Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

En liten påskeutfordring:

Jeg fant ut på turen i går at jeg hadde lyst til å lage en slik tråd. "Alle" har jo noe vondt å si om rasen, men er det noen som har noe godt å si om dem? Eller kanskje en liten historie?

En liten bønn fra trådstarter; vær så snill å la denne tråden være uten diskusjon om helse og gemytt pray.gif

  • Like 2
  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Synes dette videoklippet av Pernille på 5 som leker med 14 schäferhunder er en fin reklame for rasen http://www.youtube.com/embed/ofCZNgnPtqU

De er så skrullette, koselige og herlige

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær sch

Posted Images

Skrevet

Eg synst dei verkar som snille og gode hundar, eg. Men ein ting er iallefall heilt sikkert: Dei er dritflotte å sjå til! (spesielt dei store individa :P )

  • Like 1
Skrevet

Jeg husker en gang i tidenes morgen. Det satt en schæfer utenfor Gulbrandsen (kolonial på Eiksmarka) og ventet. Jeg krysset veien mot butikken, mens jeg beundret denne vakre skapningen. Tispa reiser seg og kommer mot meg og før jeg rekker å si eller gjøre noe som helst, kommer eieren styrtende ut, græbber hunden og skjeller ut meg som snakker til hunden som skulle sitte og vente. Jeg hadde ikke sagt et ord, jeg, men mannen var like sint. Det ble veldig vanskelig å forklare at hunden hans og jeg konektet på et nivå langt bortenfor snakking, så jeg gikk bare inn i butikken og overlot verdens vakreste schæfertispe til sin sjebne. Der og da tror jeg at rasen fikk sin helt egne plass i hjertet mitt :heart:

  • Like 2
Skrevet

Vanvittig flott og allsidig rase.

En rase som "alle" har vokst opp med. Schäfertispa som jeg vokste opp med, hun var så glad i meg, og jeg i henne! :heart:

Hun bodde hos mamma, og jeg bodde hos pappa, så vi så hverandre bare annenhver helg og i ferier.

Vi pleide å ligge under stuebordet sammen, og se på barne-tv, og hun sleiket med alltid i ansiktet. Hun pleide å være med på oppdagelsesferder (mamma bodde midt utpå et jorde, ingen naboer eller noen å leke med), og hun var min beste (og eneste, haha) lekekamerat hos mamma. Hun fikk et valpekull en gang (reinrasa, faktisk), og jeg visste ikke engang at hun var drektig! Jeg bare kom til mamma en dag, og da lå hun under kjøkkenbordet med valpene sine! Åååh, så glad jeg var! Og ååååååh, så sint jeg var da valpene ble solgt og hentet!

Morfar hadde en schäferhannhund (pappaen til valpene), og han var stor og kjekk. En gang, da jeg var 3-4 år, så stod jeg, mamma, morfar osv med Rex (som han het, selvsagt) også kom det en dame som skulle forbi, og hun var kjemperedd for hunder. Så hadde jeg sagt: "Bare gå forbi, du, jeg skal passe på!" og tatt båndet til Rex. Haha! Stakkars dame. :D

  • Like 3
Skrevet

Et vakkert Scäferhode er noe av det fineste jeg ser. Majeststisk og veldig verdig med flotte farger. Spesielt svak er jeg for de langhårede. Dessuten minner rasen meg om alle historiene min mor fortalte fra sin barndom da hun vokste opp med schäferen Binni, verdens mest trofaste, snille og flinkeste familiehund. :)

  • Like 1
Skrevet

Min første "alene"hund var en fantastisk schæferhann. Han kom fra et bakgårdsoppdrett, uten stamtavle og uten noen plan for hva han skulle bli. Han blei vel ikke så mye annet enn en fantastisk snill og god turkompis, som kunne unyttige triks og sjarmerte alle i senk - og det holdt lenge for meg. Han er skyld i at jeg har en livslang forelskelse til rasen :)

  • Like 1
Skrevet

De kommer veldig høyt opp på min liste over verdens søteste valper!

Med knekk på øret og et nydelig blikk :heart:

  • Like 1
Skrevet

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær schæfer, og jeg tenkte som så at Zelda var historie. Dumme Zelda løp bort til den, bjeffet for full hals og var så dust(!) og jeg hadde ikke sjans til å få tak i henne. Vet dere hva schæferen gjorde? Han la seg ned og tittet rart på det lille puddelkreket som kjeftet han ut! Han var en sånn klok, fin kar! Dere kan tro jeg var lettet :D

  • Like 5
Skrevet

Det er utrolig allsidige hunder som kan brukes til det meste. De fungerer godt som familihund og brukshund. De er vakre. Selv har jeg ingen stor erfaring med schæfer. I min ungdomstid midt på 80-tallet kjente jeg ei langhåret schæfertispe med navn Cherie. Hun passet jeg ofte og hunden har satt sine spor i hjertet mitt. Hun var så snill og godt og vakker som pokker!

357_47130067104_7352_n.jpg

Skrevet

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

  • Like 1
Skrevet

De er vakre,lettlærte,og kan brukes til det meste.

