Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Tommy
 Share

Recommended Posts

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal sk

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig begeistret for barn som går tur med bikkjer. Man må selvfølgelig se ann barnet, hunden og omgivelsene, men der vi bor nå ville jeg ikke latt et barn gå tur med min hund. Ei heller liker jeg å møte på barn, hverken med små eller store hunder.

Latterligjøringen enkelte i denne tråden tyr til synes jeg svært lite om. Selv om man ikke liker eller ikke lar et barn gå tur med bikkja, eller at man generelt sett er i mot det, trenger ikke bety at man ikke "lever".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Latterligjøringen enkelte i denne tråden tyr til synes jeg svært lite om. Selv om man ikke liker eller ikke lar et barn gå tur med bikkja, eller at man generelt sett er i mot det, trenger ikke bety at man ikke "lever".

Vel. Jeg syns svært lite om å bli kategorisert som uansvarlig av folk som har hatt hund i en håndfull år og ikke har barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. Jeg syns svært lite om å bli kategorisert som uansvarlig av folk som har hatt hund i en håndfull år og ikke har barn.

Jeg snakker kun for meg selv. Og å synest at noe er uansvarlig, er ikke det samme som at noen er uansvarlig - nødvendigvis. Men jeg kan ærlig talt ikke se noe i denne tråden som skulle få deg, Tone, som ellers virker seriøs og reflektert, til å være noe som jeg oppfatter som usaklig og på kanten til barnslig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at mange nevner at de "ser an hunden sin og barnet sitt" før de evt lar barnet/barna gå tur med hunden. Dette synes jeg er litt rart. Det er som regel ikke egne hunder man har noe å frykte fra, men fremmede.

Hva om barnet ditt er ute på tur med din akk-så-snille og godslige hund, og så kommer det brasende en svær rottweiler eller noe uten godt i sikte? Løs? Som bare hiver seg over din hund i bånd, og så havner barnet mitt oppi en situasjon det overhodet ikke burde være nødt til å havne i.

DET er det som skremmer meg. Jeg lar ikke guttungen gå tur med hundene. Jeg stoler greit nok på egne hunder, men det er hunder man møter, løse eller i bånd, som kan være farlige. Med all den Flexibåndbruken som er, har ikke alle like god kontroll over dyret sitt heller, selv om de offisielt er "i bånd"...

Har faktisk. ved et par anledninger hatt en fremmed polarhund løs i hagen, som bare kom byksende ingensteds fra og med blikket låst på mine hunder... jeg rakk akkurat å føyse dem inn i huset og slamre igjen døra. Heldigvis ga den opp fort og forsvant igjen. Hadde guttungen møtt f.eks.den hunden ute på tur med våre to i bånd er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Guttungen hadde sannsynligvis blitt vettskremt og begynt å gråte og det unner jeg ham ikke.

Den slags situasjoner kan man aldri forutsi, og derfor er det kun jeg eller gubben som går tur med hundene alene her i huset. Fordi vi ikke kan forutsi hvordan alle andre hunder er mot våre ved et evt møte.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at mange nevner at de "ser an hunden sin og barnet sitt" før de evt lar barnet/barna gå tur med hunden. Dette synes jeg er litt rart. Det er som regel ikke egne hunder man har noe å frykte fra, men fremmede.

Hva om barnet ditt er ute på tur med din akk-så-snille og godslige hund, og så kommer det brasende en svær rottweiler eller noe uten godt i sikte? Løs? Som bare hiver seg over din hund i bånd, og så havner barnet mitt oppi en situasjon det overhodet ikke burde være nødt til å havne i.

DET er det som skremmer meg. Jeg lar ikke guttungen gå tur med hundene. Jeg stoler greit nok på egne hunder, men det er hunder man møter, løse eller i bånd, som kan være farlige. Med all den Flexibåndbruken som er, har ikke alle like god kontroll over dyret sitt heller, selv om de offisielt er "i bånd"...

