Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Pappa visste ikke at Milo var min hund før januar/februar 2012, jeg henta han august 2010. Han var x'en(kjæreste den gangen,såklart) min sin han :aww:

Da hadde jeg heller ikke flytta ut enda, på papiret iallefall :P

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Første hund kjøpte jeg når jeg var 8 år. Fant annonse i lokalavisa og venta til mamma var i en sårbar posisjon hvor hun ikke kunne stikke av (dvs. at hun satt på do). Ringte opp nr og i det de tok tel

Hihi.. Neida, her var vi begge enige om begge hundene

Nå er jeg egentlig sånn at man skal respektere ønskene til de som betaler husleia di, men om guttungen en gang har sneket en valp inn på rommet sitt og var dødforelska i den, så hadde jeg nok vært sva

Skrevet

Hestene har blitt kjøpt av mine foreldre eller det vil si at pappa har vell kjøpt noen uten at mamma har visst om det. haha Mamma hadde 0 interesse og pappa var veldig interessert og var med meg land og strand rundt med hestene.

OT, men apropos pappaer og kjøp av hest: Pappa fikk kjøpe seg ny hest hvis mamma fikk en unge til, altså meg :lol:

  • Like 6
Skrevet

De to siste mine har ikke min far fått vite om før i siste liten. Jeg veit han ikke ville vært begeistret, så har ikke orka å si ifra. Nå bor ikke jeg hjemme, men jeg er hjemme hos mine foreldre ofte ettersom jeg jobber i en butikk i byen innimellom.

Det har gått seg til begge gangene :)

Skrevet

Jeg kjøpte hest uten å fortelle mine foreldre om det når jeg var 17. Men jeg hadde flyttet hjemmefra og betalte med mine egne penger. Det eneste jeg trengte de til var underskrift på kontrakten. Det hadde gått smertefritt hadde ikke dattera til ei venninne av mamma sagt at hesten var "klin gæærn". Mamma måtte møte han selv og se at han var en fin fyr før hun skrev under. Han ble behandlet feil, da kunne han bli "gæærn", men så lenge man ikke veivet med kost eller pisk var han trivelig.

Skrevet

Pappa ga meg først klarsignal til å kjøpe Tia, for deretter å ombestemme seg. Da sa jeg "da bare flytter jeg ut da!" og hentet Tia. Pappa falt for henne med en gang og jeg fikk selvfølgelig bli boende :P

  • Like 1
Skrevet

Hund har jeg ikke kjøpt uten samtykke fra foreldre eller samboer. (Ganzie er det mamma som er oppdretter av, og det har bare alltid vært en selvfølge at jeg skulle ha en hund til når vi kjøpte hus, så jeg spurte vel ikke akkurat om lov da jeg var på valpeleting nå, jeg bare fortalte at jeg hadde tinget valp :innocent: )

Kaniner derimot har jeg kommet drassende hjem med uten lov, men siden jeg hadde både kunnskap og plass så har de bare ledd oppgitt og gitt opp den diskusjonen :lol: Da jeg kom hjem med rotte derimot var mamma litt mer avmålt, men hun måtte jo innrømme etterhvert at joda, hun var jo litt søt :innocent:

Gubben har gitt opp å ha oversikt over kaninholdet mitt, så jeg forteller bare at "i morgen skal jeg kjøre 50 mil og hente kanin", underforstått: "kan du være så snill og være med, jeg kommer aldri i verden til å finne frem" :P

  • Like 2
Skrevet

Alle hunder vi har hatt i familien opp gjennom årene har det selvsagt vært enighet om innkjøp av (dvs - jeg tror stort sett enigheten var mellom mamma og meg - pappa og mine brødre hadde vel ikke stemmrett, tror jeg :lol:). Av andre dyr som jeg dro i hus var det vel mer resignasjon som gjaldt hos mamma (pappa hadde fortsatt ikke stemmerett) - jeg bare spurte pent, ja, for jeg spurte selvsagt alltid, og fikk jeg nei, så spurte jeg igjen enda litt penere, satte opp mitt vakreste smil... og vips var enten rotter, hamstere, undulater, papegøyer etc i hus - mamma betalte også som regel. Men de var alltid MITT ansvar, og jeg tror aldri mamma måtte ta over stellet på noen av de dyrene jeg dro hjem :).

