Har du og din partner felles eller delt økonomi?

[Guest Gråtass]

Du spør sånn i forhold til om min partner hadde hatt barn før vi ble sammen? Isåfall, ja.

Mulig det hadde vært anderledes om man hadde hatt felles barn.

[Bananen]

Sånn ca. felles. Jeg betaler mine utgifter (forsikringer, bil osv), vi deler husleien på to, og den som har penger betaler maten.

[Nirm]

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

[tulip]

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

Trenger ikke være gammel gjeld heller, bare et vannvittig og unødvendig forbruk av penger...

[Mardina]

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

Eksen min hadde en del gjeld og inkasso. Det var aldri aktuelt for meg å ordne opp i det. Hans morro, hans problem, for å si det sånn. Dvs jeg prøvde å snakke han til fornuft, men det nyttet ikke med han.

Så vi hadde delt økonomi når vi bodde sammen. Husleien var vel eneste vi delte på, betalte halvparten hver.

[tm100021]

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

Ja, det ble løst her sammen

[Mari]

Mulig det hadde vært anderledes om man hadde hatt felles barn.

Jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle for meg. Det hadde vært en selvfølge.

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

Jepp. Det fikset vi opp i med vår felles økonomi.

[Guest Gråtass]

Jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle for meg. Det hadde vært en selvfølge.

Jepp. Det fikset vi opp i med vår felles økonomi.

Mulig jeg har litt tungt for det, men hva hadde vært en selvfølge? For meg er det en selvfølge at han skal betale barnebidrag for sine unger, at jeg skulle ha bidratt til fellesskapet for hans unger er også en selvfølge. Men for meg er det ikke en selvfølge at jeg skal bruke av min lønn for å betale hans barnebidrag.

Mulig jeg har ett annet syn på hva fellesøkonomi er enn andre, men for meg så er det slik at jeg har betalt mine lån og mine utgifter som ikke gavner fellesskapet, som mobilregning, studielån, diesel, aleneferier etc. Alt som har noe med det man har felles å gjøre, hus, hjem, forsikringer, dyr etc det dekkes av felleskonto. Men jeg har mitt bankkort, han har sitt kort. Når kontoen min er tom, så låner jeg ikke penger av han, jeg får de. Akkurat som hvis kontoen hans er tom, så betaler jeg årsavgiften hans uten å kreve de tilbake. Det er for oss felles, men delt.

[Guest 2ne]

Jeg har prøvd begge deler. Han jeg hadde felles økonomi med, er far til mine to barn, og jeg må innrømme at jeg hadde syns det var sært om vi skulle ha delt økonomi da.

Han andre hadde jeg svært delt økonomi med, og det var i utgangspunktet ikke noe problem for meg. Det som ble problematisk etterhvert, var at han hadde litt andre forventninger og ønsker om hva penger skulle brukes til. Han syns f.eks at det var kjipt av meg å ikke ha råd til langhelger i England og sydenturer, eller konserter annehver helg gjennom hele sommeren, eller kinoer og middag på restaurant. Det ble veldig pes etterhvert, og jeg hadde ikke orka et forhold som var sånn igjen. Da er jeg heller singel.

[Mari]

Mulig jeg har litt tungt for det, men hva hadde vært en selvfølge? For meg er det en selvfølge at han skal betale barnebidrag for sine unger, at jeg skulle ha bidratt til fellesskapet for hans unger er også en selvfølge. Men for meg er det ikke en selvfølge at jeg skal bruke av min lønn for å betale hans barnebidrag.

Det hadde - i mitt forhold - vært en selvfølge at barnebidragene hadde gått ut fra samme konto som alle våre andre utgifter går ut fra. Jeg hadde altså brukt min lønn på hans barnebidrag uten å blunke.

