Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder og empati - staffen i søkelyset


Teserere
 Share

Recommended Posts

Åååå :wub: Tequila er litt slik som Dottie der :wub: Khela er følelses- og empatiløs :sleep: Griner jeg så ser Khela bare uforstående på meg, mens Tequila skal gjøre ALT hun kan for å trøste og kose og nusse :P
Haha. Akkurat som mine. Chess er supersøt og bryr seg alltid. Hun setter seg klin oppi en og ser en dypt inn i øynene. Virker virkelig som hun trøster. Leja er en svær egoist og tråkker rett over folk og ting for å selv få hevde seg. :P Der må jeg selv ta tak i henne og kose henne for å få den tørsten jeg trenger.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååå :wub: Tequila er litt slik som Dottie der :wub: Khela er følelses- og empatiløs :sleep: Griner jeg så ser Khela bare uforstående på meg, mens Tequila skal gjøre ALT hun kan for å trøste og kose og nusse :P

Her hadde nok whippeten reagert positivt, mens salukien hadde syns det var litt skummelt med den grinende damen :P Men så er han litt rar, da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha. Akkurat som mine. Chess er supersøt og bryr seg alltid. Hun setter seg klin oppi en og ser en dypt inn i øynene. Virker virkelig som hun trøster. Leja er en svær egoist og tråkker rett over folk og ting for å selv få hevde seg. :P Der må jeg selv ta tak i henne og kose henne for å få den tørsten jeg trenger.

Hahahah, dette begynner å bli skummelt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg være en skikkelig party pooper, men jeg stiller meg skeptisk til konklusjonen om at hunden viser empati. Jeg synes dette igjen handler om å tolke hundens atferd inn i en menneskelig referanseramme. Jeg synes noe av atferden vi ser like gjerne kan være forvirring, stress, lek eller demping.

Hvordan i alle dager kan en hund vite at hulking og holde hendene for ansiktet betyr at mennesket er lei seg?! Jeg tror mer at hulkingen kan høres nesten ut som en slags uling for hunden, noe som stimulerer til kontakt. Kanskje gjør det hunden opprømt eller noe usikker, og den svarer med iver og demping.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg være en skikkelig party pooper, men jeg stiller meg skeptisk til konklusjonen om at hunden viser empati. Jeg synes dette igjen handler om å tolke hundens atferd inn i en menneskelig referanseramme. Jeg synes noe av atferden vi ser like gjerne kan være forvirring, stress, lek eller demping.

Hvordan i alle dager kan en hund vite at hulking og holde hendene for ansiktet betyr at mennesket er lei seg?! Jeg tror mer at hulkingen kan høres nesten ut som en slags uling for hunden, noe som stimulerer til kontakt. Kanskje gjør det hunden opprømt eller noe usikker, og den svarer med iver og demping.

Jeg er enig at det kan diskuteres hvorvidt hunder kan vise empati. Men at det der staffen viser er dempende signaler er jeg helt uenig i.

Nå syns jeg det er interessant å følge med i dyreverden, og man ser mange eksempler på atferd som kan sidestilles med empati, sorg, kjærlighet osv. Selvom man ikke skal sette menneskelige følelser på dyr syns jeg ikke man skal feie under døren at de kan ha et bredere spekter av følelser enn de vi mennesker kanskje førts antok at dyr har. Interessant er det uansett.

Og til sist syns jeg det er et fint fokus på en rase som er så alt for ofte misforstått til å være et menneskespisende monster.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

HVORFOR skal det være så vanskelig for deg å tro at hunder har utviklet seg i NÆR sammenheng med menneskene, Tabris? Jeg blir nesten litt oppgitt av deg.

Vi VET at hunder viser oppsøkende, "bekymret" og kjærlig omsorg overfor andre hunder "in distress". For eksempel valper som blir etterlatt alene, hyler/uler/piper, for å få en reaksjon og oppmerksomhet fra forelder/andre voksne hunder i flokken. En voksen hund som uler/piper/"hulker", "roper" på flokken sin, og får da respons fra andre hunder. (Selv om vi mennesker er veldig på at med både valper og voksne hunder skal vi overse til de tier stille, så de lærer seg at det ikke nytter)

Hunder sørger om andre hunder dør. De viser "omsorg/bekymring" om andre er skadet/syke. Så hvorfor i alle dager skulle de ikke vise omsorg også overfor mennesker?

