Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du ikke hadde hatt den rasen du har nå...


twix_fan@live.com
 Share

Recommended Posts

Er ikke helt det det går på for meg. Som SEC sa så er det ikke sååå viktig for meg å ha hund at jeg på død og liv tar "hva som helst" bare for å ha hund. Jeg aner ikke om det dukker opp senere, men akkurat nå synes ikke jeg noen andre raser frister å ha. Om jeg hadde kjøpt storpuddel hadde det i så fall vært for å lete etter noe å erstatte portis med. Kan jo tenkes at erstatningen ville vokse på meg, men akkurat nå frister ingen erstatning. Det går ikke i å måle hvor rasefantast man er eller ei. Men for meg er rasen og det rundt den en like stor del av hundeholdet mitt som alt annet. :) Med unntak av om tilfeldigheter gjorde at det blir annerledes kan jeg godt være uten hund en stund for å vente på det jeg virkelig vil ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 165
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja men hvis dere ikke visste at portis og shiba eksisterte, ville dere da heller ikke hatt noen hund isteden? Så dere de respektive rasene og tenkte en slik MÅ jeg ha? Kom rasen før tanken om å skaffe

Ja det stusset jeg også på. Det er mange raser jeg aldri kunne tenkt meg å ha, men hvis ikke noen av de rasene jeg har lyst på hadde eksistert så tror jeg jammen meg at jeg mye heller ville hatt en ra

Jeg aner faktisk ikke hva jeg hadde landet på om jeg ikke skulle hatt briard igjen. Jeg TROR det hadde blitt en siberian husky faktisk, evt en riesen. Husky kunne jeg hatt fordi jeg synes tur til fots

Du vil ikke ha noen av dem sånn egentlig? Det er jo ikke lenge siden du vurderte å sette deg på valpeliste etter en viss hvit en? :D

Hæ? Hva snakker du om? Klart jeg vil ha jentene mine, det er jo hele poenget. Jeg synes både shikoku og hokkaido er fascinerende og kule raser, men jeg kjenner at jeg ikke gidder å sette himmel og jord i bevegelse for å skaffe meg dem. Dette med alle disse rasene og alle disse vakre shibaene overalt er omtrent som drømmen om tatoveringer - det er deilig å fantasere om hvor vakkert og supert alt ville blitt, men jeg er veldig fornøyd med det hundeholdet jeg har per i dag, og trenger egentlig ikke så mye mer. DET er en deilig erkjennelse å komme fram til. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke helt det det går på for meg. Som SEC sa så er det ikke sååå viktig for meg å ha hund at jeg på død og liv tar "hva som helst" bare for å ha hund. Jeg aner ikke om det dukker opp senere, men akkurat nå synes ikke jeg noen andre raser frister å ha. Om jeg hadde kjøpt storpuddel hadde det i så fall vært for å lete etter noe å erstatte portis med. Kan jo tenkes at erstatningen ville vokse på meg, men akkurat nå frister ingen erstatning. Det går ikke i å måle hvor rasefantast man er eller ei. Men for meg er rasen og det rundt den en like stor del av hundeholdet mitt som alt annet. :) Med unntak av om tilfeldigheter gjorde at det blir annerledes kan jeg godt være uten hund en stund for å vente på det jeg virkelig vil ha.

Jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som gjør akkurat de rasene så unike for dere at det kun er DEN rasen eller ingen hund, men samtidig så ser jeg jo at det er såpass subjektivt at selv om jeg kanskje aldri vil kunne se det så er det likevel slik det er for dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen kelpie? :cry:

Hvem skal jeg gapskratte av da for alle klovneriene? Hvem skal se på meg med store øyne når jeg forteller at "det er ikke lov!", for deretter å sleike meg i ansiktet litt sånn; "Ikke vær så sur a, vi bare gjør som vi vil. Fest og lykke!"
Ingen liten mus som sitter foran meg når jeg driver med noe annet, og skravler iherdig for å få meg i gang (hun skravler!) og som gjør at jeg selvsagt bare må si noe tilbake. Og dermed får hun flere poletter til skravlemaskinen, og jeg igjen har noe å le av?
Ingen gærning som eksploderer av lykke og har sinnsykt spenst som hyppig vedlikeholdes?

