Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har så lyst på ny hund NÅ! Hvorfor vente?


Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg etter mange år planer om å skaffe ny hund, begynte å tvile på om jeg burde gjøre det nå. Hunden jeg har nå er familiehunden/min og søsteren min sin, jeg har altså ikke eneansvaret for henne og ikke økonomisk ansvarlig for henne. Hun er snart 10 år, og jeg er veldig giret på å få en hund jeg kan være mer aktiv med innen ulike hundesporter.

Jeg har vært på ett års utveksling i Australia, som har vært helt fantastisk, og jeg føler jeg ikke er helt ferdig med utenlandsstudier og Australia. Først tenkte jeg at jeg ville tilbake og studere i Australia igjen. MEN, dersom jeg tar master der, betyr det, med mindre jeg skaffer hund der nede (det har jeg ikke så lyst til da jeg syns det er vanskelig nok å orientere seg i Norge ang oppdrettere og helse osv) betyr det at eventuell hund ikke kan bli før om 3 år fra nå. Og det er LENGE!

Så tenker jeg, hva er grunnen til at jeg vil tilbake til Australia? Først og fremst er det fordi det er så sinnsykt mye der jeg enda ikke har opplevd, ting jeg hadde lyst til å gjøre. Ting jeg ikke hadde tid og råd til mens jeg var der dette året, type dykke mye mer, reise omkring og oppleve landet. MEN om jeg drar tilbake til dit for å ta master vil jeg jo ikke ha noe mer penger enn jeg hadde nå, jeg fikk lån pluss mamma og pappa var veldig hjelpsomme, men den hjelpen får jeg ikke økonomisk av dem igjen om jeg drar dit.

Så jeg tenker at jeg kankje ikke burde reise dit for å studere, men da isteden spare opp masse penger til å ta en ordentlig gjennomreise på kanskje noen mnd, når jeg kan.

Jeg tenker at om jeg vil studere i utlandet igjen, kan jeg jo dra til et annet land. Det som gjør Australia så vanskelig er jo avstanden og karantenen.

Så nå er jeg ett år i hjembyen for å finne ut hva jeg vil videre. Imens gnager lysten på hund mer og mer.

En hund beriker hverdagen min - det er jo hverdagen som til syvende og sist ER livet mitt... Sant? Jeg KAN enda studere i utlandet selvom jeg får meg hund, det krever bare litt mer. Men jeg har allerede studert 2 og et halvt år uten hund og føler godt jeg kunne hatt hund nå. Det er jo denne langreisen min til Australia som nå er eneste hinder. Men dette er jo en plan som realistisk sett ikke blir utført før om 3 år, jeg tror ikke jeg kommer til å klare å spare opp nok og planlegge en tur innen et år, og jeg vil helst ikke utsette master med enda ett år.

Ingen andre enn andre hundefolk skjønner dette dilemmaet mitt, alle sier bare "hund kan du skaffe deg når som helst, vent til du slår deg ned", som jo stemmer, jeg kan alltid få hund. Men nå er jo dette en hobby jeg er veldig giret på, ikke som vanlig mann i gata får seg hund når de har hus bil og barn. Dere skjønner nok hva jeg mener. Det er jo noe jeg liker å drive med. Og jo mer jeg treffer og snakker med andre hundegærne, folksom her på Sonen og andre som driver aktivt med hund, jo mer får jeg lyst på ny hund selv.

Tenker at det blir master på meg om et år, jeg tar et jobbeår nå. Om det blir utlandet gjenstår å se, jeg tar høsten til å tenke på. SÅ har jeg såå lyst på hund.

Hva tenker dere? Sette en vitkig hobby på vent fordi jeg kanskje vil ditten og datten om 3 år, eller bare hoppe i det? Snakket med en venninne, som sier selvom hun elsker å reise er det ingen reise som er vitkigere enn hunden, og det blir jo gjerne sånn, så om jeg ikke får tatt den langreisen min akkurat når jeg vil det, er det kanskje ikke et så stort offer der og da når jeg har en hund jeg er kjempeglad i?

Jeg kan jo enda ta den reisen, hvis jeg finner noen som vil passe hunden min over så lang tid. Dette er jo ikke noe jeg har tenkt å gjøre regelmessig akkurat, det er den ene langreisen jeg har så lyst til å få gjennomført...