Jeg har STOR tro på at mange følelser hos dyr bare ikke er kartlagt ennå. Jeg har full tro på at nytelse og kjærlighet er en stor del av følelsesregisteret hos dyr. Rett og slett fordi det er evolusjonært nyttig å ha de følelsene. Elsker du barna dine, vil du gjøre alt for å beskytte dem. Nyter du maten du spiser eller et trygt og varmt sted å sove eller andre ting som er bra for deg, vil du oppsøke de tingene oftere.

Det er ikke SÅ mange år siden man ikke trodde dyr kunne føle smerte/redsel heller. At det kun var instinkter som styrte dem til å trekke seg unna smerte. Nå har de jo fått bevist at også fisk føler smerte.

Hvorfor i alle dager skal de ikke føle ting som omsorg/kjærlighet når de føler redsel og smerte? Det er evolusjonært et pluss å føle slike ting hvis man er et dyr som føder opp sine egne unger og/eller lever i flokk, det fører til et nærere bånd mellom individer.

Og at hunder da, som har blitt avlet for å fungere med og leve i samspill med mennesker over mange tusen år, kan føle empati(selv om jeg kanskje heller ville kalle det "omsorg" og "bekymring"), at de kan være bekymret for hvorfor et menneske er lei seg og ønske å gjøre noe med det, ser jeg ingen grunn til at ikke skal stemme.

En hundemor eller voksen hund reagerer sterkt på piping fra valper, og det tror jeg ikke er bare fordi instinktene skrur på en "bryter" i hodet som sier "gå og se hva det er og fiks det" når de hører lyden. Det er mye mer evolusjonært effektivt å ha en følelse som gjør at du ønsker å gå og sjekke det.

Mennesker og hunder (og enkelte andre dyr) reagerer på valpe/babylyder med bekymring, omsorg og et sterkt ønske om å tilfredsstille de behovene babyene/valpene legger for dagen. Jeg tror det er et instinkt hos oss begge, men jeg tror instinktet føler til at følelsene fremkalles hos oss begge.

Jeg sier ikke at hunder er mennesker, jeg vil ikke at de skal menneskeliggjøres, men jeg tror dyr generelt har mye mer følelser enn de fleste mennesker er villige til å akseptere. Jeg mener sterkt at alle dyremødre elsker ungene sine. Det er evolusjonært nyttig å elske noen som har dine gener, da vil du beskytte dem. Jeg tror og vi gjerne ikke vil tenke på det fordi vi ikke vil tenke på den stakkars kua som da står med følelsen av at ungen hun elsker og vil beskytte, er borte. Bare fordi hun skal produsere melk til oss.

Jeg tror ikke dyra står og tenker over hvor høyt de elsker noen og hvor mye de savner noen og hvorfor de gjør det og alt det der. Men jeg tror de har den følelsen av kjærlighet for noen som ikke man kan forklare, som en mor elsker sitt nyfødte barn og vil beskytte det, uten noen dypere forklaring på det. Ikke fordi man kjenner hverandre så godt og setter pris på det osv.

Og empati er en følelse jeg ikke tror man trenger høyt utviklet intelligens for å føle. Det er da bevist hos aper at etter at en mor mister en unge som dør, får hun høye nivåer av stresshormoner. Disse synker når de andre i flokken viser omsorg og sørger med henne. HVORFOR skal ikke andre dyr kunne føle det samme?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor? Fordi jeg tror det er for avanserte og komplekse følelser for en hund, i hvert fall i den forstand vi har det. Hvis en hund skulle følt like sterk kjærlighet overfor sine valper som vi gjør over våre barn så hadde vel de fleste tisper gått i kjelleren i årevis etter at et valpekull ble solgt eller at en valp døde. Joda, det er tisper som leter etter valpen et par dager, men så er det glemt. Det er OGSÅ viktig for overlevelse - en hund som går i kjelleren og sørger uten å klare å ta vare på selv vil ikke overleve.