Jeg traff den første som sjuåring,han var vakthund på en bensinstasjon og ikke særlig hyggelig. Men jeg hadde rundstykker og leste ikke vokt deg for hunden skiltet.... Vi var bestevenner til han :wub: døde.

Etter ham har det vært rasen med stor R for meg.

Skrevet

Det finnes ikke noen vakrere hund enn en vakker schæfer, og det finnes ikke noen bedre hund enn en bra schæfer. Jeg tror grunnen til at det blir sagt mye negativt om rasen nå er pga sorgen mange av oss føler når vi ser altfor mange dårlig bygde schæfere med dårlig mentalitet. Men det finnes fortsatt mange flotte! Så en sist i forrige uke som var helt nydelig :wub:

Jeg foretrekker utstillingsvarianten utseendemessig da. De moderate.

  • Like 2
Skrevet

Vokste opp med min tante og (tidligere) onkels schäfere, og spesielt tispen vil alltid ha en veldig veldig stor del av hjertet mitt. Vi var født en uke fra hverandre, og jeg var aldri så lykkelig som når vi eller de var på besøk så jeg kunne være rundt henne. Hun må være noe av det snilleste jeg har vært borti... :wub: Da jeg gjorde noe galt (åpenbart i mine yngre dager ;) ) pleide min tante å si "det ville aldri Janka gjort", hvorpå min mor svarte at "nei, men så spiser ikke min datter sofaen" :lol:

Fortsatt glad i schäfere jeg :ahappy:

  • Like 1
Skrevet

Synet av den lille brukstispa som fløy gjennom banen på mentaltestkurset jeg gikk for mange år siden. Hun slo pusten ut av meg. Jeg har aldri hatt lyst på schäfer, men den hunden fikk meg til å kjenne langt inni magefølelsen at "en sånn hund vil jeg ha". Hun var wow fra topp til tå.

For en fin tråd, Margrete. Kjempebra idé! :)

  • Like 2
Skrevet

Er nok en av dem som har fått litt negativt inntrykk av rasen, kanskje spesielt fordi min mor alltid har mislikt dem sterkt, men en ting er det ikke tvil om: schæfere er en av de flotteste og stiligste rasene å se på, og i mitt hode er det schæferen som er selve definisjonen på "hund".

Skrevet

Så fine dere er!! Sitter her med klump i halsen jeg, for det er så godt å lese om gode opplevelser og at dere synes de er vakre å se på :D

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

Nesten eneste grunnen til at jeg har schæfer. Både Asti og Nix er slike skakkeprate hunder :wub:

Glemte jo å quote Mari, så da får vi gjøre det slik: Takk :D Man blir litt sliten i hodet av å bare høre dritt om rasen du elsker over alt på jord!

De er så skrullette, koselige og herlige :wub:

549613_10152054063950464_691539973_n.jpg

*ler* Nettopp slik mange ja! Så fint bilde av Vida (?) og Nirm!!

Skrevet

Jeg har alltid hatt sans for schæferen! Jeg syns de er kjempe flotte å se på, og de jeg kjenner til er herlige vesner. Da jeg var yngre var den store drømmen en schæfer, og det er vel igrunn en rase jeg liker godt enda.

Nei, en flott schæfer er noe av det flotteste!

  • Like 1
Skrevet

De er oppmerksomme, allsidige, arbeidsvillige og samarbeidsvillige, uten at de blir kjedelige. Sjarmerende, skrullete og oppfinnsomme er de å. Herlige, herlige rasen...! :wub: I min verden finnes det ikke en bedre rase, og jeg håper jeg kan fortsette å ha schäfer i mange, mange, mange år fremover!

Skakke-på-hode tendensen har både Jaily, Kean og Peace så når vi har alle tre sammen og prater til de sitter alle tre og skakker på hodet. :lol: Det er noe av det mest sjarmerende ved rasen tror jeg! ;)

Personlig foretrekker jeg bruksvarianten (who would've thought...) uten at det har noen spesiell grunn egentlig. Kjenner flere flott, friske schäfere etter utstillingslinjer, men selv vil jeg ha fra brukslinjer.

Skrevet

En god schæferhund er den aller beste hunden man kan få. Dens allsidighet er det ingen JEG vet om, som kan matche. Ei heller lojalitet (og da tenker jeg ikke på sånn mammadalting, men på en selvstendig hund som likevel er helt og holdent tro mot sin flokk).

  • Like 1
Guest Christine
Skrevet

Vi har hatt flere schæfere i slekta, men den jeg har fine minner med var tispa til onkel. Flott hund, men dessverre kunne hun være litt "skummel". Ingen fikk ta på hodet hennes i det hele tatt. En dag gikk jeg innom for å være med henne, og da fortalte onkel at hun var gammel og syk, så hun skulle avlives neste dag. Jeg henta godbiter og krøyp under bordet for å si farvel til henne. Lå der lenge og koste, og da jeg skulle dra fikk jeg lov til å gi henne en ordentlig klem :wub: Ingen knurring eller noe, hun lot meg si farvel. Fikk en schæferbamse da jeg gikk i barnehagen, og den ble oppkalt etter denne schæferen. Har bamsen enda i kjelleren, klarer aldri å kvitte meg med den, for den betyr mye.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...