Skrevet

Hver gang en sånn her tråd kommer så har jeg så lyst å rope at HALLLO DU MÅ BESTEMME SJÆÆÆÆÆL! :P For uansett hva VI sier, så er det jo umulig for oss å vite hva du egentlig føler innerst inne i det senteret for følelser. Og alle oss er så himla forskjellig. Mange som har hund 24/7 tenker at det kan du får nårsomhelst og hallo du må reise, mens andre tenker hallo reise kan du gjøre nårsomhelst få deg hund nå. Begge er jo like riktig, bare for forskjellige folk.

Jeg liker og å reise, reiser mer og mer for tiden. Ting endrer seg så fort. Når jeg fikk meg bikkje hadde jeg så flyskrekk at jeg aldri trodde jeg skulle komme meg fra Nord-Norge, jau jau, vi kan jo se hvordan DET gikk liksom :lol: Hva som er rett ett år endrer seg til neste år. Jeg tror bare du må følge litt strømmen og se hva som kommer over deg. Det er alltid mulig å både reise OG å få hund senere. Det er ingen fasit.

En ting er sikkert - du kan få langreise til Australia selv om du får deg bikkje - Monica her inne skal jo på 1-2 mnds reise til Australia snart og hun har da 2 vofser :) Hvis du tar en master i dag kan du også ta en master i utlandet senere om du brått får lyst til det og liksom :P Jeg har tenkt å ta en til master etterhvert.

Skrevet

Hver gang en sånn her tråd kommer så har jeg så lyst å rope at HALLLO DU MÅ BESTEMME SJÆÆÆÆÆL! :P For uansett hva VI sier, så er det jo umulig for oss å vite hva du egentlig føler innerst inne i det senteret for følelser. Og alle oss er så himla forskjellig. Mange som har hund 24/7 tenker at det kan du får nårsomhelst og hallo du må reise, mens andre tenker hallo reise kan du gjøre nårsomhelst få deg hund nå. Begge er jo like riktig, bare for forskjellige folk.

Jeg liker og å reise, reiser mer og mer for tiden. Ting endrer seg så fort. Når jeg fikk meg bikkje hadde jeg så flyskrekk at jeg aldri trodde jeg skulle komme meg fra Nord-Norge, jau jau, vi kan jo se hvordan DET gikk liksom :lol: Hva som er rett ett år endrer seg til neste år. Jeg tror bare du må følge litt strømmen og se hva som kommer over deg. Det er alltid mulig å både reise OG å få hund senere. Det er ingen fasit.

En ting er sikkert - du kan få langreiset til Australia selv om du får deg bikkje - Monica her inne skal jo på 1-2 mnds reise til Australia snart og hun har da 2 vofser :) Hvis du tar en master i dag kan du også ta en master i utlandet senere om du brått får lyst til det og liksom :P Jeg har tenkt å ta en til master etterhvert.

Joda såklart skal jeg bestemme selv, men det er betryggende med andre sine synspunkter :lol: Eller kanskje jeg innerst inne vil at noen bare skal velge for meg haha. :P Så vanskelig!

Skrevet

Vent! Du har ennå Dixie du kan gjøre masse med, selv om det kanskje virker "kjedelig".

Jeg er litt der selv, og har slått meg til ro med at jeg venter til drømmekullet kommer. Når det blir får så være, men jeg har ikke hastverk. Helt seriøls å ville jeg bare prøvd å tenke på litt andre ting. Etter 3,5 år som student fikk jeg meg hund. Jeg synes det var fantastisk å ha de årene UTEN hund først, faktisk. Jeg er glad jeg ventet. Du vet ikke nok om hva du vil til at du bør la en hund "styre" deg. Eneste grunnen til at jeg ville kjøpt hund, hvis jeg var deg, var hvis du virkelig ikke klarer å leve uten og hvis du er villig til å ofte andre planer til fordel for hunden :)

Skrevet (endret)

For å dele litt erfaring: kan jo bare si at jeg, som nå har bodd offisielt borte fra bikkja mi i over 1 år, takler det sånn passelig. Det er konstant noe som mangler, men jeg reiser jo såpass ofte opp at det aldri blir helt kronisk. Jeg ville ikke levd uten hund, og kjente det umiddelbart i sjela når vi lette etter ny leilighet å leie. Vi MÅTTE ha ei leilighet med hund, for når det brått ble seriøst og alvorlig ang evt hundeforbud - det var da "min indre stemme" hylte ut hva som var rett :P Det var en reell vond følelse at det kanskje ikke var tillatt med hund i drømmeleiligheta. Men det var OK, og da bare falt lettelsen over meg. Hadde ikke gjort meg opp noen formening om temaet før vi kom i kontakt med noen som hadde en aktuell leilighet.

