Gutt (1 år) angrepet av nabohundene

[Guest Gråtass]

Du svarte ikke på spørsmålet om din påstand, som du har latt stå svart på hvitt. Hvor har jeg nevnt min utdannelse andre steder enn i nevnte tråd? Du skriver trossalt "du som til stadighet trekker fram" - hvor er stadigheten?

Det gidder jeg ikke bruke tid på, da jeg ikke anser det som særlig relevant for diskusjonen, men du skal få et fantastisk sitat fra ditt eget utsagn i en annen tråd. Så kan du jo tenke litt på den.

Fordi kunnskapen blant folk øker i takt med at de kan lese mer og mer på internett (og her er jeg høyst sarkastisk og ironisk i og med at det verste jeg vet er skrivebords-spesialister i alt fra almenn legepraktisering til flyvning eller kanskje politikk, økonomi og juss Du er IKKE advokat selv om du har lest førti wikipediaartikler...)

Enkelte er eksperter på hundeadferd etter å ha vært hundeeier i to- tre år..

[Toril]

Forøvrig interessant at du mener det ikke er enklere å få en schæfer til å bite uprovosert ifht en labrador, gitt dårlige individer og dårlig oppvekst. Samtlige schäferhunder med mangelfull stimuli og feil hundetreningsmetode ifht invididets personlighet har endt opp som overvoktende frådende beist som man ikke trenger å være universitetsutdanna, man kan være neandertal for den saks skyld, for å skjønne at "i den hagen går jeg ikke inn". Labradorer som blir ustimulert og får dårlig oppdragelse har ikke den samme greia i seg som schäfer, og det er det ingen i hele vide verden som kan vri meg vekk fra overbevisningen om.

Nå måtte jeg bare blande meg inn i tråden.

Du er hjertelig velkommen inn i hagen til min understimulerte,ikke trente schäfer når som helst! Og,du kommer til å gå hel og fin ut igjen.

Det samme tror jeg ikke du vil oppleve om du prøver i mine venners hage,de har en labrador...

Ja,ja..

Jeg har forøvrig ikke samme brede kunnskap som Gråtass,men schäfer eier har jeg vært siden 1989.

Endret 16. Juli 2013 av Toril

[Raksha]

Ftyktelig ot egentlig, men litt artig. Av de mange hundre hundene jeg håndterte gjennom kennelen jeg jobbet for sist, så var det kun en jeg ble oppriktig skremt av, ikke bitt, men såpass redd at den ikke ble håndtert direkte; guess what? En labrador! Var borti flere skumle hunder, blant annet rottis, akita, gd og boerboel. Ble også bitt ved en anledning, men den eneste jeg var redd og virkelig ikke tok sjanser med var labradoren. Den ville bitt for å ta meg, ikke i panikk som den som bet.

[Gjest]

Det gidder jeg ikke bruke tid på, da jeg ikke anser det som særlig relevant for diskusjonen, men du skal få et fantastisk sitat fra ditt eget utsagn i en annen tråd. Så kan du jo tenke litt på den.

Enkelte er eksperter på hundeadferd etter å ha vært hundeeier i to- tre år..

Hvis du ikke ser det særlig relevant for diskusjonen, hvorfor kom DU SELV med den PÅSTANDEN da? Det er jo 114% verdiløst hvis du kommer med en påstand du ikke kan underbygge og du rett etterpå kaller "ikke særlig relevant for diskusjonen". Merkelig diskusjonsteknikk, men man lærer jo stadig noe nytt.

Til "din tankevekker", kan du jo tenke på differansen mellom å skrive:

"Jeg skal ALDRI ALDRI ALDRI, fordi jeg vet bedre"

"og det er det ingen i hele vide verden som kan vri meg vekk fra overbevisningen om."

Jeg påstår ikke jeg vet bedre, jeg mener bare jeg er overbevist om min tro. Litt som at noen tror på allah og andre på gud. Det er basert på frykt og opplevelser. At det ikke finnes mennesker som kan vri meg vekk fra det, har jeg ikke nevnt et ord om hunder

Men nå handler jo dette mer om meg, enn at en gutt på 1 år som ble liggende i respirator ble angrepet av hund, men siden jeg er et stadig tilbakevendene diskusjonsobjekt må jeg jo si meg smigret....

