Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
Jeg har hund som terapi for kropp og sjel. Jeg hadde vel ingen planer om å blottlegge meg helt på dette forumet, men det er ingen hemmelighet heller... Jeg har brystkreft med spredning til skjelettet og i den forbindelse så er det en del ting i livet jeg ikke lenger kan gjøre, som f eks å gå på jobb. Av og på cvellegiftkurer girt slitsomme og tunge dager i perioder hvor jeg ligger mye.

Så for meg å ha hund er ufattelig berikende når det kommer til å ha selskap. En trofast venn som alltid er der for meg. De dagene jeg er sengeliggende så ligger hun å passer på meg hele dagen. Hun kommer og trøster, gir meg gaver i form av kosedyrene sine, hun ligger sammen med meg.

På de normale og gode dagene mine som jeg heldigvis har flest av, så er hun en som hjelper meg til å komme meg opp, ut og i bevegelse. Noe som er veldig viktig for at kroppen ikke skal ruste helt fast.

Det å anskaffe hund har også bidratt i stor grad til å redde et hanglende ekteskap, som nå fungerer kjempefint.

Sum av summaraum så er hunden av stor verdi for oss selv om den selvsagt ikke betyr absolutt alt - den betyr fryktelig mye!

:hug::hug:

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom? Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og bl

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den e

42! Og ha alltid et håndkle!

Skrevet

Ozzy betyr veldig veldig mye for meg. Så mye at jeg ikke kan beskrive det med ord, så mye at jeg kan begynne å grine hvis jeg tenker på at han en gang skal dø.

For meg er det en selvfølge at jeg setter søsteren eller samboeren min foran han.

Men det betyr ikke at han er en ting eller "bare" en hund. Han er en helt spesiell hund som har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og jeg er ubeskrivelig glad i han.

Skrevet
Ozzy betyr veldig veldig mye for meg. Så mye at jeg ikke kan beskrive det med ord, så mye at jeg kan begynne å grine hvis jeg tenker på at han en gang skal dø.

Sånn er det her også.

Liker ikke å tenke på det eller snakke om det..

Og ellers aner jeg ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg ikke hadde hund. Komme hjem fra jobb og sitte i sofaen hver dag?

Har faktisk bare en venn igjen som ikke holder på med hund, ellers er det bare hundemennesker.

Så hundene er jo det jeg elsker mest av alt i hele verden å holde på med :)

Skrevet
Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

Ha ha. Nei det er sikkert og visst. :P Det var forresten samme person jeg glemte å fortelle at jeg dro på ferie til. :lol:

Men for meg er hundene ekstremt viktig, så jeg trur jeg måtte nok ha funnet andre løsninger. Å gi bort en hund for meg er noe av det absolutt siste jeg kommer til å gjøre.

Skrevet
Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

Ja, hvis partner ikke av fysiske årsaker kan ha hund f.eks. (allergi mm)

Jeg personlig syns det er noe helt annet enn hvis partner bare sier nei til hund. Da går det på person og at man da er såpass forskjellig at det er like greit. Mens ved sykdom så blir det anderledes - tross alt (mener jeg) at man har en partner i både tykt og tynt. Man støtter og gråter sammen, man ler sammen osv ... - Hvis partner da blir syk av hund og man da velger hund framfor partner .... ja, da er det feilprioriteringer delux etter min mening. Da er man egoist delux og fortjener ikke å ha noen å dele livet med. Jeg ser iallefall ikke grunnen til at man da har skaffet seg partner, når man bare leker forhold. (det er nå min mening)

Skrevet

Aldri fått det spørsmålet. Men svaret er ganske enkelt; veldig mye. Vi reddet hverandre vi, så jeg føler meg veldig knyttet til han. Barn liker jeg ikke, så det trenger jeg ikke bekymre meg for. Alle andre, kan velge om de vil omgås meg og bikkja - vil de ikke det, så finner jeg noen andre. :)

Skrevet
Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks
Det er det jeg tenker og, dere som sier at hund kommer før samboer/kjæreste/ektefelle, hva om han/hun skulle utvikle sterk allergi? Jeg vet at min samboer aldri ville stilt meg ovenfor et slikt ultimatum uten at saken var av alvorlig karakter, og selvfølgelig hadde jeg valgt samboer. Allikevel ville jeg ikke solgt hunden for alle penger i verden, men et sted bør grensa gå synes jeg.
Skrevet
Nå er ikke barn annet enn en teori for meg, men jeg hadde nok strekt meg langt i forsøk på i tilpasse. Men ikke så langt at det hadde gått utover barnet (selv om den grensen også er utflytene og bare en teori)

Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

  • Like 1
Skrevet
Det er det jeg tenker og, dere som sier at hund kommer før samboer/kjæreste/ektefelle, hva om han/hun skulle utvikle sterk allergi? Jeg vet at min samboer aldri ville stilt meg ovenfor et slikt ultimatum uten at saken var av alvorlig karakter, og selvfølgelig hadde jeg valgt samboer. Allikevel ville jeg ikke solgt hunden for alle penger i verden, men et sted bør grensa gå synes jeg.

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

  • Like 2
Skrevet
Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

Amen.

Jeg er fortsatt et "hundemenneske", hund var jo en livsstil i maaaange år. Savnet av hund er stort, men ikke større enn at jeg føler meg trygg på at valget om noen hundefrie år. En hund hadde beriket livet vårt, men det er rett og slett ikke verdt å gamble med A sin helse. Ikke bare kan han bli syk nå, muligheten for at han vokser det av seg blir mindre hvis vi har hund. Det valget føler jeg ikke at jeg har rett til å ta på hans vegne.

Heldigvis er ikke sambo like bastant som mange andre her. Han savner også hund. Voldsomt. Men velger heller meg og sønnen min :wub:

  • Like 1
Skrevet

Man kan da ikke sammenlikne kjærligheten til egne barn med kjærligheten til hundene. Vi er pattedyr og all verdens hormoner og genetiske betingelser slår til for å sikre at disse nyfødte nurkene overlever og vokser opp. En valp setter i gang noe av det samme hos oss, men likevel en mild variant. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hundene våre, det er bare noe helt annet. Hele mitt voksne liv har vært med både unger og bikkjer. Tre hunder har jeg måttet ta livet av. I 1993, 2003 og i 2012. Ungene har jeg forhåpentligvis så lenge jeg lever :)

  • Like 2
Skrevet
En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Selvfølgelig, jeg mente ikke at min måte å gjøre det på skulle være noen slags fasit for andre altså. Men jeg tenker at når man går inn i et forhold, eller hvertfall når man velger å bli samboere - da vet man endel om hverandre, og man velger jo ikke å flytte sammen med en som ikke respekterer dine interesser og valg her i livet.

Jeg kunne f.eks aldri flyttet sammen med en som missliker dyr, og i det forholdet jeg har med min samboer vet jeg at "Meg eller hunden" aldri hadde kommet ut av det blå. Det måtte vært mye mer bak. Enten hadde forholdet vårt vært så skakkjørt at det hadde vært det uten hunden også (da blir jo valget et annet), eller så hadde han faktisk hatt en skikkelig grunn, som om at han ikke greide leve med hunden pga allergi.

Skrevet
Det der er vanskelig altså. La oss si at barnet utvikler astma. Astma og allergi er sterkt knyttet til hverandre og det er en reell sjanse for at barnet utvikler allergi mot hunder. Skal man da vente og se, eller skal man kvitte seg med hunden. I det første alternativet så risikerer man at det utvikles allergi som kan ha konsekvenser for barnet resten at dets liv og gi reelle plager, i det andre fratar man barnet muligheten til å vokse opp sammen hund med alt det innebærer. Begge alternativer kan gå ut over barnet, begge to er like gode/dårlige. Det er vanskelige valg å ta, men mine hundeinteresser havner langt ned på vurderingslista i et slikt valg. Det er alltid barnets beste som man strekker seg for å vareta. Den biten er den enkleste om man kan si det slikt - altså prioriteringen - selv om det betyr at hunden må gå. Men kommer det så langt så må det være utrolig tungt og sorgfullt, og noe man som hundenerd kjenner på i lang, lang tid.

Jeg har ikke mulighet til å ha hund boende ute, ikke ønsker jeg et slikt hundehold heller, uten at jeg mener det er noe kritikkverdig i det.

Jeg valgte å beholde hunden den gangen det var snakk om at datterbarnet hadde astma. Legen mente jeg burde kvitte meg med hunden for sikkerhets skyld, og jeg sa at det skulle jeg gjøre den dagen hun hadde fått påvist allergi. Halvannet år senere ble polypper og mandler operert bort, og med operasjonen forsvant "astmaen".

