Gå til innhold
Hundesonen.no

fordommer


vega
 Share

Recommended Posts

Jeg har nok en del fordommer selv, men jeg får alltid lyst til å hilse på alle hunder jeg møter uansett størrelse og farge. Ikke det at jeg gjør det, men jeg krysser ikke gata fordi jeg ser en stor hund. Men det har kanskje mer å gjøre med at jeg er veldig godtroende :P jeg er faktisk mer skeptisk til små terriere med eldre folk i enden av båndet fordi jeg har opplevd at en "sånn søt og nusselig liten vofs" glefsa etter hånda mi når den gikk med en eldre mann. Men da er det jo ikke fordommer bare mot bikkja, men også den som holder i båndet.

Jeg har møtt MANGE fordommer når jeg sier at vi skal kjøpe dvergpuddel. Så det gjelder ikke bare store hunder. Har fått høre at det er en jålebikkje, en gneldrebikkje, at den må tas hardt for å bli satt på plass (??), at de ikke kan være med på skitur fordi de ikke orker og mange andre ting. Har en del familie som tenker slik om puddelen og jeg skal gjøre alt jeg kan for å motbevise sånne påstander!

Og jeg lurer på hvilke blikk samboer kommer til å få når han skal gå tur alene med hunden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 108
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes ikke du er tåpelig, og jeg forstår godt hvorfor folk føler som de gjør når det kommer til akkurat disse rasene spesifikt, man har fått det pepret inn fra alle kanter i lang, lang tid. Men si

Næmmen skjerp dere da!!! Kangu sa jo nesten det samme som meg, og den pepperen hun får nå fortjener hun virkelig ikke! Nå får dere jaggu ta dere sammen og lese med rette briller. Bare drit i å ta noe

Jeg merker godt dette med fordommer mot schäferhunder. Tidligere hadde vi vanlige svart/brune schäferhunder og selv om ingen av de var utagerende, de var hyggelige med andre hunder og oppførte seg pen

Fikk fordommene mine grundig forsterket da jeg var på veterinærkontoret her om dagen, og en 20-25årig gutt med en staffe dreiv å "tssta" bolebikkja si til den pistra med halen mellom beina og ikke visste hvor den skulle gjøre av seg. Hver en bevegelse den gjorde var visstnok feil, uvisst om hvorfor. Tøff type..... (ironivarsel, siden det har vist seg problematisk å forstå på dette forumet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ha fordommer mot hverken hunderaser eller folk, men merker jo at jeg har noen. Jeg er skeptisk til hundene som tilhører folk som er ruset/beruset (her snakker vi benken i parken kl 13 på en hverdag), uansett rase. Men det ligger gjerne mer hos selve personen enn hos hunden. Jeg klarer ikke å stole på at de har full oversikt over eller kontroll på hunden sin.

Er også skeptisk til mastiffer i forhold til min egen hund og hilsing. Opplevde at gamlehunden min ble angrepet og bitt til blods av en slags mastiff en gang, ikke mye hyggelig (min hund i bånd, mastiffen løs og i fullt firsprang mot oss). Dette var jo et enkelttilfelle, og jeg har aldri opplevd noe lignende igjen, så jeg synes jo selv det er litt tåpelig av meg å ha den fordommen. Men det sitter veldig i. Selv har jeg ingen problemer med å hilse på mastiffaktige hunder, men hunden min får nok ikke hilse på dem hvis jeg ikke kjenner den andre hunden :/

Selv har jeg aldri opplevd noen fordommer i forhold til Lyng, han er jo lys og ser hyggelig ut, så folk reagerer positivt selv om han piper og sutrer fordi han ikke får hilse når vi går forbi. "Ååå, så søt!" og "Åååå, han kan jo godt få hilse!". Det negative får jeg når jeg sier nei :P

Før vi kjøpte dunker, derimot, hørte vi mye negativt om rasen: De er alt for virile, umulige å ha i hus, umulige å trene, kan bare stå i hundegård, hannhundene kunne være aggressive, de har rett og slett ADHD. Synes det er interessant at disse fordommene kommer fra typiske jakthundfolk som selv hadde erfaring med rasen. Hvordan har de behandlet hundene sine? Min må jo vekkes om morgenen (!), er innehund og vil helst være sammen med oss, er helt grei å trene og har en hvilepuls på omtrent null. Ikke er han aggressiv heller. Moralen er vel at en ikke skal tro alt en hører :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men alle disse fordommene er jo ikke bare fordommer? En veldig stor overvekt av schäferne jeg møter brøler, og nei, jeg slipper ikke hunden min borttil dem og jeg ber eiern ha kontroll på dem, for jeg vet ikke om det bare er brøling på avstand eller om den faktisk er sinna. Og hundeeiere generelt er veldig flinke til å benekte sin hunds negative sider.