Hundene jeg har skaffet meg etter at jeg flytta hjemmefra har jeg ikke spurt mine foreldre om lov til å kjøpe, men siden jeg har vært leietaker der jeg har bodd har jeg selvfølgelig alltid avklart med utleier om det var greit. Det har heldigvis aldri vært noe problem når jeg har spurt - jeg har vært heldig med mine husverter sånn sett.

Men nå - når jeg er helt og holdent min egen herre, har mitt eget sted å bo, kjempegod plass til alskens hunder og andre dyr - se DA har fornuften tatt meg og jeg er min egen strengeste begrensning. Med alle muligheter for dyrehold begrenser jeg meg selv til bare å ha en hund.... foreløpig... :aww:.

Skrevet

Nei, aldri.

Jeg informerer foreldre av respekt, det er tross alt de som stiller opp å hjelper med pass om nødvendig.
Resten driver vi sammen her, så det er ikke noe poeng i å gjøre noe uten å diskutere det.

Skrevet

Å informere mine foreldre som jeg ikke har bodd hos på over 10 år om hundekjøp ser jeg ingen som helst grunn til. De ser ikke forskjell på hundene mine, og de vet vel knapt hvor mange jeg har. De bor ganske nært oss og vi har mye kontakt, men jeg er voksen og bestemmer selv hvor mange hunder jeg skal ha uten å måtte informere de om det.

Mannen min og jeg er stort sett veldig enige om valpekjøp, jeg finner hva jeg vil ha og han er enig, hehe.. Han må gjerne komme med meninger om hannhundvalg osv, men hey, det er jeg som har lært han opp til hva vi (hehe) liker, så noen store innvendinger er det sjelden.

En gang kjøpte jeg hund uten at han viste om det. Da var han på fjelltur uten mobildekning, og jeg så en annonse på finn angående en unghund. Magefølelsen var så sterk på at denne hunden MÅTTE jeg ha, så jeg kjørte avgårde og hentet henne. På vei hjem fikk jeg tak i han på telefonen og han ble som jeg forrutså bare glad. Hadde aldri hentet hjem hunden om jeg ikke visste at han kom til å synes det var ok.

  • Like 1
Skrevet

Eneste hunden foreldrene mine ikke visste at jeg kjøpte var Garm som ankom i vinter. Jeg flytta ut for ti år siden, og lever mitt eget liv da, så det var aller mest fordi jeg hadde bestemt meg, og ikke orka flere uker med innvendinger fra pappa. (Ikke fordi han ikke vil at jeg skal ha flere hunder, men fordi han mener en sprint-bikkje er bedre enn en langdistansegutt. Tullepappa.)

På veien hjem sendte jeg en sms med bilde av bikkja, og teksten "Oi! Se hva jeg fant i bilen min på vei hjem.". Vel hjemme måtte jeg innom foreldra, så de kunne undersøke gutten nøye. Mamma elsker han, så klart. Pappa konkluderte til slutt med at han var en fin kar, da, selv om han er for treg og for pelset. ("Han er nå i det minste godt bygd da, men det blir ikke mye fart når du går på ski med han der.") :lol:

Skrevet

Jeg er singel, så jeg trenger bare huseiers tillatelse til å kjøpe ny hund. Den gangen jeg hadde kjærste, så var vi bare det - kjærster - og da hadde ikke han så mye han skulle ha sagt om hvor mange hunder jeg har i hus. En fremtidig samboer må nok bare belage seg på at på akkurat det området gjør jeg faktisk som jeg vil sjøl, det er min interesse og jeg som tar meg av de, så jeg klarer faktisk å bestemme selv hvor mange jeg orker å ha.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Skrevet

Det er en selvfølge i mitt forhold at man har en dialog før man skaffer et husdyr og ikke bare drasser med seg et hjem. Det er også selvfølge at vi begge strekker oss langt for at partneren skal få ha de tingene i livet som betyr mye og gir en glede.