Det er også forskning som tyder på at det spesielle morsinstinktet og beskyttertrangen tispemødre har, er noe som kun eksisterer i en gitt periode. Coppinger beskriver i boken "Dogs" hvor en tispe hadde født første valpen og deretter gått og lagt seg på et lunere sted. Valpen hylte etter mor der ute, men mor enset den ikke. Fordi hun fortsatt var midt i fødselen, og morsinstinktet hadde ikke blitt skrudd på enda. I følge Coppinger skrus dette av etter ca 13 dager, og han har erfart valper som hyler etter mor etter de 13 dagene, og mor reagerer ikke. Men i det tidsrommet, reagerer hun umiddelbart på hylingen.

Ergo er tispemoren først og fremst styrt av instinkt. At hun føler noe der og da har jeg ingen problemer med å se. Men når instinktet slår seg av, så er også følelsene borte. Og slik må det være. Tisper får kull etter kull, og de fleste vokser opp og lever egne liv og mange vil de aldri mer se igjen. Skulle de ha like dype, sterke og langvarige følelser overfor sine valper som vi har for våre barn så hadde det aldri fungert. Og hvis de ikke har slike sterke følelser overfor sine valper (bortsett fra kanskje når morsinstinktet slår seg på), hvorfor skulle de ha det for oss?

Angående demping som en forklarende årsak, så var det bare et eksempel. Som jeg også nevnte, så kan det være iver hvis det tolkes som et kallesignal, usikkerhet hvis de ikke vet helt hva vår atferd betyr osv.

Du må gjerne være oppgitt over meg, Nowisclee. Har ingen problemer med å forstå det, da jeg selv er oppgitt over de som umiddelbart tolker dette på mest romantiske måte uten å ta et steg tilbake og tenke litt mer nøkternt og edruelig over dette, og ikke automatisk tolke hunders atferd menneskelig.

Men ellers så er synes jeg også det er bra at vi får mer positivt fokus på staffer. :)

Edit: Jeg var unøyaktig når jeg skrev at det er morsinstinktet som skrur seg av etter 13 dager. Det jeg mente var mer spesifikt dette med å føle trang til å oppsøke og hjelpe en valp som roper på mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du tar opp temaet sorg (tispe som mister valp) så skal jeg komme med noen flere eksempler. Hvaler som får dødfødte unger, som i timesvis dytter ungen opp til overflaten i håp om at den skal puste (og flokken som holder sammen med moren). Elefantmoren som sørger i døgn hos den døde ungen sin (og flokken som ikke forlater henne, men holder vakt og passer på).

Mennesker som mister barn må da gå videre de også. Fordetom dyr har følelser i et annet tidsperskektiv har de ikke rett til å ha de samme følelsene som oss da eller? Kanskje de har de samme følelsene men ikke like sterke? Det er så veldig mye vi ikke vet enda.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så veldig mye vi ikke vet enda.

Signerer den!

Jeg kan bare svare for meg selv Tabris, men jeg har ikke nødvendigvis tolket dette i den mest romantiske måten selv om jeg ble begeistret. Uansett om man kaller dette empati, instinkt eller nysgjerrighet så var det ingen tvil om at staffen "catcha" hva som skjedde rimelig raskt, og handlet deretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mennesker som mister barn må da gå videre de også. Fordetom dyr har følelser i et annet tidsperskektiv har de ikke rett til å ha de samme følelsene som oss da eller? Kanskje de har de samme følelsene men ikke like sterke? Det er så veldig mye vi ikke vet enda.

Det handler jo ikke om hva de har rett til å ha, men hva de faktisk har.

