Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
Jeg har hund som terapi for kropp og sjel. Jeg hadde vel ingen planer om å blottlegge meg helt på dette forumet, men det er ingen hemmelighet heller... Jeg har brystkreft med spredning til skjelettet og i den forbindelse så er det en del ting i livet jeg ikke lenger kan gjøre, som f eks å gå på jobb. Av og på cvellegiftkurer girt slitsomme og tunge dager i perioder hvor jeg ligger mye.

Så for meg å ha hund er ufattelig berikende når det kommer til å ha selskap. En trofast venn som alltid er der for meg. De dagene jeg er sengeliggende så ligger hun å passer på meg hele dagen. Hun kommer og trøster, gir meg gaver i form av kosedyrene sine, hun ligger sammen med meg.

På de normale og gode dagene mine som jeg heldigvis har flest av, så er hun en som hjelper meg til å komme meg opp, ut og i bevegelse. Noe som er veldig viktig for at kroppen ikke skal ruste helt fast.

Det å anskaffe hund har også bidratt i stor grad til å redde et hanglende ekteskap, som nå fungerer kjempefint.

Sum av summaraum så er hunden av stor verdi for oss selv om den selvsagt ikke betyr absolutt alt - den betyr fryktelig mye!

:hug::hug:

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom? Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og bl

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den e

42! Og ha alltid et håndkle!

Skrevet

Ozzy betyr veldig veldig mye for meg. Så mye at jeg ikke kan beskrive det med ord, så mye at jeg kan begynne å grine hvis jeg tenker på at han en gang skal dø.

For meg er det en selvfølge at jeg setter søsteren eller samboeren min foran han.

Men det betyr ikke at han er en ting eller "bare" en hund. Han er en helt spesiell hund som har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og jeg er ubeskrivelig glad i han.

Skrevet
Ozzy betyr veldig veldig mye for meg. Så mye at jeg ikke kan beskrive det med ord, så mye at jeg kan begynne å grine hvis jeg tenker på at han en gang skal dø.

Sånn er det her også.

Liker ikke å tenke på det eller snakke om det..

Og ellers aner jeg ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg ikke hadde hund. Komme hjem fra jobb og sitte i sofaen hver dag?

Har faktisk bare en venn igjen som ikke holder på med hund, ellers er det bare hundemennesker.

Så hundene er jo det jeg elsker mest av alt i hele verden å holde på med :)

Skrevet
Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

Ha ha. Nei det er sikkert og visst. :P Det var forresten samme person jeg glemte å fortelle at jeg dro på ferie til. :lol:

Men for meg er hundene ekstremt viktig, så jeg trur jeg måtte nok ha funnet andre løsninger. Å gi bort en hund for meg er noe av det absolutt siste jeg kommer til å gjøre.

Skrevet
Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

Ja, hvis partner ikke av fysiske årsaker kan ha hund f.eks. (allergi mm)

Jeg personlig syns det er noe helt annet enn hvis partner bare sier nei til hund. Da går det på person og at man da er såpass forskjellig at det er like greit. Mens ved sykdom så blir det anderledes - tross alt (mener jeg) at man har en partner i både tykt og tynt. Man støtter og gråter sammen, man ler sammen osv ... - Hvis partner da blir syk av hund og man da velger hund framfor partner .... ja, da er det feilprioriteringer delux etter min mening. Da er man egoist delux og fortjener ikke å ha noen å dele livet med. Jeg ser iallefall ikke grunnen til at man da har skaffet seg partner, når man bare leker forhold. (det er nå min mening)

Skrevet

Aldri fått det spørsmålet. Men svaret er ganske enkelt; veldig mye. Vi reddet hverandre vi, så jeg føler meg veldig knyttet til han. Barn liker jeg ikke, så det trenger jeg ikke bekymre meg for. Alle andre, kan velge om de vil omgås meg og bikkja - vil de ikke det, så finner jeg noen andre. :)

Skrevet
Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks
Det er det jeg tenker og, dere som sier at hund kommer før samboer/kjæreste/ektefelle, hva om han/hun skulle utvikle sterk allergi? Jeg vet at min samboer aldri ville stilt meg ovenfor et slikt ultimatum uten at saken var av alvorlig karakter, og selvfølgelig hadde jeg valgt samboer. Allikevel ville jeg ikke solgt hunden for alle penger i verden, men et sted bør grensa gå synes jeg.
Skrevet
Nå er ikke barn annet enn en teori for meg, men jeg hadde nok strekt meg langt i forsøk på i tilpasse. Men ikke så langt at det hadde gått utover barnet (selv om den grensen også er utflytene og bare en teori)

Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

  • Like 1
Skrevet
Det er det jeg tenker og, dere som sier at hund kommer før samboer/kjæreste/ektefelle, hva om han/hun skulle utvikle sterk allergi? Jeg vet at min samboer aldri ville stilt meg ovenfor et slikt ultimatum uten at saken var av alvorlig karakter, og selvfølgelig hadde jeg valgt samboer. Allikevel ville jeg ikke solgt hunden for alle penger i verden, men et sted bør grensa gå synes jeg.

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

  • Like 2
Skrevet
Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

Amen.

