Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?

[Guest 2ne]

Kan man ikke bare gjøre det som er riktig for seg uten at det betyr at man er hverken hysterisk eller uansvarlig?

Det er fullt mulig at vi ikke leser samme tråd, men det er flere her som har skrevet at de syns det er uansvarlig å sende barn ut med hund, og selv om jeg prøver å ikke lese med feil briller, eller tolker det så positivt som jeg bare kan, så syns nå ganske mange av de som har svart i denne tråden at det er uansvarlig å sende barn ut med hund. Når jeg da har sendt mine barn ut på tur med hund, så betyr jo det at ganske mange som har svart i denne tråden syns at jeg er uansvarlig. Når jeg har vært et barn som har vært ute på tur med hund, så syns ganske mange at de voksne rundt meg var uansvarlig. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, så er man uansvarlig.. Det er liksom ingen annen måte å tolke det på. Og er man uansvarlig, så gjør man strengt tatt noe galt? Såå, jo.. Det er åpenbart en riktig og en gal her

Men jeg lever fint med det jeg altså. Yngstebarnet er 16 år nå hun, og har egen hund. Ingen av oss har vært utsatt for noe alvorlig, ingen av oss har utsatt noen for noe alvorlig. Antageligvis bare rein skjær flaks, om vi skal tro enkelte innlegg her i tråden (og jeg kan godt gå gjennom og sitere, om det skulle være ønskelig ).

[MiO]

Litt av en tillit til andre foreldre •ler•

!?! Og det sier DU? Som sitter og sier at andre foreldre er "hysteriske" om de ikke tillater barnet å gå tur med hunder alene? Du viser jaggu meg ikke et grann av tillit selv til andre foreldres avgjørelser!

Og dette sier du UTEN at du overhodet tenker på å spørre deg selv (eller andre) om det kanskje kan ligge noen flere årsaker bak det, som f.eks. helsemessige årsaker?

Jeg hadde forventet mer av en i ditt yrke. Du sitter og hånler og kaller andre for hysteriske, bare fordi de ikke deler din oppfatning av barn og hund.

Dette er virkelig stygt gjort - spesielt av en i din profesjon som burde ha sett så mye at du visste at ikke alt er som det ser ut utenpå bestandig.

[Guest 2ne]

Dette er virkelig stygt gjort - spesielt av en i din profesjon som burde ha sett så mye at du visste at ikke alt er som det ser ut utenpå bestandig.

Unnskyld, men her inne er vel Amenity en hundeeier som alle oss andre? Det er vel en anelse usaklig å dra inn hva hun jobber som, så lenge hun ikke uttaler seg som fagperson, eller?

[Pringlen]

Det generelle hysteriet blandt mange er i hvert fall større i dag enn før. Og altfor mange barn ilegges altfor mange begrensninger pga dette hysteriet.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Ja, og at den oppvoksende generasjonen omtales som "curlinggenerasjonen" er tatt heelt ut av det blå ser det ut til

[Margrete]

Unnskyld, men her inne er vel Amenity en hundeeier som alle oss andre? Det er vel en anelse usaklig å dra inn hva hun jobber som, så lenge hun ikke uttaler seg som fagperson, eller?

Denne kan jeg ikke trykker liker på, for den trengs en gang til! Så enig!

[xxx12345]

Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et diskusjonstema engang jeg..

Unger er forskjellige, hunder er forskjellige, turområdene er forskjellige, oppdragelse av både to- og firbeinte er forskjellige - det går ikke an å ha en fasit på dette.

[Mari]

Det er fullt mulig at vi ikke leser samme tråd, men det er flere her som har skrevet at de syns det er uansvarlig å sende barn ut med hund, og selv om jeg prøver å ikke lese med feil briller, eller tolker det så positivt som jeg bare kan, så syns nå ganske mange av de som har svart i denne tråden at det er uansvarlig å sende barn ut med hund. Når jeg da har sendt mine barn ut på tur med hund, så betyr jo det at ganske mange som har svart i denne tråden syns at jeg er uansvarlig. Når jeg har vært et barn som har vært ute på tur med hund, så syns ganske mange at de voksne rundt meg var uansvarlig. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, så er man uansvarlig.. Det er liksom ingen annen måte å tolke det på. Og er man uansvarlig, så gjør man strengt tatt noe galt? Såå, jo.. Det er åpenbart en riktig og en gal her

Men jeg lever fint med det jeg altså. Yngstebarnet er 16 år nå hun, og har egen hund. Ingen av oss har vært utsatt for noe alvorlig, ingen av oss har utsatt noen for noe alvorlig. Antageligvis bare rein skjær flaks, om vi skal tro enkelte innlegg her i tråden (og jeg kan godt gå gjennom og sitere, om det skulle være ønskelig ).

Ja, jeg leser det. Det er jo nettopp det jeg prøver å si er for dumt. Å kritisere andre med å si at de er uansvarlige. Det er flere i denne tråden som gjør det, jeg er ikke uenig i det.

Men dere på andre siden er ikke så mye bedre når det sies at man undervurderer barn, at man ikke lar dem lære ansvar, at man er hysterisk som forelder og alt det andre. Det er like mange på andre siden som sier at man skaper barn som ikke lærer ansvar, at man er overbeskyttende og curlingforelder.

Det skjer på begge sider, og det mener jeg er totalt unødvendig. Å kritisere hverandre på denne måten er bare så lite matnyttig og fører bare til masse sure miner og det helt uten god grunn. Det er ikke ét riktig svar her, man gjør som best man kan i den situasjonen man er. Det trenger ikke si noe som helst om hvilken type forelder man er, enten man går sammen med barna på turen eller om man slipper dem alene.

Folk kan ha en annen erfaringshistorie enn deg, jeg vet jeg har en annen erfaringshistorie enn deg for eksempel, og det påvirker de valgene jeg tar når det kommet til akkurat dette. Men jeg har virkelig ikke noe behov for å bruke sarkasme og å tillegge folk en helt haug med egenskaper bare fordi mitt riktige valg er annerledes enn ditt like riktige valg. Jeg har ikke noe problem med at du, Margrete og Amenity lar barna få gå tur med hunden alene. Hands down, virkelig ikke. Synes det er superbra at det funker så bra jeg.

Ja, og at den oppvoksende generasjonen omtales som "curlinggenerasjonen" er tatt heelt ut av det blå ser det ut til

Se her. Hvordan bidrar dette til tråden? Jeg er ikke en hysterisk forelder, jeg vet jeg ikke er det. Jeg slipper sønnen min veldig mye, han får slå seg, han får gjøre feil, han må lære seg å takle motgang på egen hånd. Men alikevel kjenner jeg at det er irriterende å bli plassert i denne boksen. Like irriterende som det er for deg å bli kalt uansvarlig.

