Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Men svarene gjelder en baby på to uker, da har det ikke noe å si hvilken "side man liksom tilhører" men en side - babyens. Hvorfor skal alenetid bli prioritert foran babyen? Og hvis man har vært mye med andre så babyen har flere hovedpersoner, så blir det igjen noe annet enn det vi diskuterer.

Igjen, man har forskjellige behov. Da blir det vel det samme som at når pappaen til babyen er på jobb/handler e.l så kan ingen følge med på babyen mens man sover? For man MÅ være med babyen 24/7 selv om man kan få hjelp fra andre? Jeg dro ofte innom broren min og svigerinnen min da nevøen min var nyfødt, fordi babyen ikke ville sove. Type null søvn. Moren var totalt utslitt, og broren min måtte jobbe. Da passet jeg nevøen min mens moren fikk sove et par timer. Tror ikke han er helt traumatisert av det, altså.

Selvsagt. Jeg har vist respekt og forståelse for dilemmaet til krutsi (oppriktig, ikke sånn at jeg skriver en ting og sitter og mumler om hvorlig mødre den og den er som gjør sånn og sånn er). Jeg reagerer jo på det som treffer meg, for å høre at jeg er hysterisk, at jeg må slippe barnet, at jeg må ditt og datt, får jeg tidsnok høre fra bestemødre, naboer, forståsegpåere og alle andre. Jeg trenger ikke lese det her inne også, jeg trodde det var mer "forståelse" for sånt her.

Det er det nok også, ting blir formulert feil, men det er dritkjipt å lese likevel.

Men altså, det er et forum. Til blir formulert feil, og det blir tolket feil. Da kan man jo ikke skrive noe som helst her inne, fordi enkeltpersoner kan ta til seg noe av det på feil måte?

@raksha Gå og sov litt, da blir verden en litt bedre plass. :)

Guriland her er det NM i å tilegne andre andre meninger.

Jeg var den ene som uttrykte meg noe bastant til Krutsi, jeg kan ikke se at hun tok det såi ille opp, hun takket til og med for svaret. Andre derimot tok det ikke like greit. Når man spør på et åpent forum må man forvente å få svar. Jeg er ingen pedagog, når jeg mener ting så sier jeg det jeg mener og regner med at motparten greier ta til seg informasjon relevant til sitt liv uten at jeg trenger pakke det inn i lyserosa glanspapir.

Hun spurte fordi hun er nybakt mor. Å få såpass mange bastante svar er ikke alltid like greit da. Jeg satte i hvert fall mer pris på svar som "jeg gjorde det på den måten", i stedenfor "EN TO UKER GAMMEL BABY SKAL ALDRI VÆRE UTEN FORELDRENE SINE UANSETT GRUNN!!!!" (overdrevet, men dere skjønner). Jeg reagerte faktisk, selv om jeg er en av de som ikke har vært borte fra barnet mitt mer en tre netter ila de to årene, sett bortifra sykehusoppholdet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt. Jeg har vist respekt og forståelse for dilemmaet til krutsi (oppriktig, ikke sånn at jeg skriver en ting og sitter og mumler om hvorlig mødre den og den er som gjør sånn og sånn er). Jeg reagerer jo på det som treffer meg, for å høre at jeg er hysterisk, at jeg må slippe barnet, at jeg må ditt og datt, får jeg tidsnok høre fra bestemødre, naboer, forståsegpåere og alle andre. Jeg trenger ikke lese det her inne også, jeg trodde det var mer "forståelse" for sånt her.

Det er det nok også, ting blir formulert feil, men det er dritkjipt å lese likevel.

Jeg kan ikke huske å ha lest noe om noen som mener noe om dine valg, så jeg er litt usikker på hvorfor det skal treffe deg, for å være helt ærlig. Her var det snakk om hvorvidt krutsi skulle reise bort og spise middag hos et vennepar en kveld, ikke hvordan du burde gjøre det med Ida :)

---

Og ja, jeg syns det er både hysterisk og nedlatende av andre å si at det kan hun ikke. Hva som er riktig for deg og ditt barn, er ikke nødvendigvis riktig for andre mødre og deres barn. Sånn helt generelt. Det er direkte ufint å si at man står på barnets side, da insinuerer man mer eller mindre at det gjør ikke foreldrene, og hadde noen sagt noe sånt til meg så hadde jeg blitt rasende, samme fader hvor mye offentlig forum vi er på. Det er snakk om en ***** middag som varer i kanskje 3 timer, der babyen er hos barnevakt, hun blir ikke lagt igjen alene hjemme uten tilsyn. Det er ikke omsorgssvikt, folkens.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, det er et forum. Til blir formulert feil, og det blir tolket feil. Da kan man jo ikke skrive noe som helst her inne, fordi enkeltpersoner kan ta til seg noe av det på feil måte?