Har faktisk. ved et par anledninger hatt en fremmed polarhund løs i hagen, som bare kom byksende ingensteds fra og med blikket låst på mine hunder... jeg rakk akkurat å føyse dem inn i huset og slamre igjen døra. Heldigvis ga den opp fort og forsvant igjen. Hadde guttungen møtt f.eks.den hunden ute på tur med våre to i bånd er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Guttungen hadde sannsynligvis blitt vettskremt og begynt å gråte og det unner jeg ham ikke.

Den slags situasjoner kan man aldri forutsi, og derfor er det kun jeg eller gubben som går tur med hundene alene her i huset. Fordi vi ikke kan forutsi hvordan alle andre hunder er mot våre ved et evt møte.

Og det er slikt jeg mener m krisemaksimering. De fleste hunder er greie, også polarhunder, vorsteh osv -raser jeg ser mange har en irrasjonell angst for.

Sent from my iPhone

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skjønte vel at det var bare eksempler....? I dag møtte vi f.eks en rasende flatcoated retriever på tur.... alle hunder kan utagere og angripe. Retrievere er jo noe man normalt anser for å være "snilleste hundene" ,men denne var altså ikke det. Eier måtte stå og klamre seg til et gjerde for å holde igjen, da den ble så rasende på hannhunden min...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bo på et veldig spesielt sted, for på de snart tredve årene jeg har gått turer med hund her i området, så har vi møtt på kranglete hunder uten kontroll kanskje to-tre ganger. Jeg estimerte risikoen for at mine barn skulle møte den en gang i tiåret-hunden som svært liten når jeg slapp de ut på tur med noen av våre hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skjønte vel at det var bare eksempler...? I dag møtte vi f.eks en rasende flatcoated retriever på tur.... alle hunder kan utagere og angripe. Retrievere er jo noe man normalt anser for å være "snilleste hundene" ,men denne var altså ikke det. Eier måtte stå og klamre seg til et gjerde for å holde igjen, da den ble så rasende på hannhunden min...

Gikk du tur på Romsås? :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... alle hunder kan utagere og angripe.

Krisemaksimering :ustol: .

Den tjangsen har jeg tatt i alle år, det har ALDRI skjedd ungene mine på tur med hund. Barn lar seg instruere. Og hundevante barn (mine i hvert fall - dog er de over gjennomsnittet intelligente… :P .)- som i tillegg er vant til et utall raser - og store raser (polare raser, jakthunder, osv) evner faktisk å forstå hvordan hunder fungerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner helt ærlig ikke at dette er noe å diskutere eller bli så fornærma over, jeg. :icon_confused: Er det ikke helt fair at noen synes det er greit med unger og bikkjer på tur, mens andre aldri ville "tatt sjansen", da?

Enig. Ikke alle situasjoner er like.

For meg så er jeg på "begge" sider. Jeg er helt for at unger skal lære ansvar bla bla bla, men jeg vil ikke at ungene mine skal sitte med ansvaret om det skjer noe med en tredjepart. Om en hund flyr på hunden de går tur med osv... Og det som jeg ville vært aller aller mest redd for hadde vært om en av ungene mine hadde prøvd å gå imellom, for jeg husker jeg selv gjorde det som barn :|

Men jeg hadde aldri aldri tvilt et sekund av de hadde taklet våre hunder. Sophia leker støtt og stadig alene med dem allerede. Hun får ikke sove uten Ivy på soverommet, og jeg vet at den dagen kommer der hun vil ha de med seg alene.

Og får min del er det flere spørsmål... Hva om noen påstår feks at hunden vår har bitt noen andre barn mens en av ungene hadde med seg hunden alene? Det hadde ikke vært noe spørsmål da hva som måtte gjøres om det ble krevet avlivning. Og da vet jeg selv hvor mange spørsmål jeg hadde sittet tilbake med som var ubesvarte.

Jeg gikk selv alene med bikkjene våres når jeg var "liten". Men samfunnet var noe virkelig helt annet da, og hundevennligheten eksisterte fortsatt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det er slikt jeg mener m krisemaksimering. De fleste hunder er greie, også polarhunder, vorsteh osv -raser jeg ser mange har en irrasjonell angst for.

