Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Recommended Posts

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal sk

Skrevet

Må man ha barn for å gjøre seg opp en mening?

Nei, for all del, sonen er full av tråder folk uttaler seg i uten å ha grunnlag for det.

Skrevet

Nei, for all del, sonen er full av tråder folk uttaler seg i uten å ha grunnlag for det.

Så fint da! Da burde kanskje flere begynne å holde kjeft. Det er en uting at det forventes at man bør sitte midt oppi en situasjon for å få aksept for å uttale seg.
  • Like 1
Skrevet

Men hvordan skal det bli "folk" av barna, da - om de aldri skal få prøve seg på egenhånd???

"Før i tiden" vimset vi jo rundt med bikkjer av ymse slag. I byen og i skauen. Hvordan kunne trekkhundklubben sende 12 års gamle guttunger på tur med grøndlenderene sine ellers? Det gikk jo somregel bra, det og ;-) Og vi syntes det var helt topp - å komme oss ut på tur, og å dele turene med diverse bikkjer...

Nå for tiden må vi tuppe de overbeskyttede, dataavhengige latsekkene av noen unger ut døra for at de skal røre litt på seg. Og så er det i tillegg useriøst og ansvarsløst om vi gir dem et bikkjedyr eller to i hånda så de kan gjøre noe nytte for seg... Og kanskje få en viss glede ut av aktiviteten. Og alternativet er? At vi lar barna sitte inne? At vi fotfølger dem på tur? Når skal vi evt. slutte å fotfølge dem?

  • Like 3
Skrevet

Men hvordan skal det bli "folk" av barna, da - om de aldri skal få prøve seg på egenhånd???

"Før i tiden" vimset vi jo rundt med bikkjer av ymse slag. I byen og i skauen. Hvordan kunne trekkhundklubben sende 12 års gamle guttunger på tur med grøndlenderene sine ellers? Det gikk jo somregel bra, det og ;-) Og vi syntes det var helt topp - å komme oss ut på tur, og å dele turene med diverse bikkjer...

Nå for tiden må vi tuppe de overbeskyttede, dataavhengige latsekkene av noen unger ut døra for at de skal røre litt på seg. Og så er det i tillegg useriøst og ansvarsløst om vi gir dem et bikkjedyr eller to i hånda så de kan gjøre noe nytte for seg... Og kanskje få en viss glede ut av aktiviteten. Og alternativet er? At vi lar barna sitte inne? At vi fotfølger dem på tur? Når skal vi evt. slutte å fotfølge dem?

Signerer.

Jeg la ut på tur med travere alene fra 10 års alder. Det er litt mer potensielt farlig enn å gå tur med hund. Jeg endte tidlig opp med å ha ansvaret for de "verste" hestene, siden jeg taklet de langt bedre enn de eldre. Jeg var for liten og sta til å bli redd. Hadde jeg begynt med det når jeg var 16 ( som man egentlig skal) hadde jeg ikke taklet

det like bra.

  • Like 2
Skrevet

Herlighet, folk her inne får det til å høres ut som om det er virkelig enten eller. Enten et man en overbeskyttende skrulling eller så er man totalt ansvarsløs. Jeg er så utrolig glad for at i den virkelige verden så finnes det flere gråsoner altså. Håper jeg klarer å gå ungene mine til å ikke ende opp som ovetbeskyttet dataavhengi latsekker bare fordi jeg har store tvil når det kommer til det med å sende avgårde på egenhånd med bikkjene fra barnealder :lol:

  • Like 6
Skrevet

Det er også ganske irriterende å bli kalt overbeskyttende fordi man ikke slipper ungen ut alene med hund. De to trenger da ikke ha noe med hverandre og gjøre.

Selv om man er mer forsiktig enn naboen i en setting, så er det da ikke et tegn på at man er det i alle?

Barnet mitt er ikke overbeskyttet. Jeg slipper han mye og ofte. Han er en veldig aktiv, selvstendig gutt. En våghals ned stor radius og det får han også lov til å være.

  • Like 3
Skrevet

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

  • Like 1
Skrevet

Det er ikke sikkert jeg slipper A alene på tur med hund før han er 19 for alt jeg vet, men hvisomatte dersomatte jeg ser at han er fornuftig, hunden er fornuftig og nabolaget ikke inneholder gærne hunder med uansvarlige eiere ser jeg bare ikke at det er uansvarlig å la han ture bikkja. Det er ikke en fasit. JEG var mer enn oppegående nok til å ture både hunder og hester i småskolealder, selv om flere her inne altså mener det uansett er uansvarlig. Det var ikke det. Jeg hadde kontroll. Jeg fikk ingen varige men når en løs finsk støver fløy på boxeren jeg luftet hver dag ( jeg taklet det helt utmerket takk, men i "gamle dager" visste man at hunder kunne sloss selv fra barnsben av) eller de gangene hestene fløy ut. Jeg vokste på det.