Jeg har full forståelse for at en samboer kan ha preferanser for antall hunder, at det er et makstak, selv om de ikke er involvert i selve ansvaret. De tar jo plass liksom, de merkes jo og det skal de også gjøre. Jeg har ikke lyst å leve med 8 hunder i hus jeg, og vi hadde måttet prate endel om det var det som var målet til mannen min, og det hadde vært et problem om han kom drassende hjem med den ene hunden etter den andre uten å ta hensyn til mine tanker.

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Men så lenge man løser ting i forholdet som funker for begge parter så er det jo det som er viktig. Om det betyr at man kan skaffe seg de hunder de ønsker uten protest eller dialog så er jo det bare vinn vinn tenker jeg. :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg liker ikke å bruke ordet tillatelse, det blir liksom feil ord for da virker det som det er et makthierarki som jeg ikke kjenner meg igjen i, men for meg handler det mer om å komme fram til viktige avgjørelser i fellesskap. Slik er det for oss på en måte?

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

  • Like 3
Skrevet

Jeg er helt enig! Selv om alle hundene er mitt hovedansvar og "mine", så påvirker de selvfølgelig hans hverdag også. Så jeg har faktisk ventet med anskaffelse av hund til han følte også at det var greit..

Jeg tenker at jeg prøver å behandle han slik jeg selv vil bli behandlet i en slik situasjon, og jeg vil gjerne inkluderes i planer og vite om slikt før han plutselig står der med "tingen"..

I mine øyne er dette gjensidig respekt. Men han nekter meg ikke anskaffelse av hund, på samme måte han får sulle me sitt.. Han har vel strengt tatt vært noget tålmodig faktisk :P

Jeg har aldri kjøpt noe dyr uten å ha avtalt med de jeg bor med (nå har jeg aldri vært typen som drar med fryktelig mange dyr hjem heller da). Hadde noen gjort det mot meg, så hadde jeg faktisk blitt ganske sur. Jeg liker ikke at folk går bak ryggen på meg, så da regner jeg med at andre ikke liker at jeg gjør det på dem heller. Å bo med dyr har ganske stor innflytelse på livet til alle i husholdningen, ikke bare den som skal gå tur med hunden eller stelle for burdyra.

Familien min var ikke spesielt begeistra da jeg sa at jeg skulle få meg en hund til nå i vinter. De kunne ikke forstå hva jeg skulle med en til, men jeg er voksen, bor 60 mil fra foreldrene mine og bestemmer selv. De må faktisk bare godta at jeg kommer med to hunder når jeg er på besøk 3-4 ganger i året. Men det hadde vært noe helt annet om jeg hadde bodd sammen med dem eller en samboer. Da hadde selvfølgelig de andre i husholdningen blitt tatt med i avgjørelsen.

Akkurat sånn tenker jeg også, så jeg blir faktisk litt sjokkert over at folk bare tar inn et nytt dyr uten å diskutere det med partner først. Nå har jeg heldigvis en hundeinteressert mann, så vi er enige om at vi skal ha hund. Men jeg skaffer meg ikke bare en ny hund uten at han er enig i det! Uansett hvor mye eller lite en partner deltar i dyreholdet så vil han/hun jo merke det i form av mer skitt, mer støy, mer slitasje og mindre tid og penger til andre ting (eller i hvert fall noen av disse tingene, er jo ikke alle menn som "ser" skitt og slik :) ).