Sent from my iPhone

Ikke altfor langt unna her bor det en fæl hund. Rasen betyr ikke så mye, men hun veier sikkert 40 kg, er forferdelig sterk og stor! Mine hunder går aldri ut på tur her med et barn.

Jeg møter ofte på denne hunden som eierne stort sett har "kontroll" på ved å stille seg godt uti grøfta eller binde henne rundt en stolpe når vi passerer. En gang hadde de mistet henne utenfor hjemmet sitt og vi var så heldige og var akkurat der, akkurat da. En annen gang klatret hun ut over et gjerde på vinteren og gikk rett på for å knøvle valpen. En tredje gang møtte vi dem da de var på vei ned en bakke, bikkja begynte å trekke i flexien så han slapp like gjerne hele greia for å ikke gå på tryne. Nå skal det sies at det onde blikket og det senkede hodet mens hun kommer brølende mot oss kun har endt med et kutt under øyet på en hund her, så mest sannsynlig er hun ikke ute etter å drepe dem?

Jeg kjenner adrenalinet pumpe og sinnet bruse i årene mine når jeg skriver om denne drittbikkja. Så lenge den bikkja lever/vi bor her, så er mine hunder kun på tur med voksne.

Edit: Mulig jeg krisemaksimerer, men verken hunder eller barn fortjener de opplevelsene, jeg syns de er helt jævlige selv.

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig har ingenting til overs for folk som lar ungene gå tur med en hund de rett og slett ikke klarer å kontrolere. Vi var i hundeparken her en dag da det kom 2 jenter på 9-10 år med en stor boxerhann, de hadde tatt båndet under og rundt magen hans sånn at de skulle kunne ha noe kontroll men fortsatt hang hun som holdt hunden relativt på slep...

Når de kom inn i hundeparken og slapp boxern løs så var det første han gjorde å prøve å jukke på Zappa Jenta som hadde holdt hunden prøvde å dra han av men det gikk jo ikke, så jeg løfta den av. Jentene følte seg utilpass fordi denne boxern ville jo ikke la Zappa være i fred så da valgte de å gå derifra hvilket jo var lettere sagt enn gjort; boxern ville jo ikke gå...

Dette er et klart eksempel på hva jeg oppfatter som uansvarlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ganske mye som kan skje barna når de er ute og går uten hund også.

De kan bli kidnappet, bli påkjørt av bil, angrepet av en løs hund osv. Man kan jo ikke tenke det verste når de

går ut av døra. Da kan man jo likesågodt sperre de inne.

For min del tenker jeg ikke bare på barna, men også på hunden. Selvsagt KAN det skje ting uansett, men jeg vil gjerne legge opp til gode opplevelser hvis jeg kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ganske mye som kan skje barna når de er ute og går uten hund også.

De kan bli kidnappet, bli påkjørt av bil, angrepet av en løs hund osv. Man kan jo ikke tenke det verste når de

går ut av døra. Da kan man jo likesågodt sperre de inne.

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal skje, men det å overlevere ansvaret. Barn tar for ansvar og skyld i situasjoner som skjer med dem, det er en kjensgjerning. Jeg er ikke like heldig som 2ne, jeg har opplevd kjipe hendelser relativt ofte i løpet av mine år som hundeeier. Hendelser et barn helst ikke skal være en del av og iallfall ikke stå som ansvarlig i.

Det handler nok også om at jeg selv husker følelsen av å se en hund jeg var glad i både skade og bli skadet da den var på tur med meg og en venninne. Jeg var kjemperedd, flau og skamfull. Vondt og skrekkelig ubehagelig. Nå var jeg riktignok ikke vant med hunder, jeg er ikke vokst opp med hund. Kanskje et hundevant barn takler slikt bedre, hva vet jeg. Men følelsene var veldig sterke.

Jeg har også kun hatt hunder som er temmelig uglesett av samfunnet, jeg har selv kjent et tyngre ansvar enn andre hundeeiere, og konsekvensen kan fort bli himla mye større for meg om noe skjer, enn for naboen med annet rasevalg. Så kanskje jeg ser det litt med de øynene også, litt "skada" av det hundelivet jeg selv har levd, det ansvaret jeg har valgt og som jeg tar på alvor.