Mulig jeg har ett annet syn på hva fellesøkonomi er enn andre, men for meg så er det slik at jeg har betalt mine lån og mine utgifter som ikke gavner fellesskapet, som mobilregning, studielån, diesel, aleneferier etc. Alt som har noe med det man har felles å gjøre, hus, hjem, forsikringer, dyr etc det dekkes av felleskonto. Men jeg har mitt bankkort, han har sitt kort. Når kontoen min er tom, så låner jeg ikke penger av han, jeg får de. Akkurat som hvis kontoen hans er tom, så betaler jeg årsavgiften hans uten å kreve de tilbake. Det er for oss felles, men delt.

Vi har det ikke helt likt iallfall. Vi har også hvert vårt kort, men vurderer å avbestille det ene fordi det kan være litt upraktisk. Alle pengene som kommer inn blir satt inn på en felles konto (eller, den står i mitt navn da), derfra går de ut igjen i de utgiftene vi har, og det som blir til overs blir disponert til sparing, ønskekjøp, hobbyer, tullekjøp og viktigkjøp. Vi har ingen "dine" og "mine" penger (unntatt de vi får i gaver og lignende), vi har ikke noe "ditt" eller "mitt" lån. Vi har utgifter som vi står sammen om. Hvem som bidrar med hvilke penger og når er irrelevant.

I praksis er det jeg som disponerer pengene, fordi jeg er flinkere økonomisk enn han og dermed ble det naturlig nok slik.

Denne ordningen trives vi begge med.

[KarpeSkrotum]

Akkurat som hvis kontoen hans er tom, så betaler jeg årsavgiften hans uten å kreve de tilbake. Det er for oss felles, men delt.

Jo, men grunnen til at han ikke har råd til årsavgift er jo delvis fordi han har brukt de pengene på bidrag. Så indirekte betaler du jo barnebidrag kan man vel si?

[Kaja]

Vi har delt og felles.

[Guest Gråtass]

Denne ordningen trives vi begge med.

Og det er vel hovedpoenget for de fleste, å finne noe som funker for de som er involvert.

I motsetning til 2nes erfaring, som kanskje de fleste hadde blitt svett av altså.

[Guest Gråtass]

Jo, men grunnen til at han ikke har råd til årsavgift er jo delvis fordi han har brukt de pengene på bidrag. Så indirekte betaler du jo barnebidrag kan man vel si?

Ja, men nå betaler jeg årsavgift engang i året, barnebidrag går hver mnd.. Litt forskjell på summene også syns jeg.

Nå er dette ikke en reel problemstilling for meg lengre, men jeg syns det er litt intressant å diskutere hva folk syns er greit og ikke.

[Mari]

Og det er vel hovedpoenget for de fleste, å finne noe som funker for de som er involvert.

I motsetning til 2nes erfaring, som kanskje de fleste hadde blitt svett av altså.

Absolutt! Jeg har ingen behov for at andre skal gjøre det slik vi gjør det, eller noen formening om at vi har en bedre eller mer riktig ordning enn det f.eks dere har.

[Mud]

Delt. Jeg har mye større utgifter på mitt barn enn han har på sitt naturligvis, siden jeg har hovedomsorgen.

Jeg betaler alt "mitt" inkl utgifter på min unge, han betaler sitt inkl barnebidrag.

Mat etc betaler vi begge. Når datteren hans er her krever det litt mer utgifter på enkelte punkter i matveien, det gjør meg ingenting å kjøpe inn dette.

Men hvis han skulle betalt feks barnehage for A ville det føltes rart.

[Aya]

Vi har helt delt, og det er veldig fornuftig på det stadiet vi er nå (helt nyinnflyttede). Jeg betaler husleie som inkluderer strøm o.l., vi deler mat 50/50 og betaler hver våre ting. Når vi etterhvert blir enda mer etablert synes jeg Simira sin løsning, med at man betaler en lik prosentandel av inntekt, slik at man relativt sett bruker "like mye" på utgifter er rettferdig dersom man har veldig ulik økonomi. Får vi barn synes jeg det er mest naturlig med en mer felles økonomi.

[Guest 2ne]

I motsetning til 2nes erfaring, som kanskje de fleste hadde blitt svett av altså.

