Gå til innhold
Hundesonen.no

"Det er ikke hunden som er problemet, det er eieren" eller?


Recommended Posts

Skrevet

Kom over denne artikkelen http://teiens.com/det-er-ikke-hunden-som-er-problemet-det-er-eieren-eller/ .Den handler om problemhunder og arv/miljø og eiers "feil". Interessant!

Et utdrag:

"Hunden min utagerer på andre hunder fordi den ble angrepet en gang.” – Det er helt sikkert også tilfellet. Mange hunder har dessverre så svak mentalitet at de ikke klarer å avreagere eller riste av deg en dårlig opplevelse, og vil dermed slite med dette resten av livet. Riktig trening kan bedre eller fjerne problemet, men hunden har fremdeles en svakhet i sin mentale styrke, hvilket man burde kunne være åpen om og kunne ta i betraktning når det kommer til avlsarbeid. Hvis hundeeier får høre at dette er ens egen skyld, så er antagelig terskelen høyere for å søke hjelp eller å varsle oppdretter"

Skrevet

Jeg synes dette er et interessant, men vanskelig, tema. På den ene siden er jeg enig med artikkelforfatteren om at hunder har ulike forutsetninger og svakheter, og om en hund utvikler aggressjon mot andre hunder etter èn dårlig erfaring pga dårlig mentalitet, så er ikke det eiers feil.

På den andre siden mener jeg også at det er ganske mye som ER eiers feil. Da tenker jeg ikke den type større atferdsproblemer som kan bunne i mange ulike faktorer, men mer ren ulydighet eller unoter som hundeeier ikke har kunnskap eller vilje til å ta tak og, og skylder heller på at hunden "er så vanskelig" eller "er så sta". Så blir det beskrevet som en del av hundens personlighet fremfor noe hundeeier kan gjøre noe med.

Skrevet

Nei, jeg mener at det ikke alltid er eierens feil. Bare se på alle de dustene som eier fantastisk flotte hunder, og alle dyktige hundefolk som stadig vekk ender opp med utagerende hunder.

Vår første hund var en blanding av dachs og rottweiler, og var helt fantastisk med mennesker, men hun var så redd for andre hunder at hun levde etter "angrep er beste forsvar". Hun hadde aldri noen dårlig opplevelse med en annen hund, men utviklet seg etterhvert til å bli svært hundeaggressiv, noe jeg mistenker lå på rottweiler-linjene hun kom fra.

Skrevet

"Det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" er noe som er og har vært vanlig å gå ut fra i lang tid nå, og jeg synes det er flott at dette endres. Selvfølgelig finnes det massevis av dårlige eiere, folk som aldri burde hatt hund, men det er ikke alltid sånn det er.

Jeg har selv eid en hund som ville vært klassifisert som psykisk syk hvis den hadde vært menneske. En hund som ikke taklet det grunnleggende i hverdagen til tross for at hunden aldri hadde hatt noe som kunne kalles for en traumatisk opplevelse. Jeg søkte hjelp overalt jeg kunne, lest masse artikler, og jobbet hardt med hunden. Jeg kan garantere at mange som møtte meg på gata tenkte at jeg var en dårlig hundeeier, og i perioder så ble jeg selv meget deprimert fordi jeg følte at jeg hadde feilet kraftig. Det var min første hund på egenhånd, og jeg var knust fordi jeg hadde fått meg et lite individ som jeg skulle beskytte og gi et godt liv, for så å oppleve at hunden ble så ødelagt i løpet av de første månedene.

Jeg beholdt hunden pg hadde et meget innskrenket hundehold på grunn av problemene, og hunden levde til den ble alvorlig syk som voksen. Jeg har aldri vært så glad i en hund som jeg var i denne "feilvaren" min, men de første årene i hundens liv var jeg ganske så sikker på at jeg aldri skulle ha hund igjen. Etter som årene gikk skjønte jeg at hundens meget alvorlige problem ikke var min feil, og at jeg rett og slett hadde vært uheldig å fått en valp med meget dårlig psyke, og at det skal MYE til før en normalt frisk hund blir så ødelagt som min hund ble.

Jeg synes det er viktig at det blir mer fokus på hunders mentalitet, både for at uskyldige eiere ikke skal gå rundt å føle at de har ødelagt hunder som ikke var helt stabile fra starten av, men også for å redusere avl på hunder med dårlig psykisk helse, akkurat som vi reduserer avl på de med dårlig fysisk helse. Vi vet ikke nok om arv og psykiske lidelser på mennesker, og det samme gjelder hunder.

  • Like 2
Skrevet

Jeg tenker at hundehold blir lettere dersom en slutter å klandre seg sjøl for alt hunden bedriver, jeg. Dette må selvsagt ikke forveksles med det å ikke ta ansvar eller trene bikkja, men det er vel innlysende i denne diskusjonen. Jeg er feks helt overbevist om at Aikos mongotendenser overfor visse tisper ikke har noe med et sviktende hundehold hos meg å gjøre, både fordi samkjønnsaggresjon ikke akkurat er ukjent på rasen, og fordi jeg kan tidsfeste endringa helt konkret til hennes andre løpetid.

Noen hunder er bare atale eller skjøre i skolten, ferdig snakka, og for noen hundeiere er visse ting greit å leve med, andre ting ikke. Jeg hadde feks ikke orka å ha hunder som svarer med bjeffing på andres utagering, varsler eller oppsøker andre for å banke dem, sånn at jeg måtte hatt dem i bånd hele tida. Jeg har derimot ikke problemer med at den yngste lager grevlinglyder til andre både for å leke og skape avstand og er territorial, eller at den eldste er et stabeist som alltid skal bestemme tempo sjøl og som ikke kan gå løs med fremmede tisper.

  • Like 1
Skrevet

Jeg mener at det er både og, mange som ikke burde hatt hund, evt ikke den rasen, men mnge som også fortjener en bedre hund enn den de endte opp med. Uansett hva som er tilfellet så synes jeg ikke det burde være et problem. Vi har vell alle gjort feil i hundeholdet vårt, det er ikke så gøy, men det er nå en gang slik det er, og det er slikt man lærer av.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker at det ytterst skjelden KUN er hundens feil, og forsåvidt oftere KUN eiers feil. I de aller fleste tilfeller mener jeg at det er i kjemien mellom hund og eier at "feilen" ligger.

Noen hunder og mennesker passer ikke sammen, slik er det bare. Derfor får man fantastiske hundefolk som har problemhunder, rett og slett fordi de ikke passer sammen - hverken med tanke på treningsmetode, personlighet, gemytt, energi osv. Av denne grunn er jeg også i mot det å tviholde på èn treningsmedtode, uansett hvilke problemer man måtte møte på. Jeg er mye større fan av å tilpasse treningen til den enkelte hunds gemytt og behov :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...