Jeg tror ikke barn nå til dags er så veldig annerledes.. Hvis de får lov.

Noen barn er det uansvarlig å sende ut med NOEN hunder i NOEN områder. Helt klart. Men det er ikke en fasit, jeg synes det er merkelig å si at det er uansvarlig på et generelt grunnlag.

Jeg vet forøvrig om forbausende mange voksne som er langt mer tafatte enn alderen skulle tilsi når det oppstår situasjoner med hund.

Skrevet

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

Det var veldig bra resonnert Margrete :). Du er ganske fornuftig du.

Skrevet

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Hvor skrev jeg at mener det er ansvarsløst? Det er jo det jeg skriver hele tiden, at et spørsmål kan ha flere riktige svar. At jeg ikke har noe problem med at andre lar barnet gå tur med hunden så lenge det kan kontrollere den har jeg skrevet spesifikt flere ganger, det må da være essensen av at jeg ikke mener det er ansvarsløst?

Kan barnet mitt gå tur med hunden alene?

a) Ja, jeg kjenner barnet mitt, jeg kjenner hunden min og jeg kjenner omgivelsene. Sjansen for at noe skjer er minimal, og man kan ikke leve fatalistisk. God tur, Fritjof!

b) Nei, jeg vet at sjansen er veldig liten for at noe skjer, men jeg har selv opplevd det som liten og det er et sterkt minne med mange vonde følelser. Det er ikke noe jeg ønsker at barnet mitt skal erfare. Jeg har min erfaringshistorie som tilsier at barn fort tar ansvar og skyld, dermed hadde jeg ikke slappet av og syntes det var noe hyggelig når barnet og hunden var ute. Derfor tar vi hundeluftingen sammen som familie.

c) Both of the above.

Svaret er c!

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

  • Like 4
Skrevet

*snip*

Ett knakende godt eksempel på det jeg skriver :)

Jeg skriver:

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

Jeg skriver ikke at du sier at vi er ansvarsløse, jeg skriver at jeg LESER det som om det er det du mener. Altså mottakeren som velger å lese det på en annen måte enn det kanskje var ment. Det skjer begge veier, om man velger å la det være eller velger å gjøre det.

Barn og oppdragelse er ett betent tema og det synes godt i denne tråden.

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

Enig!

Skrevet

Tror dette temaet er utrolig betent! Det er barna våre og vi lar oss lett rive med. For meg som er en av de som lar ungen rusle tur, leser jeg innlegg som klandrene og nedlatende. Mari sier at hun ikke dømmer eller ser ned på oss som lar bikkjene lufte barna, mens hun derimot ville valgt helt anderledes da hun synes det er ansvarsløst. Ergo vil jeg lese det som om hun mener at jeg er ansvarsløs. See? Jeg klarer fortsatt ikke å se at "jeg dømmer ingen" ikke er noe annet enn preik for om hun mener det er direkte ansvarsløst så dømmer hun jo både 2ne, Amnety og meg som ansvarsløse mødre.

Og motsatt; De som ikke slipper ungene sine ut med bikkjer føler seg angrepet og mistenkeliggjort for å overbeskytte ungene, ref Amnety

Jeg ser helt klart ting fra begge side, MEN jeg velger likevel å slippe Helle ut med Asti i og med at jeg kjenner området, de fleste hundene og eiere. Hun får gå i en radius av 1km altså rekker aldri bort til parken. Skulle det nå skje noe som hverken barn eller hund har skyld i ville vi ha måttet prate om det. Jeg har selv en opplevelse fra barndommen som sitter hardt i så jeg vet at slikt fester seg. Kattunge som venninne ville vise frem til meg (5år) som satt inne i hundegården med løse huskier, ikke pent og lite katt igjen etter noen minutter. Så jeg vet at slikt fester seg, MEN jeg har ikke direkte traumer av det.

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden. Klart det er vanskelig å se at de blir store med tid og stunder (sier hun som aldri trodde barna ville huske at jeg sa det var ok å farge håret når de var 12 eller at de kunne få piercing når de var 16 *banner*). Jeg er helt enig i at de små ikke skal ut med hunder, jeg setter grensen ved 10 og aldri fremmede unger.

Veldig bra skrevet. Signerer denne.