En husky kan jo sjelden gå løs. Selvfølgelig finnes det unntak, men de aller fleste vil før eller siden stikke på jakt fordi det instinktet ligger så latent i dem. Det er en del av rasepakka. Kinesisk nakenhund er da virkelig ikke en hund som tåler veldig mye kulde, regn og vind?

Og jeg kunne fortsatt sånn med noen av fordommene som ble lista opp ovenfor her, og mange fler. Om man ser bort i fra de helt idiotiske, så har veldig mange fordommer et utgangspunkt i virkeligheten. Kamphundene ble jo brukt til kamp en gang i tida. Og de er gjerne aggressive på andre hunder. Folk flest har problemer med å se at det er forskjell på hunder av samme kjønn og mennesker. Jeg mener for all del ikke at alle disse fordommene er sanne altså, men mange av dem bunner i erfaring. Noen i medieskapt feilinformasjon.

Hva er fordommer og hva er erfaringer?

Selvfølgelig er fordommer basert på erfaringer. Både egne og andres :)

Men det vil ikke dermed si at erfaringer en har ovenfor en, vil stemme med den neste.

Og en persons erfaring som blir fortalt videre, har ofte en tendens å eskalere dess flere som får den servert.

Ta historien om "Huskyen som spiste et barn fra Svalbard!" som blir fortalt i noen innlegg over meg.

En historie tatt fra virkeligheten, bortsett fra at barnet ikke ble spist og det ikke var en husky.

En tragisk hendelse blir viderefortalt, man feiloppfatter detaljer, og en fordom er født fra en fremmeds "erfaring".

Samtidig kan også en rases særegenhet misforstås og dermed skape fordommer, som er tilfelle med bla.a kineseren. Den nakne varianten har dårlige tenner - ergo kan noen forstå det slik at de ikke kan tygge bein - som går videre til at rasen faktisk er vegetarianere... Så noe som faktisk er basert på fakta om rasen, blir her en litt latterlig fordom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk fordommene mine grundig forsterket da jeg var på veterinærkontoret her om dagen, og en 20-25årig gutt med en staffe dreiv å "tssta" bolebikkja si til den pistra med halen mellom beina og ikke visste hvor den skulle gjøre av seg. Hver en bevegelse den gjorde var visstnok feil, uvisst om hvorfor. Tøff type..... (ironivarsel, siden det har vist seg problematisk å forstå på dette forumet).

Hva har det med fordommer mot hunderaser å gjøre?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

at bolebikkjer (herunder staff) eies av folk med mindreverdighetskomplekser og / eller folk som ikke egentlig har peil på bikkjer. det er da nevnt østeuropeere ovenfor her, så beklager meg om det var mitt innlegg som ble for ot. har ellers mest fordommer mot menneskene i andre enden av båndet, enn hunden (rasen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

at bolebikkjer (herunder staff) eies av folk med mindreverdighetskomplekser og / eller folk som ikke egentlig har peil på bikkjer.

det er da nevnt østeuropeere ovenfor her, så beklager meg om det var mitt innlegg som ble for ot.

har ellers mest fordommer mot menneskene i andre enden av båndet, enn hunden (rasen).

Regner med at det også var ironi?

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

at bolebikkjer (herunder staff) eies av folk med mindreverdighetskomplekser og / eller folk som ikke egentlig har peil på bikkjer. det er da nevnt østeuropeere ovenfor her, så beklager meg om det var mitt innlegg som ble for ot.har ellers mest fordommer mot menneskene i andre enden av båndet, enn hunden (rasen).

Bolebikkjer? Høhø...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Regner med at det også var ironi? Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2
En fordomsfull holdning er vel stort sett å vite at en oppfatning man har hovedsaklig ikke er korrekt, men allikevel forventer man seg ens fordom. Så nei, det eneste ironiske var at han idioten var "tøff". Tvert i mot var han omtrent så tøff som en innovertiss på mannfolk er.... :ahappy:
Bolebikkjer? Høhø...
Jeg er i fordomstråden :whistle: Neida, men en staffe/bulldog er pen i en oppegående eiers hender. I testosteron-furie ungdomsgutters hender er de bolebikkjer (:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næmmen skjerp dere da!!! Kangu sa jo nesten det samme som meg, og den pepperen hun får nå fortjener hun virkelig ikke! Nå får dere jaggu ta dere sammen og lese med rette briller. Bare drit i å ta noe utover meg, kjenner jeg får "mensen" bare av å være på sonen om dagen.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næmmen skjerp dere da!!! Kangu sa jo nesten det samme som meg, og den pepperen hun får nå fortjener hun virkelig ikke! Nå får dere jaggu ta dere sammen og lese med rette briller. Bare drit i å ta noe utover meg, kjenner jeg får "mensen" bare av å være på sonen om dagen.