Jeg hadde jo ikke likt det om han plutselig hadde brukt en masse penger og ble opptatt hver kveld med noe uten å snakke med meg om det, og det bør jo gå begge veier.

Skrevet

Altså, jeg var 29 da jeg fikk min første hund, så nei, mamma og pappa var ikke med på den beslutninga. :P Mamma hadde hundeskrekk, og bestemte seg for at hun nok burde være med og hente Aiko, sånn at de to blei venner fra starten. Da vi ankom den bråkete sentrumsleiligheten vår med trikken dundrende forbi, og Aiko krøyp inntil halsen til mamma for å søke ly, var hun solgt og har kalt seg "mommo" til begge jentene siden. :heart:

Han jeg delte seng med og han vi delte leilighet med var selvsagt involverte i planen, men han der sengekompisen fikk kalde føtter rett før, noe jeg valgte å ignorere. Han var også skeptisk til at Imouto skulle komme i hus litt over ett år etterpå, men da røyk jo han ut bare to mnd etter hennes ankomst (uten noen egentlig sammenheng, hehe), så magefølelsen min sa meg at det ikke var så veldig viktig hva han slusken måtte mene om å øke hundebestanden.

Det siste året har vi vært to som har delt hus, og det har vært bemerkelsesverdig mange runder om hvorvidt det skulle komme nye hunder inn i husholdninga. :D Vi har landa på at fire sammen er nok, og det kjennes veldig bra at jeg ikke endte opp med noen av de tre blå aussie-gutta vi helt alvorlig vurderte, ELLER kull på knertis. Jeg har ingen kjæreste jeg må ta hensyn til eller noen umiddelbare planer om nytt samboerskap, men kommer neppe til å skaffe meg flere hunder med det første.

  • Like 1
Skrevet

Ikke som voksen, da har alt vært avtalt med alle som bor i huset med meg. (mann og ungene)

Men da jeg var barn dro jeg med meg både valper, kattunger, kaninunger, hamstere og marsvin hjem. Og jeg fikk alltid lov å beholde dem. Jeg er nok litt strengere med mine barn, så de hadde sikkert ikke våget å gjøre det samme (men nå er det heldigvis ikke slik at man bare får valper gratis lenger), men OM de hadde gjort det, så lurer jeg på om jeg muligens også hadde smeltet ganske raskt...!

Skrevet

Det er sånn jeg tenker og føler det også! Selvsagt snakker vi om det og kommer frem til en felles løsning, men å spørre om tillatelse - Det å måtte spørre om å få "lov" det sitter hardt inne hos meg å kunne si at jeg gjør...

Ja, for vi er da voksne mennesker liksom. Man spør ikke om lov, man forteller om sine ønsker og hører hva partnerens tanker er. Og målet er alltid å kunne støtte hverandre. Det funker sånn for oss iallfall. Vi har alltid kommet til enighet, og har etter nærmere 7 år sammen fortsatt aldri kranglet. :)

  • Like 3
Skrevet

Hund har jeg aldri kjøpt uten at vi har vært enige om det, enten samboer, eller da jag bodde hjemme. Men katter derimot........ da jeg var lita så tok jeg på meg rollen som katteredder, fanget villkatter og fikk de tamme, jobbet masse med kattene, og flere fikk nye hjem og ble fine familiekatter. Men til mammas store fortvilelse så beholdt jeg 4 selv, og deriblandt ei kattedame...... hmm.. de 3 hannkattene ble kastrert, men ikke kattedamen.... så hun fikk en del unger etter hvert, og hun var ei lunefull dame så det var ikke bare bare å få henne til vetrinæren, men tilslutt så ble hun sterilisert. Grinete katt gikk til å bli værre etter sterilisering, så hun ble til slutt avlivet. Angrep postmannen bland annet... fugler å fisk ble smuglet inn, ( sebrafink), (gullfisker),... "men mamma se Putte og Rica har fått en ny venn", .. mamma.. hvorfor har det blitt flere goldie`er i akvariet?.....