Begge deler kan da være like riktig for svingende. Man trenger ikke generalisere én enkeltavgjørelse til å si noe om hele foreldrerollen. Det blir bare for dumt.

[MonicaT]

Det er vel så enkelt som at det hele kommer an på barnet og hunden.

Min tante hadde hunder da jeg var liten og to av de fikk jeg lufte alene og den siste fikk jeg ikke lov å gå med alene, fordi den var en villstyring. Vi fikk hund når jeg var 12 år. Når hunden var 2 år (og jeg 14) var han blitt en skikkelig kranglefant mot andre hannhunder og ikke alltid jeg klarte å holde han igjen. Men jeg lærte masse, vi fikk gå på hundekurs og det gikk på et vis.

De hundene jeg har nå ville jeg aldri sluppet avgårde med barn alene. Fordi de bjeffer på andre hunder og klarer ikke gå pent i bånd. De trekker som noen villmenn. Der jeg bodde før hadde jeg ofte med ei jente på 5 år på tur. Hun fikk lov å holde/leie Toya og streng beskjed om å slippe båndet om noe skjedde. Toya er såpass ryddig og lydig at det ikke hadde vært noe problem. Amigo derimot har jeg ikke like stor kustus på, så han fikk ingen gå med. Den gleden nabojenta viste når hun stolt fikk leie Toya og gå noen meter foran meg var herlig. Hvordan de koste seg sammen. Ville aldri sluppet de på tur helt alene, men i nærheten av meg gikk det fint.

Tenker det blir annerledes når man får egne barn som er vokst opp med hundene og kjenner de. Da får man se an barnet og hunden.

[Tabris]

Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et diskusjonstema engang jeg..

Unger er forskjellige, hunder er forskjellige, turområdene er forskjellige, oppdragelse av både to- og firbeinte er forskjellige - det går ikke an å ha en fasit på dette.

Et av de beste innleggene i tråden. Jeg forstår ikke hvorfor man alltid må lage polariserende sider og spre sarkastiske og spydige svar til "de andre". Hvorfor er det så vanskelig og akseptere at folk har ulike erfaringer og meninger uten å ty til latterliggjøring av de som mener noe annet enn en selv?

[Gjest]

!?! Og det sier DU? Som sitter og sier at andre foreldre er "hysteriske" om de ikke tillater barnet å gå tur med hunder alene? Du viser jaggu meg ikke et grann av tillit selv til andre foreldres avgjørelser! Og dette sier du UTEN at du overhodet tenker på å spørre deg selv (eller andre) om det kanskje kan ligge noen flere årsaker bak det, som f.eks. helsemessige årsaker? Jeg hadde forventet mer av en i ditt yrke. Du sitter og hånler og kaller andre for hysteriske, bare fordi de ikke deler din oppfatning av barn og hund. Dette er virkelig stygt gjort - spesielt av en i din profesjon som burde ha sett så mye at du visste at ikke alt er som det ser ut utenpå bestandig.

Da må du lese om igjen det jeg skriver. Jeg mener at det generelle hysteriet som begrenser barn i mange settinger er en uting. Hvorfor man velger som man gjør med barna sine ser jeg ingen grunn til at noen skal tvinges til å forsvare. Jeg har ingen meninger spesifikt om-og har aldri skrevet noe sted-om de valg du tar for ditt barn. At du velger å ty til denne type personangrep forteller meg vel mer enn noe annet. Sent from my iPhone using Tapatalk

[Pringlen]

Se her. Hvordan bidrar dette til tråden? Jeg er ikke en hysterisk forelder, jeg vet jeg ikke er det. Jeg slipper sønnen min veldig mye, han får slå seg, han får gjøre feil, han må lære seg å takle motgang på egen hånd. Men alikevel kjenner jeg at det er irriterende å bli plassert i denne boksen. Like irriterende som det er for deg å bli kalt uansvarlig.

Begge deler kan da være like riktig for svingende. Man trenger ikke generalisere én enkeltavgjørelse til å si noe om hele foreldrerollen. Det blir bare for dumt.

Og hva hadde det med DEG personlig å gjøre? At den oppvoksende generasjon omtales som "curlinggenerasjonen" er vel ikke akkurat noe jeg sitter å dikter opp. Så vidt jeg vet er dette en retning samfunnet tar. Og mulig enkeltavgjørelsene er et resultat av dette? Hva vet jeg Selv om jentungen her både får gå tur med bikkjer, ri på tur, passe bikkjer over natta osv., opplever jeg henne som langt mindre selvstendig og selvdreven enn unger på samme alder var for 20-30 år siden. Hvorfor har jeg ingen god forklaring på, men jeg har vel vært for "curlingaktig" jeg også...

[Gjest]

Ja, jeg leser det. Det er jo nettopp det jeg prøver å si er for dumt. Å kritisere andre med å si at de er uansvarlige. Det er flere i denne tråden som gjør det, jeg er ikke uenig i det.

Men dere på andre siden er ikke så mye bedre når det sies at man undervurderer barn, at man ikke lar dem lære ansvar, at man er hysterisk som forelder og alt det andre. Det er like mange på andre siden som sier at man skaper barn som ikke lærer ansvar, at man er overbeskyttende og curlingforelder.

Det skjer på begge sider, og det mener jeg er totalt unødvendig. Å kritisere hverandre på denne måten er bare så lite matnyttig og fører bare til masse sure miner og det helt uten god grunn. Det er ikke ét riktig svar her, man gjør som best man kan i den situasjonen man er. Det trenger ikke si noe som helst om hvilken type forelder man er, enten man går sammen med barna på turen eller om man slipper dem alene.

Folk kan ha en annen erfaringshistorie enn deg, jeg vet jeg har en annen erfaringshistorie enn deg for eksempel, og det påvirker de valgene jeg tar når det kommet til akkurat dette. Men jeg har virkelig ikke noe behov for å bruke sarkasme og å tillegge folk en helt haug med egenskaper bare fordi mitt riktige valg er annerledes enn ditt like riktige valg. Jeg har ikke noe problem med at du, Margrete og Amenity lar barna få gå tur med hunden alene. Hands down, virkelig ikke. Synes det er superbra at det funker så bra jeg.

Se her. Hvordan bidrar dette til tråden? Jeg er ikke en hysterisk forelder, jeg vet jeg ikke er det. Jeg slipper sønnen min veldig mye, han får slå seg, han får gjøre feil, han må lære seg å takle motgang på egen hånd. Men alikevel kjenner jeg at det er irriterende å bli plassert i denne boksen. Like irriterende som det er for deg å bli kalt uansvarlig.

