Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 115
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvor mange er det som egentlig kjøper seg hund fordi de vil gå ned i vekt? Altså, som eneste grunn? Uansett er det noe jeg har drøftet med stemmene i hodet mitt i det siste. Ikke korpulente som kj

Jeg tror jeg har fått kjøpt min siste hund jeg,som både er overvektig OG røyker..

hahaha ja det må jeg si... For min første hund ble kjøpt kun til det formålet, etter ett langt sykdomsopphold i livet. Legene ba meg handle hund på blå resept At han senere endte opp i kl3 (før elit

Skrevet

En seriøs oppdretter bør og skal vurdere hvem de selger hund til. Dette er viktig, både for å sørge for at hunden får et godt liv og ikke minst at ikke hvem som helst kan anskaffe seg hund. Det er uhyggelig mange som anskaffer seg dyr uten å ha tenkt grundig nok i gjennom hva det innebærer. På den måten får man mange kasteballer. Det er også viktig, ta f eks Rottweileren og andre tøffe hunderaser, at de ikke blir solgt til feil personer. Rottweileren er en flott familie og brukshund, men som sliter med dårlig rykte nettopp fordi det for en del år siden ble solgt den type hund til feil type mennesker. Men å vurdere en potensiell hundeeier ut i fra vekt, str og utseende blir for meg helt latterlig! Sent from my iPad using Tapatalk HD

  • Like 1
  • 5 months later...
Skrevet

Gammel tråd, men.

Hvis noen hadde kommet til meg, uansett utseende eller bakgrunn, om det var en veldig tynn, normalvektig eller overvektig person, som ikke hadde erfaring med hund fra før eller noen tanker om det å ha hund, og spurte meg om å få kjøpe en valp fordi han/hun/hen skulle slanke seg, på samme måte som de ville gått inn i en sportsbutikk og bedt om å få kjøpe en ergometersykkel, så nei.

Da ville de ikke fått kjøpe hund av meg, uavhengig om jeg oppdrettet chihuahua, grand danois, bruksschæfer eller borzoi.

Hvis den eneste tanken de hadde i hodet var at dette var en ny "quick fix" for å bli seende ut som de ønsket/gå ned i vekt/få et bedre liv uten overvekt, så ville jeg tenkt at det nok ville ende på samme måte som med ergometersykkelen, som som regel blir stående i et hjørne og støve ned. Da hadde jeg kanskje tilbudt dem å låne en hund til tur og kos iblant, mens de lærte mer om hundehold og så om det var noe for dem.

Om derimot et menneske hadde kommet til meg og sagt at de ville kjøpe en hund for å ha selskap på tur, OG komme seg mer ut, for å berike livet sitt, og de hadde tenkt gjennom dette med å ha hund, hva det krever og at hunden gjerne lever i 10-15 år, og det virket som et fornuftig menneske, så ja, da hadde de nok fått kjøpe valp av meg, så lenge jeg følte at rasen jeg hadde ville passe til deres energi- og aktivitetsnivå sånn som det hadde fremstått ut ifra beskrivelse.

  • Like 1
  • 4 weeks later...
Skrevet

Jeg er sjeleglad for at oppdretter ikke brydde seg om at jeg var overvektig (eller "feit" som det heter i denne tråden). Jeg har aldri vært så aktiv som etter jeg fikk Ozu, og har en livsstil som er helt annerledes enn hva den var uten hund.

  • Like 6
Skrevet

*Se ned på altfor rund mage*

*Se ned på border collie-valpen sin*

*Se bort på krølltoppen borti kurven sin*

*Le litt for seg selv*

Altså, jeg tørr å påstå at mine hunder har et sunt og godt liv. Ingen av dem er overvektige - de har tvert imot muskler. Ingen av dem, spesielt border collien, går på veggen av kjedsomhet - han ligger utpeist og snorker, som vanlig.

Krølltoppen var et impulskjøp, et idiotisk av det slaget mtp hennes og vår psykiske og fysiske tilstand, men hun har hjulpet både meg og min mor. Vi var slett ikke uerfarne hundeeiere når vi anskaffet henne, men ved hjelp av hun har vi lært mye. Krølltoppen var inspirasjonen min til å flytte 1250km for å gå skole med hund, og det en utrolig aktiv skolegang ifht helse- og sosialfaget jeg hadde startet på. Hun var også min inspirasjon til å starte med hundesport, og nå starte med instruktørutdannelse.

