Gå til innhold
Hundesonen.no

Si noe positivt om schæferen!


Margrete
 Share

Recommended Posts

En liten påskeutfordring:

Jeg fant ut på turen i går at jeg hadde lyst til å lage en slik tråd. "Alle" har jo noe vondt å si om rasen, men er det noen som har noe godt å si om dem? Eller kanskje en liten historie?

En liten bønn fra trådstarter; vær så snill å la denne tråden være uten diskusjon om helse og gemytt pray.gif

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Synes dette videoklippet av Pernille på 5 som leker med 14 schäferhunder er en fin reklame for rasen http://www.youtube.com/embed/ofCZNgnPtqU

De er så skrullette, koselige og herlige

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær sch

Posted Images

Jeg husker en gang i tidenes morgen. Det satt en schæfer utenfor Gulbrandsen (kolonial på Eiksmarka) og ventet. Jeg krysset veien mot butikken, mens jeg beundret denne vakre skapningen. Tispa reiser seg og kommer mot meg og før jeg rekker å si eller gjøre noe som helst, kommer eieren styrtende ut, græbber hunden og skjeller ut meg som snakker til hunden som skulle sitte og vente. Jeg hadde ikke sagt et ord, jeg, men mannen var like sint. Det ble veldig vanskelig å forklare at hunden hans og jeg konektet på et nivå langt bortenfor snakking, så jeg gikk bare inn i butikken og overlot verdens vakreste schæfertispe til sin sjebne. Der og da tror jeg at rasen fikk sin helt egne plass i hjertet mitt :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanvittig flott og allsidig rase.

En rase som "alle" har vokst opp med. Schäfertispa som jeg vokste opp med, hun var så glad i meg, og jeg i henne! :heart:

Hun bodde hos mamma, og jeg bodde hos pappa, så vi så hverandre bare annenhver helg og i ferier.

Vi pleide å ligge under stuebordet sammen, og se på barne-tv, og hun sleiket med alltid i ansiktet. Hun pleide å være med på oppdagelsesferder (mamma bodde midt utpå et jorde, ingen naboer eller noen å leke med), og hun var min beste (og eneste, haha) lekekamerat hos mamma. Hun fikk et valpekull en gang (reinrasa, faktisk), og jeg visste ikke engang at hun var drektig! Jeg bare kom til mamma en dag, og da lå hun under kjøkkenbordet med valpene sine! Åååh, så glad jeg var! Og ååååååh, så sint jeg var da valpene ble solgt og hentet!

Morfar hadde en schäferhannhund (pappaen til valpene), og han var stor og kjekk. En gang, da jeg var 3-4 år, så stod jeg, mamma, morfar osv med Rex (som han het, selvsagt) også kom det en dame som skulle forbi, og hun var kjemperedd for hunder. Så hadde jeg sagt: "Bare gå forbi, du, jeg skal passe på!" og tatt båndet til Rex. Haha! Stakkars dame. :D

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et vakkert Scäferhode er noe av det fineste jeg ser. Majeststisk og veldig verdig med flotte farger. Spesielt svak er jeg for de langhårede. Dessuten minner rasen meg om alle historiene min mor fortalte fra sin barndom da hun vokste opp med schäferen Binni, verdens mest trofaste, snille og flinkeste familiehund. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første "alene"hund var en fantastisk schæferhann. Han kom fra et bakgårdsoppdrett, uten stamtavle og uten noen plan for hva han skulle bli. Han blei vel ikke så mye annet enn en fantastisk snill og god turkompis, som kunne unyttige triks og sjarmerte alle i senk - og det holdt lenge for meg. Han er skyld i at jeg har en livslang forelskelse til rasen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Zelda var valp i verste "ta meg om du kan"-perioden, var jeg så dum at jeg slapp henne fri i skogen uten bånd på. Mens jeg var i gang med å prøve å få tak i henne, kom en dame med en schvæææær schæfer, og jeg tenkte som så at Zelda var historie. Dumme Zelda løp bort til den, bjeffet for full hals og var så dust(!) og jeg hadde ikke sjans til å få tak i henne. Vet dere hva schæferen gjorde? Han la seg ned og tittet rart på det lille puddelkreket som kjeftet han ut! Han var en sånn klok, fin kar! Dere kan tro jeg var lettet :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig allsidige hunder som kan brukes til det meste. De fungerer godt som familihund og brukshund. De er vakre. Selv har jeg ingen stor erfaring med schæfer. I min ungdomstid midt på 80-tallet kjente jeg ei langhåret schæfertispe med navn Cherie. Hun passet jeg ofte og hunden har satt sine spor i hjertet mitt. Hun var så snill og godt og vakker som pokker!

357_47130067104_7352_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er vakre,lettlærte,og kan brukes til det meste.

Jeg traff den første som sjuåring,han var vakthund på en bensinstasjon og ikke særlig hyggelig. Men jeg hadde rundstykker og leste ikke vokt deg for hunden skiltet.... Vi var bestevenner til han :wub: døde.