Skrevet

Hvor skrev jeg at mener det er ansvarsløst? Det er jo det jeg skriver hele tiden, at et spørsmål kan ha flere riktige svar. At jeg ikke har noe problem med at andre lar barnet gå tur med hunden så lenge det kan kontrollere den har jeg skrevet spesifikt flere ganger, det må da være essensen av at jeg ikke mener det er ansvarsløst?

Kan barnet mitt gå tur med hunden alene?

a) Ja, jeg kjenner barnet mitt, jeg kjenner hunden min og jeg kjenner omgivelsene. Sjansen for at noe skjer er minimal, og man kan ikke leve fatalistisk. God tur, Fritjof!

b) Nei, jeg vet at sjansen er veldig liten for at noe skjer, men jeg har selv opplevd det som liten og det er et sterkt minne med mange vonde følelser. Det er ikke noe jeg ønsker at barnet mitt skal erfare. Jeg har min erfaringshistorie som tilsier at barn fort tar ansvar og skyld, dermed hadde jeg ikke slappet av og syntes det var noe hyggelig når barnet og hunden var ute. Derfor tar vi hundeluftingen sammen som familie.

c) Both of the above.

Svaret er c!

A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom)

Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

Det er derfor jeg skriver

Enhver mor og far er i sin fulle rett til å ta de valg som de mener er best for DERES barn og deres hunder.

Samtidig syne jeg det er helt greit å sette ting på spissen noen ganger, for å provosere litt. For også foreldre tar ofte valg basert på egne følelser, ev angst for barna (som er helt normalt), uten å være klar over det. (uten at jeg sier at DU gjør det, så det er ikke rettet mot deg spesifikt). Og jeg ser eksempler hver dag, på besøk i mitt eget hjem, barn som er overbeskyttet, som er kronisk engstelige for ALT, og der jeg VET at dette stammer fra foreldrenes tilnørming til ting. Bla hunder. Og jeg hadde IKKE sendt mine hunder ut med en av disse ungene - for de aner jo ikke hvordan de skal håndtere en hund i ulike settinger. De har ikke LÆRT.

Og jeg har altså født 5 barn, ett av dem lever ikke lenger, så per i dag har jeg 4. Så vedr erfaringshistorie: en slik erfaring gjør at man mer enn annet ønsker å ha full kontroll på ungene sine for å beskytte dem og unngå flere smertefulle tap. Og det er da man MÅ jobbe med seg selv og innse at ens egne vonde erfaringer ikke skal få prege livet til barna man har igjen og hemme dem i deres muligheter for livsutfoldelse og å gjøre seg en del - mulig også noen ubehagelige - erfaringer.

Jeg har en som nå er 19 som reiste på egen hånd rundt i Norge og Europa da han var 14 år. Flynerd. Og jeg valgte å slippe taket litt i han, for å ikke begrense livet hans. Vi gjorde klare avtaler - alltid gyldig pass, tlf som virket, jeg hadde alle adresser på overnattingssteder osv. Ingen alkohol. Ikke gå ute i lugubre strøk og holde seg innendørs på hotellrom etter kl 20. Og han skulle ringe hjem om noe kom på.(Og jeg var innstilt på å kaste fra meg alt og ta første fly hvor som helst). To ganger i løpet av de 5 årene som har gått har han trengt å ringe hjem etter hjelp. Noen syns sikkert at jeg er uansvarlig som har latt han styre på slik. Men jeg KJENNER ungen og jeg vet hva jeg har lært han og hva han har forstått. Og samme tilnærming har jeg hatt ift hund og ungene mine: de har blitt sendt på kurs fra barnsben av, med en av hundene i huset (i kveld startet 9-åringen på sitt første kurs), og de har blitt sendt ut av dørene hjemme med hundene (ikke hvilken som helst av hundene - et par har ikke vært mulig for barn å håndtere overhodet), på turer, på aktiviteter. Selv hadde jeg med to store vorsteh på turdager på skolen da jeg var barn - 12 år gammel….

Herlighet, folk her inne får det til å høres ut som om det er virkelig enten eller. Enten et man en overbeskyttende skrulling eller så er man totalt ansvarsløs. Jeg er så utrolig glad for at i den virkelige verden så finnes det flere gråsoner altså. Håper jeg klarer å gå ungene mine til å ikke ende opp som ovetbeskyttet dataavhengi latsekker bare fordi jeg har store tvil når det kommer til det med å sende avgårde på egenhånd med bikkjene fra barnealder :lol:

Du har ennå ikke barn eldre enn 3 år. Og å sende barn i den alderen alene med hund er ikke det problemstillingen dreier seg om. Ting endrer seg, også hvordan man opplever egne barn og grenser, når barna blir eldre. Som Margrete skrev:

de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :) Vi har litt lenger fartstid, vi kjenner barna våre og vi slapper mer av, ergo står vi mødre på hver vår kant her, flere av oss har unger som MÅ ut i verden for å klare seg selv om få år, mens andre igjen har små barn som MÅ beskyttes mot verden.