Begge deler kan da være like riktig for svingende. Man trenger ikke generalisere én enkeltavgjørelse til å si noe om hele foreldrerollen. Det blir bare for dumt.

Jeg er overhodet ikke ute etter å generalisere over andres foreldrerolle. Jeg legger meg ikke borti andres oppdragelse med mindre jeg mistenker misbruk eller vanskjøtsel, og da går det i så fall tlf til barnevern.

Jeg er mer opptatt av det jeg kaller "det generelle hysteriet", oftere forfektet av de uten barn enn de med.

Og klart at alle foreldre har sine begrensninger de setter på barna, utfra sitt eget ståsted og utfra barnets. Men slik jeg ser det etter å ha oppdratt 4 barn, nå 9 - 19 år og hatt ca 13 hunder, er at det å la barn ca 9 år og opp gå tur med og håndtere hund er helt uproblematisk og befengt med liten risiko.

Og da har jeg altså ikke uttalt meg om andres barn og hvilke begrensninger de måtte ha utfra personlighet osv.

Det eneste jeg finner generaliserende i slike diskusjoner er forøvrig utsagnet jeg "måtte le litt av" lenger opp.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Mari]

Og hva hadde det med DEG personlig å gjøre? At den oppvoksende generasjon omtales som "curlinggenerasjonen" er vel ikke akkurat noe jeg sitter å dikter opp. Så vidt jeg vet er dette en retning samfunnet tar. Og mulig enkeltavgjørelsene er et resultat av dette? Hva vet jeg Selv om jentungen her både får gå tur med bikkjer, ri på tur, passe bikkjer over natta osv., opplever jeg henne som langt mindre selvstendig og selvdreven enn unger på samme alder var for 20-30 år siden. Hvorfor har jeg ingen god forklaring på, men jeg har vel vært for "curlingaktig" jeg også...

Det har ingenting med meg personlig å gjøre, det forsøkte jeg også å si noe om. Men det er lett å ta det personlig når man skriver slike ting i en diskusjon som dette, fordi om man ikke mener at det gjelder de som ikke lar barna går hundeturtur alene så er utsagnet helt misplassert i diskusjonen. Folk vil lese det som det handler om det. Noe annet ville vært rart.

Men jeg ser at poenget mitt ikke kom helt gjennom til deg. Det er mulig jeg ordlegger meg dårlig.

Og klart at alle foreldre har sine begrensninger de setter på barna, utfra sitt eget ståsted og utfra barnets. Men slik jeg ser det etter å ha oppdratt 4 barn, nå 9 - 19 år og hatt ca 13 hunder, er at det å la barn ca 9 år og opp gå tur med og håndtere hund er helt uproblematisk og befengt med liten risiko.

Og da har jeg altså ikke uttalt meg om andres barn og hvilke begrensninger de måtte ha utfra personlighet osv.

Men dette gir et helt annet inntrykk enn slik jeg har oppfattet deg i resten av tråden.

Det jeg siterer under f.eks virker på meg bare litt nedlatende og småhånlig.

Min datter på 9 år passer valpene mens jeg ligger her på riksen. Hun turer og forer og trener. Sikkert noen som syns det er helt horribelt

Uansett. Jeg synes det er fint uansett hva man velger så lenge man velger på ansvarlig måte og alle parter trives. Jeg ser ikke poenget med å kverne mer på dette, jeg har seriøst ikke noen issue med noen av valgene.

[Aya]

@2ne - jeg må bare dra dette frem som eksempel, siden det virker som du mener at det er dine motdebattanter som gjør at diskusjonen ikke blir særlig konstruktiv. Her er ett innlegg som jeg føler jeg hele tiden vinkler opp mot meg, mine personlige erfaringer og som er relativt balansert - jeg avslutter blant annet med å si at jeg er opptatt av at barn skal få utfordre seg, prøve seg og utvikle erfaringer - og at jeg ser på dette spørsmålet som situasjonsbetinget. Sitatet under er ditt svar på mitt innlegg, hvor du ut fra dette konkluderer med at vi (jeg?) mener at barn nå til dags bl.a. er evneveike. På hvilken måte er dette et konstruktivt svar i diskusjonen da? På hvilken måte har jeg uttrykt at jeg mener barn nå til dags er evneveike fordi JEG har personlige erfaringer som gjør at jeg ville vært skeptisk til at barn gikk tur med hundene mine her jeg bor nå? Jeg synes det er en tåpelig måte å diskutere på, for det første tillegger du meg meninger jeg på ingen måte har, og for det andre setter du en fin munnkurv på resten av diskusjonen. For hvordan skal jeg nå kunne argumentere for at jeg ikke nødvendigvis mener det bare er greit å slippe ut barn og hund eller barn og hest alene, uten at det betyr at jeg mener de er evneveike og sarte og ikke tillegger de noen som helst tillit? Det er nemlig LANGT fra min mening om dagens unger ...

Joda, men de avgjørelsene jeg tok gikk ikke bare ut over meg - men over hunden og. Jeg gikk også betalt med hund fra jeg var 11-12 - og ble for eksempel også angrepet på tur av den snille, trygge familiehunden - helt uten at jeg hadde mulighet til å gjøre noe (diger golden versus liten jente). Heldigvis var det en eldre mann i nærheten som klarte å plukke hunden vekk fra strupen min Og da tispa jeg gikk på tur med ble angrepet av en mye større hund hadde jeg stilt sterkere om jeg var 14-15 enn 11. Forskjellen til hesteverden er at det er sjelden nå til dags at småjenter får ri på tur alene uten voksne - de er ikke alene om å måtte håndtere situasjonen. Men som sagt, mine hunder kan hvem som helst gå tur med dersom de går i et trygt område. Derfor vil jeg egentlig heller at de skal gå med hundene løse i skogen, enn i bånd langs veien (ift. der hvor vi bor). Det ER mye løshunder, og det er mange av de som ikke er spesielt hyggelige. Så det er ikke selve det å gå tur med hunden og ansvaret for min hund som er problemet for meg, det er verden rundt. Men samtidig er jeg ikke en sånn som er opptatt av å skjerme barna for alt som er farlig, barn må erfare ting og oppleve ting for å utvikle erfaring så klart. Derfor tror jeg svaret på spørsmålet må være at det er veldig situasjonsbetinget - både ift. hvem barnet er, hvordan hunden er og hvordan turområdet er.

Da er det tydeligvis tryggere å drive med hest og langt mer farlig å drive med hund enn da jeg var ung. Jeg skadet meg mer det ene året jeg prøvde å være like kul som hestejentene i steden for å bare være en hundenerd, enn jeg har gjort på samtlige år jeg har holdt på med hund.