Barn har ikke forutsetning for å forstå omfanget av det rett og slett, og de skal heller ikke ha det.

Det er like irriterende å bli kalt krisemaksimerende som uansvarlig forresten. Jeg har ikke noe problem med at andre velger annerledes enn meg så lenge barnet kan kontrollere hunden, hvorfor trenger dere å putte meg i en boks da?

Jeg er ikke i tvil om at dere kan ta like riktige avgjørelser som meg selv om de ender opp med å være forskjellige, jeg er heller ikke i tvil om at dere leser barna og hundene deres mer enn tilfredstillende. Men det må da gå an å komme fram til noe annet uten å være hverken hysterisk eller krisemaksimerende?

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns mange snakker om "krisemaksimering", blandet med en "man må da leve"-holdning. Og joda, jeg er enig i det. Det verste jeg ser er mødre og fedre som omtrent tar på poden fullt hockeyutstyr, gassmaske og med en hard beskjed om å ikke, under noen omstendighet, å snakke med fremmede.

Men akkurat denne type sak kan man sette opp mot bilbelteordningen. Joda, du TRENGER ikke bilbelte, for sannsynligheten for at noe skjer er forsvinnende liten. Du kan si det samme her. Det er uforsvarlig, men man må da leve. Og det er jo ikke akkurat slik at det er heroin det er snakk om.

Bullshit.

Så klart, du kjenner barnet ditt og hunden din. De er så søte, smarte og flinke så. Jupp, for mange av dere stemmer det også. Men jeg tror samtlige som lar barnet sitt gå med hunden tenker i de baner. Likevel hender det at ditt avkom havner i en situasjon hvor det ender opp med blod, tårer og snørr. Når barnet ditt selv ikke er ansvarlig er det en forferdelig hendelse. Når barnet ditt ER ansvarlig for situasjonen er det enda verre.

Jeg erindrer en liten ting som hendte et par år tilbake, da jeg fortsatt var østfolding og blodet mitt bestod av 45% Baconfett. Jeg kjørte nedover en lang vei. 50 - sone, men var sjeldent noen som kjørte i 50 på den tiden. Da hadde det ikke kommet opp en eneste fartsdump. Uansett. Langs denne veien er det hus tett i tett, med små stikkveier inn de merkeligste steder. Gjennom en gård, bak en busk, bak en mur, mellom to parkerte biler. For meg som var vane med å kjøre der var det ikke noe problem, for jeg visste hvilke gater det var mest sannsynlig å komme biler ut i fra. Og siden tidspunktet på døgnet tilsa at det var enda færre tofotinger ute enn det vanligvis var, så tenkte jeg ikke så mye over ting. Lå i 60 - 70 kanskje, ganske midt i veien. Og heldigvis lå jeg midt i veien.

For ut av ingenting kom det 4 eller 5 jenter, i sin egen verden. De gikk liksom ut på veien, og inn på fortauet igjen. Roet ned farten i god tid, for den ene jenta hadde på seg refleks og var dermed godt synlig. Mens jeg er i ferd med å kjøre forbi, forsvinner brått en valp ut i fra jentene og mot andre siden av gaten. Tror ikke jentene innså hva som hadde skjedd engang før jeg tråkket inn bremsen og fikk - på en eller annen måte - vridd bilen sidelengs.

Mens jeg stod sidelengs og var i en form for katatoni, ser jeg på jentene - som var i enda større sjokk enn hva jeg var i. Valpen? Den fortsatte å løpe frem og tilbake mellom høyre og venstre kjørefelt den.

Hadde vært greit kjipt for alle parter om noe skulle skjedd. Hadde jo vært det med en voksen også, men det er - i mine øyne - verre om et barn opplever noe slikt.