:cry:

Nei da må jeg tenke litt.

Jeg hadde dratt til Marthe for å fått bekreftet at selv om jeg er fasinert over hennes hunder og arbeid, så betyr det ikke at malle passer for meg. Og dermed hadde jeg dratt hjem igjen og lurt på BC. Så hadde jeg tenkt litt på working kelpie.
Og så hadde jeg tenkt litt mer. En aussie kanskje, men... Nei jeg vet ikke helt jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er over 400 raser å velge mellom, mange av de ganske nær beslekta, så at det finnes en rase som er så unik at man ikke kan få "det" i noen annen rase, tviler jeg sterkt på. Da går det kanskje mer på den generelle hundeinteressen, enn at man er super-rasefantast.

Nå velger jeg bort belgeren, og skal ha puddel. Det er noe av de samme grunnene til å velge begge raser, selv om de ikke er spesielt nære beslekta. Kunne jeg ikke hatt hverken belger eller puddel, er jeg sikker på at jeg hadde levd fint med f.eks en labrador.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet jo at det er mange raser som likner de jeg har. Og at jeg fint kunne trivdes med dem. Hvorfor jeg allikevel ikke ønsker meg noe annet er umulig å forklare, og kanskje vet jeg ikke egentlig selv engang. En rase er jo ikke bare en samling identiske individer liksom. Får jeg en helvetesportis som på ingen måte passer inn i mitt liv kan det jo hende jeg forandrer mening. Skjønner meg ikke helt på meg selv der, faktisk. :P

Jeg vil jo muligens ha papillonkull. Og jeg interesserer meg for rasen og alt rundt. For nå har jeg den. Men ønsker meg ikke flere sånn umiddelbart. Tror det har mye å gjøre med hva man ønsker seg og hva man har og. Er man fornøyd slik man har det er det vanskelig å se for seg hva annet man kunne tenke seg å ha. Er det noe man savner eller noe man ser etter er det enklere å se for seg at en annen rase eller et annet individ kanskje møter en bedre på visse kriterier. Så for meg går det på at jeg er fornøyd med portisen jeg har og at jeg vil ha flere sånne, gitt at individet likner litt på typen Chess er, hvilket jeg tror i stor grad er rasebetinhet. Forsåvidt fornøyd med papillonen og, men den er for liten ift hva jeg vil ha fremover. Derfor blir det ikke fler, ennå.

Veit ikke - kanskje det styres av ren fascinasjon? En sammensatt fascinasjon av en rase og det man allerede kjenner godt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har vært unike, de fleste av de har vært hunder jeg skulle ønske jeg kunne fått igjen/beholdt bestandig, og samtlige av de har vært fascinerende. Det har ikke så mye med rase å gjøre, det har med følelser og individer å gjøre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Skulle jeg valgt rase selv som neste hund hadde det garantert blitt enten Whippet eller Etnahund.

Men det blir litt hipp som happ med rase og heller fokus på individet da jeg skal ha omplasserinsghund neste gang (og sikkert neste etter der igjen osv.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis Mosedotten min ikke fantes? Da ville jeg nok ikke hatt hund akkurat nå. Men etter hvert tror jeg det hadde blitt enten en lundehund eller en whippet. Eventuelt mellompuddel, kanskje.

Er så fornøyd med hun frøkna jeg har, at det er fryktelig vanskelig å forestille seg noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har tidligere prøvd å tenke tanken, men greier det liksom ikke helt - belgeren har vært en del av livet mitt så fryktelig lenge nå at det blir rart å tenke nytt. Hadde ikke rasen eksistert så er det jo likevel flere raser jeg syns er spennende (bare ikke spennende nok når belgeren faktisk er der..): Boston terrier, cocker spaniel, etnahund (utseendemessig betatt siden jeg ikke har møtt noen), pudler er morsomme, men tror det måtte blitt enten toy eller stor.. Og hvite gjeterhunder kunne kanskje vært noe? Jeg er jo egentlig ikke interessert i små hunder, så hvordan de tre-fire første havnet på listen aner jeg ikke :D

Jeg tror jeg måtte satt meg inn i flere raser, sett hvilke typer det var og hvilke som tiltalte meg.. Og ikke minst lært om forskjellige linjer før jeg bestemte meg. Det tar tid å komme inn i en ny rase, og det er ikke fristende å kaste seg i full fart utfor en bakke med bind for øynene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schäfer er en gammel drømmerase. Men egentlig sikler jeg litt i jakthundretningen nå - ei lita jämtfrøken hadde jeg ikke sagt nei til!