Hundene har et aktivt liv sammen med meg, opp til flere timer tur hver dag, inkludert løsslipp, samt lydighetstrening eller bare tulletrening med triks osv. En til to ganger i uken trener vi også bruks, da startet med rundering. Både jeg, som spinnegal skogstroll (figurant), hundefører og hund elsker det, og klarer like fint som alle andre å holde ut i skogen.

Så selv om jeg er feit, så har jeg ambisjoner om å bruke hunden og komme meg en vei med den. Selv om jeg er feit så har jeg kunnskap og driv til å gi dem hva de fortjener, ikke bare trenger. Jeg plages psykisk og jeg plages fysisk med div sykdommer, men hundene har hjulpet meg mye og er en ufattelig god motivator til å stå opp om morgenen og gjøre noe! :)

Men jeg ville ikke solgt en hund til et menneske som bare kommer til å se på den som et ork for å komme seg ut. Alt er selvsagt individuelt, og noe man må evaluere utifra vedkomne. Men det er ikke det samme som at jeg ville avfeid dem bare fordi de fremstår som lite aktive, de hadde bare fått beskjed om å komme tilbake om et kull eller to, etter endringen har tatt sted, både for deres og hundens beste ønske. Om de hadde meritter fra andre hunder innen sport og/eller vist stor interesse for å bruke hunden, samt at de er til daglig fysisk aktiv, så ser jeg ikke forskjellen på en aktiv 130kg person, enn en aktiv 70kg person. Det er nå meg iallefall :)

  • Like 2
Skrevet

Om formålet med kjøp av hund er hovedsaklig for å gå ned i vekt, trolig ikke. Det er ikke alltid en hund får en ut selv om den egentlig trenger det, fordi "den ser fornøyd ut slik den har det". Men om personen har en interesse for hund som selskap, turkompis, hundesporter, osv - null problem. Syns ikke huskyen og papillonen her plages så veldig med å ha en overvektig eier. De virker rett og slett lykkelige og tilfredse, de får mye trim (huskyen ekstra siden hun er med i spannet også) både fysisk og mentalt. At ræva mi ikke passer inn i str 38 ser ikke ut til å ha affektert dem akkurat.

Selvfølgelig, det må gå litt på skjønn ifht rasen, personen, hva personen allerede driver med på fritiden, osv. Men med mine raser hadde jeg hatt null problem med å selge til en overvektig så lenge hunden på en eller annen måte får nok fysisk og mental mosjon. Kan jo være uheldig å treffe en som er überdyktig til å juge, men jeg er flink til å snoke, så jeg stresser ikke med tanken.

En overvektig (jeg nekter å bruke ordet feit. Det har jeg fått slengt i trynet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og det er en uting!!) person er ikke nødvendigvis en sofasliter. Og en hund kan få trim på andre måter enn en times joggetur hver dag.

Skrevet

Man må jo stusse litt. Jeg har sendt mange mailer til oppdretter i det siste hvor jeg beskriver min hverdag, jeg legger ved bilde av meg! Og jeg forklarer at jeg er syk. Og enda har jeg fått tilbud om valp fra alle :blink: burde jo ikke gå Ann det :-P men formålet med hund er ikke å gå ned i vekt, det er å trene den og ha den i familien.

  • Like 4
Skrevet

Hvor mange er det som egentlig kjøper seg hund fordi de vil gå ned i vekt? Altså, som eneste grunn?

Uansett er det noe jeg har drøftet med stemmene i hodet mitt i det siste. Ikke korpulente som kjøper hund, men hvorfor enkelte grunner er legitime, mens andre ikke er det.

Jeg startet å spille gitar fordi jeg har så forbanna mye kreativitet som skal ut, og fordi jeg er skitdårlig til å tegne. En kompis startet å spille gitar fordi han skulle dra damer. Har helt siden han startet vært relativt irritert på han for akkurat det. Hvorfor? Hvorfor skal ønske om å dra damer være en mindre verdig grunn for han å spille gitar enn andre? Det er jo ikke sånn at han drar så mye damer av det, for det er jo strengt talt bare en desillusjonert tanke han har om at gitar=damer - uten å ta høyde for det situasjonelle. Ikke har han sluttet å spille gitar heller, selv om "booty-telleren" ikke akkurat har gått varmt.

To venner trener på treningsstudio. Han ene trener fordi han syns det er gøy, han andre fordi han skal ha bra kropp på stranda. Av en eller annen grunn føler jeg det er mer legitimt å trene fordi det er gøy, ikke for å se bra ut på stranda. Men likevel har de trent jevnt og trutt like lenge begge to, selv om strandløva bruker det som default konversasjonsstarter.