En annen ting skjedde i dag også, da jeg var ute med valpen min. Rundt her jeg bor er det veeeeeldig mange hunder. En astmatiker måtte hatt gassmaske for å i det hele tatt kunne bevege seg noe sted. Uansett, med antall hunder er det mye forskjellige hundeeiere. Alt fra den joviale 40 - åringen med en kjønnsmoden labrador som fortsatt tror hun er 18, men det eneste hun har til felles med tallet 18 er at det også reflekterer IQ-poengene hennes, til jegeren av den gamle skolen som mener at setteren hans hører hjemme enten under trappa eller i ræva til en elg, til småbarnsfamilien med både barnevogn og pappilon.

Til poenget! Når jeg er ute og går forventer jeg at jeg møter mange hunder i alle aldere og alle raser. Og jeg forventer akkurat det samme med eierne også. Og man kan ofte se lang vei hvilke eiere og hunder man hilser på, og hvem man øver ignorering med. Akkurat i dag var det annerledes.

Klokken var rundt 12, og da er det som regel kun eldre mennesker ute. Iallefall på den ruten jeg pleier å ta. I dag tenkte jeg å ta en liten "detour" fordi Falcon mest sannsynlig hadde fått i seg fleinsopp eller noe. Overhyper og ulogisk. På denne veien går vi forbi en skole. Og utenfor denne skolen møter står det ei 11 - 12 år gammel jente med en eller annen form for handicap, og en liten terrier. Vi ser ho fra lang vei, og tenker ikke mye på det. Men i det vi kommer oss bort til skolen, kommer det en gutt på rundt 13 - 14 med en annen terrier rundt hjørnet. Vi møtes da alle tre samtidig.

Jenta tenker ikke så veldig mye tror jeg, og lar egentlig bikkja fly som den vil i sånn flex(?). Gutten med sin hund er tydelig engstelig og holder bikkja så hardt fast han kan. Og den bikkja er fly forbanna. Jenta tenker ikke og går bort til gutten ho. For ho må jo hilse på hunden hans. Hunden hennes derimot prøver å komme seg vekk med halen godt mellom beina. Bikkja til gutten kommer seg løs en halv meter, og gjør et helsikes byks mot hennes hund. Akkurat DA kommer jeg meg bort, og jenta velger å hilse på min istedet. For han er jo valp, og ser ut som en liten ulv. Gutten får sin hund løs og snur på flekken, mens han drar droget etter seg.

Nå skal det sies at de FLESTE barna som går med hund her har fine hunder, og er fine folk. De er sikkert bedre enn meg til å forstå dyra, og noen av de er sikkert fantastisk flinke. Men når man møter så mye rart, spesielt akkurat i det nabolaget her, så har ikke alltid en 12 åring forståelse eller styrke nok til å håndtere de virkelig vanskelige situasjonene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er like irriterende å bli kalt krisemaksimerende som uansvarlig forresten.

Det er mye mulig det, men når Lill f.eks skriver at for hennes del så handler det ikke bare om barna, men også om hunden, og hun vil legge opp til gode opplevelser hvis hun kan, så sier hun mer eller mindre at jeg, som har sluppet ut mine barn på tur med et par av mine hunder, at jeg ikke er så opptatt av at hunden skal ha noen dårlige opplevelser, og det er ikke bare litt irriterende.

Jeg har hatt hund siden 1992. På den tiden har jeg rukket å ha 7 hunder. Vel, vi trekker fra puddelen, hun kom for halvannet år siden (og eies av tenåringen..), så 6 hunder da. Av disse 6 hundene er det 2 - TO - jeg har sluppet ut med ungene. Den ene var Emma, den andre er Nora. Fordi de er som de er, snille greie myke frøkner som ikke jakter joggere, syklister, katter eller andre hunder. Folk på Kløfta må være eksepsjonelt høflige og ha stor forståelse for språket vårt, for her får man faktisk stort sett gå i fred, og man blir hørt når man sier man ikke vil hilse, men det har jeg vel fastslått i diskusjoner tidligere. Et godt sted å vokse opp for både hund og barn, med andre ord.