Det er en av de tingene jeg tror man må erfare for faktisk å se.

Skrevet

Ok, så er alle enige da? Yay!

Det er ikke bra å være overbeskyttende. Å ikke la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være overbeskyttende.

Det er ikke bra å være ansvarsløs. Å la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være ansvarløs.

Omtrent sånn?

  • Like 4
Skrevet

Vel. Jeg syns svært lite om å bli kategorisert som uansvarlig av folk som har hatt hund i en håndfull år og ikke har barn.

Det er ingen som har kategorisert akkurat deg som uansvarlig, men jeg må si meg enig med andre ovenfor. Folk må få lov til å synes det kan være uansvarlig å sende små barn på tur med hunder uten at folk kommer med 10 spydige og småfrekke innlegg i etterkant... JEG må få lov å si at det kan være uansvarlig, det er ikke retta mot enkeltpersoner fordi. Det er jo dette vi diskuterer er det ikke?? Så hvorfor bli fornærma da. Jeg kan jo bli fornærma over at folk synes min mening er krisemaksimering, mas, overdriving osv...

Jeg har dårlig erfaring med barn jeg møter på tur. selv om jeg synes hund og barn er knall, og at man selvsagt bør se an barnet! Og så er det den delen med at det ikke nødvendigvis barnet som er problemet men realistiske faktorer utenfra som barnet ikke bør komme opp i?? Man ser jo an alt :) Jeg gikk også tur alene med rottweileren når jeg var 13 år, men dette var i privat skog og privat skogsvei som oftest. Problemet er mer bar under 13-15 år som går i områder som er mer utsatt? f.eks populære turstier i byområdet, boligområder o.l.

Jeg lar som sagt mine tantebarn gå med mine hunder men KUN om jeg er med :) De har hverken kontroll ellet krefter til å holde igjen hundene mine, og det er rett og slett ikke ansvarlig å sende dem alene vil jeg si. Det er MIN vurdering og tror foreldrene av mine tantebarn hadde blitt mindre fornøyd om jeg sendte de ut alene.

Gjør det meg til overbeskyttende og hysterisk så får det bare være!

Skrevet

Ok, så er alle enige da? Yay!

Det er ikke bra å være overbeskyttende. Å ikke la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være overbeskyttende.

Det er ikke bra å være ansvarsløs. Å la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være ansvarløs.

Omtrent sånn?

Aner ikke om vi alle er enig eller ikke. Og det er heller ikke det viktige med å diskutere slik jeg ser det

Skrevet

Aner ikke om vi er enig eller ikke. Og det er heller ikke det viktige med å diskutere slik jeg ser det

Herregud. Kall det en oppsummering da.

  • Like 4
Skrevet

Det som blir problemet med slike diskusjoner er ikke selve uenigheten om hvorvidt man lar barn gå tur med hund eller ikke. Det er den implisitte hentydningen hvor de man er uenig med blir stemplet - enten det er som ansvarsløs eller overbeskyttende. Diskusjoner på sonen hadde vært mye mer interessante, og mye mer hyggelige, om man slapp alle disse hentydningene om ansvarsløshet, "vent til dine barn blir større og du forstår litt mer", overbeskyttende, mangel på forståelse/kunnskap osv.

Kan man ikke bare ha ulike oppfatninger uten å måtte stemple motdebattatene som det ene eller andre? Det er jo disse små hintene som fyrer folk opp og som gjør at diskusjonene blir utrivelige og betente, ikke nødvendigvis de ulike meningene om temaet i seg selv.

  • Like 5
Skrevet

Det er ingen som har kategorisert akkurat deg som uansvarlig, men jeg må si meg enig med andre ovenfor. Folk må få lov til å synes det kan være uansvarlig å sende små barn på tur med hunder uten at folk kommer med 10 spydige og småfrekke innlegg i etterkant... JEG må få lov å si at det kan være uansvarlig, det er ikke retta mot enkeltpersoner fordi. Det er jo dette vi diskuterer er det ikke?? Så hvorfor bli fornærma da. Jeg kan jo bli fornærma over at folk synes min mening er krisemaksimering, mas, overdriving osv...

Så, det er greit å kalle andres valg enten uansvarlig eller krisemaksimering, men man kan ikke forsvare sitt valg i tilfelle noen blir såret av at man er sarkastisk?