Takk for at du sier det samme som jeg tenkte. Noen leser virkelig Kangers innlegg konsekvent med feil briller virker det som.

Forøvrig har jeg også fordommer mot unge folk, i hovedsak gutter (ja, jeg vil ikke kalle dem menn) som eier en firbeint penisforlenger.

Heldigvis blir de ofte motbevist, men jeg tenker alikevel mitt når jeg møter en ungguttt med buksa på knærne, tattiser oppetter øra og staff med pigghalsbånd.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Datterbarnet ville ikke ha "jentefarger" til puddelen sin pga fordommer, hun syns det holdt med at hun var ung og blond og hadde puddel. Heldigvis fikk vi hevet henne over den slags tull, så puddelens ting er lilla :P

Min puddel skal ha råååsa ting, og den skal helst være klippet i kontinental-klipp :D

puddel.jpg

Om den ikke kler det, så lurer jeg på om den skal ha engelsk løveklipp:

114247.jpg

Det gøyale med fordommer er å gjøre de til skamme, ikke sant :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns schäfer-fordommene er litt festlige, jeg. Har moret meg stort over det lenge. Spesielt festlig har det vært å gå alene med Jaily og Kean på tur og få svært så skeptiske blikk fra folk vi møter. Ekstra festlig er det da at ingen av de to bjeffer på hverken dyr eller mennesker.

Får ganske mange rare kommentarer nå for tiden selvsagt, på grunn av Peace. Hun er av typen oversosial og bjeffer vilt og hemningsløst på alt og alle. (Noe vi selvsagt jobber med, men hun er tross alt bare 4 mnd så ikke kommet sååå langt enda.) Men folk må gjerne få stirre og kommentere om det gjør de lykkeligere! :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg har vært veldig føre var når det gjelder schæfere, og har ikke vært trygge på de i det heletatt. Eldste bikkja mi er likens, etter å ha blitt most i bakken av tre som unghund. De schæferne jeg har møtt har vært skikkelig drittbikkjer, og jeg vet godt at ikke alle er sånn. Nå har en kompis kjøpt seg ei langhåret schæfertispe, og nå kjenner jeg at jeg liker rasen mer og mer :)

Jeg og Vegas er besøkshund på et gamlehjem, og der er det flere gamle som spør om hunden min er schæfer før jeg får komme bort. Det var nemlig en schæfer engang som var hjemme med en unge, og den drepte nemlig ungen..

Edit: Fjernet noe urelevant

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min gamle Wasco lagde orienteringsløpere av to gamle damer en gang. De lurte på hva slags søøøøøøøt liten valp dette var, og da jeg fortalte at det var en schäferhund, så skrek de og løp oppover skogen. :lol: Wasco var sånn ca 9-10 uker da. :P

Men fordelene er at folk flest holder både seg selv, hunder og unger på litt avstand, så man slipper tanken på at man trenger gule sløyfer, dekken som står diverse tull på annet eller påstå at de har lopper og lus for å gå i fred. :lol:

Men så får man jo de som går andre veien da. Wasco var IKKE snill overhode, og jeg holdt avstand til folk. Og dersom de spurte om å klappe og jeg sa nei, så var det enkelte som mente at jeg bare påstod at han ikke var snill. :P Er litt greit å høre på eier. Noe som en dyrlege fant ut av min gamle mudi, men han måtte søren meg bli bitt først før han skjønte at jeg mente at bikkja beit dersom fremmede løfta han opp...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på besøk i går der de hadde en kjenning på besøk. Vi diskuterte hund og jeg nevnte navnet schæfer.. Kom ikke lenger før vedkommende sa at sch er drittbikkje. Så der var det fordommer kan man si...

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg ganske flink her nå, hehe. Merker at jeg selvsagt tenker ditt og datt om ulike raser, men da for det meste basert på egen erfaring med et knippe individer. Jeg er heldigvis rasjonell nok til å innse at de situasjonene ikke nødvendigvis er representative, og om de er det, så har jeg og hundene mine såpass til avreagering at det går greit. Jeg krysser ikke gata pga rasen vi møter, men heller fordi jeg er i tvil om eier klarer å holde igjen bikkja idet vi passerer. Det fine med mine er at jo mer mongo den andre oppfører seg, jo mer hundsk himling med øynene og verdig dronningatferd svarer mine med. :lol:

Jeg forventer bare at andre har orden på bikkja si, jeg. Og hvis ikke, så prøver jeg å beskytte meg og mine der og da, heller enn å gå rundt og skape scenarioer i forkant. De jeg har mest fordommer mot er egentlig egne hunder, men det går stort sett greit det også. :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke problemer med store hunder jeg, men når det gjelder akkurat schäfere så er jeg føre var og slipper ikke jentene bort om jeg ikke kjenner hunden og vet den er grei.