Jeg sa i mitt første innlegg at det kommer an på hunden og ungene. Det gjør det åpenbart ikke for den gjengse sonis, som syns det er uhørt, uansvarlig, en uting at barn går tur med hund. Dere forutsetter at barnet ikke kan kontrollere hunden - hvilket for meg er smålig artig, jeg har kontrollert større og sintere hunder enn hva "normale voksne" klarte, fra jeg var 12-13 år gammel. Men hey, jeg var jo et vidunderbarn, det er bare jeg som kunne ha gjort noe sånt fra så ung alder av, ikke sant? Ja, jeg er ironisk..

Så når du skriver at du tror vi som slipper barn på tur med hund er i like god stand til å ta en "mer enn tilfredsstillende avgjørelse" om hvorvidt barna bør gå tur med hundene, så er du tilsynelatende den eneste som mener det. For resten her er ganske tydelige på at barn ikke kan gå tur med hund, ref alle skrekkhistorier om sinte flexibånd-kjøtere og valper som løper ut i veien og unger som blir dratt over ende av for store hunder osv. Det irriterer meg.

Jeg er en ansvarlig hundeeier. Jeg er en ansvarlig mor. Jeg kjenner mine barn og mine hunder bedre enn alle dere som mener jeg er uansvarlig. Jeg kjenner miljøet de går i. Dere har ingen rett til å dømme meg og min avgjørelser basert på deres hunder, deres unger og deres bomiljø. Det er så ****** enkelt som det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mye mulig det, men når Lill f.eks skriver at for hennes del så handler det ikke bare om barna, men også om hunden, og hun vil legge opp til gode opplevelser hvis hun kan, så sier hun mer eller mindre at jeg, som har sluppet ut mine barn på tur med et par av mine hunder, at jeg ikke er så opptatt av at hunden skal ha noen dårlige opplevelser, og det er ikke bare litt irriterende.

Nei, det gjør hun ikke. At et menneske kommer fram til en avgjørelse på bakgrunn av sine prioriteringer og erfaringshistorie er ikke en kritikk av deg bare fordi din avgjørelse i samme spørsmål er annerledes.

Jeg har ikke noe problem med at det finnes to riktige svar på et spørsmål iallfall, at man må gjøre det som er riktig for seg.

Noen ønsker å helgardere seg mer, fordi de føler risikoen er for stor for seg til å ønske å kunne leve komfortabelt med den. Det betyr ikke automatisk at de mener at du tar feil når du velger det motsatte. Lill forklarer hvorfor hun velger slik hun gjør, det er du som leser at hennes valg er en refleksjon av deg.

Jeg er en ansvarlig hundeeier. Jeg er en ansvarlig mor. Jeg kjenner mine barn og mine hunder bedre enn alle dere som mener jeg er uansvarlig. Jeg kjenner miljøet de går i. Dere har ingen rett til å dømme meg og min avgjørelser basert på deres hunder, deres unger og deres bomiljø. Det er så ****** enkelt som det.

Good for you! Så trenger ikke dere å stemple meg som hysterisk eller krisemaksimerende fordi jeg tar mine avgjørelser heller. Det er like enkelt som det.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er like irriterende å bli kalt krisemaksimerende som uansvarlig forresten. Jeg har ikke noe problem med at andre velger annerledes enn meg så lenge barnet kan kontrollere hunden, hvorfor trenger dere å putte meg i en boks da?

Jeg er ikke i tvil om at dere kan ta like riktige avgjørelser som meg selv om de ender opp med å være forskjellige, jeg er heller ikke i tvil om at dere leser barna og hundene deres mer enn tilfredstillende. Men det må da gå an å komme fram til noe annet uten å være hverken hysterisk eller krisemaksimerende?

Jeg mente ikke å putte noen i boks. Hvis noen føler at det er utrygt å sende ungen på tur med hunden så forstår jeg det.

Jeg har jo de samme tankene. Jeg bare velger å ta risken utifra at jeg har lett håndterlige hunder og ett greit nabolag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mente ikke å putte noen i boks. Hvis noen føler at det er utrygt å sende ungen på tur med hunden så forstår jeg det.