Tror nok mamma var ganske oppgitt over meg og mitt dyrehold.... var i stallen en kveld (tror jeg var rundt 12 år), og der hadde ei høne dødd, og hun hadde en del egg, jeg tok med meg to egg hjem, la de på badegulvet i en toalettveske med bomull, og etter to uker tror jeg det var, så ble det født to kyllinger. Mamma fostret dem opp, de gikk hakk i hæl på mamma , der hun var, der var Kurt og Eddie...;) hehehe;) de fikk komme tilbake på gården når de var blitt store;)

Skrevet

Kuro var samboer og jeg enige om, og resten av kollektivet sa at det var greit. Mamma og pappa fikk vite det da det var bestemt, men de hadde skjønt det alt siden jeg hadde vist bilder av ham til småsøsknene mine. Og de forelsket seg selvfølgelig fullstendig i ham, begge to.

Men! Da jeg var 15 og hadde tarantell og mamma var med for å kjøpe mat til den, snublet vi over en fyr som solgte en leopardgekko med alt av nødvendig utstyr. Og vips, så hadde vi gekko. Det var verken avklart med pappa eller andre søsken - men han bodde på rommet mitt og var mitt ansvar, så det var ikke så veldig big deal heldigvis. Jeg tror likevel pappa ble litt oppgitt. :lol:

Skrevet

Her i huset prater vi naturligvis om et nytt hundekjøp før det skjer. Nå er vi like gale etter hunder begge to, så det blir vel aldri slik at en av oss sier nei hvis den andre parten virkelig vil ha en ny hund. Noe som kanskje forklarer summen hunder her hjemme :lol:

Når jeg var og hentet Kiri, sa jeg jo til gubben at jeg bare skulle ned og se på henne (noe som også var planen). Jeg ringte ikke han før jeg var på vei hjem igjen med bikkja i bilen. Han var ikke overraska når jeg fortalte han at dronninga var i bilen, for det hadde jo han allerede regnet med :lol:

Mamma og pappa får vite det etterhvert, men det er ikke sånn at jeg ringer og forteller det hver gang jeg kjøper en ny hund. Jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var 15, så føler lite plikt sånn sett :P

Min kjære pus tror jeg forresten at jeg kjøpte (vel, han kosta ingenting) uten at mamma og pappa visste om det. Og på den tiden bodde jeg fortsatt hjemme i ferier (jeg var vel 17 da tror jeg). Slapp nyheten før jeg kom hjem på sommerferie tror jeg da, og de tok det veldig fint :) Strega er fortsatt grompusen hjemme der, og de savner han (spesielt mamma) og håper vel at jeg kan ta med han hjem på besøk en gang.

Skrevet

Jeg har ikke dratt inn hunder uten lov så lenge jeg har bodd hjemme hos foreldre. Ei heller andre dyr. Men så lenge jeg bor alene, så er det jo ingen som har noe med det sånn sett.

Hadde jeg bodd sammen med noen, så hadde det måtte opp til diskusjon, men som Lill og Mari nevner, så hadde det falt meg veldig feil å spørre dama om tillatelse til å gjøre noe. Likevel. Hadde hun satt seg på bakbeina, så hadde man vel måtte revurdert noe. Enten hunden, eller dama. :P

Skrevet

Jeg har kjøpt hund uten å ha lov av utleier. To ganger... :aww: Det vil si, jeg spurte, fikk nei, kranglet til de ga seg, og kjøpte hund. Stiv stemning i etterkant :aww: Men veldig verdt det. Nå leier jeg heldigvis ikke lenger, men jeg kjøper ikke flere dyr uten at han jeg bor med er enig.

Foreldrene mine blir oppgitt hver gang jeg skaffer et nytt dyr, men de bor jeg ikke sammen med, så de kan si hva pokker de vil :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...