Raksha - good for you - som Gråtass sa. Da har vel du en overbevisning om at en rotten labrador er mer skummel enn en rotten Schäfer da? Mer skummel enn en rotten Rottweiler (lol)? Mer skummel enn en rotten Hollender?

And by rotten I mean mentalt skada pga enten understimulering, mangelfull guidance og/eller liknende ting som har tippa bikkja over i feil retning.

[Raksha]

Nei. Jeg har en overbevisning om at en råtten hund av en viss størrelse kan være livsfarlig, helt uavhengig av rase. Og at "snille" raser ikke er noe untak.

[Gjest]

Ingen har sagt noe i mot det. Men nå utledet dette seg noe fra AVL, og det var snakk om denne ufordelsaktige avlen rundt f.eks rottweiler (og andre) raser som fokuserer på ting som i feile hender kan føre til negative hendelser. Labrador (as an example) lider ikke under samme ensidige mongoavl. Der er det så mye forskjellig mongoavl, at det sjeldenere er ting som at labradoren skal være jaktlysten og superenkel å motivere, som fokuseres på i avlen. Mye forskjellig gir litt mer bredbeint utfall, enn ensidig avl.

Men hva veit jeg. Jeg veit ingen ting. I'm just stating the effing obvious.

[Tommy]

"Rottiser er farlige", "Nei, det finnes bare dårlige eiere", "Schäferen er en hard hund", "Nei, ikke på den måten". Folk er uenige, og det er ikke så rart - Hunder er åpenbart en lidenskapelig ting her, og siden de fleste sannheter er subjektive så er uenighet å forvente.

Nå har jeg god kjennskap til - ikke nødvendigvis denne saken - folk og deres likgyldige, selvrettferdige forhold til dyr. Noen scenarioer som gjør at det ikke er rart ting som dette her skjer.

Scenario 1: Når jeg vokste opp så var det noen i ganske nær familie som hadde hund. De hadde alltid hatt hund, og kom nok alltid til å ha hund. For meg så var det supert, for det gjorde familiebesøket ekstra koselig. Den holdningen har jeg hatt helt til mamma fikk en golden. Først da så jeg hvor latterlig hele opplegget hadde vært. For det første var det ingen hund som ble eldre enn 3 år før den ble omplassert. For det andre var samtlige kjøp spontane: "Oi, et fint sheltiekull". For det tredje falt valget alltid på raser som ikke passet de i det hele tatt. Tror jeg har telt 8 hundekjøp totalt, kun i en periode over rundt 20 år. Kan ha vært flere.

Det har selvsagt ikke noe med "aggresjon" å gjøre, men den totale inkompetansen som KAN få dyr til å gå av pinnen. Ingen tanker gjort før kjøp, ingen hensyn tatt til verken rase eller individ.

Scenario 2: En bekjent, jente på 19 år, flyttet ut og fikk lyst på hund. Fulltidsjobb. Leietaker. Null erfaring med hund. Kjøpte seg en rottis og en doberman. Hvorfor? "Fordi de er såååå fine". Spurte: "Åja, men hvorfor kjøpte du to?" Fikk svar at det var greit at den ene kunne få en venn. Valpene sitter (etter hva jeg har blitt fortalt) på et lite rom alene i 10 timer om dagen.

Det kan absolutt hende at disse valpene blir bra, for all del. Men utgangspunktet for at disse blir vanskelige å ha med å gjøre er åpenbart større enn hos noen som har det gjennomtenkt. Og en rottweiler er også åpenbart verre å ha med å gjøre enn en minipuddel om den ikke er helt god i hodet.