Men jeg har ikke lov å reagere på ting som blir skrevet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke huske å ha lest noe om noen som mener noe om dine valg, så jeg er litt usikker på hvorfor det skal treffe deg, for å være helt ærlig. Her var det snakk om hvorvidt krutsi skulle reise bort og spise middag hos et vennepar en kveld, ikke hvordan du burde gjøre det med Ida :)

---

Og ja, jeg syns det er både hysterisk og nedlatende av andre å si at det kan hun ikke. Hva som er riktig for deg og ditt barn, er ikke nødvendigvis riktig for andre mødre og deres barn. Sånn helt generelt. Det er direkte ufint å si at man står på barnets side, da insinuerer man mer eller mindre at det gjør ikke foreldrene, og hadde noen sagt noe sånt til meg så hadde jeg blitt rasende, samme fader hvor mye offentlig forum vi er på. Det er snakk om en ***** middag som varer i kanskje 3 timer, der babyen er hos barnevakt, hun blir ikke lagt igjen alene hjemme uten tilsyn. Det er ikke omsorgssvikt, folkens.

AMEN!

Men jeg har ikke lov å reagere på ting som blir skrevet?

Joda, men skjønner ikke hvorfor du skal ha deg frabedt å bli kalt hysterisk/hormonell, når ingen har sagt det om deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg som er direkte ufin hvis noen lurte, godt jeg vanligvis ikke sier alt jeg tenker høyt da.
Hvorfor ta sjansen på at babyen får stressreaksjoner for en ***** middag da? Den kan sove hele tiden og ikke merke noe, eller bli redd. Det vet man ikke på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg som er direkte ufin hvis noen lurte, godt jeg vanligvis ikke sier alt jeg tenker høyt da.

Hvorfor ta sjansen på at babyen får stressreaksjoner for en ***** middag da? Den kan sove hele tiden og ikke merke noe, eller bli redd. Det vet man ikke på forhånd.

Men dersom babyen blir redd så har man vel med seg telefon og kan dra fra middagen? Jeg har alltid, og sier fortsatt alltid at de som passer datteren min skal si i fra med en gang dersom det er noe slik at jeg kan hente henne igjen. Krutsi og mannen kjenner uansett barnet sitt best, til tross for at hun kun er 2 uker når den middagen er. Derfor syns jeg det blir veldig feil å påstå at man aldri kan ha barnevakt til sitt to uker gamle barn.

Lurer på hvordan det skal gå med E jeg da, hun som var igjennom så mye de to første ukene av livet sitt. For 2 uker gamle babyer (og yngre) skjønner ikke forskjell på at den er livstruende syk og at foreldrene evt skal i middag. Synes man skal passe litt på hva man sier til nybakte mødre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hjelp! Man traumatiserer vel ikke en baby fordi andre får passe på den noen timer den første mnd??

Hvorfor er det så svarthvitt, skal man enten ducktape baby til ryggen og aldri la andre enn pappa holde den, eller bare gi den bort til andre uten å bry seg? :lol: .

Edit: Blir man omgjort til en ren tjenestestasjon for baby når man har fått den? Syns det som soelvd og Lill skriver om noen timer for seg selv (uten baby) høres godt ut jeg, da.. være noe annet enn kun mamma (være bare seg selv og ikke ta hensyn en time eller to). Vet at det ikke var det som var i eksempelet med middag, men likevel.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du ikke, Marie, at Krutsi kjenner sitt barn bedre enn alle andre, akkurat som at du kjenner din datter bedre enn alle andre?

Krutsi spurte hva vi syntes og jeg svarte på det. Det er ikke engang sikkert at hun skal gå på den middagen. Nå har hun iallefall fått mange svar ( :lol: ) og gjør helt sikkert det hun føler er riktig.

Men jeg vil tro personligheten til babyen spiller mindre rolle på et så tidlig stadie.

@Martine det er ikke sikkert det er merkbart at en så liten baby får en stressreaksjon.

Og sykdom er selvfølgelig noe helt annet, vi snakker om noe som egentlig ikke er så viktig og som lett kan velges bort.