Jeg har forøvrig ikke kritisert andres valg, jeg har kritisert folk som uttaler seg om mine valg fordi det ikke passer overens med deres egne valg og erfaringer. Jeg forbeholder meg retten til å forsvare mine valg, når andre fordømmer dem.

Skrevet

En annen ting jeg ser er at de som slipper ungene ut med bikkjer faktisk har litt større unger :)

Tenkte akkurat det, ja - når jeg leser en del innlegg her. Nå er ungene deres to-tre år gamle. Og det er selvsagt ikke noe tema å sende dem ut på tur hverken alene eller med hund. Men de vokser jo til. Om noen år må dere kanskje gjøre noen grep for å lokke dem vekk fra pc-skjermen. Eller de er aktive og fornuftige friluftsbarn, som gjerne tar med seg bikkja på tur. Hvem vet? De gror jo til, disse små. Og de skal helst blir voksene og selvstendige en gang :lol:

Skrevet

Jeg er heller ikke fan av foreldre som polstrer ungene sine så til de grader. Jeg har en stemor som er slik med sønnen sin og det blir jeg GAL av.. Han er 9 år og fikk nylig LOV til å se den siste Harry Potter filmen fordi den "kan være skummel". Da snakker vi overbeskyttende.. Anyways.. Jeg mener ikke at foreldre som lar ungene sine gå tur med hundene i familien nødvendigvis er ansvarsløse. De tar bare andre valg og risikovurderinger - og baserer avgjørelsen på hvor trygt det er, på dette. Og det er ikke nødvendigvis dumt eller idioti.

Om en forelder ikke lar ungene gå tur med bikkja, så betyr det ikke nødvendigvis at denne forelderen polstrer ungen. Men at man i akkurat i en slik situasjon ikke vil utsette barnet sitt for en eventuell ubehagelig hendelse med bikkja. Det betyr ikke at ungene ikke får være ute, leke, gå alene til og fra skole + + Det er ikke enten eller.

At enkelte personer velger å ta utsagn fra folk som er uenige, personlige, det får så være. Det går an å snakke generelt om norges befolkning uten at man nødvendigvis mener noen her inne. Det handler om ens eget syn på ting, og hva man SELV ville gjort basert på erfaringer og forventninger. Man forventer jo at en tur med bikkja i nabolaget skal gå bra, men man er aldri 100% sikker, og derfor velger man som forelder å IKKE ta den sjansen/risikoen/whatever. Og en slik mening går ikke personlig utover noen som mener noe annet. Da er det den selv som VELGER å ta det personlig, fordi man føler at man må forsvare sine egne valg, ovenfor en annens persons syn på ting.

Jeg er vel mest enig med Mari her. Hun sier det ganske så godt.

  • Like 3
Skrevet

Nei, jeg mener det er så uforsvarligt av voksne å la arn gå med hund på tur... om hunden er liten og lett, eller snill, så spiller det ingen rolle, for arn kan komme i situvasjoner der de møter en hund som er løs, eller en mye større hund som som vil angripe den lille hunden, og hva vil da barnet gjøre? er det verdt å risikere noe? Nei, det synes jeg ikke...

Skrevet

Jeg liker ikke å møte barn med hunder. Jeg føler meg i en utrygg situasjon da, for jeg aner ikke om denne ungen er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv., eller om det er en som slipper bikkja i det øyeblikk det blir press i båndet, løfter den etter halen og forventer at den skal kunne lese latin.

Kjempeflott at unger får være med dyr og oppleve ansvar, men jeg er mest komfortabel med at dette skjer under voksne øyne. Dette gjelder alle dyr. Det betyr ikke at den voksne skal holde i båndet til hunden hele tiden, nekte ungen sin å ri på hest uten leier, eller aldri la ungen mate katten, men for alle involverte parter er det en trygghet at barnet ikke er helt alene med dyret.

Akkurat nå kommer jeg definitivt ikke til å la unger gå tur med valpen min. De kan få kose med han og leke med han om jeg kjenner barna, og barnas foreldre og jeg selv eller samboeren min er med. Når valpis blir voksen kan det hende jeg lar barn gå tur med han, men aldri alene. Det skal alltid være med et voksent menneske som jeg stoler på i nærheten.

Forøvrig har jeg ikke barn og valpen jeg har nå er min første hund. Da jeg selv var barn gikk jeg tur med naboens avls-sheltie og puddelgreia til ei gammel dame. Med førstnevnte måtte jeg lete bygda rundt etter løs hund etter hver tur, og med puddelgreia gikk det helt fint.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...