Scenario 3: Tidligere nabo, fortsatt narkoman. Rottweiler og (enten pinscher eller doberman-valp. Har kun sett den bakfra fra lang avstand). Rottweileren har tidligere angrepet flere hunder i nærområdet, også retrieveren vår. Har gang på gang vært i kontakt med kommune og gudene vet hva, for å få løst problemet. Nå vet ikke jeg hvordan den hunden har det, men at den er understimulert er en underdrivelse. Kan også nevnes at den er blitt brukt i avl utenom det vanlige, og den kommer fra en samme type "oppdretter". Unnfangelsen skjedde på gressplenen, hvor den utvalgte tispen tilhørte en annen narkoman. Husker jeg stod på andre siden av hekken og hørte "hvor mye penger de skulle få". Trenger jeg nevne at båndtvangen ikke blir opprettholdt der i gården?

Når slike folk holder på som de vil, så blir det problemer okkesom rasen er doberman, rottweiler, puddel eller chiahuahua. Problemet IGJEN er når det er en rottweiler som er den gale parten, så blir det større problemer enn med en puddel.

Scenario 4: Kompis skal ha hund. Kommer fra et hundehold med jakthunder som sitter i en hundegard. Vil ha staff, men kun hvis den er blå og finnes i nærheten. Har snakket litt med han om ting, og han gir uttrykk av at han "vet hva som er best." Hunden skal sitte i bur, og den skal ikke i sofaen. Eieren må ha stålkontroll, og kvelehalsbånd er en nødvendighet. Ja, han er ganske...øhm...konservativ(?) på den parten. Jeg syns det er veldig sketchy, spesielt siden "valpekurs bare er tull", "forsikring bare er tull", "han skal være skikkelig dominant", "har sett alt av Cesar Millan, så trenger ikke vite mer" og "så lenge den har stamtavle er alt bra nok".

BØR ikke få en dårlig hund, men den tankeløsheten...Akk. Spesielt siden vedkommende ikke har økonomi til verken veterinærutgifter eller andre ting.

Scenario 5: En annen kompis skal ha hund. Ferdig utdannet. Kriterie: "Søt og liten, slik at jeg kan dra damer med den". Nå skal det sies at alt han foretar seg er for den grunnen, men likevel. Han har også vurdert boxer, bulldog og boerboel, fordi "det er badass". Vet INGENTING om hund. Hadde ikke hørt om Cesar Millan, og trodde man kunne kjøpe valper i dyrebutikken. Skjønte ikke hvorfor Drøbak Hundehotell er kontroversielt fordi "hund er hund". Tror faktisk han fikk ideer av å starte et lignende opplegg selv, fordi han har nevnt i overkant mye "hvor mye penger det er å hente" og "hvilken rase man kan tjene mest på".

Nå er han et nek, uten tvil. Poenget mitt er uansett at det er slike folk som gjør at sannsynligheten for at hunder blir sinnsforvirret øker, og at angrep også forekommer hyppigere.

* Ellers kan det nevnes at jeg har blitt angrepet fire ganger: En gang av en collie under lek, to ganger av en irsk setter som var mentalt skadet, og en gang av en mastiff som ikke var fan av settere under en "ta med ditt kjæledyr" i 5.klasse, og jeg desverre var i besittelse av setteren. Nå skal det sies at jeg også ble jaget gjennom en polsk grensby av en doberman.

Skrekkscenarioene finnes der ute, og med tanke på at jeg - en ikke så altfor sosial person - kjenner til så mange...Vel, da er det garantert mye rart der ute. Og de absolutt fleste er menneskeskapt, det er jeg overbevist om.

[Stine]

Harde raser kan være førermyke og familievennlige, er ikke der definisjonen på hardhet ligger

Hvorfor er Staffen en hard rase da? Hva gjør den til en hard rase? Den korte pelsen? Den store kjeften? Musklene?

[Anette]

Om du ser på tv så så jeg en chihuahua som hadde så stort ressurs forsvar på konen i huset at hun angrep mannen om han nærmet seg.

Og jeg ser på dette veldig lett, når folk med små hunder lar de gjøre diverse ting. Så sier jeg om du plusser på 40 kg så hadde den vært livsfarlig og kan lett skade.. Og der tror jeg også mye ligger. Man er strengere med de større hundene. Mange får seg en tankevekker da om at de lar den lille hunden gjøre ting den ikke burde.