Jeg prøvde å finne ut om det er forsket noe på dette, men fant i første omgang bare dette:

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke sort hvitt i det hele tatt, men det blir gjort til det. Og når det blir dratt ut og brukt ord som omsorgssvikt, at man som nybakt mor har mistet hjernen sin og all evne til å tenke selv, at om man reagerer personlig rett fra levra så er man hormonell. :icon_confused:

Det her har jo gått over alle støvleskaft.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krutsi spurte hva vi syntes og jeg svarte på det. Det er ikke engang sikkert at hun skal gå på den middagen. Nå har hun iallefall fått mange svar ( :lol: ) og gjør helt sikkert det hun føler er riktig.

Men jeg vil tro personligheten til babyen spiller mindre rolle på et så tidlig stadie.

@Martine det er ikke sikkert det er merkbart at en så liten baby får en stressreaksjon.

Og sykdom er selvfølgelig noe helt annet, vi snakker om noe som egentlig ikke er så viktig og som lett kan velges bort.

Jeg prøvde å finne ut om det er forsket noe på dette, men fant i første omgang bare dette:

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

Litt irrelevant kilde, når forskningen er basert på at mor er borte en og to uker...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krutsi spurte hva vi syntes og jeg svarte på det. Det er ikke engang sikkert at hun skal gå på den middagen. Nå har hun iallefall fått mange svar ( :lol: ) og gjør helt sikkert det hun føler er riktig.

Men jeg vil tro personligheten til babyen spiller mindre rolle på et så tidlig stadie.

@Martine det er ikke sikkert det er merkbart at en så liten baby får en stressreaksjon.

Og sykdom er selvfølgelig noe helt annet, vi snakker om noe som egentlig ikke er så viktig og som lett kan velges bort.

Jeg prøvde å finne ut om det er forsket noe på dette, men fant i første omgang bare dette:

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

Babyen kan jo bli stresset i situasjoner med foreldrene sine også. Jeg tenker at stress er stress, uansett grunn når de er så små.

@ElZorro: Tror nok at @Krutsi klarer å tenke selv selv om hun er nybakt mamma, men det er fortsatt greit å ikke være såpass bastant i meningene sine, og uttrykke egne meninger på generelt grunnlag. Selv om noen mener at det er uaktuelt å dra fra ungen sin så mye som 2 timer, så gjelder ikke det alle. Jeg husker selv at det var vanskelig å vite hva som var greit og ikke når jeg var nybakt mamma. Med tanke på å ta med E ut på vinteren i all slags vær +++. Som nybakt mamma har man ofte mange spørsmål, og man tar gjerne til seg det de som har eldre barn sier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt irrelevant kilde, når forskningen er basert på at mor er borte en og to uker...

Som sagt så var det det jeg fant på to sekunder, men det står og at man kan være borte 1 - 2 timer med en baby på en måned.

Finn gjerne forskning som viser at det er helt i orden så skal jeg ikke si noe mer jeg.

@IW de trenger deg veldig mye de første tre månedene (tenk valpekasse med nyfødte...) Igjen, jeg snakker utifra at begge (eller alle) personene babyen har knyttet seg til forsvinner på en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt så var det det jeg fant på to sekunder, men det står og at man kan være borte 1 - 2 timer med en baby på en måned.

Finn gjerne forskning som viser at det er helt i orden så skal jeg ikke si noe mer jeg.

@IW de trenger deg veldig mye de første tre månedene (tenk valpekasse med nyfødte...) Igjen, jeg snakker utifra at begge (eller alle) personene babyen har knyttet seg til forsvinner på en gang.

Men det er jo ikke snakk om å levere babyen til en totalt fremmed person.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at foreldrene kjenner barnet sitt best, selvom det bare er to uker, og at man sikkert i forkant klarer å gjøre seg opp en mening om ungen ser ut til å kunne slappe av selvom mamma og pappa er utenfor rommet. Er det en superneedy baby som trenger å ligge klistret inntil mamman sin for å ikke få panikk, så regner jeg ikke med Krutsi kommer til å ville reise vekk. Men dersom ungen ser ut til å kunne sove fint, slappe av, spise maten sin fra flasken osv, så vil et par-tre timer uten mamma og pappa mest sannsynlig gå helt strålende. Ungen vil jo være i trygge hender hos noen andre som kan si ifra dersom ting skulle skjære seg.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Martine Selvfølgelig er alle forskjellige. Og jeg sier jo også at jeg uttrykte meg vel bastant. Og jeg sier også at jeg på ingen måte er en pedagog og at jeg har en tendens til å uttrykke meg slik. Men jeg kan ikke se at mottakeren tok det ille opp i det hele tatt? Så hvorfor tenner da hele baby og barnetråden og flere til på alle pluggene og kaller meg inndirekte hysterisk? Hvorfor ble denne tråden så innmari utrivelig plutselig?

