Gå til innhold
Hundesonen.no

Er Norge et pottitland?


Justisia
 Share

Recommended Posts

Interessant! Må jo være en blanding av alt da. Selv om man er genetisk eneggede, kan man vel ha differanser i hvordan kroppen utskiller hormoner og andre kjemiske prosesser innad hjerne, thyroid-glanden (husker ikke norske ordet :P ) og diverse kroppssystemer. Blir vel fort litt ymse etikk i å drive forskning på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 102
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tenker at dette dreier seg om hvordan et samfunn forholder seg til de som ikke passer inn i den heteronormative matrisen, og ikke minst hva det å gjøre et kjønn egentlig innebærer. Hvis en har en

Skal se om jeg kan komme med noe fornuftig i morgen, jobb nå. Men har et par spørsmål. Hvorfor har andre noe med hva jeg løper rundt mellom bena? Så sant ingen har direkte planer om å ha sex med me

Uten å snakke på vegne av noen, men jeg mener at det ikke handler om at personnummeret i seg selv er viktig - men "hva en har i trusa" er rimelig privat, mens personnummeret brukes i mange offentlige

Det er nok en sammensatt grunn til at det skjer. Og de har jo enda ikke funnet noe "homo-gen" eller "TS-gen". I tillegg så har man jo en del som er midt i mellom mann og kvinne og folk som har andre kromosmer enn bare xx eller xy (som xxx, xxy). Benestad som er nevnt, er for mye mann og for mye kvinne til å benevne seg som enten eller (sånn ca det er det vel han har foklart det en gang). Både hin og kona er to utrolig flotte mennesker, veldig åpne og inkluderende.

Det foregår nok allerede en del forskning på dette. En jeg traff under en middag for mange år siden, var spesielt interessert i tvillingpar. Der en av de var TS. Det hadde eksempel vært interessant og sett i tvillingpar om det var noe høyere forekomst av de som korrigerer til samme kjønn som tvillingen sin, enn til motsatt kjønn.

"Problemet" med forskning, er jo hva det kan bli brukt til og. Dersom man finner et "homo-gen", vil det garantert bli brukt av enkelte gruperinger om at dette da er en sykdom som man kan bli helbredet for. Vi som er TS, får jo tross alt en diagnose (F64.0), vi får en behandling som består både av psykiatere, endokrinolog og kirurger.

Må bare nevne at endokrinologen på riksen er en helt fantastisk lege. :D Jeg har mulighet til å velge mellom å ta mine årlige blodprøver hos han eller hos fastlege, siden jeg bor i Oslo, men fordi at han et er sånt et fantastisk menneske, så velger jeg å gå til han. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo interessant det du deler med oss, Nirm, ang forskning og sånt. Jeg ser den delen med at det fort kan defineres som sykdom, når det er noe man gjør fysiske inngrep for å "rette". Tusen takk for at du er åpen og deler, uansett hva man mener selv så er det utrolig vanskelig å forstå hva som befinner seg inne i hodet (og kroppen?) til mennesker som ikke følger normene.

Det mer at FTM er mindre vanlig, kan det ha noe med at aksepten for kvinner som oppfører seg og gjør som menn er mye mer akseptert? Det er vel lite, om noe, menn kan gjøre som det ikke er akseptert at en kvinne gjør, enten det er livsstil, interesser eller klesdrakt, da blir de bare "tøffe", mens en femi mann får gjennomgå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å sette seg inn i en slik situasjon er ikke lett. Derfor jeg er veldig imponert over den forståelsen SFX viser at hun har i det hun skriver. SFX har liksom det "lille ekstra", og jeg håper hun velger å jobbe med vår gruppe en dag. :ahappy:

Det med at vi får diagnose, er ikke alle i miljøet helt happy for. Mange mener at vi ikke skal ha det, fordi vi egentlig ikke er syke. Men som riksen sier akkurat ang det, er at diagnosen gir oss også rettigheten til behandling.