At det er sosialt akseptert at de små skal gneldre konstant på utstilling, være mugne og lunefulle forstår jeg ikke. Om en større hund sier boff så får eieren kjeft. Men de små gneldre bikkjene sitter der og holder på. Så kanskje de fleste med større Hund er mer ansvarsfulle da. For såvidt så kjenner ikke jeg noen som lar hundene holde på som små bikkjene på utstilling.

[Guest Belgerpia]

Vanskelig dette her med definisjonen av en hard hund.

Jeg synes Gråtass gir en god forklaring. Hundens hardhet måles i hvor raskt den rister av seg ubehag. Sagt på en annen måte - står imot en trussel. (som også er ett ubehag). Det har ikke noe med hvor lett den er å få sinna liksom.

OG - dette går mye mer på individ enn rase.

[Guest Belgerpia]

Om du ser på tv så så jeg en chihuahua som hadde så stort ressurs forsvar på konen i huset at hun angrep mannen om han nærmet seg.

Og jeg ser på dette veldig lett, når folk med små hunder lar de gjøre diverse ting. Så sier jeg om du plusser på 40 kg så hadde den vært livsfarlig og kan lett skade.. Og der tror jeg også mye ligger. Man er strengere med de større hundene. Mange får seg en tankevekker da om at de lar den lille hunden gjøre ting den ikke burde.

At det er sosialt akseptert at de små skal gneldre konstant på utstilling, være mugne og lunefulle forstår jeg ikke. Om en større hund sier boff så får eieren kjeft. Men de små gneldre bikkjene sitter der og holder på. Så kanskje de fleste med større Hund er mer ansvarsfulle da. For såvidt så kjenner ikke jeg noen som lar hundene holde på som små bikkjene på utstilling.

Å guri - du har så rett *ler*

Jeg fikk jo min første lille hund i form av en Parson - og hun fikk jo ingen oppdragelse stakkars, hun var jo så liten og søt og seriøst, med både malle, terv og rottis i husholdningen så ble liksom terrierdyret maskotten - hun var vel nærmere året før man innså at det sikkert var lurt å lære henne litt om livets realiteter *ler*

Frøken Fralle - vel, hun er veloppdragen - men hun har en viljestyrke og ett pågangsmot som er helt villt. Om motivasjonen er sterk nok så driter hun nesten i alt - tøffere enn toget, og hadde hun vært 40 cm. høyere så hadde hun vært livsfarlig og helt umulig å ha kontroll på. Heldigvis så var hun så sprø at jeg innså at oppdragelse var nødvendig så hun er lydig så det holder - uten den biten så vet jeg ikke hvordan hun hadde vært *ler' Hun er heldigvis ikke sint.

[Anette]

 

Å guri - du har så rett *ler* 

Jeg fikk jo min første lille hund i form av en Parson - og hun fikk jo ingen oppdragelse stakkars, hun var jo så liten og søt og seriøst, med både malle, terv og rottis i husholdningen så ble liksom terrierdyret maskotten - hun var vel nærmere året før man innså at det sikkert var lurt å lære henne litt om livets realiteter *ler*

Frøken Fralle - vel, hun er veloppdragen - men hun har en viljestyrke og ett pågangsmot som er helt villt. Om motivasjonen er sterk nok så driter hun nesten i alt - tøffere enn toget, og hadde hun vært 40 cm. høyere så hadde hun vært livsfarlig og helt umulig å ha kontroll på. Heldigvis så var hun så sprø at jeg innså at oppdragelse var nødvendig så hun er lydig så det holder - uten den biten så vet jeg ikke hvordan hun hadde vært *ler' Hun er heldigvis ikke sint.

Nå forstår jeg ikke helt hva du ler av men det får være så. Det er da virkelig mye mer småhunder med crappy oppdragelse enn større.

Det er kanskje ikke så kult og søtt når dem store hunden dunker innat kaffe bordet eller tar full sats opp i sofaen. Eller å bli dratt rundt overalt ute :rolleyes2:

[Anette]

Det er da mer sosialt akseptert at folk ikke har kontroll på de små hundene. Jeg har 3 stk i et vindu her i blokka som sitter og gneldre i vinduet hver gang de ser en hund.