Jeg tenker også at når jeg bruker såpass mye tid på hundeforum, hundeartikler, hundebøker, hundefolk, hundenerding - at det skulle være rart hvis jeg IKKE prioriterte hund liksom. Det finnes folk som har bikkjer uten å nevneverdig bry seg, jeg bryr meg hjertens oppriktig veldig mye om hund. Hvis man stiller det litt i slik perspektiv vil det også bli enklere å kjenne på den "må/må ikke". Se deg selv litt utenfra, eller noe. (Jeg prøver kanskje å si noe sånn som at når man bruker veldig mye tid på å engasjere seg i noe så sier det jo litt om hvor viktig dette er for deg.)

Bare for å videre gi noen eksempler på min vurdering: jeg er ikke så mye en "people's person" som jeg er en hundeperson. Jeg tar heller 10 døgn i isolasjon fra andre med en hund, enn vice versa (selv om sistnevnte selvsagt skjer ofte iom at bikkja mi er en 2 timers flytur unna :P ). Batteriet mitt laddes med hund, og utladdes med mennesker. Den er jo litt relevant ifht studier vs. hund.

Har du kjent litt på sånne perspektiver?

For selve reisedelen vil du alltid kunne gjøre irrelevant av hund. Selv jeg som ikke lar min egen far passe bikkja fordi jeg er overhysterisk hønesnurpemor som har en liste lengre enn bibelen på antall kriterier og ting man må være OBS på med bikkja - har nå folk som kan passe henne i kortere eller lengre perioder :P

Endret av Gjest
Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg skaffet meg hund. Jeg må ha hunder rundt meg, de er en del av livet mitt og jeg ofrer glatt det meste for og kunne ha hund. Det sagt så har det vært vanskelige situasjoner under veis og øyeblikk hvor jeg, tross alt, gjerne hadde sett at jeg hadde ventet litt med kjøp av hund. Type vanskelig og finne bolig, ekstra utgifter, vanskelig eller umulig og være med på alt man vil være med på av sosiale ting osv. men det meste går, spm er bare hvor mye du vil dette, hvor mye du er villig til og "ofre" av fritid og sosialt liv og hvor mye du er villig til og kjempe med evt dårlig studentøkonomi og mulige problemer mtp flytting, finne leilighet osv. og det er det faktisk bare du som kan svare på. :)

Skrevet

Jeg tenkte litt som deg før jeg fikk Aska. Jeg hadde så kjempelyst på hund, jeg var på hundeforum, jeg leste hundebøker, jeg leste alt jeg kom over på canis, jeg så på opprettere osv osv osv. Men jeg skulle egentlig ikke ha hund ennå, for jeg studerte jo og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå og mamma sa at jeg måtte ikke finne på å få meg hund.

Så var det en helg jeg var på telttur, og satt ved bålet sammen med Zeppelin, som jo fortsatt levde. Han var 10-11 år på dette tidspunktet og jeg visste det ikke da men det ble vår siste ordentlige fjelltur sammen, og jeg bare skjønte skjønte at jeg må ha hund. Så tenkte jeg og på fordelene ved å få valpen med en gang, mens jeg fortsatt bodde i Stavanger. Så fikk jeg meg valp da, og selv om mamma og pappa syntes jeg skulle vente så var de jo veldig glade da hun kom likevel, og har stilt opp som hundepassere når jeg har trengt det. Og det var lurt for meg å få valpen på det siste året hjemme i Stavanger der jeg har hatt foreldre og venner og er kjent selv.

Nå har jeg en venn, en voksen (nesten da) schæfer å ta med meg til Tromsø. Det er kanskje litt på grunn av henne at jeg ikke har funnet meg plass å bo ennå men jeg angrer ikke. Jeg kan godt bo i telt og lavvo for hennes del. Det er verdt det!