Jämt er en herlig rase! :wub: Vi har nr 2 nå, og hun er helt fantastisk! Godgullet med verdens lengste tålmodighet, det samme hadde han vi hadde før også :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jämt er en herlig rase! :wub: Vi har nr 2 nå, og hun er helt fantastisk! Godgullet med verdens lengste tålmodighet, det samme hadde han vi hadde før også :wub:

Så fint å høre sånne kommentarer også! Jeg er helt forelsket i rasen, og tror den ville passe veldig godt inn her. Samboer er aktiv jeger på egen tomt, jeg har snart jegerprøven i boks selv og har trent endel blodspor tidligere, og i tillegg vil jeg ha en aktiv, litt større hund til kløving og lange turer ... Kan det passe bedre med noe annet enn jämt da? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest nærliggende hadde nok vært en eller annen tilfeldig blanding, siden det var det vi vurderte før vi oppdaget finsk lapphund som vi syns passet oss såpass perfekt :) Skulle finsk lapphund blitt utryddet og jeg nå måtte finni en ny rase vet jeg faktisk ikke hva jeg ville valgt, jeg liker finsk lapphund alt for godt.. Jeg har mange raser jeg kunne tenkt meg å prøvd ut, men som jeg vet egentlig ikke passer meg. Kanskje jeg hadde overtalt samboeren til en puddel :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet med å skifte en rase, når du har vært i et rasemiljø i noen tiår, er jo at en gjerne blir litt kresen og bevisst på hva en vil ha - så tanken på å skaffe seg en annen rase er overveldende også fordi det krever så innmari mye research, ikke bare for å teste rasen, men for å gjøre seg kjent med linjer og hvor en vil ha fra.

Men om en later som om jeg har lyst til det, så er det mange raser som kan interessere meg - men samtidig tror jeg ikke at jeg vet nok om de til å kunne avgjøre om det er noe for meg eller ei.

Men om en skal plukke ut tre kandidater jeg tror jeg kan nok om til å kunne tro jeg har noe å tilby de og de har noe å tilby meg, så må det bli newfoundlandshund, grosser schweizer sennenhund og entlebucher sennenhund.

Ingen radikale endringer, altså.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint å høre sånne kommentarer også! Jeg er helt forelsket i rasen, og tror den ville passe veldig godt inn her. Samboer er aktiv jeger på egen tomt, jeg har snart jegerprøven i boks selv og har trent endel blodspor tidligere, og i tillegg vil jeg ha en aktiv, litt større hund til kløving og lange turer ... Kan det passe bedre med noe annet enn jämt da? :P

Høres ut som en perfekt match! Jämt står definitivt på lista om noen år siden jeg syns blodspor er veldig gøy (har jegerprøven og kommer fra jegerfamilie, men vil ikke drive med jakt selv :P).

Har omtrent bare møtt individer med bra gemytt, så liker jämt tusen ganger bedre enn norsk grå f.eks. Tispa vår Mira er ganske liten, men hun er innenfor standaren. Hannhunden vi hadde derimot, han var SVÆR :lol: Akkurat sånn jeg syns hannjämter skal være, uten at jeg har så mye erfaring å skryte av da. Stoooor kosebamse :hug:

Ingen av dem har/hadde problemer med kløv, har kjempegod utholdenhet, og Mira er med når vi kjører huskyspann (så selv om hun hadde litt for mye krøll på halen fikk hun BIM fordi hun hadde så ekstreeemt bra kondisjon og dermed ble halen oversett :lol:), kjempefine hunder :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...