Jeg har jo de samme tankene. Jeg bare velger å ta risken utifra at jeg har lett håndterlige hunder og ett greit nabolag.

Igjen, jeg mener ikke at det er utrygt. Jeg mener at jeg ikke ønsker å gi ansvaret til et barn. Det er et ansvar jeg tar på alvor og som jeg mener at et barn ikke forstår omganget av, jeg ønsker derfor ikke å sette et barn i en situasjon det ikke forstår omganget av. Spesielt siden barn tar ekstremt fort skyld og ansvar i situasjoner som skjer rundt dem, selv når de er totalt skyldfrie.

Det er en forskjell på de to for meg. På å delegere ansvar og å føle seg utrygg.

Jeg har som sagt ikke noe problem med at folk ser det annerledes enn meg. Have at it. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det gjør hun ikke. At et menneske kommer fram til en avgjørelse på bakgrunn av sine prioriteringer og erfaringshistorie er ikke en kritikk av deg bare fordi din avgjørelse i samme spørsmål er annerledes.

Jeg har ikke noe problem med at det finnes to riktige svar på et spørsmål iallfall, at man må gjøre det som er riktig for seg.

Noen ønsker å helgardere seg mer, fordi de føler risikoen er for stor for seg til å ønske å kunne leve komfortabelt med den. Det betyr ikke automatisk at de mener at du tar feil når du velger det motsatte. Lill forklarer hvorfor hun velger slik hun gjør, det er du som leser at hennes valg er en refleksjon av deg.

Good for you! Så trenger ikke dere å stemple meg som hysterisk eller krisemaksimerende fordi jeg tar mine avgjørelser heller. Det er like enkelt som det.

Nettopp.. Jeg er ikke ute etter å kritisere noen eller dømme noen på hva de gjør, og jeg har aldri tenkt over det engang. Men jeg sier bare hva jeg trolig velger å gjøre og hvorfor. Jeg skjønner at andre velger annerledes, og det er helt greit for meg, men jeg føler meg bare ikke komfortabel selv.

Som jeg skrev i førsten, som jeg trodde kom til å hjelpe folk med å ikke tro at jeg direkte angrep dem med det med å underskrive det Sandra skrev "Enig. Ikke alle situasjoner er like." og det er sånn det er. Jeg har ikke noen problemer med at andre velger annerledes. Jeg bare deler mine tanker om hva som føles rett for MEG, uten at det betyr at jeg ser ned på andre om hva slags mor/far/barn/hundene er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enhver mor og far er i sin fulle rett til å ta de valg som de mener er best for DERES barn og deres hunder. Det JEG henger meg opp i er alle de som ikke engang har egne barn, og som slenger ut karakteristikker av andre MED barn som tar valg de ikke har innsikt i. Og så mener jeg oppriktig at altfor mange nåtildags krisemaksimerer. Barn får ikke lov til noe som helst lenger. For TENK HVIS!

Barn som får lov, mestrer. De får ikke psykiske men av å ta ansvar, selv om det mot formodning skulle skje "noe" uforutsett. Da prater man om det og håndterer det. (Og jeg snakker ikke om 5-åringer her, men om barn fra ca 9 år og oppover - litt avhengig av modenhetsgrad).
Om noen syns JEG er "uansvarlig mor" i noens øyne - "I dont care". Det er ikke i "selvfosvar" eller "fornærmelse" osv jeg svarer som jeg gjør. Men fordi jeg syns altfor mange barn pakkes inn i bomull og av den grunn blir skjøre og engstelige. Og det er de voksne som skaper mangelen på mestring.
(så mine barn klatrer i trær, går tur med hunder, går over vegen selv etter 7års -alder, svømer tvers over små innsjøer, og får prøve seg på mye andre barn skjermes mot. Og de er selvstendige, selvsikre, modige. For de gis også redskapene som skal til for å mestre.)

Og det dreier seg ikke om å sende en 5-åring ut på tur med en 40-kilos hund. Det dreier seg om å kjenne ungen og å kjenne hunden. Og miljøet de slippes ut i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...