Jeg angrer ikke. Jeg tenkte, hvorfor vente. Jeg elsker også å reise og da jeg fikk henne visste jeg ikke hvor jeg skulle studere. Men jeg tenkte, hvorfor utsette det jeg ønsker skal være hverdagen min. Hun er hunden min, om jeg må bli hjemme når de andre skal på ferie så gjør det ingenting.

Skrevet

Det fornuftige vil ofte være å vente. Men jeg forstår deg veldig godt. Det hjelper jo ikke om man venter fordi man bruker tiden på reiser hvis man ikke helt klarer å slappe av og kose seg på de reisene fordi man hele tiden savner det å ha hund.

Men du bør på forhånd finne ut av hvem og hvordan du skal ordne pass når du reiser på ferie. Har du det ordnet, så er det ingenting som stopper deg fra å reise etter du har skaffet deg hund. Men hund ER begrensende, og det er ting du må ofre når du har hund. Jeg endte f.eks opp med ikke å studere på en annen kant av landet pga dyrene. Det er noe jeg har ofret som jeg der og da kunne tenke meg. Og det er helt greit - så lenge man er klar over dette på forhånd og forstår at ting blir vanskeligere - noen ganger umulig - med hund, og ting må ofres.

Skrevet

På den ene siden så tror jeg du bør vente med å skaffe deg hund - da du tydelig får stort utbytte av å reise, samt at det er noe du sterkt "dras mot". Sier som klisjéen - hund kan du skaffe deg når du kommer hjem og vil slå deg til ro.

På den annen side forstår jeg utrolig godt at du sliter med valget! Og for å være helt ærlig synes jeg i bunn og grunn at innlegget ditt lyser av at du egentlig har bestemt deg allerede :P For meg høres det ut som om du ikke kommer til å klare å slutte å tenke på at du ønsker deg hund - og at du kommer til å ende opp med hund enten det blir planlagt eller spontant.

Mitt eneste råd til deg er at du skal sette deg ned - skrive en liste med for/imot utlandet/hund hvor du tar med alle tenkelige punkter - og se hva du ender opp med. Uansett hva du velger vil det berike livet ditt :ahappy: Lykke til!

Skrevet

Vet ikke om det funker for deg, men jeg prøver å se meg selv 5-10 år frem i tid, og prøve å se hva jeg da ville ønsket at jeg hadde gjort de siste 5-10 årene.

Skrevet

Australia blir litt langt å reise med hund syns jeg, men jeg veit om en kar som tok med seg en hest til Norge derfra så alt er mulig ;)

I sommer har jeg tatt med gårdshunden min til England i to uker og merka meg noen viktige ting mtp reising: Burtrening, alenetrening, miljøtrening. Om hunden er vant til å være i bur, å være aleine og til høye lyder og rare lukter fjerner du mange stressmomenter bare der. Min er ti måneder nå og jeg har brukt mye energi på å ta henne med på det meste. Jeg leser hunder godt nok til å se at hun tok hele turen med knusende ro, selv da vi måtte ta metroen i London i rushen..

Videre er det en kjempefordel om hunden ikke er av de største fordi den får plass på fanget på toget, du kan stå over den og beskytte den om det blir trangt på bussen, du kan ha den som håndbagasje på fly (men jeg valgte å sende min fordi bagen hun måtte ha vært i i kabinen er ørliten - hun veier lite nok, men blir litt lang i beina), det meste av reiserelaterte kostnader blir mindre (mindre vekt, lavere dose av vaksiner og ormkurer, gratisbillett på tog for hunder som kan sitte på fanget etc). Det er mange relativt små raser som er mye hund uten at de blir sånne gneldrete som kompenserer for størrelsen =) Selv har jeg gårdshund og anbefaler den varmt (tynn pels gjør også at den takler varme ganske greit om du for eksempel vil til Spania), men det er mye annet supert der ute også!

Pass på å kjøpe hund fra noen som avler mentalt sterke individer og så miljøtrener du godt fra ung alder. Bare ta'n med på alt, men sørg for å ha med noe som hjelper den å sove hvor som helst (teppe osv).

