Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg sliter psykisk og dyr er det beste som finnes.


bikkjene
 Share

Recommended Posts

Jeg sliter med angst og depresjon pluss mye mer og jeg liker dyr bedre enn mennesker. Kanskje bla. pga. mye mobbing i oppveksten. Føler meg mye mere tryggere på hunder/dyr enn folk. Dyr/hunder er så trofaste, de liker deg for akkurat den du er, de svikter deg aldri, de ler ikke av deg, mobber ikke deg, tenker ikke stygge ting om en, man kan stole 100% på at de ikke sier ting videre, de vender deg aldri ryggen til. Det beste jeg vet er hunder og alle slags dyr og jeg hadde ikke klart å levd uten de firbeinte pelskledde vennene mine. Er det noen som kjenner seg igjen? Dyr er terapi for meg. Man leser overalt i aviser og ukeblader og på nett at dyr hjelper på den psykiske helsa og at det er bevist i diverse tester. Det skriver jeg under på.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten hundene hadde dagene mine vært tomme.

Har ingen psykisk lidelse, men TMD, en kronisk sykdom som har gjort meg 100% ufør.

Hundene får meg opp og ut hver eneste dag, og de er alltid der.

Har tidligere hatt både hester, katt og kaniner i tillegg, men det ble til slutt for mye.

Så nå koser jeg meg med mine 4 små som jeg ikke kunne tenke meg et liv uten!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sliter okke psykisk og foretrekker ikke hunden fremfor venner og familie, men jeg har hund som terapi fordi jeg har brystkreft med spredning. Sykdommen blir ikke akkurat bedre med årene og det er viktig for meg å ha nor å stå opp til, en å dele dagene med som gir meg selskap, trøst og forståelse:-) Dyr er så viktig for oss mennesker og jeg synes nesten litt synd på de som går glipp av det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rart at man trenger dyr for å føle seg som et helt menneske. Eller, er det noe rart? Vi har så mange tanker og følelser i oss. Dagene våre er fylt med inntrykk, ansvar og opplevelser. Det er deilig å bli møtt i døra av noen som er klare for å "omfavne" oss og gi oss en klapp på skulderen. De får oss til å føle oss Good enough. Det er det mange av oss, inklusiv meg selv, som trenger. De spør ikke, klandrer ikke. De stiller oss ikke mot veggen. Hundene mine bringer frem den enkle skapningen i meg. Den som bare vil kose, klemme og være nær noen og den som bare vil være. Hundene mine er de eneste som kommer helt og fullstendig innpå. Forbi alle murer, sperringer og barrikader. Over minefelt og piggtråd. Innenfor alle røde soner og alarmer. Helt inn i hjerterota. Tusen takk, Obelix og Tyson <3

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke si at jeg foretrekker dyr mer enn mennesker (nå er jeg psykiatrisk sykepleier så vil kanskje si at jeg har et brennende engasjement for mennesker), men jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen føler det slikt. Så mye hengivenhet og lykke som et dyr kan gi tror jeg er helt unikt, og jeg merker jo at jeg blir gladere og gladere i min lille valp for hver dag som går. Må si meg veldig enig med Malamuten om at dyr, og særlig hunder for meg, er en stor berikelse i livet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Nåja.

Jeg har et sært forholdt il mennesker (mener mange). Som et eksempel, jeg var veldig glad i pappa, han var jo pappaen min. men da han døde var det på en måte greit. Jeg hadde eksamen dagen etterpå, og fortsatte på skolen som vanlig. Begravelsen var trist, men det var mer stemninge, jeg tror ikke jeg hadde vært så trist om jeg satt der alene. Jeg fikk se han i kista alene før begravelsen, og det var mer rart enn noe annet, og litt fint. Hvertfall det å få se selv at han ikke levde lenger. (altså da går man ikke å grubler på det. Jeg angrer på at ikke var med på at hesten ble tatt for jeg skvetter til hver gang jeg ser en annonse med bilder som er veldig like han og drømmer ofte om at jeg finner han igjen og at de ikke avliva han, sært, i know :P)

Jeg valgte selv å ikke være på sykehuset når de slo av alle maskinene (han lå i koma etter blodpropp) og har ikke angret siden.

Det betyr ikke at jeg ikke har vært lei meg, men jeg har ikke sørget eller syns det har vært vanskelig. Jeg minnes heller alt det gode :)

At folk dør er på en måte greit, det er rart og de blir borte men jeg blir ikke trist på samme måte jeg ser mange andre blir.

Men når dyrene mine har dødd har jeg gått helt i oppløsning, hesten og hunden var værst. Kanskje hesten allerverst, for han hadde jeg sliti med i flere år, men han var så god innerst inne og på gode dager. Å ta farvel med han er det værste jeg har gjort ever. Og jeg får klump i halsen bare jeg tenker på han og orker ikke å ha bilder av han på veggen engag.

I hverdagen foretrekker jeg dyrene mine framfor folk, fordi jeg blir veldig sliten av å være i sosiale settinger, men jeg trives med mennesker i kortere perioder på fritiden.