Jeg trur det henger sammen med aksept for at en jente kan være guttete. Overgangene mellom fra da man lever som jente til man lever som gutt er ofte veldig glidende også. Det er ikke de store endringene. For egen del, så har det ikke endret så mye i hva slags klær jeg går i, før og etter "jeg kom ut av skapet". Om man tar vekk den lille perioden jeg prøvde å leve som jente. :P Titta etter 9ende klasse bildet mitt, men fant ikke. Men da sitter jeg med sort og grårutede skjorte kjøpt på Dressmann, og maskinkort sveis. :lol: Overgangen for mange av MTF er større. Men man ser at fler og fler starter å leve som det kjønnet de føler seg som i tidlig alder.

Da jeg gikk gjennom prosessen min, så var det ingen der inne som stusset på min alder. En jeg kjenner har starta der inne nå, og er sånn ca i samme alder som meg da jeg startet, og de spør hvorfor han kom dit så sent. Så på de 10 årene har nok gjennomsnittalderen sunket betraktelig, noe som er jo positiv at fler får hjelp tidligere.

Vi hadde "sex og samlivsdager" på ungdomskolen, men dette ble aldri nevnt en eneste gang. Homofili var også noe som så vidt kom inn på, og ikke med et veldig positivt ladet fortegn. Veldig synd, siden av 90 elever skal jo være noen homofile statistisk sett. Og man trenger informasjon om den delen av livet også. Men det er noe jeg regner med at blitt bedre siden 90-tallet... (jeg var jo russ i 96, så vi snakker jo om MANGE år siden sånn sett).

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare kaste innpå at om det er noen som ønsker litteraturtips, har jeg hyllemeter på hyllemeter hjemme å hente inspirasjon fra.

Av de mer populærvitenskapelige, folkelige er nok Jan-Erik Ebbestad Hansen og Kari Møllers Kjønn og androgynitet.

Judith Halberstams Female Masculinity er også relativt lett tilgjengelig (altså at en ikke trenger å ha lest seg opp på queerteoretisk poststrukturalistisk feministisk teori for å kunne ha glede av den), og en artig bok for å lese mer om kvinner som gjør maskulinitet gjennom historien, og viser hvor mye videre spillerom kvinner har for å uttrykke og leke med kjønn uten å bli sett som "avvikende", men boka utforsker også de som avviker fra det tradisjonelle og forventede hos kvinner.

Og dermed glir vi videre til mannsforskningen, hvor det også er skrevet mye bra, og det er jo deprimerende at en mannsforsker ble sett på som omtrent profetisk da han begynte å snakke om maskuliniteter i stedet for maskulinitet - men faktum er at det er mer snevert i vår kultur hvordan en mann kan få oppføre seg og være, før han bryter kategorien mann. Det er færre roller tilgjengelig å navigere innenfor eller identifisere seg med. Bare tenk på hvor fort en mann blir ansett som homo hvis han er litt for lite maskulin, mens en kvinne kan være ganske lite tradisjonelt feminin uten å bli ansett som lesbisk.

Så er det jo en helt egen og omfattende problemstilling hvordan identifikatorene homse og lesbe er sett som noe avvikende og nedsettende... Og om stereotypier kontra "passing", som kan gjøre det vanskelig å være både hetero og skeiv. Det blir vanskelig å slå seg til ro med seg selv om en ikke føler seg hjemme fordi omverdenen har så store forventninger til hvordan du skal gjøre din seksualitet og ditt kjønn. Det finnes for eksempel forskning som viser at noen unge menn føler seg presset til å oppfylle visse stereotypier for å bli akseptert som homofil, både innenfor og utenfor miljøet. Og det er en begrensende diskriminering i det også.

For dere som ser på Glee, er jo Kurt og Blaine to åpent homofile tenåringer, og mange i miljøet ser på Kurt som det store forbildet på grunn av det han gjennomgår og overkommer i de tre sesongene, og hvordan hans forhold til David ender. Som Ryan Murphy har uttalt, representerer Kurt en gay happy ending, og ikke bare en tragisk historie - for en gangs skyld. Men Blaine har også blitt sett som en rollemodell for det skeive miljøet, for han er en homofil karakter på TV som ikke sklir rett inn i den stereotypiske "ung homse"-kategorien, og gir dermed en identifikasjonsfigur for "passing young gay men". Han bidrar dermed til å utvide spillerommet for unge homofile, og motvirke "gruppepresset" til å passe inn i en viss rolle. Han bidrar til å synliggjøre et mer mangfold. På samme måte som jeg snakker om maskuliniteter i flertall lenger opp, og ulike måter å være mann på - så er det også mange måter å være homofil på.