Det er du som må ta avgjørelsen og selv om jeg snakker av vond erfaring fra da vi ikke fikk hund allikevel da jeg var tretten og allergitesten var positiv, er det bedre å ikke få hund enn å måtte gi fra seg en man elsker.

Jeg veit med meg selv at min hund ville vært med på lasset over hele verden om det var et sted jeg skulle være over en lengre periode. Eventuelt at jeg ikke ville flytta dit jeg ikke kunne hatt henne med - men så er jeg veldig hjemmekjær etter tre triste år i England..

Når det gjelder Australia ville jeg heller dratt på en lengre tur for å være ærlig. Da får du faktisk gjort alle de kule tingene du vil. Det er bare å glemme når man er student.. Velg en rase som passer for deg og som du ikke halverer passe-listen på bare ved omdømme (jeg nekter å tro at det er like lett å finne barnevakt til rottweiler eller mastiff som det er å finne til gårdis eller cocker..). Sørg for at du har et miljø rundt deg av folk som kan og vil, og har kompetanse nok, til å passe på hunden mens du er borte over de månedene det tar for deg å hoppe fallskjerm og dykke og klatre og hva du enn vil gjøre =)

Jeg har nå en hund som a) kan være med på de fleste reiser (vil ikke ta henne med til der det finnes rabies om ikke jeg må...) og b) har en laaaang liste av folk som kommer og spør om de kan passe henne.. Og det er så deilig! På den måten beholder du den friheten alle sier at man mister ved å ha hund. Det krever research før valpekjøp og en del jobbing etterpå, men så har du gull i en 10-15 år.

Og den korte versjonen av svaret er: ingenting er umulig om man bare vil det nok og planlegger godt.

Skrevet

Vent! Du har ennå Dixie du kan gjøre masse med, selv om det kanskje virker "kjedelig".

Jeg er litt der selv, og har slått meg til ro med at jeg venter til drømmekullet kommer. Når det blir får så være, men jeg har ikke hastverk. Helt seriøls å ville jeg bare prøvd å tenke på litt andre ting. Etter 3,5 år som student fikk jeg meg hund. Jeg synes det var fantastisk å ha de årene UTEN hund først, faktisk. Jeg er glad jeg ventet. Du vet ikke nok om hva du vil til at du bør la en hund "styre" deg. Eneste grunnen til at jeg ville kjøpt hund, hvis jeg var deg, var hvis du virkelig ikke klarer å leve uten og hvis du er villig til å ofte andre planer til fordel for hunden :)

Hehe. Dixie ER litt kjedelig, det er ikke så veldig mye jeg kan gjøre med henne, men jeg prøver jo :) Merker sånn at jeg vil ha en hund med litt mer liv i og litt mer treningsvillig. Jeg har jo vært 2 og et halvt år uten hund nå, Dixie har jo vært hjemme hos familien min. Men så skal det sies at jeg enda ikke heeelt føler jeg har hatt et vanlig studentliv da jeg hadde kjæreste i avstandsforhold som jeg reiste til når jeg kunne, istedenfor å nyte studentlivet med studentmiljø og festing... Jeg kan nesten ikke svare noe når folk spør hvordan studentmiljøet i Bergen er siden jeg ikke deltok i det, ganske teit. :P

Jeg føler jo jeg kan ofre ting for hunden, det er ikke ofte jeg går ut og fester selvom jeg liker dte nå og da, men elsker late hjemmekvelder og.

For å dele litt erfaring: kan jo bare si at jeg, som nå har bodd offisielt borte fra bikkja mi i over 1 år, takler det sånn passelig. Det er konstant noe som mangler, men jeg reiser jo såpass ofte opp at det aldri blir helt kronisk. Jeg ville ikke levd uten hund, og kjente det umiddelbart i sjela når vi lette etter ny leilighet å leie. Vi MÅTTE ha ei leilighet med hund, for når det brått ble seriøst og alvorlig ang evt hundeforbud - det var da "min indre stemme" hylte ut hva som var rett :P Det var en reell vond følelse at det kanskje ikke var tillatt med hund i drømmeleiligheta. Men det var OK, og da bare falt lettelsen over meg. Hadde ikke gjort meg opp noen formening om temaet før vi kom i kontakt med noen som hadde en aktuell leilighet.

