Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Heihei. Jeg vet ikke helt om jeg skriver dette innlegget ut av frustrasjon eller for å få råd. Jeg har på en måte bestemt meg, men er likevel betryggende å høre synspunkter.

For rundt to år siden begynte planene om ny hund å bli realistiske, etter å egentlig ha ønsket ny hund siden jeg fant ut at jeg følte jeg ikke klarte noenting med Dixie hehe (rundt 7-8 år siden sikkert). Var nok min egen feil (for lite motivasjon hos meg) og de siste årene har Dixie blitt mye bedre (på treningsfronten), men hun begynner tross alt å bli en gammel dame, hun fyller 10 år i oktober.

Jeg begynte å lete etter rase og spare penger, og gledet meg så utrolig til å skaffe valp og starte fra scratch og komme meg tilbake til hundemiljøet igjen. Fant meg etterhvert rasen jeg ville ha, og fant en kombinasjon jeg likte som jeg ble tilbudt valp fra, og alt var fryd og gammen. Så dro jeg til Australia på utveksling i god tro om at jeg kom nok mest til å glede meg til å komme hjem og få valp i løpet av tiden min her.

Men ett semester ble til to semester, og jeg har virkelig fått smaken på det store utland og reising. Noe av det jeg vil mest av alt er å ta et helt semester og bare reise og oppleve Australia og New Zealand, fokusere alle mine penger på det i en lang tur på rundt 6 måneder, siden det enda er så utrolig mye jeg ikke har sett som jeg vil se. Jeg har virkelig blitt mye mer eventyrlysten enn jeg var. Jeg har forandret meg, noe jeg aldri trodde jeg ville, jeg gledet meg til å komme tilbake til Norge og slå meg til ro med hund og fokusere på hundesport. Men nå vil jeg ut i verden og jeg vil tilbake til Australia, vurderer å ta master her...

Så da er jo spørsmålet... Eller egentlig konklusjonen.... Jeg burde kanskje ikke gå til anskaffelse av hund enda når jeg har blitt så rastløs. Det er utrolig frustrerende, for jeg følte meg SÅÅ klart - og når jeg ser på bilder og leser om rasen jeg ville ha, er det enda surere, for jeg vil jo enda så gjerne ha... Men samtidig er jeg usikker på om jeg vil binde meg til en hund enda når jeg har så lyst til å reise. :icon_confused:

Alt er liksom kaos. Alle sier til meg "hund kan du få når som helst", men jeg regner med dere her inne skjønner, det er ikke bare bare å vente enda flere år på noe man har ønsket seg i så lang tid, og det er ikke "bare en hund"! Det er så frustrerende! :|

Det er liksom ikke bare bare og ta med seg hund inn til Australia heller. Har tenkt på om jeg kanskje burde søkt master i et annet land, om det er opplevelser generelt jeg er ute etter, men samtidig har jeg forelsket meg totalt i Australia, det er virkelig "mitt" land. Desverre er det ikke bare hund jeg brenner for, har altfor mange andre interesser! Avogtil skulle jeg ønske jeg var litt enklere og bare hadde én lidenskap, men jeg har altså for mange synes jeg. I Australia er det mest dykking som tiltrekker, hjemme hund, venner og familie.

En side av meg håper bittelitt på at jeg roer meg ned når jeg kommer tilbake til Norge igjen, mens en annen side er redd for at det skal skje, siden jeg da vil gå glipp av alt jeg lengter etter å gjøre i Australia og NZ.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje noen gode råd eller synspunkter...

Skrevet

Jeg ville ventet, om du vil reise og oppleve ting. Hund kan du ha senere og i mellomtiden kan du reise masse og sikkert passe hunder når du er hjemme :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. I fjor hadde jeg veeeldig lyst å kjøpe meg valp (hadde nesten bestemt meg), selv om jeg hadde et år igjen på høgskole (deltidstudie). Jeg tenkte at jeg alltids ville klare å finne hundepass de ukene jeg var på samling. Men jeg ventet litt med ideen, og fant tilslutt ut at hunden bare måtte vente, for jeg ville ikke klare å gi den all den tiden og oppmerksomheten som jeg ønsket. Og etter at jeg hadde bestemt meg - så var det greit for meg. Den trangen og lysten på hund gikk litt ned om du skjønner, jeg slo meg til ro med tanken om at når jeg var ferdig med utdanningen - ja da kom "premien" = valpen.

Så her sitter jeg, ett år etter, og skal hente hjem en valp om 2 uker! Jeg er veldig glad for at jeg ikke kjøpte ifjor, og at jeg ventet til nå :) Min belønning for å ha klart bachelor i barnevernpedagogikk - er å gå til anskaffelse til hund, som forhåpentligvis vil utfylle min hverdag de neste 10-15 årene! <3

  • Like 1
Skrevet

Du kan få deg hund når som helst. Å være fri til å reise rundt og oppleve ting derimot, det er bare noe man har mulighet til når man er ung eller så gammel at man ikke har forpliktelser med fast jobb, huslån og evt. småbarn lenger. Hvis jeg hadde vært så rastløs som du syns du er, ville jeg reist rundt og gjort det jeg ville jeg, du blir stuck tidsnok allikevel :)

Guest janson
Skrevet

Reis!

Jeg var to år uten hund, blant annet pga studier i utlandet. Og fy som jeg savnet hund i den perioden, men jeg angrer ikke i ettertid. De studiene i utlandet er noe av det beste jeg har gjort!:)

Skrevet

Livet er langt og du har god tid! Dessuten er det en tid for alt og nå kan det virke som det er tid for reising og opplevelser for deg. Nyt den fasen også får du hund når tiden er inne for det!