Vi vet det er vanskeligere å komme ut om en ikke kjenner seg hjemme i den stereotypien en tilhører, og derfor er det viktig å synliggjøre valgmuligheter - for dermed også å avsløre at en kan skape sine egne valg og roller. Ikke alle homofile menn er feminine skruller, ikke alle homofile kvinner er mannhaftige traktorlesber.

Det er ironisk, synes jeg, når noen peker ut en butch kvinne og sier hun er åpenbart homo. Er ikke feminine kvinner homo nok? Å være homo handler om å elske og begjære mennesker av samme kjønn. Feminin og maskulin er hvordan en gjør og ikke gjør, leker med og utforskjer kjønn. Men det må ikke knyttes til seksualitet.

Derfor er Blaine en viktig rollemodell. (For så vidt det samme med Sebastian, men han er for mye anti-helt og vi blir ikke godt nok kjent med ham til at han blir en reell modellfigur.) Derfor er Santana og Brittany interessante, selv om de også kan sies å spille på noen lesbiske stereotypier. Men en stereotypi come true ville vært om Coach Beiste hadde vært lesbisk, mens hun i virkeligheten (eller så virkelig som en TV-serie lar det bli, men drit i det, da!) har vært gift med en mann.

(Og for dere som ser på Glee - gi beng i å nevne noe fra sesong 4, for jeg har ikke fått sett alle episodene enda, og vil ikke ha season spoilers goddamnit!)

Kremt, nevnte jeg at jeg drømmer om å skrive en PhD om Glee i et kjønnsforskningslys?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott innlegg SFX. :ahappy:

Vi møter mye av de samme forventningene til vårt kjønnsuttrykk. Har opplevd at enkelte mener at jeg ikke er "mann nok" for å være TS, i tillegg til at jeg MÅ være homofil. For de som kjenner meg, så vet de jo at jeg ikke er ekstremt maskulin, men jeg setter pris på mine feminine sider også.

Da jeg gikk til samtaler, så var det kun to psykiatere som satt og bestemte dette. Ira (som nevnes i artikkelen) og en til. Nummer tre jeg var inne hos var under opplæring, så hans mening på det tidspunktet hadde ingenting å si sånn sett. Jeg fikk masse gode råd før jeg skulle inn det, mhp hva jeg skulle svare på visse spørsmål mm, men jeg valgte å være meg selv, og jeg overbeviste de godt nok til å bare ha to samtaler før jeg fikk hormoner. Men all behandling er individuelt sånn sett. Og som artikkelen nevner, har de mer eller mindre monopol på oss.

Selvmordsraten er høy blant TS. Og det er mye dårlig hjelp å få rundt om. Vi blir anbefalt å gå til egen psykolog under prosessen, men med tanke på kunnskapen rundt om er det ikke lett å finne en som har kunnskaper om dette og som klarer å gi noe hjelp. Han som søkte meg inn til riksen, hadde ikke hørt om dette før jeg kom. Ikke det, mange kan nok gi god hjelp for det, men dette var ikke en av de. Timen jeg hadde hos han etter et mislykket selvmordsforsøk erklærte han at jeg ikke hadde behov for samtaler noe mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Timen jeg hadde hos han etter et mislykket selvmordsforsøk erklærte han at jeg ikke hadde behov for samtaler noe mer...

:( Tenk om han hadde sagt det til noen andre, den personen hadde kanskje ikke vært her i dag, men kunne vært reddet av å fortsette med samtaler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:( Tenk om han hadde sagt det til noen andre, den personen hadde kanskje ikke vært her i dag, men kunne vært reddet av å fortsette med samtaler.

Det er nok de som kunne vært reddet av videre samtaler ja. Men selv i helsevesenet møter vi fordommer. Eksempel sier jeg aldri at jeg er TS om jeg må på legevakta, fordi det finnes en del leger med fordommer, og ikke alle klarer å skille personlige meninger og legerollen.

Og det er ting vi skulle hatt sluppet å legge til opplevelsene. Selv om det ikke er de største problemene man møter, så blir mange småting til slutt litt for mye for enkelte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok de som kunne vært reddet av videre samtaler ja. Men selv i helsevesenet møter vi fordommer. Eksempel sier jeg aldri at jeg er TS om jeg må på legevakta, fordi det finnes en del leger med fordommer, og ikke alle klarer å skille personlige meninger og legerollen.