Jeg tenker også at når jeg bruker såpass mye tid på hundeforum, hundeartikler, hundebøker, hundefolk, hundenerding - at det skulle være rart hvis jeg IKKE prioriterte hund liksom. Det finnes folk som har bikkjer uten å nevneverdig bry seg, jeg bryr meg hjertens oppriktig veldig mye om hund. Hvis man stiller det litt i slik perspektiv vil det også bli enklere å kjenne på den "må/må ikke". Se deg selv litt utenfra, eller noe. (Jeg prøver kanskje å si noe sånn som at når man bruker veldig mye tid på å engasjere seg i noe så sier det jo litt om hvor viktig dette er for deg.)

Bare for å videre gi noen eksempler på min vurdering: jeg er ikke så mye en "people's person" som jeg er en hundeperson. Jeg tar heller 10 døgn i isolasjon fra andre med en hund, enn vice versa (selv om sistnevnte selvsagt skjer ofte iom at bikkja mi er en 2 timers flytur unna :P ). Batteriet mitt laddes med hund, og utladdes med mennesker. Den er jo litt relevant ifht studier vs. hund.

Har du kjent litt på sånne perspektiver?

For selve reisedelen vil du alltid kunne gjøre irrelevant av hund. Selv jeg som ikke lar min egen far passe bikkja fordi jeg er overhysterisk hønesnurpemor som har en liste lengre enn bibelen på antall kriterier og ting man må være OBS på med bikkja - har nå folk som kan passe henne i kortere eller lengre perioder :P

Hmm... Gode poenger :) Jeg har og vært et helt år borte fra Dixie da jeg var i Australia. Savnet henne såå mye!

Jeg tenkte litt som deg før jeg fikk Aska. Jeg hadde så kjempelyst på hund, jeg var på hundeforum, jeg leste hundebøker, jeg leste alt jeg kom over på canis, jeg så på opprettere osv osv osv. Men jeg skulle egentlig ikke ha hund ennå, for jeg studerte jo og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå og mamma sa at jeg måtte ikke finne på å få meg hund.

Så var det en helg jeg var på telttur, og satt ved bålet sammen med Zeppelin, som jo fortsatt levde. Han var 10-11 år på dette tidspunktet og jeg visste det ikke da men det ble vår siste ordentlige fjelltur sammen, og jeg bare skjønte skjønte at jeg må ha hund. Så tenkte jeg og på fordelene ved å få valpen med en gang, mens jeg fortsatt bodde i Stavanger. Så fikk jeg meg valp da, og selv om mamma og pappa syntes jeg skulle vente så var de jo veldig glade da hun kom likevel, og har stilt opp som hundepassere når jeg har trengt det. Og det var lurt for meg å få valpen på det siste året hjemme i Stavanger der jeg har hatt foreldre og venner og er kjent selv.

Nå har jeg en venn, en voksen (nesten da) schæfer å ta med meg til Tromsø. Det er kanskje litt på grunn av henne at jeg ikke har funnet meg plass å bo ennå men jeg angrer ikke. Jeg kan godt bo i telt og lavvo for hennes del. Det er verdt det!

Jeg angrer ikke. Jeg tenkte, hvorfor vente. Jeg elsker også å reise og da jeg fikk henne visste jeg ikke hvor jeg skulle studere. Men jeg tenkte, hvorfor utsette det jeg ønsker skal være hverdagen min. Hun er hunden min, om jeg må bli hjemme når de andre skal på ferie så gjør det ingenting.

Hehe høres ut som meg ja. Har såå lyst på. Og jo mer jeg leser på forum og hører om hva andre hundebekjente driver med, jo mer får jeg lyst på hund. Dixie er verdens beste, men som sagt jeg ønsker en hund som kan brukes til litt mer og som jeg kan trene selv fra dag 1, og generelt en litt livligere og yngre hund. Dixie begynner jo å dra på årene hehe. Snart 10 år :)

Det fornuftige vil ofte være å vente. Men jeg forstår deg veldig godt. Det hjelper jo ikke om man venter fordi man bruker tiden på reiser hvis man ikke helt klarer å slappe av og kose seg på de reisene fordi man hele tiden savner det å ha hund.