Du har rett i at det er veldig mye vi ikke vet. Og derfor tolker vi hunders atferd forskjellig, utfra eget ståsted. Jeg er sterk motstander av antropomorfisme. Jeg vet jeg høres ut som om jeg tror hunden bare er instinkter og en robot, spesielt i kontrast til de andre innleggene her. Men det er ikke slik jeg ser det. Det er absolutt rom for at hunder kan ha mer emosjoner enn jeg tror. Og det er helt klart mye vi ikke vet om hvordan de tenker og føler.

Men jeg velger heller å stille meg avventende, og tolker hundens atferd utfra hva vi vet om hunders kroppspråk og reaksjonsmønster, fremfor å tillegge dem komplekse følelser det er svært usikkert om de har. For det er bare hunden som taper på det, hvis vi tillegger dem mer enn den kan og dermed begynner å forvente mer av dem enn de er i stand til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler denne boken av M. Bekoff: http://www.google.no/books?hl=no&lr=&id=TIW2D7eR_Y8C&oi=fnd&pg=PR17&dq=feelings+in+animals&ots=S2Di42leRW&sig=EjkD3a370NjkQ0XuzxZQcMSrR4k&redir_esc=y

Edit: den sier det meste av det jeg prøver å si, og er virkelig verdt å lese for ALLE, uansett om man er skeptisk til dyrs følelser eller ikke. Det er mange gode ting i den boken. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan bare svare for meg selv Tabris, men jeg har ikke nødvendigvis tolket dette i den mest romantiske måten selv om jeg ble begeistret. Uansett om man kaller dette empati, instinkt eller nysgjerrighet så var det ingen tvil om at staffen "catcha" hva som skjedde rimelig raskt, og handlet deretter.

Ja, det var det ingen tvil om!

Det er helt sant at det er mye vi ikke vet, men jeg føler noen ganger at det utsagnet blir brukt som en blanko-fullmakt som legitimerer hvilken som helst tolkning av hundens atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare klarlegge at jeg IKKE tror hunder er små mennesker, altså. Jeg tror ikke at de catcher alt vi tenker og føler, og jeg vil absolutt ikke at folk skal "overtolke" dem og behandle dem mer som mennesker enn som hunder, som de jo er. Men jeg mener at de har mye følelser og at de følelsene fortjener at man vet om dem/tar hensyn til dem. Selv om de ikke på noen måte reagerer som mennesker eller bør behandles som mennesker. Men at de har sitt eget følelsesregister, som man ikke bør skyve under en stol. Jeg mener at de bør ikke tolkes som mennesker med menneskefølelser, men som hunder med hundefølelser, og katter med kattefølelser osv. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sterk motstander av antropomorfisme selv jeg. Men utifra mine egne erfaringer gjennom et helt liv som dyreeier er jeg ikke i tvil om at dyr har følelser.

Det er ikke jeg heller. Det er vel ytterst få forskere i dag som mener at dyr ikke har følelser. Det vi er uenige om er hvilke følelser de har - og der er forskere også uenige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan i alle dager kan en hund vite at hulking og holde hendene for ansiktet betyr at mennesket er lei seg?!

Til dels enig i antropomorfismen her, men er dette noe verre enn at vi mennesker forstår at en hund har det vondt om den klynker og griner, eller at den kjeder seg, eller noe annet?

Jeg tror det er mye koevolusjon inne i bildet her, som må tas med i vurderingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dels enig i antropomorfismen her, men er dette noe verre enn at vi mennesker forstår at en hund har det vondt om den klynker og griner, eller at den kjeder seg, eller noe annet?

Jeg tror det er mye koevolusjon inne i bildet her, som må tas med i vurderingen.

Jeg tror vi har mye større mulighet for å tolke hundens atferd enn hunden har for å tolke vår. Vi har jo faktisk forsket på hundens atferd, lest bøker, har evne til refleksjon utover vår egen art osv. Hunder har ingenting av dette.

Men, ja, vi har koevolusjon også. F.eks at hunder er en av de få arter som forstår konseptet peking, noe ulver ikke gjør. Til og med små valper gjør det. Men jeg synes det er noe helt annet enn å tro at hunder har ko-utviklet komplekse emosjoner sammen med mennesket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...