaugen? Som ligger i Bergen? Har han gode raserepresentanter? Jeg kunne jo fått til et besøk der for å oppleve rasen på nært hold og få litt mer inngående informasjon?

Ja, Christen er den som har holdt på med rasen lengst i Norge, og har både hunder av den ekstremt sosiale sorten (fordi han jeg tenker på har vokst opp på kennel i Japan og er helt utsulta på menneskelig kontakt), noen som er litt mer beskjedne, og noen som gjør riktig så mye ut av seg og hopper opp i sofaen og klemmer seg inn mellom dere. :)

Ja, jeg forteller fine og gøyale historier om Sirkus Samurai. Jeg elsker de hundene, hands down. Men legg også merke til alle de gangene jeg forteller om sider som kan være utfordrende. Det er feks en grunn til at Imouto enda ikke har hatt noe kull, til tross for at hun er godt over tre år gammel. Hun kan være ganske heftig mtp vokt overfor andre hunder, men er samtidig verdens mjukeste og enkleste hund. Jeg har derfor vurdert henne tett hele veien. Andre hadde neppe vært like kritiske, men det får være deres sak. Men jeg pleier å si at jeg er VELDIG glad for at det var Aiko som blei min første shiba, og ikke søstra, for da hadde hun nok vært en helt annen hund fordi jeg hadde måtte prøve og feile litt mer. Aiko er verdens mest stabile, så der har feilmarginen vært uendelig. Med Imouto har det måttet være rett hele veien, mest mtp håndtering og støtte.

Jeg trur at dere vil trives bedre med en rase med en mer selskapshund-profil (og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de bittesmå, altså), en rase avla fram for å jobbe/være tett på menneskene sine. De er vanligvis fornøyde med småturer (men kjempeglad for mer, bevares), og får mest ut av å være sammen med familien sin. Det er her diskrepansen mellom shibaer og selskapshunder blir mest tydelig, synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, Christen er den som har holdt på med rasen lengst i Norge, og har både hunder av den ekstremt sosiale sorten (fordi han jeg tenker på har vokst opp på kennel i Japan og er helt utsulta på menneskelig kontakt), noen som er litt mer beskjedne, og noen som gjør riktig så mye ut av seg og hopper opp i sofaen og klemmer seg inn mellom dere. :)

Ja, jeg forteller fine og gøyale historier om Sirkus Samurai. Jeg elsker de hundene, hands down. Men legg også merke til alle de gangene jeg forteller om sider som kan være utfordrende. Det er feks en grunn til at Imouto enda ikke har hatt noe kull, til tross for at hun er godt over tre år gammel. Hun kan være ganske heftig mtp vokt overfor andre hunder, men er samtidig verdens mjukeste og enkleste hund. Jeg har derfor vurdert henne tett hele veien. Andre hadde neppe vært like kritiske, men det får være deres sak. Men jeg pleier å si at jeg er VELDIG glad for at det var Aiko som blei min første shiba, og ikke søstra, for da hadde hun nok vært en helt annen hund fordi jeg hadde måtte prøve og feile litt mer. Aiko er verdens mest stabile, så der har feilmarginen vært uendelig. Med Imouto har det måttet være rett hele veien, mest mtp håndtering og støtte.

Jeg trur at dere vil trives bedre med en rase med en mer selskapshund-profil (og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de bittesmå, altså). De er vanligvis fornøyde med småturer (men kjempeglad for mer, bevares), og får mest ut av å være sammen med familien sin. Det er her diskrepansen mellom shibaer og selskapshunder blir mest tydelig, synes jeg.

Du har helt rett!

Jeg har bitt meg merke i både det positive og negative, derfor jeg er så skeptisk. Og ja, er nok mer selskapshundmateriale vi må finne i vår neste hund. Kan ikke gamble på at man får et individ som er det vi ønsker oss når variasjonene er så store.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje du kan skrive litt om hvordan en basenji ville passet inn iforhold til det vi kan gi og hvilke kriterier vi har?

Er ingen basenjiekspert, men lærevillig og førerorientert er ikke akkurat det som slår meg fra min begrensede basenjierfaring. Også usikker på hvor grei de er å ha løse, men det kan jo andre bekrefte/avkrefte. :P

Og siden du nevnte dette med whippeter og regn etc. Er ikke basenjier gjerne likedan?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ingen basenjiekspert, men lærevillig og førerorientert er ikke akkurat det som slår meg fra min begrensede basenjierfaring. Også usikker på hvor grei de er å ha løse, men det kan jo andre bekrefte/avkrefte. :P

Og siden du nevnte dette med whippeter og regn etc. Er ikke basenjier gjerne likedan?