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Det er ikke helt sånn det er for min del, at "dere er ikke bra nok lengre". Norris er ikke en pelsterapihund, hun er en morsom tur- og treningskompis. Hun har aldri vært pelsterapi. Den hunden jeg har hatt som har vært med meg i en av mine tyngste perioder, mistet jeg ifjor. Jeg har både blitt kynisk og bløt av det, men ikke alle hunder er støttekontakter, like lite som at alle venner eller familie er det. Ikke for meg, ihvertfall.

Skrevet

Jeg synes det er et absolutt like legitimt valg, 2ne. Jeg hadde syntes det var vanskelig uansett hva jeg hadde endt opp med å velge. Jeg ser begge sider så klart, og argumentene er like sterke.

Skrevet
Man kan da ikke sammenlikne kjærligheten til egne barn med kjærligheten til hundene. Vi er pattedyr og all verdens hormoner og genetiske betingelser slår til for å sikre at disse nyfødte nurkene overlever og vokser opp. En valp setter i gang noe av det samme hos oss, men likevel en mild variant. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hundene våre, det er bare noe helt annet. Hele mitt voksne liv har vært med både unger og bikkjer. Tre hunder har jeg måttet ta livet av. I 1993, 2003 og i 2012. Ungene har jeg forhåpentligvis så lenge jeg lever :)

Signerer. Jeg har alltid lest kommentarer om at man alltid er mest glad i barnet med litt sånn undrende interesse om det virkelig ville gjelde meg og, så glad som jeg er i hundene. Og jeg kan ærlig si at om jeg hadde visst på forhånd at barnet mitt ville blitt allergisk så ville jeg valgt å ikke få barn, fordi hundene betød mer for meg enn et teoretisk barn. Så det var en sjanse jeg tok med å velge å bli gravid.

Men når barnet er her så har jeg ikke sjans til å tenke slik lenger. Hun kommer før alt annet.

Skrevet

Casper er familie, så det går ikke an å sette noen pris på ham... den klumpen er best i verden, han har vært med meg på så mye, gjennom all flytting og surring i begynnelsen av voksenlivet, så det er klart han betyr uendelig mye for meg, han har vært det eneste konstante gjennom snart 5 år, faktisk. Jeg har bodd mange steder, i flere byer, studert og sluttet på forskjellige ting, aldri hatt "ro", men Casper, han har alltid vært der. Hadde noen tilbudt meg 10 millioner for ham hadde svaret vært blankt nei.

En del av oss kommer med en viss bagasje fra fortiden som gjør at hundene har en spesiell plass i livet. Å velge vekk hunder fra livet sitt da er veldig vanskelig. Hvor man selv setter grenser er opp til oss selv, og baserer seg på erfaring fra fortiden også. Så en ting som er en selvfølge er ikke nødvendigvis for det andre.

For min del så er hundene grunnen til at jeg sitter her i dag. De har holdt meg oppe fra veldig tunge perioder i livet mitt, og det å velge vekk de hadde følt for meg et direkte svik mot de. "Takk for all hjelp, men nå er ikke dere bra nok lengre".

Skulle egentlig ikke skrive noe her, men disse to postene traff meg. Savner gutten min, han var sånn som Casper for Lola. Med på alt, alt det tunge og så mange høydepunkter (som stortsett gjaldt han). Han hadde ikke vært til salgs for uendelig med penger.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det er helst jeg som tar ansvar for fôr, tur og trening. Siden jeg jobber langvakter har jeg jo også mye fritid, så det blir veldig naturlig at jeg har hovedansvaret. Men skal prøve å få de andre i huset til å ta i mer.  Begynne med å få en av de andre i huset til å ta han ut når jeg kommer hjem, slik som du foreslår 👍
    • Har god erfaring med Baggen softbelt. Ser de har det hos Troll. Det kan oppleves som litt klumpete for jogging, men til gåtur er det supert. Vet ikke hva du tenker om frontfestet der men jeg har ikke opplevd problemer med det.  Jeg liker spesielt at dempingen er i selve beltet så jeg kan bruke det båndet jeg vil. Ikke alltid så praktisk med strikkbånd. 
    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
    • Bare det at noen har tenkt tanken er for meg helt på trynet. Og det er en herlig ironi i at de ikke tester produktene sine på dyr, men selger til dem... Hjelpes, hvem er disse folka😄
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...