Og det er ting vi skulle hatt sluppet å legge til opplevelsene. Selv om det ikke er de største problemene man møter, så blir mange småting til slutt litt for mye for enkelte.

Ja, det tror jeg desverre på. Står respekt av alle som tør å være åpne om det å være TS, kan ikke forestille meg hvor vanskelig det kan være. Veldig interessant å lese det du skriver Nirm, veldig fint å få en TS sitt perspektiv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott innlegg SFX. :ahappy:

Vi møter mye av de samme forventningene til vårt kjønnsuttrykk. Har opplevd at enkelte mener at jeg ikke er "mann nok" for å være TS, i tillegg til at jeg MÅ være homofil. For de som kjenner meg, så vet de jo at jeg ikke er ekstremt maskulin, men jeg setter pris på mine feminine sider også.

Da jeg gikk til samtaler, så var det kun to psykiatere som satt og bestemte dette. Ira (som nevnes i artikkelen) og en til. Nummer tre jeg var inne hos var under opplæring, så hans mening på det tidspunktet hadde ingenting å si sånn sett. Jeg fikk masse gode råd før jeg skulle inn det, mhp hva jeg skulle svare på visse spørsmål mm, men jeg valgte å være meg selv, og jeg overbeviste de godt nok til å bare ha to samtaler før jeg fikk hormoner. Men all behandling er individuelt sånn sett. Og som artikkelen nevner, har de mer eller mindre monopol på oss.

Selvmordsraten er høy blant TS. Og det er mye dårlig hjelp å få rundt om. Vi blir anbefalt å gå til egen psykolog under prosessen, men med tanke på kunnskapen rundt om er det ikke lett å finne en som har kunnskaper om dette og som klarer å gi noe hjelp. Han som søkte meg inn til riksen, hadde ikke hørt om dette før jeg kom. Ikke det, mange kan nok gi god hjelp for det, men dette var ikke en av de. Timen jeg hadde hos han etter et mislykket selvmordsforsøk erklærte han at jeg ikke hadde behov for samtaler noe mer...

*hjertesmily*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det tror jeg desverre på. Står respekt av alle som tør å være åpne om det å være TS, kan ikke forestille meg hvor vanskelig det kan være. Veldig interessant å lese det du skriver Nirm, veldig fint å få en TS sitt perspektiv :)

Håper jeg klarer å gi dere et lite innblikk i hvert fall. Egentlig var ikke planene å være SÅ åpen, men på en annen side så viser det litt på hvordan man møtes av ukunnskap og fordommer.

Nå blir det jo oftere tatt takk i tidligere, fordi det er mer kunnskap rundt. Og man kan få den hjelpen man trenger. Men det er veldig tøft med de som står fram i media og gir TS et ansikt utad, og forteller sine historier.

Nå er ikke alt bare negativt med riksen, bare så det er sagt. Hun spesialsykepleieren som nevnes i artikkelen har gjort en god jobb de siste årene, med å prøve å nøste opp en del saker. Vi er fler som falt totalt ut av systemet der, og bare ble glemt. Dvs at vi hverken ble satt opp til operasjoner vi skulle ha, eller har fått den oppfølgingen vi skulle hatt med samtaler. Men etter hvert som hun har fanget opp disse, er alle blitt innkalt til timer både til samtale med henne og med kirurgen (med tanke på om det er noen arr man ønsker å rette på, eller ønsker å operere seg mer).

*hjertesmily*

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper jeg klarer å gi dere et lite innblikk i hvert fall. Egentlig var ikke planene å være SÅ åpen, men på en annen side så viser det litt på hvordan man møtes av ukunnskap og fordommer.

Nå blir det jo oftere tatt takk i tidligere, fordi det er mer kunnskap rundt. Og man kan få den hjelpen man trenger. Men det er veldig tøft med de som står fram i media og gir TS et ansikt utad, og forteller sine historier.