Eneste jeg har kjennskap til iforhold til basenjier er det jeg leser om jippi og kamar, og de virker veldig ålreite :)

Men jo vi vil få samme "problematikk" iforhold til regn og at de må kles på. Men det er noe vi fint kan leve med om alt annet blir riktig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har helt rett!

Jeg har bitt meg merke i både det positive og negative, derfor jeg er så skeptisk. Og ja, er nok mer selskapshundmateriale vi må finne i vår neste hund. Kan ikke gamble på at man får et individ som er det vi ønsker oss når variasjonene er så store.

Jeg mener jo at shibaer kan passe til mange, altså, men at det må være nettopp de spesielle sidene ved rasen en ønsker seg, ikke noe en sier en "kan leve med". Men nå kjenner jeg jo din hundeeierhistorie, og tenker at det er veldig fint for dere å få en så ukomplisert rase som mulig. :)

Edit: Jeg ville sjekka ut dansksvensk gårdshund. DET trur jeg er noe for dere! :wub::banana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med dansk-svensk gårdshund?

Jeg kjenner kun ett individ fra den rasen og hjelpe meg den er skummel! :P

Men jeg har jo sett at tatiana (eller hvordan det skrives) driver oppdrett med mange flotte hunder, så den er noe jeg kan se mer på. Men er den røytingen for eksempel jeg ikke er så glad i :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

alle rasene jeg tenker når jeg leser kravene sier du jo nei til så jeg vet ikke helt, altså retriever røyter ikke året rundt, labradoren og golden har ikke lik pels i det hele tatt. Springeren kan du klippe ned og ellers passser jo i mange av boksene.

Shiba,basenji,whippet ol går overhodet ikke under lettlært og førerorientert.

Hva med noe helt annet? snuser rasene? kommer i alle størrelser og trenger bare at de blir nappet i ny og ne, røyter ikke etc. @Line vet jo mer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener jo at shibaer kan passe til mange, altså, men at det må være nettopp de spesielle sidene ved rasen en ønsker seg, ikke noe en sier en "kan leve med". Men nå kjenner jeg jo din hundeeierhistorie, og tenker at det er veldig fint for dere å få en så ukomplisert rase som mulig. :)

Edit: Jeg ville sjekka ut dansksvensk gårdshund. DET trur jeg er noe for dere! :wub::banana:

Ja, jeg vil ikke ha noe mer vanskelig hundehold! :)

Min første hund var ukomplisert. Helt perfekt faktisk. den var blanding av schafer og labrador. Men jeg skal ikke ha blanding igjen. Og både schafer og labrador som renrase utgår for min del.

Jeg er veldig glad i lapphunden, men jeg er redd for å få den samme opplevelsen igjen, selv om vår erfaring er det store unntaket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ahh jeg skjønner. Da utgår begge de tibetanske :P

Hvordan er mentaliteten på papillon/phalene da?

Det har vært en del snakk om biting av mennesker hos papillon. Flere veterinærer har sagt til meg at de er blitt bitt av papillon, og det har vel vært flere slike historier her inne på sonen og fra bekjente av meg. Men jeg tror at om du finner en god oppdretter som har fokus på mentalitet og ikke bare utstillingstitler, så kommer du nok helt fint unna det problemet :) Det er mulig dette var et større problem før. De er glade, lettlærte og gøyale hunder. Blondie er supersosial og elsker alle mennesker. Kjempe flink og rolig med barn, men gir beskjed ved å knurre om hun syns de er for mye (og det syns jeg er bra, vs å ikke gi beskjed og bare bite de om det blir for mye, da har man muligheten til å ta hunden bort fra situasjonen før det går for langt). De er lettlærte hunder som kan være med på alt, men krever heller "ingenting". Blondie er fryktaggresiv mot andre hunder, men dette er nok henne som individ og ikke noe som gjelder rasen :)

Hva med dansk-svensk gårdshund?

Jeg har inntrykk av at disse også har en del vakt i seg. Venninnen min sin har ihvertfall lett for å bjeffe om hun ser noe nærme seg eiendommen deres. De er heller ikke spesielt glad i regn og røyter en god del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

alle rasene jeg tenker når jeg leser kravene sier du jo nei til så jeg vet ikke helt, altså retriever røyter ikke året rundt, labradoren og golden har ikke lik pels i det hele tatt. Springeren kan du klippe ned og ellers passser jo i mange av boksene.

Shiba,basenji,whippet ol går overhodet ikke under lettlært og førerorientert.