Etter ham har det vært rasen med stor R for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes ikke noen vakrere hund enn en vakker schæfer, og det finnes ikke noen bedre hund enn en bra schæfer. Jeg tror grunnen til at det blir sagt mye negativt om rasen nå er pga sorgen mange av oss føler når vi ser altfor mange dårlig bygde schæfere med dårlig mentalitet. Men det finnes fortsatt mange flotte! Så en sist i forrige uke som var helt nydelig :wub:

Jeg foretrekker utstillingsvarianten utseendemessig da. De moderate.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vokste opp med min tante og (tidligere) onkels schäfere, og spesielt tispen vil alltid ha en veldig veldig stor del av hjertet mitt. Vi var født en uke fra hverandre, og jeg var aldri så lykkelig som når vi eller de var på besøk så jeg kunne være rundt henne. Hun må være noe av det snilleste jeg har vært borti... :wub: Da jeg gjorde noe galt (åpenbart i mine yngre dager ;) ) pleide min tante å si "det ville aldri Janka gjort", hvorpå min mor svarte at "nei, men så spiser ikke min datter sofaen" :lol:

Fortsatt glad i schäfere jeg :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synet av den lille brukstispa som fløy gjennom banen på mentaltestkurset jeg gikk for mange år siden. Hun slo pusten ut av meg. Jeg har aldri hatt lyst på schäfer, men den hunden fikk meg til å kjenne langt inni magefølelsen at "en sånn hund vil jeg ha". Hun var wow fra topp til tå.

For en fin tråd, Margrete. Kjempebra idé! :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nok en av dem som har fått litt negativt inntrykk av rasen, kanskje spesielt fordi min mor alltid har mislikt dem sterkt, men en ting er det ikke tvil om: schæfere er en av de flotteste og stiligste rasene å se på, og i mitt hode er det schæferen som er selve definisjonen på "hund".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fine dere er!! Sitter her med klump i halsen jeg, for det er så godt å lese om gode opplevelser og at dere synes de er vakre å se på :D

Jeg husker da jeg var liten, og var med pappa på fiske/guttetur på en hytte. Han ene hadde med en shæfer som diltet etter meg hele tiden, han var så trygg og god! Og når jeg snakket med han så skakket han på hodet og "pratet" med meg!

Nesten eneste grunnen til at jeg har schæfer. Både Asti og Nix er slike skakkeprate hunder :wub:

Glemte jo å quote Mari, så da får vi gjøre det slik: Takk :D Man blir litt sliten i hodet av å bare høre dritt om rasen du elsker over alt på jord!

De er så skrullette, koselige og herlige :wub:

549613_10152054063950464_691539973_n.jpg

*ler* Nettopp slik mange ja! Så fint bilde av Vida (?) og Nirm!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt sans for schæferen! Jeg syns de er kjempe flotte å se på, og de jeg kjenner til er herlige vesner. Da jeg var yngre var den store drømmen en schæfer, og det er vel igrunn en rase jeg liker godt enda.

Nei, en flott schæfer er noe av det flotteste!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er oppmerksomme, allsidige, arbeidsvillige og samarbeidsvillige, uten at de blir kjedelige. Sjarmerende, skrullete og oppfinnsomme er de å. Herlige, herlige rasen...! :wub: I min verden finnes det ikke en bedre rase, og jeg håper jeg kan fortsette å ha schäfer i mange, mange, mange år fremover!

Skakke-på-hode tendensen har både Jaily, Kean og Peace så når vi har alle tre sammen og prater til de sitter alle tre og skakker på hodet. :lol: Det er noe av det mest sjarmerende ved rasen tror jeg! ;)

Personlig foretrekker jeg bruksvarianten (who would've thought...) uten at det har noen spesiell grunn egentlig. Kjenner flere flott, friske schäfere etter utstillingslinjer, men selv vil jeg ha fra brukslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En god schæferhund er den aller beste hunden man kan få. Dens allsidighet er det ingen JEG vet om, som kan matche. Ei heller lojalitet (og da tenker jeg ikke på sånn mammadalting, men på en selvstendig hund som likevel er helt og holdent tro mot sin flokk).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Vi har hatt flere schæfere i slekta, men den jeg har fine minner med var tispa til onkel. Flott hund, men dessverre kunne hun være litt "skummel". Ingen fikk ta på hodet hennes i det hele tatt. En dag gikk jeg innom for å være med henne, og da fortalte onkel at hun var gammel og syk, så hun skulle avlives neste dag. Jeg henta godbiter og krøyp under bordet for å si farvel til henne. Lå der lenge og koste, og da jeg skulle dra fikk jeg lov til å gi henne en ordentlig klem :wub: Ingen knurring eller noe, hun lot meg si farvel. Fikk en schæferbamse da jeg gikk i barnehagen, og den ble oppkalt etter denne schæferen. Har bamsen enda i kjelleren, klarer aldri å kvitte meg med den, for den betyr mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...