Gå til innhold
Hundesonen.no

Smell ,skudd fyrverkeri og avl


Stine L

Recommended Posts

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar
Guest Per Olav
Uff' date=' nå får jeg virkelig dårlig samvittighet... Det var jo jeg som kom drassende med begrepet - er ikke sikkert det hadde blitt så masse diskusjon om det dersom jeg hadde klart å holde kjeft...[/quote']

Neppe. Det var imho bare et spørsmål om tid for også dette forumet ble trollet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor det?

"Før" var det heller begrenset hvor mye man klarte gire mennesker opp her inne, nå har jeg ikke vært her særlig lenge selv så skal kanskje ikke snakke så høyt, det er en overvekt av unge mennesker som er her for å bli kjent med jevnaldrene med samme interesse, dele erfaringer, ikke for å krangle; var ikke det første stedet jeg ville brukt energi for å skape uhygge, man hadde faktisk ikke klart det. Ingen var ute etter kun å provosere, ingen påstod de kunne mer enn andre, man møtte faktisk ekthet og velkommenhet som ikke finnes på så mange andre forum. Imho faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Hva har jeg gått glipp av nååå da??? Hvilke troll har vi hatt her inne før denne nye personen nå??

Søten tute ass...går glipp av alt, jeg.. #-o :D:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Svensk gikk greit det - intressant lesning!! :D:P (og konklusjon)...

Er selv av den oppfattning at hundene bør testes jo yngre jo bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, fyrverkeri har vi kun en gang i året, dessuten er det ikke arvelig å være redd for fyrverkeri. Jakt har vi store deler av året, og de fleste går vel i skogen med hunden sin, og om det er en startpistol eller et annet våpen ser/hører ikke hunden forskjell på. Dessuten var poenget hva som var arvelig og ikke burde avles på. Å være redd for fyrverkeri er ikke arvelig, det er derimot skuddreddhet/skuddberørthet.

Fyrverkeri brukes mye oftere enn en gang i året. Her hvor vi bor har folk den uvanen å feire både det ene og det andre med fyrverkeri.

Hunder kan godt høre forskjell på feks startpistol og haglegevær. Det er mange fuglehunder som går etter på hagleskudd, men er rolige i oppflukt på startpistol. Atferden styres av konsekvensene - det felles ikke fugl for stratpistoler.

Det finnes også hunder som bare er berørt av visse typer skudd, feks som bare reagerer på 9mm startpistol og ikke på andre typer smell.

Poenget er det finnes en arvelig komponent som bidrar til at hundene har ulike terskler for å reagere med frykt på ulike stimuli. Dermed er det feil å si at visse typer frykt ikke er arvelige, selv om det selvsagt er forskjell på skudd og fyrverkeri. Det vil alltid være både arvelige predisposisjoner og tidligere erfaringer som påvirker hundenes reaksjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddberørte hunder har også i 100% av tilfellene andre mentale problem.

Whaaat? hehe.. Dette blir litt for dumt etter min mening.

Den ene hunden min er redd for smell. Han ble det da han var fire, og lynet slo ned i dommerteltet mens vi stod på bordet. Av ren refleks la jeg armen rundt han for å skjerme han mot gnister, og ved å gjøre det forsterket jeg jo inntrykket av at dette var skumle saker.

Han har ikke andre mentale problem. Hvis man ser bort i fra hans redsel for smell er han min "klippe" som takler det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du mener at hunden min har mentale problemer? Jaja her vet vi hva vi snakker om...

Ja hvis hunden din er skuddberørt / overreagerer på støy/lyd så har den pr definisjon et " mentalt problem".

For hunden i seg selv er dette et "problem", men det som bekymrer meg mere er at oppdrettere bagateliserer slike atferdsproblem og benytter slike dyr i avlen.

Er hunden din skuddberørt så hjelp og støtt/ tren hunden din i å mestre dette...MEN ikke bruk hunden i avl hvis du ønsker å være seriøs oppdretter eller ønsker "hunde sakens" beste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe men at dere gidder og sitte og diskutere dette og faktisk vurdere og slutte og henge i forumet her er litt rart , føler dere at ting som diskuteres er støtendes så snakk med han/henne som eier hundesonen.com så kan de slette tråden eller bare ikke bry seg om tråden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...