Jeg begynte med en lang utredning her nå, men fant ut at det fikk være grenser for outing. Men en ting lærte jeg av det forholdet, og det var at jeg ikke orker å være sammen med noen igjen som får meg til å føle meg som en klamp om foten, hverken økonomisk eller på andre måter.

Jeg oppfattet det dog at det var normalt at folk vernet om sine interesser, og at det bare er utskudd som meg som blir svett av at det er sånn.

[Guest Gråtass]

Jeg oppfattet det dog at det var normalt at folk vernet om sine interesser, og at det bare er utskudd som meg som blir svett av at det er sånn.

???

[Runa]

For meg handler det å være sammen om å ønske det beste for hverandre, og da blir det å betale for ting vi begge eller han trenger et privilegium. Selvfølgelig vil jeg ta vare på ham, og selvfølgelig vil han ta vare på meg. Kunne aldri hatt en strikt delt økonomi, det vi har deler vi på.

[Gjest]

Ja, det ble løst her sammen

Jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle for meg. Det hadde vært en selvfølge.

Jepp. Det fikset vi opp i med vår felles økonomi.

Da tør jeg faktisk påstå at den gjelda og de inkassokravene som dere har vært involvert i ikke har vært store nok til at man har opplevd hva ekte, forjævlig gjeld er for noe. Mulig jeg driter på draget, men still. Jeg tror faktisk jeg tør påstå det.

[Guest 2ne]

???

Det er ikke så lett å svare på hva du lurer på når du bare har noen spørsmålstegn, og jeg er litt usikker på om det du lurer på er noe jeg ønsker å utdype. Men vi kan jo håpe det holder med at jeg sier at jeg fikk beskjed om at det å date alenemødre ikke var noe kupp. B-varer vettu, det ække like mye verdt som ubrukte varer

[Guest Gråtass]

Det er ikke så lett å svare på hva du lurer på når du bare har noen spørsmålstegn, og jeg er litt usikker på om det du lurer på er noe jeg ønsker å utdype. Men vi kan jo håpe det holder med at jeg sier at jeg fikk beskjed om at det å date alenemødre ikke var noe kupp. B-varer vettu, det ække like mye verdt som ubrukte varer

Å dævven såpass... ? var mer av retorisk art, men good riddance sier nå jeg.

[Mari]

Da tør jeg faktisk påstå at den gjelda og de inkassokravene som dere har vært involvert i ikke har vært store nok til at man har opplevd hva ekte, forjævlig gjeld er for noe. Mulig jeg driter på draget, men still. Jeg tror faktisk jeg tør påstå det.

Det er en uting å anta.

Jeg driter helt ærlig i hva du definerer som "ekte, forjævlig gjeld" for jeg har ingen interesse av å få ditt godkjent-stempel på mine erfaringer, uttalelser, meninger og/eller holdninger (stryk det som ikke passer). Men det jeg ønsker å påpeke er at du har nullniksnada peiling på min livshistorie og hva jeg har opplevd i de årene jeg har vandret rundt på kloden. Jeg vet akkurat hvordan det er å leve fra hånd til munn over en lang periode, i årevis, om jeg har vært fattig nok for deg er ganske uviktig for meg kjenner jeg.

Det er temmelig arrogant å fortelle andre hva de har opplevd og ikke, spesielt når du forsøker å bruke det for å umyndiggjøre hva folk sier og mener. Du hadde vært bittelitt mer smakelig om du hadde valgt å stille et spørsmål - i stedet for å påstå - sånn for future reference.

Smootches!

Og siden jeg fikk litt behov for å utdype mitt syn på dette så fant jeg igjen den forrige tråden vi hadde om dette og kopierer inn mine innlegg derfra. Det handler nemlig om en helthet, ikke så mye om penger.