Men du bør på forhånd finne ut av hvem og hvordan du skal ordne pass når du reiser på ferie. Har du det ordnet, så er det ingenting som stopper deg fra å reise etter du har skaffet deg hund. Men hund ER begrensende, og det er ting du må ofre når du har hund. Jeg endte f.eks opp med ikke å studere på en annen kant av landet pga dyrene. Det er noe jeg har ofret som jeg der og da kunne tenke meg. Og det er helt greit - så lenge man er klar over dette på forhånd og forstår at ting blir vanskeligere - noen ganger umulig - med hund, og ting må ofres.

Men hva er det jeg skal vente på? Jeg kommer aldri til å slutte å reise, jeg elsker å reise, men det er jo snakk om 1-2 ganger i året, det å reise på utenlandsferier. Jeg ser for meg mitt fremtidige etablerte liv som aktivt med hund på fritiden, og reise til utlandet i ferier. Pass av hunden på 2-ukers ferier er ikke det jeg bekymrer meg mest for. Jeg ser liksom for meg at jeg har andre hundevenner, og at vi kanskje kan ha en slags passe-avtale, hvor jeg kan passe venners hunder og de kanskje gjengjelder tjenesten. Eller er dette urealistisk? Ser jo og for meg at søsteren min gladelig ville passet, og kanskje foreldrene mine, om jeg får til å få hunden snill og grei ;) Ellers er kennel til nøds siste utvei, jeg håper på å få en hund som er godt miljøtrent og takler en liten stund på kennel om det er krise (type feks hundepasser trekker seg i siste liten eller noe).

Det med at jeg vil vente er jo om jeg vil ut på lengre reiser, det er jo ikke like lett. Som om feks hvis utdannelsen min i biologi tok en vei som innebar reising for å studere dyr i andre deler av verden. Har en sånn liten drøm som egentlig er urealistisk, å bli undervannsfotograf og reise rundt og fotografere delfiner, hval hai osv... Tenk HVIS liksom :P Men jeg kan jo ikke planlegge hele lviet mitt ut ifra "hvis, tenk om atte". Og som Kangerlussaq skriver, jeg kan jo også gjøre disse tingene senere. Vet ikke hvorfor, men jeg føler liksom at ting som dette er kjekkere mens jeg er ung, men det er vel bare tull. :)

På den ene siden så tror jeg du bør vente med å skaffe deg hund - da du tydelig får stort utbytte av å reise, samt at det er noe du sterkt "dras mot". Sier som klisjéen - hund kan du skaffe deg når du kommer hjem og vil slå deg til ro.

På den annen side forstår jeg utrolig godt at du sliter med valget! Og for å være helt ærlig synes jeg i bunn og grunn at innlegget ditt lyser av at du egentlig har bestemt deg allerede :P For meg høres det ut som om du ikke kommer til å klare å slutte å tenke på at du ønsker deg hund - og at du kommer til å ende opp med hund enten det blir planlagt eller spontant.

Mitt eneste råd til deg er at du skal sette deg ned - skrive en liste med for/imot utlandet/hund hvor du tar med alle tenkelige punkter - og se hva du ender opp med. Uansett hva du velger vil det berike livet ditt :ahappy: Lykke til!

Slå meg til ro... Det er så fjernt for meg at det ikke gir noen som helst trøst hehe. Det er så fjernt inn i framtiden og ikke noe jeg tror skjer i nærmeste framtid, og føler det blir for lenge. Det er liksom en tid jeg ikke tenker stort på eller er spesielt opptatt av, og jeg har ingen anelse om når det eventuelt vil skje.

Hehe nja kanskje... Eller at jeg søker bekreftelser på det jeg tenker og VIL at folk skal være enige med meg så jeg ikke får dårlig samvittighet/tviler sånn hehe :P Men spontant skal det nok ikke bli! Dixie var et spontant valg, og har kommet med ganske mange ulemper, så jeg vil gjøre alt "riktig" denne gang.

Skrevet

Australia blir litt langt å reise med hund syns jeg, men jeg veit om en kar som tok med seg en hest til Norge derfra så alt er mulig ;)

I sommer har jeg tatt med gårdshunden min til England i to uker og merka meg noen viktige ting mtp reising: Burtrening, alenetrening, miljøtrening. Om hunden er vant til å være i bur, å være aleine og til høye lyder og rare lukter fjerner du mange stressmomenter bare der. Min er ti måneder nå og jeg har brukt mye energi på å ta henne med på det meste. Jeg leser hunder godt nok til å se at hun tok hele turen med knusende ro, selv da vi måtte ta metroen i London i rushen..