Nå er ikke alt bare negativt med riksen, bare så det er sagt. Hun spesialsykepleieren som nevnes i artikkelen har gjort en god jobb de siste årene, med å prøve å nøste opp en del saker. Vi er fler som falt totalt ut av systemet der, og bare ble glemt. Dvs at vi hverken ble satt opp til operasjoner vi skulle ha, eller har fått den oppfølgingen vi skulle hatt med samtaler. Men etter hvert som hun har fanget opp disse, er alle blitt innkalt til timer både til samtale med henne og med kirurgen (med tanke på om det er noen arr man ønsker å rette på, eller ønsker å operere seg mer).

:hug:

Heldigvis finnes det også fantastiske mennesker der ute :) Jobber selv i helsevesenet og ser hvor bra og dårlig det kan være. Veldig fint når det går bra og veldig trist når det ikke gjør det, for det går utover mennesker som virkelig trenger hjelp.

Skjønner godt at du egentlig ikke ville være så åpen om det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper jeg klarer å gi dere et lite innblikk i hvert fall. Egentlig var ikke planene å være SÅ åpen, men på en annen side så viser det litt på hvordan man møtes av ukunnskap og fordommer.

Skjønner godt at du egentlig ikke ville være så åpen om det :)

Jeg er veldig glad du er så åpen om det, jeg, Nirm. Ikke bare fordi jeg er nysgjerrig på hele tematikken og det da er kjempespennende å få høre tanker, synspunkter og opplevelser fra en "insider", men også fordi jo flere som står frem med det, jo vanligere og mer ufarlig blir det for hvermannsen. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad du er så åpen om det, jeg, Nirm. Ikke bare fordi jeg er nysgjerrig på hele tematikken og det da er kjempespennende å få høre tanker, synspunkter og opplevelser fra en "insider", men også fordi jo flere som står frem med det, jo vanligere og mer ufarlig blir det for hvermannsen. :)

Helt enig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker. :) Heldigvis finnes det fantastiske mennesker rundt om. Folk med genuin interesse for gruppen vår, uansett om de jobber i viktige posisjoner innen helsevesenet, eller andre steder. Bare det med journalister som har både forståelsen og interessen er viktig, slik at de kan skrive om det. Ikke minst alle menneskene rundt om i samfunnet som aksepterer folk som de er.

Dersom man får nei av riksen, så er det mulig å få gjort noe med det for det. Så lenge man har litt kroner på bok. Det er mulig å operere seg i utlandet for egen regning, og det er mulig å finne leger som skriver ut hormoner. Men det koster, og er ikke noe for en studentøkonomi eksempel. Hvordan det går med personnummer da, aner jeg faktisk ikke. At dersom man får fjernet reproduktive organer i utlandet, om man da kan få nytt personnummer. Eller om det MÅ gå gjennom riksen...

En annen ting å huske på, er at behandlingen ikke er noen magisk på noen som helst måte. Mange har store psykiske problemer, og trenger mye behandling psykisk. Det er ikke bare å gi noen hormoner her, og kutte litt der, så er alt bra. Men det hjelper jo selvfølgelig ekstremt mye å få et ytre som stemmer med det indre.

Veldig mange skjønner ikke vitsen så lenge man ikke kan løpe rundt og vifte med en penis slik de fleste menn liker å gjøre. Det er mange som trur identiteten ligger veldig mye til kjønnsorganer. Og det er et av de vanligste spørsmålene man får. Hvordan man kan føle seg som mann, eller leve som mann uten det. Men egentlig det meste en penis er brukende til, er jo å tisse rundt i hele byen i fylla, eller sex. Og dersom man trekker fra markeringbehovet i fylla, så klarer man seg fint uten. Til sex har man da mange andre muligheter. ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må helt seriøst slutte å lese kommentarfelt under artikler..

Oh god, når man ser "hva som er mest kommentert" på aftenposten ("Når punktlighet teller") så kjenner jeg en reaksjon inni meg på lik linje som om jeg skulle sleiket på en sitron. Folk er så hinsides lobotomert :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For de av dere som har TLC begynner et programm om transseksuelle der nå kl. 22.00

22:00
My Transsexual Summer (1)

(My Transsexual Summer) Dokumentarserie. Syv transpersoner møtes på en sommerleir for å dele opplevelser, og de gir et uvurderlig innblikk i hvordan det er å være transperson i dagens Storbritannia. (1.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...