Jeg fikk forøvrig ikke betalt for å "gå med hund". Jeg fikk betalt for å lufte, stelle og fore 12-18 voksne hunder og et valpekull nå og da. Så jeg bør vel egentlig prise meg lykkelig for at jeg vokste opp den gangen hunder var ufarlig, og at voksne hadde tillit til at barn (og hund, åpenbart) ikke var totalt evneveike og sarte

[Gjest]

Det har ingenting med meg personlig å gjøre, det forsøkte jeg også å si noe om. Men det er lett å ta det personlig når man skriver slike ting i en diskusjon som dette, fordi om man ikke mener at det gjelder de som ikke lar barna går hundeturtur alene så er utsagnet helt misplassert i diskusjonen. Folk vil lese det som det handler om det. Noe annet ville vært rart.

Men jeg ser at poenget mitt ikke kom helt gjennom til deg. Det er mulig jeg ordlegger meg dårlig.

Men dette gir et helt annet inntrykk enn slik jeg har oppfattet deg i resten av tråden.

Det jeg siterer under f.eks virker på meg bare litt nedlatende og småhånlig.

Uansett. Jeg synes det er fint uansett hva man velger så lenge man velger på ansvarlig måte og alle parter trives. Jeg ser ikke poenget med å kverne mer på dette, jeg har seriøst ikke noen issue med noen av valgene.

Ærlig talt - hvordan du FØLER kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg regna med, som det riktig kom reaksjoner på som viste at jeg hadde rett, at noen ville finne mine valg horrible. Og det betyr da virkelig ikke at jeg er nedlatende. Eller småhånlig. Denne tolkningen "mellom linjene" er rimelig slitsom innimellom. Og jeg ser jo at det ikke bare er meg som tolkes "slik".

[Mari]

Nei, som jeg skrev, det går begge veier. Like lite fruktbart uansett hvem som kommer med det gitt. Det var noe av det jeg forsøkte å påpeke.

Ha en fin kveld, Amenity.

[Gjest]

Nei, som jeg skrev, det går begge veier. Like lite fruktbart uansett hvem som kommer med det gitt. Det var noe av det jeg forsøkte å påpeke.

Ha en fin kveld, Amenity.

Takk, du også. Jeg prøver. Mellom sårsmerter i nese og hovent øre som er halvert i størrelse

Men er endelig hjemme igjen hos barn og hunder

[Guest 2ne]

@2ne - jeg må bare dra dette frem som eksempel, siden det virker som du mener at det er dine motdebattanter som gjør at diskusjonen ikke blir særlig konstruktiv. Her er ett innlegg som jeg føler jeg hele tiden vinkler opp mot meg, mine personlige erfaringer og som er relativt balansert - jeg avslutter blant annet med å si at jeg er opptatt av at barn skal få utfordre seg, prøve seg og utvikle erfaringer - og at jeg ser på dette spørsmålet som situasjonsbetinget. Sitatet under er ditt svar på mitt innlegg, hvor du ut fra dette konkluderer med at vi (jeg?) mener at barn nå til dags bl.a. er evneveike. På hvilken måte er dette et konstruktivt svar i diskusjonen da? På hvilken måte har jeg uttrykt at jeg mener barn nå til dags er evneveike fordi JEG har personlige erfaringer som gjør at jeg ville vært skeptisk til at barn gikk tur med hundene mine her jeg bor nå? Jeg synes det er en tåpelig måte å diskutere på, for det første tillegger du meg meninger jeg på ingen måte har, og for det andre setter du en fin munnkurv på resten av diskusjonen. For hvordan skal jeg nå kunne argumentere for at jeg ikke nødvendigvis mener det bare er greit å slippe ut barn og hund eller barn og hest alene, uten at det betyr at jeg mener de er evneveike og sarte og ikke tillegger de noen som helst tillit? Det er nemlig LANGT fra min mening om dagens unger ...

Denne diskusjonen har vel ikke vært spesielt konstruktiv i det hele tatt, spør du meg. Dette er hva jeg svarte på første siden av denne diskusjonen:

Det kommer jo helt an på barnet og hunden.

Jeg har gått tur med hunder siden jeg var en 10-11 år, og har stort sett hatt mer kontroll over hundene enn voksne folk har hatt. Det er stort sett snakk om teknikk, ikke rå styrke.

Det står jeg fortsatt for. Etter det så har vi uttalelser som dette - mine uthevninger:

Generelt sett synes jeg ikke det er forsvarlig. Min hund havnet i slåsskamp med en annen hund, fordi denne kom løpende mot oss og jenta som gikk med den ikke klarte å holde igjen. Og selv om barnet klarer å holde egen hund, så vil jeg tro de færreste 10-11-åringer klarer å takle en situasjon med hundeslagsmål hvis det skulle oppstå.

Exactly!

Jeg er faktisk litt sjokkert over alle de hundeeierne som syns det er helt OK, og fult forsvarlig at barn skal gå tur med hunden, uavhengig av hvor godt de kjenner hverandre. Greit nok kjenner man barn man tilbringer mye tid sammen med, problemstillingen for min del er ikke at bikkja skal bli brølt til, eller at barnet på en eller annen måte skal være stygg mot den. Man kjenner jo forhåpentligvis barnet godt om man først sender h#n avgårde på tur med hunden. Men en farlig situasjon hvor det f.eks kommer flyvende ei mannevond bikkje og angriper bør vel vi alle være enige om at barn ikke bør stå midt oppi. Nå driter jeg i at barnet ville "handlet akkurat som meg selv" eller at en voksen ikke trenger å være noe bedre, det er ikke saken i det hele tatt. Det er jo et barn som på ingen måter bør stå oppi en slik situasjon

Og jada, det er worst case scenario, men det er jo ingen nødvendighet at barna skal måtte gå tur med hunden alene. Det finnes jo en rekke ting man kan gjøre, om man ikke har mulighet å gå sammen med dem, som alikevel gjør at barnet og hunden kan knyttes - på en trygg og god måte, samtidig som barnet får ansvar?

Det kommer an på ja.. Jeg har sett både og.. Barn som ikke klarer å holde igjen en hilseglad bordercollie f.eks.. Men noe jeg synes var værre å se enn å se noen som ikke klarer å holde igjen hunden, er barn som prøver å oppdra hunder på tur. Det var like utenfor her jeg en dag gikk med Mana, og vi ruslet forbi, mens gutten so, holdt båndet (kanskje 10-12 år gammel) TOK tak i nakken på bikkja (en unghund - så ut som kanskje 7-9mnd) og kjefta huden full. Hunden hylte og såklart. SÅNT liker jeg ikke.. Det er OG uforsvarlig om bikkja en dag bestemmer seg for å svare/si fra.