Videre er det en kjempefordel om hunden ikke er av de største fordi den får plass på fanget på toget, du kan stå over den og beskytte den om det blir trangt på bussen, du kan ha den som håndbagasje på fly (men jeg valgte å sende min fordi bagen hun måtte ha vært i i kabinen er ørliten - hun veier lite nok, men blir litt lang i beina), det meste av reiserelaterte kostnader blir mindre (mindre vekt, lavere dose av vaksiner og ormkurer, gratisbillett på tog for hunder som kan sitte på fanget etc). Det er mange relativt små raser som er mye hund uten at de blir sånne gneldrete som kompenserer for størrelsen =) Selv har jeg gårdshund og anbefaler den varmt (tynn pels gjør også at den takler varme ganske greit om du for eksempel vil til Spania), men det er mye annet supert der ute også!

Pass på å kjøpe hund fra noen som avler mentalt sterke individer og så miljøtrener du godt fra ung alder. Bare ta'n med på alt, men sørg for å ha med noe som hjelper den å sove hvor som helst (teppe osv).

Det er du som må ta avgjørelsen og selv om jeg snakker av vond erfaring fra da vi ikke fikk hund allikevel da jeg var tretten og allergitesten var positiv, er det bedre å ikke få hund enn å måtte gi fra seg en man elsker.

Jeg veit med meg selv at min hund ville vært med på lasset over hele verden om det var et sted jeg skulle være over en lengre periode. Eventuelt at jeg ikke ville flytta dit jeg ikke kunne hatt henne med - men så er jeg veldig hjemmekjær etter tre triste år i England..

Når det gjelder Australia ville jeg heller dratt på en lengre tur for å være ærlig. Da får du faktisk gjort alle de kule tingene du vil. Det er bare å glemme når man er student.. Velg en rase som passer for deg og som du ikke halverer passe-listen på bare ved omdømme (jeg nekter å tro at det er like lett å finne barnevakt til rottweiler eller mastiff som det er å finne til gårdis eller cocker..). Sørg for at du har et miljø rundt deg av folk som kan og vil, og har kompetanse nok, til å passe på hunden mens du er borte over de månedene det tar for deg å hoppe fallskjerm og dykke og klatre og hva du enn vil gjøre =)

Jeg har nå en hund som a) kan være med på de fleste reiser (vil ikke ta henne med til der det finnes rabies om ikke jeg må...) og b) har en laaaang liste av folk som kommer og spør om de kan passe henne.. Og det er så deilig! På den måten beholder du den friheten alle sier at man mister ved å ha hund. Det krever research før valpekjøp og en del jobbing etterpå, men så har du gull i en 10-15 år.

Og den korte versjonen av svaret er: ingenting er umulig om man bare vil det nok og planlegger godt.

Oi, glemte å svare på dette lange fine innlegget :)

Joda, Australia er veldig langt. Det blir nok isåfall om jeg velger å reise dit for å bo i noen år, en lang periode altså. Men som student tror jeg det blir vanskelig. Det virket ikke veldig lett å ha hund i Australia som student heller, hund var ikke lov på noe kollektivtransport i byen jeg bodde i.

Ja, jeg har planlagt å fokusere veldig mye på bur-alene og miljøtrening med min neste! Da det er noe Dixie er vanskelig med, er det veldig viktig for meg at jeg får orden på det med min neste... Når det gjelder størrelse tror jeg jo det vil gå greit... Jeg vil ikke ha liten hund, rasen jeg har sett meg ut er mellomstor. Ville ikke ha for stor pga praktiske grunner. Men vil ikke ha liten heller. Så det må bli mellom. Har lyst på en field spaniel, de er sånn mellom cocker og springer.

Jeg har ikke tenkt meg noen "skummel"rase, så den delen går bra :) Håper på å få til en harmonisk og grei hund som er grei for folk å passe...

Hehe jo det er jo liksom det, jeg har vært student i Australia i ett år, og jeg var veldig frusrtert over at jeg ikke hadde råd til å reise så mye der :)

Uff hehe får bare mer og mer lyst nå... :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...