Jeg må desverre skrive under på dette. Etter Blondie ble lagt i bakken av en svart schäfer så er jeg blitt skeptisk til nettopp sorte schäfere. Men egentlig har jeg bestemt meg for å være skeptisk til alle store hunder fremover, for det skal så lite til før de tar knekken på min, og de trenger ikke å være aggressive for å gjøre det heller. Jeg tipper den hunden som lå Blondie i bakken egentlig bare gikk på jaktinstinktet sitt, så man kan aldri vite.

Men jeg slenger aldri ut ekle kommentarer, jeg er bare mer forsiktig med hunden min rundt dem.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at dere med små hunder er forsiktige jeg. Føler ikke at det går på fordommer. Det var jo sånn med meg også, når det kom løshunder tilsynelatende uten kontroll, da foretrakk jeg hunder med størrelse kontra små en lang gang. For om mot formodning noe skulle skje så kan min hund gjøre mye skade på en liten hund, men om det kommer en schäfer så er det ikke like feige lag. Jeg lurer på om jeg blir litt sånn selv nå som jeg skal få en mindre hund. Eller, hun veier vel 15 kilo eller noe, men for meg så er jo det bittelite!

Ellers har jeg ikke så mange schäfer-fordommer, men har jammen meg hørt nok av de ja. Min første hund var litt schäfer-hater. Snålt, hun var vennligheten selv. Men jeg tenker sånn at det er jo så mange schäfere, populære som de er, og de negative erfaringene setter seg som støpt mens de positive glemmer vi like fort som hunden er ute av syne, så det kan jo ligge noe der.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere med småhunder gjør rett i å være litt forsiktige med store hunder, det skjønner jeg innmari godt! Det føler jeg handler mer om forsiktighet enn fordommer. Jeg holder mine store borte fra de små, ene og alene fordi skaden kan være så fatal om det skulle gå galt, og fordi en del av hannhundene av de små har kjempestore ego og at det er lurt å snakke til en stor hannschæfer... Nå skal det være sagt at både Asti og Faro er/var litt redd de små. Asti har blitt jagd av jordet av en chi, og Faro hadde to dachser han hadde en dyp respekt for, de var strenge de *ler*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har møtt på endel fordommer med min dalmatiner... folk føler for å fortelle meg at det er en veldig stri rase, nervøse er de og, og agressive. Heldigvis tror jeg også at jeg har omvendt en god del folk med dalmatinerfordommer, Casper vet å sjarmere fremmede i senk, og viser at han iallefall verken er sint, nervøs eller stri. Men ja, folk har et overraskende negativt inntrykk av rasen, det var jeg ikke klar over før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde igrunnen flere fordommer mot småhunder som Tinka har bidratt til å endre på :) Ikke minst var jeg sikker på at jeg kom til å løfte opp den lille hunden i et eneste kjør for å unngå at den ble spist av store, skumle hunder ugly-dog-yes.gif Nå er det vel sekskilosen jeg er minst redd for og hun løftes bare i rulletrapper :) I grunnen har jeg lyst på flere sånne små, når jeg ser hvor bra jeg takler det!

Edit: Jeg ser at jeg igrunnen hadde mest fordommer mot meg selv :) Jeg ønsker forøvrig å bruke hunden, uansett størrelse. Bare for å avlive noen flere myter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Min skumle schäfer ble jaget av en fralle hun... så det så. Livsfarlige kamphunder som det burde ikke ha livets rett for tenk. At frallen bare ville "leke", kunne jo hverken jeg eller bikkja skjønne av de gryntelydene den kom med. Ikke var det særlig fair kamp heller, Frallens kompakte 16 kg mot schäferens 27kg, schäferen gjorde et iherdig forsøk på å gjemme seg under bilen, men frallen kom jo bare etter. Jammen bra at at det blodtørstige monsteret ble fanget inn av eieren til slutt, for innkalling hadde den jo ikke.

Morsom historie ikke sant, flirer litt nå.. snu om på rollene, så var det plutselig ikke noe å le av lengre. Men det er orginalversjonen som er sann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...