Selv om jeg synes det er fint at barn går tur med hunder (jeg var kjent i nabolaget som hundepasser da jeg var lita, men jeg hadde også teknikken og forståelsen om hva en hund er) så synes jeg også det er uforsvarlig fordi barnet kan komme opp i situasjoner som ikke er er særlig hyggelig. Det være seg andre hunder som kommer løpende og skaper trøbbel, sinte voksne som kjefter for et eller annet, eller at noe annet skjer.

Selv gikk jeg tur med både terver, huskyer og schæfere som lita. Når jeg tenker på det nå er det egentlig litt sykt at jeg, på mine 9-10 år fikk gå tur med en gigantisk, langhåret hannschæfer.

Jeg synes faktisk det er uansvarlig, spesielt om det er plasser der de mest sannsynlig møter folk og hunder... Jeg har selv fløyet etter en ridgeback da jeg var lita, vi var da ute og luftet hunden (jeg og min eldre bror) og det var min bror som hadde ansvaret. men jeg ville gå med hunden og surret båndet rundt hånden og ved en misforståelse så fløy vi avsted og jeg ble svimeslått og litt mørbanka... Husker selv at jeg var livredd hunden rett i etterkant, men som gikk over heldigvis :-)

Jeg gikk tur alene med familiehunden når jeg var 13 år og det var aldri noe problem. men vi bodde på landet og møtte sjeldent folk og dyr, men jeg var over gjennomsnittet interessert i hund :-)

Mine tantebarn på 9 år får gå med mine sammen med meg. Det vi si at de holder båndet når vi går på tur sammen, og møter vi folk og hunder så tar jeg over hundene i passeringen... De hadde aldri fått gått med mine hunder alene, ikke fordi de ikke er flinke. men fordi det er mye ansvar og det er MITT ansvar om noe skjer Samtidig har jeg møtt x antall unger som ikke har klart å kontrollere hunden, sist ble ene jenta (de var tre jenter på ca 10 år) dratt på tvers over veien etter en springer spaniel. De unnskylte seg mye, de klarte ikke stoppe hunden... Hva om det hadde kommet en bil?? Samtidig som jeg gikk med 2 store hunder og 1 valp og absolutt ikke hadde lyst på en fremmed hannhund i flexi surra inn i mine hunder! Så er det de barna som prøver å oppdra hund og tydelig hermer etter noe med kjefting, napping i båndet o.l. Eller de jentene jeg snakket til som drev å herjet med en chihuahua unghund på en lekeplass, de dro den rundt, dytta den og styrte... Jeg lurte mest på hvor foreldrene var, for det er deres ansvar :/

Ansvar er bra for barna men man kan gi ansvar og likevell gjøre ting forsvarlig ;-)

Hvorpå jeg svarte, som en respons på dette:

Oh yes, jeg er døds-uansvarlig. Jeg har bare gått tur i miljøet her i 30 år. Jeg har en hund som ikke finnes kranglete. Jeg har hundevante barn. Det er klart at soniser veit bedre enn meg hvor utrygt det er å slippe barn og hund ut på tur alene.

Jadda..

Og her er det bare fra de to første sidene. Så jeg beklager virkelig at du føler deg kneblet av at jeg forsvarer mine uansvarlige handlinger med sarkasme, når halve sonen mener å vite bedre enn meg hva slags miljø vi bor i, hva slags hunder jeg har, og hva slags unger jeg har - for de ville gått lange runder rundt mine barn med mine hunder, for de kan sikkert ikke kontrollere dem. Og, igjen. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, da er man uansvarlig. Sant?

Hvordan forventer du at jeg skal svare konstruktivt på dette, utover det jeg har gjort? Jeg holdt på med hund fra jeg var 10-11 år, men min erfaring teller jo ikke. Mine barn har fått det ansvaret og det har gått bra med de, men den erfaringen teller ikke. For noe KUNNE ha skjedd. Så nei, jeg forventer ingen konstruktiv debatt.

[Mumle Mu]

Tidene forandrer seg, det er ihvertfall sikkert. Mamma kjøpte sin første boxer når hun var seks (!) år gammel, den var fly forbanna på alt og alle, men hu gikk tur med den alene, gjerne også sammen med sin jevngamle venninne, som hadde en dalmatinertispe som ikke tålte trynet på boxeren..

[Aya]

Denne diskusjonen har vel ikke vært spesielt konstruktiv i det hele tatt, spør du meg. Dette er hva jeg svarte på første siden av denne diskusjonen:

Det står jeg fortsatt for. Etter det så har vi uttalelser som dette - mine uthevninger:

Hvorpå jeg svarte, som en respons på dette:

Og her er det bare fra de to første sidene. Så jeg beklager virkelig at du føler deg kneblet av at jeg forsvarer mine uansvarlige handlinger med sarkasme, når halve sonen mener å vite bedre enn meg hva slags miljø vi bor i, hva slags hunder jeg har, og hva slags unger jeg har - for de ville gått lange runder rundt mine barn med mine hunder, for de kan sikkert ikke kontrollere dem. Og, igjen. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, da er man uansvarlig. Sant?

Hvordan forventer du at jeg skal svare konstruktivt på dette, utover det jeg har gjort? Jeg holdt på med hund fra jeg var 10-11 år, men min erfaring teller jo ikke. Mine barn har fått det ansvaret og det har gått bra med de, men den erfaringen teller ikke. For noe KUNNE ha skjedd. Så nei, jeg forventer ingen konstruktiv debatt.

Jeg snakker faktisk ikke om hvordan du svarer på de innleggene du viser til der, men om det konkrete innlegget jeg trakk frem. Jeg skjønner at du føler det provoserende at andre synes dine handlinger er uansvarlige, men jeg bryr meg niks om hva du tillater eller ikke med dine unger - jeg har hele tiden snakket om meg selv, de hundene jeg har pr i dag og det miljøet jeg bor i. ut fra det, og ditt siste svar, kan jeg fremdeles ikke skjønne hva jeg har sagt som har gitt inntrykk av at jeg mener dagens unger er evneveike og sarte. Derfor lurer jeg når du velger å bruke akkurat det innlegget for å påpeke nettopp det, og derfor spurte jeg. Fikk jo forsåvidt ikke noe særlig svar på det da;)

[Guest 2ne]

Jeg snakker faktisk ikke om hvordan du svarer på de innleggene du viser til der, men om det konkrete innlegget jeg trakk frem. Jeg skjønner at du føler det provoserende at andre synes dine handlinger er uansvarlige, men jeg bryr meg niks om hva du tillater eller ikke med dine unger - jeg har hele tiden snakket om meg selv, de hundene jeg har pr i dag og det miljøet jeg bor i. ut fra det, og ditt siste svar, kan jeg fremdeles ikke skjønne hva jeg har sagt som har gitt inntrykk av at jeg mener dagens unger er evneveike og sarte. Derfor lurer jeg når du velger å bruke akkurat det innlegget for å påpeke nettopp det, og derfor spurte jeg. Fikk jo forsåvidt ikke noe særlig svar på det da;)

Vel, jeg syns jo at jeg svarte på det første gangen du spurte:

Det var en generell betraktning ut fra hvordan diskusjonen her går, ikke nødvendigvis bare en kommentar til deg

Den ene setninga om at dagens unger og bikkjer er evneveike og sarte, er altså basert på tråden generelt, ikke bare ditt svar. Fordi jeg har faktisk vokst på å få det ansvaret jeg har fått selv om jeg helt sikkert var i situasjoner jeg strengt tatt ikke "skulle trenge" å håndtere.