EOD for min egen del, dette her ble virkelig virkelig blåst ut av proposjoner.

Edit: Hva om en mod deler dette til egen tråd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo ikke snakk om å levere babyen til en totalt fremmed person.

Jeg syntes diskusjonen må gå videre som generell, men utgangspunktet er vel en 2 uker gammel baby som skal bli passet av noen den ikke har rukket å bli tett knyttet til enda. Hvis ikke er jeg med i diskusjonen på feil premisser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Martine Selvfølgelig er alle forskjellige. Og jeg sier jo også at jeg uttrykte meg vel bastant. Og jeg sier også at jeg på ingen måte er en pedagog og at jeg har en tendens til å uttrykke meg slik. Men jeg kan ikke se at mottakeren tok det ille opp i det hele tatt? Så hvorfor tenner da hele baby og barnetråden og flere til på alle pluggene og kaller meg inndirekte hysterisk? Hvorfor ble denne tråden så innmari utrivelig plutselig?

EOD for min egen del, dette her ble virkelig virkelig blåst ut av proposjoner.

Edit: Hva om en mod deler dette til egen tråd?

Fordi de som sier det er greit å ha barnevakt når babyen er 2 uker indirekte blir kalt uansvarlige, hensynsløse og egoistiske.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi de som sier det er greit å ha barnevakt når babyen er 2 uker indirekte blir kalt uansvarlige, hensynsløse og egoistiske.

Nei, det er det dere selv (for å dele oss opp i to lag, som det så fint ble gjort tidligere her) som har gjort. Jeg og @ida som startet dette rabalderet her med å være så innmari grusomt bastante vi har ikke sagt noe som helst i den retningen.

Nå, EOD for min egen del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er det dere selv (for å dele oss opp i to lag, som det så fint ble gjort tidligere her) som har gjort. Jeg og @ida som startet dette rabalderet her med å være så innmari grusomt bastante vi har ikke sagt noe som helst i den retningen.

Nå, EOD for min egen del.

Dere sier jo at 2 uker gamle babyer ikke en gang skal ha barnevakt så foreldrene kan handle pga tilknytningen. Hva mener dere da at foreldrene til de som har barnevakt såpass små er da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere sier jo at 2 uker gamle babyer ikke en gang skal ha barnevakt så foreldrene kan handle pga tilknytningen. Hva mener dere da at foreldrene til de som har barnevakt såpass små er da?

Ingen trenger å være to for å handle.

Og, tro det eller ei, selv om jeg mener at to uker gamle barn ikke skal være vekke fra sine primærtilknytningspersoner (presiserer MOR OG FAR) betyr det ikke at jeg dømmer de som gjør det på den måten.

(Og nei, jeg snakker ikke om ekstremsituasjoner som kuvøsebabyer -de får gjerne tilrettelagt finfin nærhet, til og med hud mot hud, ei heller skrikeunger hvor mor og far trenger avlastning.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen trenger å være to for å handle.

Og, tro det eller ei, selv om jeg mener at to uker gamle barn ikke skal være vekke fra sine primærtilknytningspersoner (presiserer MOR OG FAR) betyr det ikke at jeg dømmer de som gjør det på den måten.

(Og nei, jeg snakker ikke om ekstremsituasjoner som kuvøsebabyer -de får gjerne tilrettelagt finfin nærhet, til og med hud mot hud, ei heller skrikeunger hvor mor og far trenger avlastning.)

Hva med aleneforeldre?

Kuvøsebabyen min fikk null nærhet de første 4 døgnene. Hun lå pakket i en dress, og vi fikk så vidt lov til å røre henne. Ved stell ble hun proppet enda fullere av morfin. Dvs null hud mot hud før etter fire døgn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest enkelte deler i denne tråden skulle man nesten tro at babyhjernen ikke tåler noe negativt før man blir traumatisert for resten av livet.

Babyer og barn er jo laget for å tåle å vokse opp, slå seg litt og allikevel overleve. Gjelder ikke noe av det samme mentalt? Er det kun skjelettet som tåler å få seg en liten dult? Hvor går grensa mellom fornuft og hysteri? Det er jo nesten like interessant som grensa mellom fornuft og for mye "ja ja, det går vel fint", hehe.. :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...