Jeg kjøpte hund fordi jeg sliter med eget (tidvis også andres) hode. Ikke så ille at jeg er overbevist om at jeg er en hubro eller noe, men nok til at jeg sliter med å komme meg opp om morgenen. Dessuten har jeg samme type selv-overbevisende tendens til å finne folk som ikke akkurat er snille, på samme måte som enkelte alltid befinner seg i forhold med menn som slår eller drikker. Fungerer ikke alltid så godt sosialt at det gjør noe altså. Dermed kjøpte jeg meg en hund.

Men er det en bedre grunn enn for å slanke seg? Jeg mener, jeg kjøpte meg hund fordi jeg sliter med helsa. Det samme gjør de "feite". Allikevel er min grunn "bedre" i de flestes øyne. Nei, jeg syns faktisk det å slanke seg er en god grunn - Sålenge det ikke blir brukt som en midlertidig diett eller quick-fix. Om de bruker det som: "Hey, jeg kjøper meg en hund så kan jeg gå ned i vekt OG holde meg der de neste 10 - 15 årene." Ja, da syns jeg faktisk det er helt legitimt.

Jeg tror at de fleste som kjøper hund av en grunn, gjerne får flere grunner etterhvert som de er i eierskap av den.

  • Like 11
Skrevet

Hvor mange er det som egentlig kjøper seg hund fordi de vil gå ned i vekt? Altså, som eneste grunn?

Uansett er det noe jeg har drøftet med stemmene i hodet mitt i det siste. Ikke korpulente som kjøper hund, men hvorfor enkelte grunner er legitime, mens andre ikke er det.

Jeg startet å spille gitar fordi jeg har så forbanna mye kreativitet som skal ut, og fordi jeg er skitdårlig til å tegne. En kompis startet å spille gitar fordi han skulle dra damer. Har helt siden han startet vært relativt irritert på han for akkurat det. Hvorfor? Hvorfor skal ønske om å dra damer være en mindre verdig grunn for han å spille gitar enn andre? Det er jo ikke sånn at han drar så mye damer av det, for det er jo strengt talt bare en desillusjonert tanke han har om at gitar=damer - uten å ta høyde for det situasjonelle. Ikke har han sluttet å spille gitar heller, selv om "booty-telleren" ikke akkurat har gått varmt.

To venner trener på treningsstudio. Han ene trener fordi han syns det er gøy, han andre fordi han skal ha bra kropp på stranda. Av en eller annen grunn føler jeg det er mer legitimt å trene fordi det er gøy, ikke for å se bra ut på stranda. Men likevel har de trent jevnt og trutt like lenge begge to, selv om strandløva bruker det som default konversasjonsstarter.

Jeg kjøpte hund fordi jeg sliter med eget (tidvis også andres) hode. Ikke så ille at jeg er overbevist om at jeg er en hubro eller noe, men nok til at jeg sliter med å komme meg opp om morgenen. Dessuten har jeg samme type selv-overbevisende tendens til å finne folk som ikke akkurat er snille, på samme måte som enkelte alltid befinner seg i forhold med menn som slår eller drikker. Fungerer ikke alltid så godt sosialt at det gjør noe altså. Dermed kjøpte jeg meg en hund.

Men er det en bedre grunn enn for å slanke seg? Jeg mener, jeg kjøpte meg hund fordi jeg sliter med helsa. Det samme gjør de "feite". Allikevel er min grunn "bedre" i de flestes øyne. Nei, jeg syns faktisk det å slanke seg er en god grunn - Sålenge det ikke blir brukt som en midlertidig diett eller quick-fix. Om de bruker det som: "Hey, jeg kjøper meg en hund så kan jeg gå ned i vekt OG holde meg der de neste 10 - 15 årene." Ja, da syns jeg faktisk det er helt legitimt.

Jeg tror at de fleste som kjøper hund av en grunn, gjerne får flere grunner etterhvert som de er i eierskap av den.

Jeg tror nok de fleste her tenker på folk som prøver "alt" for å gå ned i vekt. Og ikke greier det. Ergometersykkelen står i boden. Pulver og shake i matboden. Eller søplekassa. Støttemedlemskap på treningssenteret. Men hva når hunden ikke funker? Hva når de oppdager at hund krever mye mer enn bare den daglige turen de så for seg, den skal også ha mat, må læres hverdagslydighet, man kan ikke bare reise på ferie uten å få pass, osv. Og hva når man oppdager at: nei, det hjalp ikke det heller. Jeg ble hverken sprek eller slank av å kjøpe meg hund. Hva med hunden da?