Hvis du lurer på hvorfor jeg mener at soniser tror at barn og hunder er evneveike og sarte, så kan jeg godt gå gjennom de resterende 8 sidene og utheve hvilke kommentarer som gir meg det inntrykket. Men jeg ser helst at jeg slipper, for jeg anstrenger meg virkelig for å dempe den sarkastiske stemmen i meg nå, og prøve å diskutere på en konstruktiv måte. Jeg ser bare ikke hvordan jeg kan møte "jeg syns det er totalt ansvarsløst å la barn gå tur med hund" konstruktivt.

[pippin]

Herlighet, hva så om folk synes dine handlinger er uforsvarlige? Skal man sette seg i et hjørne å furte over det da, eller skal man ignorere hva andre tenker og heller gjøre det en selv føler er trygt/rett i forhold til sitt eget liv!? Dette gjelder da ikke bare hundehold, men hele livet omtrent. Folk har ALLTID en eller annen mening om noe man gjør her i livet. Å bli sur, eller lei seg for den saks skyld, når folk ikke er enige i dine (generelt sett) egne handlinger.. Det er da ingen vits i det? Da kan man heller aldri diskutere da, fordi man hele tiden føler seg personlig truffet av andres meninger. Vel sånn er livet. Et eller annet sted er det alltid noen som er uenige. Da kan man heller bli enige om å ikke komme til enighet, og så la saken være sånn. Eller man kan diskutere såklart, noe som ofte - for meg - er nyttigere enn å begynne å furte.

At noen synes det er uforsvarlig (som igjen kommer helt an på situasjonen - jeg ser jeg burde skrevet KAN være uforsvarlig istedet) å la barn gå tur med hund.. Hva så? Hva skal man få gjort med det? Man får ikke gjort noe, fordi vi aller er oppdratt forskjellig, akkurat som barn hos diverse soniser her. Vi lever forskjellige liv, vi bor forskjellige steder, forskjellig miljø, vi har forskjellige bikkjer - alle disse er med på å avgjøre valget man tar når man lar hund og barn gå tur aleine. At noe er forsvalig hos den ene parten, gjør det ikke nødvendigvis forsvarlig hos den andre parten. Som Margrete sa da - hun lar ikke fremmede 13 åringer gå tur med Asti, selv om Helle kan (sorry for å bruke deg som eksempel nå, men det var litt sånn jeg tenkte). Det er en vesentlig forskjell der.

[Teserere]

Jeg ville pdd ikke latt barn gå tur med min nåværende hund, fordi hun kan være en bitch og jeg unner ingen andre å komme opp i ubehagelige situasjoner. Min hund, mitt ansvar. Det sagt, hadde jeg bodd et annet sted, hatt en annen hund osv... Som mange sier, det kommer an på hunden, barnet og området.

Som unge gikk jeg selv med nabolagets hunder (og jeg er oppvokst med dyr og hengt i stallen hele livet, så anser meg selv som relativt dyrevant). Jeg hadde en meget ekkel opplevelse når jeg var ca 8-10 år, hvor jeg gikk med en rottweiler som veide mer enn meg selv. Jeg kjente den ikke godt, og den fløy på en liten hund. Jeg var ikke sterk nok til å skille hundene, damen som gikk med lille hunden skrek panisk til meg "ta bort hunden din da, den dreper hunden min!". Heldigvis kom det en mann som dro bort rottweilieren. Etterpå fulgte en særdeles ubehagelig overhøvling fra to voksne mennesker. Denne opplevelsen er mitt grunnlag til at det skal overveies svært nøye dersom jeg skal sende avgårde et barn med hund under mitt ansvar, nettopp fordi jeg ikke ønsker at andre skal oppleve det samme jeg opplevde. Jeg var så utrolig lei meg etterpå, men det var ingenting jeg kunne gjort for å forhindre det, annet enn å ikke ha gått den turen!

Men hvordan skal det bli "folk" av barna, da - om de aldri skal få prøve seg på egenhånd???

"Før i tiden" vimset vi jo rundt med bikkjer av ymse slag. I byen og i skauen. Hvordan kunne trekkhundklubben sende 12 års gamle guttunger på tur med grøndlenderene sine ellers? Det gikk jo somregel bra, det og ;-) Og vi syntes det var helt topp - å komme oss ut på tur, og å dele turene med diverse bikkjer...

"Før i tiden" var det ikke like mange hunder som nå. "Før i tiden" var det vel mer luft mellom husene. "Før i tiden" hadde man et annet syn på hunder, da var de dyr og fikk oppføre seg deretter, det var normalt. Før i tiden var ikke verden like stor og media var ikke like utbredt, de var ikke like mange historier om "gale hunder", og like mange folk med fordommer..

Jeg er glad for at jeg er oppvokst med hester, hunder og katter.

Har hele livet vært i stallen, på stallen er det barn, hester (store, små, hingster og div hester som ikke er riktig skruddsammen), hunder, katter, noen ganger fjærkre og kaniner.

Man venner seg til fra man er barn at dersom noe skjer mellom de forskjellige dyreslagene så tar den som er nærmest bråket å avbryter tullet, det om det er voksen eller barn, har ikke opplevd at det har vært noe problemer av noen slag ved å bryte av en uoverstemmelse.

En gang hadde en kanin kommet seg løs, den ene hunden hadde fått tak i den og jeg var selvfølgelig nærmest og fikk tak i kjøteren, som faktisk ga fra seg kaninen når jeg ba den om det, kaninen var stein dau...

Dette er en opplevelse jeg lærte av, jeg begynte ikke å grine eller ble nervøs.

Jeg gjorde det jeg hadde blitt fortalt hvis dette skjedde, få tak i hunden og få den til å gi fra seg kaninen eller høna/hanen, om hunden ikke ville komme til meg eller ikke ville gi fra seg fangsten sin så skulle jeg løpe etter noen voksene for hjelp.