Hva med noe helt annet? snuser rasene? kommer i alle størrelser og trenger bare at de blir nappet i ny og ne, røyter ikke etc. @Line vet jo mer.

Ja jeg vet. Det er ikke enkelt for jeg er så kresen på alt! :P

Labrador og golden har ulik pels, men det er ikke hunder jeg vil ha. (har hatt de i nær slekt og fått kjennskap til de på nært hold)

Flat blir for vimsete for meg.

Belger hadde funket men de blir for intens og krever for mye iforhold til hva jeg kan gi.

Puddel liker jeg ikke iforhold til utseende og pelskvalitet.

Terriere utgår da jeg ikke liker den type hund. Snusere er jeg ikke særlig interessert i heller.

spanielhundene har jeg også negative erfaringer med.

Til syvende og sist kommer jeg vel frem til at det er lapphunden som er hunden for oss. Jeg er bare så redd for den på bakgrunn av erfaringen med mezzi.

dansk svensk gårdshund er en hund jeg har vurdert tidligere og er absolutt en hund jeg bør sjekke mer rundt. Kanskje jeg får møtt noen individer fra den rasen så jeg kan lære litt mer om den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, lapphundene på sonen virker da ikke som gale troll liksom. Selvom mange sier voksen hund er tryggere er det jo ikke det, Issi ble ikke fremstilt som et nervevrak som tisset på seg liksom :P

Nei, vi har nok bare vært veldig uheldig med hunden vi fikk. Og det handler nok mye om oppveksten hans da ingen av hans kullsøsken eller andre fra samme oppdretter har hatt de samme problemene.

men jeg tenker likevel det kan være greit å sjekke om det er andre raser der ute som oppfyller de samme kravene som lapphunden gjør. Og så må jeg vel kanskje bare bite i det sure eplet å få meg valp neste gang :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner to tibetanske spanieler. Ikke i overkant sta, og de har fin hverdagslydighet. Aldri hørt dem bjeffe, veldig omgjengelige og koselige. Men dette er TO av en relativt stor(i antall) rase, så ta det jeg sier med en klype salt.

Ikke noe problem for meg å gå med svarte klær og ha en papillon i alle fall. Fordelen er jo også at hårene er såpass lange at de sitter ikke nevneverdig fast. Klesrulle eller å bare plukke av går helt fint.

Mentaliteten er litt opp og ned på papillon føler jeg. Noen er ganske nervøse og skvetne av seg, mens andre er tøffe og mer frempå og ting preller mer av. Med god research vil det nok ikke være vanskelig å finne de som er mer frempå og mindre nervøse. Jeg er i alle fall ganske fornøyd med papillon, og det blir definitivt fler i hus etterhvert. Glade, sporty, morsomme og tilpasser seg relativt fort. Glad i mental aktivisering, men går ikke på veggen om det ikke blir hver eller annenhver dag heller for å si det sånn. Den aller største ulempen er definitivt lyd. Jeg begynte med en gang å jobbe med å få bort lyden, men har foreløpig ikke klart å få bort så mye som jeg ønsker. Har fått redusert litt slik at hun slutter litt raskere, men ja.. Nå var hundene hos oppdretter ganske bjeffete av seg også, da. Gamle folk som hører dårlig :P Men jeg tror at med en papillon må du være forberedt på å få en del lyd. Ikke lyd som i at de gneldrer på alt og ingenting (det er ikke min oppfatning i alle fall), men varsling når det kommer folk.

En annen ting å være obs på er miniatyr-""syndromet"" - med f.eks. det som nevnes med biting. Khela har aldri bitt, og jeg kan ikke få meg til å tro at hun gjør det heller. Hun har vært i situasjoner hvor jeg ville egentlig sett på det som lite overraskende om hun hadde bitt, men hun viker bort i stedet. I mine øyne har dette med sosialisering å gjøre, samtidig litt arv.

Khela elsker barn og er veldig tålmodig. Hennes måte å si fra om at det er nok er ved å trekke seg unna eller gå til meg. Ikke så glad i menn, men det er fordi hun ble tidlig skremt av brodern dessverre. Hun er glad i mennesker generelt, men hun er ikke gal etter å hilse på alle hele tiden. Litt reservert, og det er for min del bare en fordel så lenge hun tåler mennesker etter å ha blitt litt mer kjent med dem. Viser aldri aggressive tendenser i det hele tatt. Alle hundene til oppdretteren var pittelitt reserverte, men elskelige, sosiale og glade hunder med en gang de fikk snust litt.