I jobben min derimot så jobber jeg med mennesker, jeg jobber med ungdom med PU, og i barnehage og jeg vil bli vernepleier. Jeg brenner for jobben min og syns det er utrolig spennende. Kanskje også derfor jeg er litt assosial utenom fordi jeg gir mye av meg selv på jobb og er rundt folk hele tiden.

Dette ble OT da :P

Hundene beriker min hverdag og jeg kunne aldri levd uten dyr. Jeg har en sammensatt kronisk sykdom i "hodet", men jeg ser ikke på det som en hindring eller bruker den for hva det er verdt. Jeg er såppas bevist på hva jeg har, hva jeg ikke får til og hva jeg får til. Jeg kan ikke jobbe hver dag, da blir jeg syk (feber, og innimellom betennelser i ledd om jeg stresser for mye) og jeg syns det er skikkelig dritt, jeg skulle gjerne jobbet masse! Hundene har dog ikke "hjulpet" med det psykiske, men de beriker absolutt hverdagen :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange mennesker er duster, så sånn sett så liker jeg dyr bedre, men samtidig så trenger man artsfrender. Jeg liker vennene mine, og er glad jeg har dem. Jeg hadde klart meg uten dyr (selv om det hadde vært en mindre betydningsfull hverdag) men jeg hadde ikke klart meg uten kontakt med andre mennesker. Så sånn sett kan jeg ikke si at dyr er viktigere enn mennesker. Det sagt så betyr dyrene mine like mye for meg som unger. De er en stor og viktig del av livet mitt, og det skal mye til at det blir dyrefritt her, noen gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også avhening av mennesker, da mine nærmeste. Ganske naturlig at man knytter seg til "flokken" sin og knytter sterke bånd, mens andre mennesker nesten blir overflødige. Jeg liker ikke så godt mennesket som art (og aper er vel de dyrene jeg alltid har likt minst. de ligner jo mye på oss), men jeg er veldig glad i mine nærmeste selv om og føler sterk empati til andre. Er nok ingen særing og raring sånn sett, bare at jeg er over gjennomsnittet glad i dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Kunne ikke vært mer enig!! For meg og er det samboeren min som er det menneske jeg trives best med på alle måter, han og dyrene er de som er viktigst i mitt liv!

Men når jeg skal snakke med andre mennesker (noe jeg gjør asså!:P), da er det andre hunde/hestemennesker jeg trives best med, de skjønner hva jeg snakker om og vi kan diskutere, vi har felles interesser, slik er det vel med alle folk, "like barn leker best". Nevner jeg hundesaker hos "vanlige" mennesker så bare nikker de og vill heller snakke om noe annet...rare individer, skjønner ingenting :teehe: Nevner jeg hund så kommer mange med: ......ja men sånn skal du gjøre det fordi det gjør han hundeviskeren..

Haha, neida :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja dyr er så enkle å ha med å gjøre og de er snille tvers gjennom. Jeg snakker også bare om dyr og dyr og dyr. Det som er så kult er at siden jeg sliter psykisk så har jeg hatt mange hjelpere, psykiatrisk sykepleiere, psykologer, psykiatre, hjelpepleiere, vernepleiere, leger osv. I begynnelsen og når jeg ikke kjenner menneskene blir jeg ofte veldig stille og nervøs og vet ikke hva jeg skal si. Da begynner de ofte å snakke om dyra mine og da prater jeg som bare det. Flere har sagt at det står i journalen min at hvis vi snakker om dyr er det lettere å bli kjent med meg. Hehe. De har nevnt det flere ganger. Det var en til og med som snakka om ett eller annet og jeg snakka ingenting og så sier vedkommende: "Ja da får vi snakke om dyra dine, fordi det står her at da pleier du å snakke" Hehe. Og da ler og smiler jeg og forteller om alle dyra mine. Jeg har veldig mange dyr, mye mere enn folk vanligvis har. Men jeg digger mange dyr og siden jeg er ufør går jeg bare hjemme og da er det mye mere selvskap i mange dyr enn ett eller to. Men er koselig med ett eller to dyr også da :P Hjelper med dyr :P Morsomt å tenke på at når det er dyresnakk i terapien er det mye lettere for meg å snakke om dyr. Dyr betyr så mye for meg. Er jo veldig koselig når behandlere sier sånt: "Hvis alle hadde vært så glad i dyra sine som deg, hadde alle dyra hatt det bra da" Da blir jeg flau og rødmer men er jo koselig å høre også da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er avhengig av å ha dyr rundt meg, de er en stor del av livet mitt, familien min.

Men... min datter, min samboer og min nærmeste familie ER livet mitt.

Og deri ligger det en stor forskjell :)

Jeg holder nå på å utdanne meg til sykepleier, og elsker yrket jeg snart blir en del av! Å jobbe med mennesker er for meg noe av det mest givende jeg kan bruke tiden min til :)
Og så har jeg en drøm om å kunne utdanne meg selv og hunden jeg får videre, så jeg kan bruke ham som terapihund i jobben min om noen år... Det hadde virkelig vært noe det, å kunne kombinere mine to store lidenskaper til å kunne jobbe med samtidig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...