Jeg syntes det er viktig å prate med barnet om hva som må gjøres hvis noe skjer, da er barnet i alle fall klar over at noe kan skje og hva de skal gjøre, de kan jo glemme hva de skal gjøre eller blir for redde, men man har i alle fall pratet om det.

Er glad for at jeg har trådd mine barnsben i stallen, har fått et naturlig forhold til dyr, klarer å tenke klart og ikke minst fort dersom det skjer noe, og blir heller skjelven etterpå

Jeg er glad for at foreldrene mine har latt meg få lov til å utvikle meg sammen dyr på en naturlig måte, har selvfølgelig hatt grenser som for eksempel ikke gå inn til den og den hesten, la den hunden være og man skal være med en voksen for å gå inn i hønsegården, jeg har lært på en naturlig måte å håndtere dyrene og ser dem kanskje på en annen måte enn folk som kanskje ikke har hatt dyr så lenge.

Kan skjønne at foreldre som har god erfaring med hund og som kjenner både sitt eget barn og hunden, lar barna gå tur med en snill hund, alt kan skje, men skal man la være å gjøre ting fordi ting kan skje?

Jeg tror også at barn lærer hvis det skjer noe, klart de blir redde og skjelvene, men da har de opplevd det også (er jeg kjempe kald nå eller? Learning by doing...).

Møter jeg barn på tur så går jeg litt unna dem, jeg har jo Chicka som ikke alltid er like grei med andre hunder, så jeg er grei og ikke ypper til bråk ved å gå for nerme dem.

Da jeg var liten og ville gå tur med hundene hjemme, så gikk jeg først i hagen til ca skolealder, også gikk jeg lengre etter det, på stallen var hundene alltid løse, så der var de liksom enten i hælene våre, eller på egne eventyr rundt gården

Det jeg skal frem til er at de som har hatt hunder veldig lenge tenker kanskje litt annerledes enn de som ikke har hatt hund så lenge?? Ikke vet jeg, men etter mange år så blir liksom hundehold en ting som bare er der hele tiden og man har senkede skuldre...

Eller er det kanskje at folk er forskjellige, har forskjellige erfaringer i bagasjen, og ikke minst forskjellige hunder?

Så du mener at mine foreldre var uansvarlige som lot meg samhandle med hunder og andre dyr fra barnsben? Bare tull og tøys!

Jeg har sett mange slagsmål opp igjennom, det har jeg vel fått inn med morsmelken, og jeg kan si at jeg ikke har blitt så redd av det, hadde jeg blitt redd av det, så hadde jeg så klart fått trøst, men det trengtes ikke.

...men jeg tror kanskje ikke vi som er oppvokst med masse dyr rundt seg og får lov til å håndtere dem kan sammenlignes med vanlige barn som har hatt en familiehund som foreldre har hatt mest med å gjøre, vi har vel kanskje litt mer bein i nesa og klarer å håndtere dyrene på en helt annen måte og leser dem bedre, bare tanker.

Jeg har full forståelse for at noen vil være forsiktige med barn og hund, jeg vil ikke kritisere dere for det, det er deres valg, men ikke døm andre som lar barna få ha kontakten med dyrene ved å lære seg å håndtere dem for seg selv.

I fleste tilfeller så går det veldig bra og i de tilfellene som det ikke går bra så er vel jeg skikkelig kald når jeg sier at det er liksom livet, man må lære seg å få noen trøkker, selv fra barnsben, vi er ikke lagd av porselen

Det er forskjell på trøkker som går utover en selv og trøkker som innvolverer andre. Spesielt når dette kan kontrolleres.

Men om du ikke hadde fått den erfaringen du fikk som ung, så ville du jo måtte erfare det du erfarte senere? Det er ikke sikkert du ville vært like god på risikovurdering som voksen om du ikke hadde erfaringene du fikk som barn og ungdom i bunn, ikke sant?

Det er jo bare å se på tråder her på hundesonen, hvor mye hundeeiere bekymrer seg for. På Trening og Atferd-forumet har vi en aktiv tråd nå som heter "Når hunden din blir angrepet", der folk lurer på hva de skal gjøre om hundene deres blir angrepet på tur. Med fare for å virke nedlatende, for det er virkelig ikke meningen, så er det aldri noe jeg tenker noe større over når jeg er på tur, fordi a) det er noe som skjer utrolig sjelden (jeg kan ikke huske sist, faktisk) her jeg bor ihvertfall, og b) jeg veit faktisk hva jeg skal gjøre, alt ettersom hva slags hund vi møter, nettopp fordi jeg har den erfaringen jeg har.

Jeg jobbet med hund fra jeg var 12 år gammel (betalt arbeid, selv om det bare var 25 kr i uka ), jeg ville ikke vært de årene foruten, selv om det innimellom skjedde ting jeg kanskje ikke burde ha erfart, eller det skjedde ting jeg hadde håndtert annerledes i dag. Selv som tenåring var jeg langt bedre på å håndtere hund enn voksne folk som liksom skulle kunne vurdere situasjonen bedre enn meg, fordi jeg hadde den erfaringa. Den selvtilliten som disse erfaringene har gitt meg, er verdt langt mer enn en og annen uheldig episode.

Og, for meg som aldri har vært noen hestejente, så syns jeg diskusjonen er en anelse bisarr for å være helt ærlig. Småjenter som ikke engang har begynt på skole lærer å ri, og ramler de av (det er den erfaringen jeg har med hest ), så er det ingen som snakker om at dårlige erfaringer burde holde de fra å holde på med hest til de er voksne og ansvarlige og kan vurdere risiko bedre? Snarere tvert i mot, man blir kasta opp i salen igjen før man rekker å tenke over hvor galt det kunne ha gått.

Høres deilig ut å bo der du bor!

Det er fullt mulig at vi ikke leser samme tråd, men det er flere her som har skrevet at de syns det er uansvarlig å sende barn ut med hund, og selv om jeg prøver å ikke lese med feil briller, eller tolker det så positivt som jeg bare kan, så syns nå ganske mange av de som har svart i denne tråden at det er uansvarlig å sende barn ut med hund. Når jeg da har sendt mine barn ut på tur med hund, så betyr jo det at ganske mange som har svart i denne tråden syns at jeg er uansvarlig. Når jeg har vært et barn som har vært ute på tur med hund, så syns ganske mange at de voksne rundt meg var uansvarlig. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, så er man uansvarlig.. Det er liksom ingen annen måte å tolke det på. Og er man uansvarlig, så gjør man strengt tatt noe galt? Såå, jo.. Det er åpenbart en riktig og en gal her

Men jeg lever fint med det jeg altså. Yngstebarnet er 16 år nå hun, og har egen hund. Ingen av oss har vært utsatt for noe alvorlig, ingen av oss har utsatt noen for noe alvorlig. Antageligvis bare rein skjær flaks, om vi skal tro enkelte innlegg her i tråden (og jeg kan godt gå gjennom og sitere, om det skulle være ønskelig ).