Jeg mener man godt kan kjøpe seg hund blant annet med tanke på å røre seg mer, så lenge man er bevisst på hva det krever å ha hund, og at man kan gi hunden det den trenger de neste 15 årene. Trimmen er en bonus, ikke hovedmålet.

Jeg mener at det som "legitimerer" grunner framfor andre er det bakenforliggende. Om hunden er likestilt med en gjenstand for å skaffe seg anserseelse, slanke seg, tjene penger eller hva det skal være, eller om man har en tanke om at hunden er et levende individ som krever stell og omtanke.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror nok de fleste her tenker på folk som prøver "alt" for å gå ned i vekt. Og ikke greier det. Ergometersykkelen står i boden. Pulver og shake i matboden. Eller søplekassa. Støttemedlemskap på treningssenteret. Men hva når hunden ikke funker? Hva når de oppdager at hund krever mye mer enn bare den daglige turen de så for seg, den skal også ha mat, må læres hverdagslydighet, man kan ikke bare reise på ferie uten å få pass, osv. Og hva når man oppdager at: nei, det hjalp ikke det heller. Jeg ble hverken sprek eller slank av å kjøpe meg hund. Hva med hunden da?

Jeg mener man godt kan kjøpe seg hund blant annet med tanke på å røre seg mer, så lenge man er bevisst på hva det krever å ha hund, og at man kan gi hunden det den trenger de neste 15 årene. Trimmen er en bonus, ikke hovedmålet.

Jeg mener at det som "legitimerer" grunner framfor andre er det bakenforliggende. Om hunden er likestilt med en gjenstand for å skaffe seg anserseelse, slanke seg, tjene penger eller hva det skal være, eller om man har en tanke om at hunden er et levende individ som krever stell og omtanke.

Jau, om man ser det på den måten kan jeg ikke være annet enn enig.

Det som er skummelt er å dra alle over en kam. Det er vel ikke noe argument mot deg, men heller en oppfordring til alle mot å ikke dømme en person på grunn av utseende, alder, vekt eller inntekt. At jeg har hunden jeg har nå er egentlig ganske tilfeldig, for i min søken etter hund fikk jeg noe motstand - Hovedsakelig på grunn av alder, inntekt og livssituasjon. Spesielt gjeldende var det hos enkelte valpeformidlere som ikke var villig til å hjelpe, noe som igjen gjorde at jeg ikke valgte den rasen. Hadde det vært andre omstendigheter kunne jeg sittet her med en collie-valp istedet.

Dersom alle hadde avslått meg på grunn av hvem jeg er, og situasjonen jeg hadde vært i, så kan det jo hende at jeg hadde kjøpt hund av Drøbak hundehotell eller enda verre - En av disse nekene som lager eventyrblandinger, setter de i garasjen, og selger de som Dansk-svensk gårdshusky f.eks for en ublu pris.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er en sykelig overvektig jente som eier Border Collie.

Ikke for å gå ned i vekt, selv om han er veldig fin sånn, han motiverer bedre enn noe annet jeg har sett, til og med vekt reduksjon motiverer ikke så mye som valpen min gjør.

Jeg kjøpte BC fordi jeg er feit faktisk, om jeg har vansker med vekta kan vi bare være hjemme eller foran døra å trene, la han bruke seg mentalt, det har samtlige sagt at er viktigere for BC'en. Så klart betyr ikke dette at vi skal ikke gå turer i det hele tatt. Vi går 1-2 timer tur og lufte turer hver dag, så sant det ikke blåser små dj****r ute. Men det er viktigere for han å få bruke hodet sitt enn å få en helsikkes lang tur hver dag. Dette passer meg perfekt.

Som en bonus har jeg gått ned 4kg siden jeg fikk han, det sier ikke jeg nei til. Men den største grunnen til at jeg har min hund, er at jeg har Asperger Syndrom og før jeg fikk valpen var hverdagen min sånn: Sove - stå opp - slå på data - gå på do - sitte ved data - spise - sitte ved data - sove.

Dette gjorde at mine folkesky tendenser har blitt så sterke at til og med det å hente post eller gå med søppel var ett slit. Jeg har hund fordi jeg vil være mer aktiv, fordi jeg vil komme meg ut sånn at jeg forhindrer at når jeg er 40 år gammel, så tørr jeg ikke lenger trå foten utenfor min egen ytterdør. At jeg går ned i vekt er en gledelig bonus.