Jeg er fortsatt et "hundemenneske", hund var jo en livsstil i maaaange år. Savnet av hund er stort, men ikke større enn at jeg føler meg trygg på at valget om noen hundefrie år. En hund hadde beriket livet vårt, men det er rett og slett ikke verdt å gamble med A sin helse. Ikke bare kan han bli syk nå, muligheten for at han vokser det av seg blir mindre hvis vi har hund. Det valget føler jeg ikke at jeg har rett til å ta på hans vegne.

Heldigvis er ikke sambo like bastant som mange andre her. Han savner også hund. Voldsomt. Men velger heller meg og sønnen min :wub:

  • Like 1
Skrevet

Man kan da ikke sammenlikne kjærligheten til egne barn med kjærligheten til hundene. Vi er pattedyr og all verdens hormoner og genetiske betingelser slår til for å sikre at disse nyfødte nurkene overlever og vokser opp. En valp setter i gang noe av det samme hos oss, men likevel en mild variant. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hundene våre, det er bare noe helt annet. Hele mitt voksne liv har vært med både unger og bikkjer. Tre hunder har jeg måttet ta livet av. I 1993, 2003 og i 2012. Ungene har jeg forhåpentligvis så lenge jeg lever :)

  • Like 2
Skrevet
En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Selvfølgelig, jeg mente ikke at min måte å gjøre det på skulle være noen slags fasit for andre altså. Men jeg tenker at når man går inn i et forhold, eller hvertfall når man velger å bli samboere - da vet man endel om hverandre, og man velger jo ikke å flytte sammen med en som ikke respekterer dine interesser og valg her i livet.

Jeg kunne f.eks aldri flyttet sammen med en som missliker dyr, og i det forholdet jeg har med min samboer vet jeg at "Meg eller hunden" aldri hadde kommet ut av det blå. Det måtte vært mye mer bak. Enten hadde forholdet vårt vært så skakkjørt at det hadde vært det uten hunden også (da blir jo valget et annet), eller så hadde han faktisk hatt en skikkelig grunn, som om at han ikke greide leve med hunden pga allergi.

Skrevet
Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

Jeg valgte å beholde hunden den gangen det var snakk om at datterbarnet hadde astma. Legen mente jeg burde kvitte meg med hunden for sikkerhets skyld, og jeg sa at det skulle jeg gjøre den dagen hun hadde fått påvist allergi. Halvannet år senere ble polypper og mandler operert bort, og med operasjonen forsvant "astmaen".

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Det er ikke helt sånn det er for min del, at "dere er ikke bra nok lengre". Norris er ikke en pelsterapihund, hun er en morsom tur- og treningskompis. Hun har aldri vært pelsterapi. Den hunden jeg har hatt som har vært med meg i en av mine tyngste perioder, mistet jeg ifjor. Jeg har både blitt kynisk og bløt av det, men ikke alle hunder er støttekontakter, like lite som at alle venner eller familie er det. Ikke for meg, ihvertfall.

Skrevet

Jeg synes det er et absolutt like legitimt valg, 2ne. Jeg hadde syntes det var vanskelig uansett hva jeg hadde endt opp med å velge. Jeg ser begge sider så klart, og argumentene er like sterke.

Skrevet
Man kan da ikke sammenlikne kjærligheten til egne barn med kjærligheten til hundene. Vi er pattedyr og all verdens hormoner og genetiske betingelser slår til for å sikre at disse nyfødte nurkene overlever og vokser opp. En valp setter i gang noe av det samme hos oss, men likevel en mild variant. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hundene våre, det er bare noe helt annet. Hele mitt voksne liv har vært med både unger og bikkjer. Tre hunder har jeg måttet ta livet av. I 1993, 2003 og i 2012. Ungene har jeg forhåpentligvis så lenge jeg lever :)

Signerer. Jeg har alltid lest kommentarer om at man alltid er mest glad i barnet med litt sånn undrende interesse om det virkelig ville gjelde meg og, så glad som jeg er i hundene. Og jeg kan ærlig si at om jeg hadde visst på forhånd at barnet mitt ville blitt allergisk så ville jeg valgt å ikke få barn, fordi hundene betød mer for meg enn et teoretisk barn. Så det var en sjanse jeg tok med å velge å bli gravid.

Men når barnet er her så har jeg ikke sjans til å tenke slik lenger. Hun kommer før alt annet.

Skrevet

Casper er familie, så det går ikke an å sette noen pris på ham... den klumpen er best i verden, han har vært med meg på så mye, gjennom all flytting og surring i begynnelsen av voksenlivet, så det er klart han betyr uendelig mye for meg, han har vært det eneste konstante gjennom snart 5 år, faktisk. Jeg har bodd mange steder, i flere byer, studert og sluttet på forskjellige ting, aldri hatt "ro", men Casper, han har alltid vært der. Hadde noen tilbudt meg 10 millioner for ham hadde svaret vært blankt nei.

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Skulle egentlig ikke skrive noe her, men disse to postene traff meg. Savner gutten min, han var sånn som Casper for Lola. Med på alt, alt det tunge og så mange høydepunkter (som stortsett gjaldt han). Han hadde ikke vært til salgs for uendelig med penger.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...