Ang klær, så har jo ikke papillon underull. Men jeg kler ikke på Khela før det er rundt -10 eller mer. Blir fort kald på potene da, så sokker brukes tidligere. Her varierer det også hvor vidt de gidder å gå i dårlig vær. Khela er dust når det regner, da går hun saakte og er pjusk. Men syns de tørker relativt fort heldigvis! Og hun er fisefin på gjørme. Der har jeg motsatt inntrykk av Blondie til @MegaMarie - hun er ikke like diva slikt sett?

--
Nå kjenner ikke jeg særlig til corgien, men @ kan vel svare litt der? Kan de passe? Poppa plutselig opp i hodet mitt.. Men de ønsker kanskje litt mer aktivisering?

Og uansett tror jeg at det for dere virker som at dere må komme over Mezzi-skrekken, innse at dere var utrolig uheldige dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er det iforhold til hår på klærne da?

Om jeg er borti goldenen til svigerfar er jeg hvit etterpå.. Det ønsker jeg ikke med hunden vi skal få oss. Litt hår er greit, men jeg vil ikke ha hår overalt, både hus og klær og i maten.

Jeg går med svarte klær, og er aldri dekket av hvite hår. Ligger hun på fanget mitt får jeg noen hvite hår på klærne, men de er det bare å børste vekk. Hår overalt blir det som sakt ikke, har aldri sett hår i mat, rundt om i huset, og slikt, annet enn der hunden ligger og sover. :)

Kan ikke sammenligne den type røyting med røytingen til en golden (eller hund med lignende pels). En grunn til at det bare er røytefrie eller korthårshunder (med whippet/dvergpinscherpels) som er aktuelt hos oss :sleep:

Men er det lapphunden som står ditt hjerne nærmest, så ville jeg satset på det jeg, og vært enda nøyere med oppdretter og linjer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner kun ett individ fra den rasen og hjelpe meg den er skummel! :P

Men jeg har jo sett at tatiana (eller hvordan det skrives) driver oppdrett med mange flotte hunder, så den er noe jeg kan se mer på. Men er den røytingen for eksempel jeg ikke er så glad i :)

En proff shiba-dame jeg kjenner avsluttet sitt oppdrett av shiba og gikk over til DSG fordi hun var lei røytingen til shibaene. Det synes jeg sa sitt om røytingen til shibaene. Ellers elsket hun shibaen som rase!
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang klær, så har jo ikke papillon underull. Men jeg kler ikke på Khela før det er rundt -10 eller mer. Blir fort kald på potene da, så sokker brukes tidligere. Her varierer det også hvor vidt de gidder å gå i dårlig vær. Khela er dust når det regner, da går hun saakte og er pjusk. Men syns de tørker relativt fort heldigvis! Og hun er fisefin på gjørme. Der har jeg motsatt inntrykk av Blondie til @MegaMarie - hun er ikke like diva slikt sett?

Du var mye flinkere enn meg til å skrive mye mer om dem! Enig med alt du har skrevet, det er nok mye individforskjeller ute å går :) Jeg kan eks ikke gå med svarte/mørke klær som tiltrekker seg hår. Da blir det fort mye hvitt på dem. Men jeg har funnet en svart bukse som ikke tiltrekker seg hår som jeg elsker :D Det blir mest hår fordi jeg sitter i sofaen hvor hunden er og har henne på fanget, ellers hadde det ikke blitt like mye hår.

Jeg tar på Blondie regndekken om det regner, mest fordi jeg syns pelsen tar kjempe lang tid å tørke :P På vinteren bruker jeg potesokker om det er mye snø og kaldt ute, eller om det er saltet. Da vil hun ikke gå pga snøballer mellom potene, kaldt eller fordi saltet svir. Hun er ikke glad i regn, på den måten at hun helst ikke vil ut om det bøtter ned, men blir gjerne med på en runde om det regner normale mengder, bare det ikke blir for langt (som den gangen jeg drog henne med på 2 timer lang fjelltur mens det pøsregnet :lol: ). Hun kan også syntes trening er litt kjipt i regn. Blondie hopper ikke uti gjørmedammer med vilje, men bryr seg ikke så mye om hun må løpe gjennom en :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bearded collie? Blir litt forvirret av pelskriteriene dine, dere vil ha lite pelsstell, men kan børste litt hver dag. Og børste litt hver dag er mye pelsstell i min bok og jeg har fått inntrykk av at litt børsting en(et par) gang(er) i uken er det som går igjen på de som har pelshunder. Så mulig beardis er helt feil, men de er så herlige så foreslår det uansett.

Men hva mener du er lite og hva er for mye pelsstell?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...