"Hos oss er det naturlig å ha felles økonomi. Jeg eide bolig da vi ble sammen, og nå har vi kjøpt sammen i etterkant. Vi så hvor mye jeg hadde med i egenandel, dette er "mine" penger, altså penger jeg skal ha igjen i et evt brudd og salg av bolig. I vår nåværende bolig står vi som felles lånetakere med lik andel, og hvem som betaler mest i kroner og øre er totalt irrelevant. Sånt regner vi ikke på, det har jeg heller ingen interesse av. Vi bidrar begge med det vi har. Å regne ut prosentandeler ville vært helt absurd i vårt forhold, dessuten strekker bidrag til husholdningen seg langt forbi pengene synes jeg, og det blir dermed et umulig regnestykke. Det synet reflekteres vel også i hvordan vi har valgt å gjøre det. Dette er hans bolig like mye som min. "

"Inntekt schminntekt. Hvorfor trenger det være så rettferdig? Vi deler jo livet vårt med hverandre, bolig, barn, tid, hund (da hun levde), mye av fritiden og omgangkretsen. Vi har et vennskap vi er to om, en kjærlighet, og det er der lykken i forholdet ligger. Klart vi også deler pengene våre med hverandre også. Det kommer helt naturlig for oss. Vi teller aldri kroner, hvem som skal ha sitt og når, hvem har krav på hva. Sånn ønsker jeg ikke å ha det. Vi har en felles pott vi disponerer. Noen ganger bidrar jeg mer til den potten, andre ganger er det han. Kanksje går det opp i opp, kanskje gjør det det ikke. Det er ikke viktig. Sånn er det også i andre deler av livet, vi bidrar forskjellig i perioder. For meg er det ikke annerledes bare fordi det handler om penger.

For meg er ikke målet at ting skal være så rettferdig som mulig, målet mitt er at vi skal ha det bra.

Og hvorfor skulle ikke du få ting gratis? Han får da plenty ting gratis han også ved å være samme med deg. Kanskje det ikke er i penger og materialistiske ting, men verdiene du, Monica, bringer til bordet er da like verdifulle alikevel.

Marimannen var vel heldig i den forstand at jeg eide bolig da vi ble sammen. Vel, fint for han tenker jeg da, det er ikke noe jeg tenkte mer over da vi startet livet vårt sammen. Det er bare sånn ting var.

Men jeg forstår at andre har et annet syn, og ville kanskje bli bitter og følt seg urettferdig behandlet om de tjente mer penger og følte de ikke fikk sitt tilbake for det. Jeg kan se den. Vi er jo forskjellige, og det er heldigvis bare fint.

edit: Jeg ser nå at det kan se ut som jeg prøver å få deg til å tenke som meg, og det gjør jeg ikke altså! Du sier helt klart at slik vi gjør det virker feil (selv om det står i gåseøyne ) for deg, og den stemmen skal du høre på. :)"

[KarpeSkrotum]

Nå er dette ikke en reel problemstilling for meg lengre, men jeg syns det er litt intressant å diskutere hva folk syns er greit og ikke.

For all del. Det er jo ingen som kan si hva andre skal gjøre eller ikke, så dette får hver og enkelt finne ut av hva som passer de. En diskusjon rundt det er litt av poenget med å bringe opp temaet

Forøvrig ordnet jeg meg 'ferdigpakke' - hun hadde altså en gutt fra før. Han tok jeg 100% som min fra vi bestemte oss for at det ble oss (før det egentlig), og da var det naturlig for meg å 'betale' for hans utgifter fra første stund, på lik linje med når vi fikk barn sammen. Er man familie, så er man det - da jobber man sammen uansett hva det er for noe (er nå min og sambos mening)

Jeg hadde med meg litt inn økonomisk i forholdet, hun ingenting. Men hun sitter på mer enn meg idag(selv om det er jeg som har tjent inn mye mer enn henne). Bryr meg ikke, det er bare penger og jeg stoler 100% på henne uansett. Men vi skal fikse så vi sitter med 50/50 pga juridiske saker og ting hvis noe skulle skje - f.eks dødsfall.

Edit: Selv om inntjening har vært meg mest hele tiden, så valgte vi sammen at hun skulle være hjemme med barna de første årene, så der var en verdi man ikke kan måle i penger. Vi hadde dog veldig dårlig råd i denne perioden. Men for oss var det verdt det.