På den knappe mnd. jeg har hatt hund har jeg vært så sosial som jeg ikke er i løpet av ett halvt år, jeg har det mye bedre allerede og er mindre deppa. Jeg er kjempeglad for at min oppdretter så forbi at jeg er feit og lot meg kjøpe valp. Hun er fantastisk snill og en god støtte spiller :)

Jeg tviler at folk som har prøvd alt og da skal ha hund for å gå ned er noe å selge til faktisk, det høres ikke rett ut, det er liksom noe som skurrer der. Hvorfor skal en hund være knepet som hjelper? Vi ser jo allerede hvor lett folk som ikke har tenkt godt nok igjennom det å få hund i huset har for å kvitte seg med dem igjen.. Hvorfor skal ikke en som vil ned i vekt og ikke greier det selv med hund bare gjøre det da? Hvis man skal ha hund ene og alene for å gå ned i vekt tror jeg de færreste har tenkt igjennom noe utover det, hva det vil si å ha en hund.

  • Like 8
Skrevet

Folk kan si hva de vil. Jeg tror, sett fra mitt faglige ståsted, at hund er sunt for helsa. Unntaket må være veldig syke som bare vil bli ekstra stressa av ansvaret for et annet individ. Det viser seg at de som har hund, imye større grad enn resten av befolkningen, fyller de statlige "anbefalingene" for fysisk aktivitet. Og aktivitet er mye viktigere for helsa enn vektnedgang. Og det å ha noen å kose med, noen å ta på, noen å gå tur med, osv - senker stress, reduserer risikoen for hjertekarsykdom. Og gir livet en egen dimensjon. Mening. Og mening=helse.
Så å sette slike ytre kriterier som vekt, som forutsetning for å kjøpe hund, blir for meg helt tullete. Omsorgsevnen er ikke omvendt proporsjonal med antall kilo.

Skrevet

Folk kan si hva de vil. Jeg tror, sett fra mitt faglige ståsted, at hund er sunt for helsa. Unntaket må være veldig syke som bare vil bli ekstra stressa av ansvaret for et annet individ. Det viser seg at de som har hund, imye større grad enn resten av befolkningen, fyller de statlige "anbefalingene" for fysisk aktivitet. Og aktivitet er mye viktigere for helsa enn vektnedgang. Og det å ha noen å kose med, noen å ta på, noen å gå tur med, osv - senker stress, reduserer risikoen for hjertekarsykdom. Og gir livet en egen dimensjon. Mening. Og mening=helse.

Så å sette slike ytre kriterier som vekt, som forutsetning for å kjøpe hund, blir for meg helt tullete. Omsorgsevnen er ikke omvendt proporsjonal med antall kilo.

Støttes fra mitt faglige ståsted også! Jeg har flere pasienter som har hund, og samtlige omtaler den/de som noe av det som holder de oppe. Det ville jeg ikke tatt fra dem samme hvor overvektige de er, så lenge hunden behandles ordentlig, og det har alle til nå vært. Jeg er ofte på hjemmebesøk hos pasienter, og har titt og ofte samtaler med en lekende katt i fanget eller en sovende hund på føttene. Terapi!

  • Like 5
Skrevet

Jeg har egentlig bare et kriterie når jeg skal gi fra meg en hund og det er at den får det bra, med alt det innebærer. Klarer vedkomende og gi en hund et godt liv så skal de mer enn gjerne få hund fra meg, uansett overvekt, mental helse etc, men det betyr også at viss jeg er usikker på om vedkomende kan gi hunden et godt hundeliv, uansett om det er pga overvekt, mental helse eller helt andre ting, så hadde jeg ikke solgt. Fordi uansett hvor mye hjelp det kan være i en hund så er det et levende vesen med egne behov som må ivaretaes.

  • Like 1
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Det er vel ikke bare overvektige som kan gå på en smell når de skaffer seg en aktiv hund med troen at de skal bli superaktive og begynne å gå masse tur og trene, bare de får seg hund... Jeg mener i utgangspunktet man bør skaffe seg en hund etter det livet man lever, ikke det livet man skulle ønske man levde. Om man ender opp med å bli mer aktiv enn man var, så tar nok hunden bare det som en deilig bonus. De færreste, uansett vekt, endrer seg sånn fryktelig om de får hund.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...