Skrevet

Kan bare signere alle andre her. Ha hund kan du gjøre når du har fått deg jobb, hus, stasjonsvogn og 2,5. ;)

Når/om du er hjemme i perioder så er det nok av oss som setter pris på hundeløse hundefolk som gjerne låner når man selv kan tenke seg en tur ut av landet. :)

Skrevet

Reis, reis, reis!

Bortsett fra 1 år i England har jeg vært bindt opp med ansvar for dyr "hele livet". Jeg skulle ønske jeg reiste mer..

Det finnes helt sikkert hunder du kan gå tur med i Australia også.

  • Like 1
Skrevet

Synes du skal reise, jeg.

Hvis det er noe du har fryktelig lyst til å gjøre, så er det lurt å gjøre det nå før du får deg en hund, sånn at du ikke har en hund å savne hjemme i norge.

Skrevet

Ut ifra hva du skriver så virker det som du egentlig har bestemt deg, men du trenger bekreftelse på at det er det rette å gjøre..? Jeg sier ihvertfall: reis! Du har hele livet foran deg til å ha hund, så reis og opplev nå som du har sjansen. Det ER faktisk "bare en hund" :)

Skrevet

Reis!

Jeg var to år uten hund, blant annet pga studier i utlandet. Og fy som jeg savnet hund i den perioden, men jeg angrer ikke i ettertid. De studiene i utlandet er noe av det beste jeg har gjort! :)

Signeres!

Jeg var også i utlandet i to år, og jeg angrer ikke ett sekund. For en opplevelse! (Det er du sikkert helt klar over med tanke på at du har vært utenlands allerede). Heldigvis for meg har jeg en super familie som passet hunden min mens jeg var borte. Det var tungt uten hund, men jeg viste jo at hun var der når jeg kom tilbake også. Har utsatt å ha valp i mange år, pga av reising.

Skrevet

Takk for gode innlegg :)

Det er liksom bare... nnnnng så leeenge til jeg kan få hund! Så skal jeg være hvertfall ett år hjemme i Norge for å tenke ut hva jeg skal gjøre, om det ikke blir master i utlandet blir det hvertfall en langtur... Jeg har jo Dixie da. Og en annen ting som bekymrer meg er at uff tenk om jeg reiser bort i to år og så dør Dixie mens jeg ikke er der :( Hun er jo snart 10 år... Jeg har tro på at hun kan bli veldig gammel, type minst 14, men likevel man vet jo aldri. Har dårlig samvittighet nok for å ha reist fra henne et helt år nå (selvom hun har hatt det fint hjemme med familien), om jeg ikke skal reise av sted igjen.

Nei uff hvem vet, det kan jo hende jeg endrer mening når jeg får litt ro til å tenke hjemme i Norge igjen. Har også vurdert å studere et sted der jeg kan ta med eventuell ny hund, i Europa et sted eller noe. Australia er litt ekstra vanskelig grunnet karantenegreiene der borte, de er livredd (med god grunn da) for å få inn fremmede skadelige organismer inn i landet. Får se. Har jo lille Dixie hjemme heldigvis. Eneste problemet med henne er aleneproblemene, som gjør jeg ikke kan flytte hvorsomhelt med henne. Får se.

Skrevet

Har vurdert å kanskje være fosterhjem for omplasseringshund mens jeg er i Norge da, det hadde jo vært gøy. Og så er jeg litt teit, jeg har lyst til å finne en hund å fostre som jeg hååper familien vil falle for så vi får en til hund likevel... Ikke en spesielt realistisk plan men :lol: Søsteren min vil jo ha hund, men hun vil om meg starte fra scratch med en valp og rett rase... Men... Så er det så artig de gangene vi har passet andre sine hunder over lengre tid; ene gangen passet vi en hund for en venn av søsteren min over lang tid. Og det var tydelig at mamma, som ikke er spesielt til hundemenneske, likte den veldig godt og jeg tror den godt kunne ha blitt hos oss om ikke eieren ville ha den tilbake :P

Skrevet

Jeg er vel enig med de fleste her inne. Reis, studer og opplev først, og så kan du kjøpe drømmevalpen etterpå. Selv gjorde jeg det på den måten, selv om jeg så veldig gjerne skulle hatt den hunden fort som fy.. Det er som du selv skriver alltid hunder som trenger pass og hjelp underveis. Selv ble jeg reservemamma for naboens dalmatiner det året jeg var i California, og mens jeg studerte i Oslo passet jeg stadig min venninnes GD/Berner blanding. Jeg fikk den hundekontakten jeg savnet, samtidig som jeg kunne være med på alt av fester, reiser og turer jeg hadde lyst uten å ha dårlig samvittighet. Jeg laget meg en spareordning med 100,- trekk fra kontoen min hver uke. Målet var å kjøpe valp til meg selv i 30 års presang :)

Jeg har flere hundevenner i dag, som valgte annerledes, mange skaffet seg valp allerede tidlig i 20 årene og kom litt på siden av studiemiljøer fordi de måtte hjem til hunden og ikke fikk de tatt det, eller de årene utenlands som de egentlig hadde lyst til, fordi det ikke er så lett å sette bort hunden. Jeg vet at mange av de skulle ønske de hadde ventet litt med hund om de skulle bestemme på nytt i dag.

Uansett må man gjøre det som føles rett for seg! :)

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...