En annen liten hund tok fart og rev tak i bukse beinet mitt, hvor eiere bare unnskyldte og dro han med videre. Hadde det vært 40 kg schafere så hadde eieren blitt skjelt ut etter noter...

Du er virkelig ikke sammenligningen at små hunder slipper unna mye? Og mye de gjør kunne vært farlige om de var større og skremt mange. Bytt ut 3 små gneldre bikkjer med 3 rottisser son gjør det samme. Tviler folk hadde akseptert det.

[Guest 2ne]

Vel. Ja? Hvis 5 kg bikkje er rabiat, så er det ingenting mot 50 kg rabiat bikkje? Det handler jo om rein fysikk?

Ifjor ble jeg bitt av to hunder. En på 4 kg, en på 40 kg. Gjett hva som var mest vondt?

[Guest Belgerpia]

Nå forstår jeg ikke helt hva du ler av men det får være så. Det er da virkelig mye mer småhunder med crappy oppdragelse enn større.

Det er kanskje ikke så kult og søtt når dem store hunden dunker innat kaffe bordet eller tar full sats opp i sofaen. Eller å bli dratt rundt overalt ute :rolleyes2:

Jeg er helt enig med deg jeg, men jeg ler fordi selv jeg som har både stor og liten hund sliter litt med konseptet om at man skal være nødt til å oppdra små drittbikkjer. Jeg tok heldigvis til fornuften etter runden med Parson, så straks jeg fikk frallen og forstod at den ikke kom til å la seg stoppe så lett så ble hun behandlet som mine store hunder har blitt behandlet. Man kommer når det ropes, man venter til man får værsågod og man drar ikke i båndet.

Så fliringa er egentlig av meg selv, fordi jeg ser det så godt fra begge sider - hos meg er det imidlertid den lille som ville vært farligst.

[julnil]

Hvorfor er Staffen en hard rase da? Hva gjør den til en hard rase? Den korte pelsen? Den store kjeften? Musklene?

Nei, hardheten sitter i mentaliteten.

Og kombinerer du hard mentalitet med kraft i form av muskler, så har man et potensielt farlig utgangspunkt om man ikke vet hva man driver med

Og du, som eier rasen, vet vet rimelig godt hva som ligger i den, men legger ved litt info som beskriver hvorfor rasen havner under betegnelsen hard:

http://no.wikipedia.org/wiki/Staffordshire_bull_terrier

Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til baiting (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra.

Opprinnelig ble denne hunden kalt Stafford working class bull and terrier. I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om Stafford working class bull and terrier og Staffordshire bull terrier er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring.

The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene Joseph Dunn og Joe Mallen gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden.

I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier.^[1]

Utseende, anatomi og fysikk

Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt pied.) Black and tan eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket.

Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg. Det forekommer hannhunder over 20 kg, men dette er ikke ønskelig.

Bruksområde

I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund. De brukes også stadig mer som agilityhunder, og til lydighetskonkurranser. Weight-pulling er enda en gren rasen egner seg godt til.^{[trenger referanse]}

Lynne og væremåte

Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse.^[2] Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden.

Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder.^{[trenger referanse]} Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr.

[Stine]

Nei, hardheten sitter i mentaliteten.

Og kombinerer du hard mentalitet med kraft i form av muskler, så har man et potensielt farlig utgangspunkt om man ikke vet hva man driver med

Og du, som eier rasen, vet vet rimelig godt hva som ligger i den, men legger ved litt info som beskriver hvorfor rasen havner under betegnelsen hard:

http://no.wikipedia.org/wiki/Staffordshire_bull_terrier

Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til baiting (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra.

Opprinnelig ble denne hunden kalt Stafford working class bull and terrier. I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om Stafford working class bull and terrier og Staffordshire bull terrier er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring.

The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene Joseph Dunn og Joe Mallen gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden.

I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier.^[1]

Utseende, anatomi og fysikk

Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt pied.) Black and tan eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket.

Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg. Det forekommer hannhunder over 20 kg, men dette er ikke ønskelig.

Bruksområde

I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund. De brukes også stadig mer som agilityhunder, og til lydighetskonkurranser. Weight-pulling er enda en gren rasen egner seg godt til.^{[trenger referanse]}

Lynne og væremåte

Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse.^[2] Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden.

Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder.^{[trenger referanse]} Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr.

Så fordi de en gang i tiden ble avlet som kamphunder gjør dem til en hard rase? Hvis det er sånn som Gråtass sier at hardheten ligger i avreageringen (mentalitet) så er jeg enig i at Staffen er en hard rase, de jeg har og de fleste jeg kjenner avreagerer fort, men jeg tipper du ikke mener det sånn? Ikke ser jeg noe i Wiki linken din som tilsier at det er en hard rase heller.

Du er vel passe hard i nøtte hvis du som liten Chi løper inn i en flokk med Staffer og gneldrer og glefser? Takke fanden for at mine er såpass oppegående i hodet at de ikke så på den som en trussel.

[julnil]

Så fordi de en gang i tiden ble avlet som kamphunder gjør dem til en hard rase? Hvis det er sånn som Gråtass sier at hardheten ligger i avreageringen (mentalitet) så er jeg enig i at Staffen er en hard rase, de jeg har og de fleste jeg kjenner avreagerer fort, men jeg tipper du ikke mener det sånn? Ikke ser jeg noe i Wiki linken din som tilsier at det er en hard rase heller.

Du er vel passe hard i nøtte hvis du som liten Chi løper inn i en flokk med Staffer og gneldrer og glefser? Takke fanden for at mine er såpass oppegående i hodet at de ikke så på den som en trussel.

Hva har en chi som løper inn i en flokk med staffer og gneldrer og bjeffer, å gjøre med om staffer er en hard rase eller ikke? Det er heller ikke der det ligger.

[Stine]

Det viser jo til at Chi'en må være en hard rase? De gir seg jo ikke på tørre møkka. Men jeg forstår faktisk enda ikke hvorfor Staffen er en hard rase, den mykeste rasen jeg har hatt ihvertfall.

[Margrete]

Det viser jo til at Chi'en må være en hard rase? De gir seg jo ikke på tørre møkka. Men jeg forstår faktisk enda ikke hvorfor Staffen er en hard rase, den mykeste rasen jeg har hatt ihvertfall.

De er livsfarlige, hilsen Asti! Han ble jagd av hundejordet av en chi som var like stor som snuta hans... Så mye for farlig schæfer *flir*

[Stine]

De er livsfarlige, hilsen Asti! Han ble jagd av hundejordet av en chi som var like stor som snuta hans... Så mye for farlig schæfer *flir*

:lol:

[Gjest]

Det viser jo til at Chi'en må være en hard rase? De gir seg jo ikke på tørre møkka. Men jeg forstår faktisk enda ikke hvorfor Staffen er en hard rase, den mykeste rasen jeg har hatt ihvertfall.

Så en hund som løper foran en bil må være hard fordi den burde skjønt bedre? Hva med hunderaser som driver aksjehandel på børsen, de er jo og rimelig hard? Iallefall de som tjener penger. Og de som driver med pokerturneringer, du skal ha guts for å holde holdet kaldt når du sitter med toppeliten og gode kort.

Halleluja, snakk om å tilegne hunder et tankefullt liv hvor de risikovurderer sine handlinger. I think not

[Stine]

Skjønn en fleip a.

[Gjest]

Jeg tolket eksempelet ditt som en fleip, men jeg tolket din uttalelse som en seriøs mening: at du mener en hund som ignorerer hundespråk og stiller seg opp mot en gruppe hunder er en "hard" hund.

Hvis hele innlegget var en fleip og var fullstendig uavhengig av diskusjonen skjønner jeg ikke helt hvorfor du ikke skrev det i Akkurat Nå eller i en vitsetråd, for det bidrar ikke mye til diskusjonen å komme med tilfeldige spøker.

[Stine]

Djeez..