Og de fleste har samtidig skrevet at det kommer an på hund og barn. Altså, de har ikke skrevet at DU er uansvarlig, de svarer på et mer generelt grunnlag regner jeg med. Uten at jeg mener noen er evneveike så mener jeg det er forskjell på hundefolk, jeg oppfatter de fleste på sonen som over gjennomsnittet interessert i hund.

Denne diskusjonen har vel ikke vært spesielt konstruktiv i det hele tatt, spør du meg. Dette er hva jeg svarte på første siden av denne diskusjonen:

Det står jeg fortsatt for. Etter det så har vi uttalelser som dette - mine uthevninger:

Hvorpå jeg svarte, som en respons på dette:

Og her er det bare fra de to første sidene. Så jeg beklager virkelig at du føler deg kneblet av at jeg forsvarer mine uansvarlige handlinger med sarkasme, når halve sonen mener å vite bedre enn meg hva slags miljø vi bor i, hva slags hunder jeg har, og hva slags unger jeg har - for de ville gått lange runder rundt mine barn med mine hunder, for de kan sikkert ikke kontrollere dem. Og, igjen. Hvis man gjør noe som er uansvarlig, da er man uansvarlig. Sant?

Hvordan forventer du at jeg skal svare konstruktivt på dette, utover det jeg har gjort? Jeg holdt på med hund fra jeg var 10-11 år, men min erfaring teller jo ikke. Mine barn har fått det ansvaret og det har gått bra med de, men den erfaringen teller ikke. For noe KUNNE ha skjedd. Så nei, jeg forventer ingen konstruktiv debatt.

Men du vrir det jo til å være personlig mot deg? Når de deler erfaringer de har hatt? Generelt sett betyr at det finnes unntak. Det kan godt være at du er unntaket

[Illiya]

Så du mener at mine foreldre var uansvarlige som lot meg samhandle med hunder og andre dyr fra barnsben? Bare tull og tøys!!

Jeg har sett mange slagsmål opp igjennom, det har jeg vel fått inn med morsmelken, og jeg kan si at jeg ikke har blitt så redd av det, hadde jeg blitt redd av det, så hadde jeg så klart fått trøst, men det trengtes ikke.

...men jeg tror kanskje ikke vi som er oppvokst med masse dyr rundt seg og får lov til å håndtere dem kan sammenlignes med vanlige barn som har hatt en familiehund som foreldre har hatt mest med å gjøre, vi har vel kanskje litt mer bein i nesa og klarer å håndtere dyrene på en helt annen måte og leser dem bedre, bare tanker.

Jeg har full forståelse for at noen vil være forsiktige med barn og hund, jeg vil ikke kritisere dere for det, det er deres valg, men ikke døm andre som lar barna få ha kontakten med dyrene ved å lære seg å håndtere dem for seg selv.

I fleste tilfeller så går det veldig bra og i de tilfellene som det ikke går bra så er vel jeg skikkelig kald når jeg sier at det er liksom livet, man må lære seg å få noen trøkker, selv fra barnsben, vi er ikke lagd av porselen

Nei, jeg mener ikke at dine foreldre var uansvarlige. Men at generelt, så må man se an risikoen i forhold til sitt nabolag og sine omgivelser.

Vi som er vokst opp med dyr rundt oss vet det.

Både jeg og mine barn er vokst opp med både store og små dyr, mest hester og hunder, og en må faktisk bruke endel fornuft i hva som er risikabelt og ikke, selv om en har bein i nesa. Jeg ville ikke sendt min datter langs en trafikkert vei med en hest som ikke var trafikksikker, f.eks. Den risikoen tar jeg heller selv.

Noen trøkker får man, men det er greit å unngå noen også. Jeg ser ikke helt at det er av det gode å få slagsmål inn med morsmelken heller:)

[Illiya]

Ja, man gjorde uten tvil mye rart i 70-årene og 80-årene. Da jeg var liten, var det ingen som brydde seg med å sikre barn i bil... ikke noe krav om hverken bilbelte i baksetet eller annet, ingen bilstol for småbarn heller. Vi satt løse og dinglet rundt i baksetet eller bak i bilen om det var stasjonsvogn, om vi hadde lyst å sitte der. Men er det noen som forteller om bilulykkene der barn ble drept på den tiden, pga manglende sikkerhetskrav? Nei. Det er det ingen som forteller om. Alle husker bare da sola skinte og alle var glade og ingen ble skadet. Men det ble man! Hundrevis har dødd før det ble krav om sikkerhetsbelter og barneseter i bilen!

Det at man bare har de gode historiene å gjenfortelle er jo greit nok. Jeg overlevde barndommen jeg også, selv om vi gjorde utrolig mye rart...

Forbløffende nok gikk det bra å gå alene på tur med hunder da jeg var barn. Jeg og en venninne hadde det som fritidsaktivitet og gikk som regel på turer etter skoletid i mange timer. Noen ganger ble vi etterlyst, fordi vi ble borte så lenge i skogen... Selv hadde venninnen min 3 hunder, og jeg hadde en. Vi brukte å ta med hver vår collie pluss en dobermann på tur (venninnen min hadde en collie, en dobermann og en whippet, men sistnevnte ble som regel igjen hjemme).

Av og til lånte vi andres hunder og tok med dem også, rottweilere eller collier eller hva som helst. Vi kunne gå tur og skulle liksom kontrollere fire - fem hunder alene, vi to jentene. Og det gikk stort sett bra.... jeg kan faktisk ikke huske en alvorlig slåsskamp mellom hundene noengang som resulterte i behov for "lappesaker" og bandasjer, der jeg var med på turen.

Men det at "det gikk jo bra med meg...." hindrer meg ikke i å ha klare sikkerhetsregler og ta forholdsregler i dagens samfunn. Jeg kunne blant annet ikke DRØMME om å kjøre bil uten sikkerhetsbeltet på nå, samme hvor kort turen er! Eller som at jeg f.eks. ikke lar sønnen min gå tur med hundene alene. Det er mye rart av hunder rundt her, har opplevd ubehageligheter flere ganger, og jeg vil ikke at sønnen min alene skal måtte takle en sånn opplevelse om hundene blir angrepet eller havner i slåsskamp på tur.

Samme her. Jeg vil ikke at unger skal oppleve noe sånt.

Mine foreldre var strenge på alle andre områder enn med dyr. Vi fikk dra på tur med hester fra vi var 10 år, hester som var som sprettballer av og til, og slengte oss av her og der. Ja, det gikk bra...men det kunne like godt IKKE gjort det.