Gå til innhold
Hundesonen.no

Smell ,skudd fyrverkeri og avl


Stine L

Recommended Posts

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Er så enig med deg Sølvi.. Jeg gledet meg som regel til å logge inn på Hundesonen tidligere, men nå synes jeg ikke det er så morsomt her lenger. Får se hvor lenge jeg gidder å være med.

Guest Per Olav
Skrevet
Uff' date=' nå får jeg virkelig dårlig samvittighet... Det var jo jeg som kom drassende med begrepet - er ikke sikkert det hadde blitt så masse diskusjon om det dersom jeg hadde klart å holde kjeft...[/quote']

Neppe. Det var imho bare et spørsmål om tid for også dette forumet ble trollet.

Skrevet

Hvorfor det?

"Før" var det heller begrenset hvor mye man klarte gire mennesker opp her inne, nå har jeg ikke vært her særlig lenge selv så skal kanskje ikke snakke så høyt, det er en overvekt av unge mennesker som er her for å bli kjent med jevnaldrene med samme interesse, dele erfaringer, ikke for å krangle; var ikke det første stedet jeg ville brukt energi for å skape uhygge, man hadde faktisk ikke klart det. Ingen var ute etter kun å provosere, ingen påstod de kunne mer enn andre, man møtte faktisk ekthet og velkommenhet som ikke finnes på så mange andre forum. Imho faktisk.

Skrevet

Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Skrevet

helt enig med deg scarlet :D

vi holder en fin tone her inne... og hjelper hverandre med saker og ting..

men mye av den gode tonen har desverre forsvunnet nå...

håper at den kan komme tilbake... :P

Skrevet
Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Hva har jeg gått glipp av nååå da??? Hvilke troll har vi hatt her inne før denne nye personen nå??

Søten tute ass...går glipp av alt, jeg.. #-o :D:P

Skrevet

Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Skrevet
Skuddberørte hunder har også i 100% av tilfellene andre mentale problem.

Så du mener at hunden min har mentale problemer? Jaja her vet vi hva vi snakker om...

Skrevet
Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Svensk gikk greit det - intressant lesning!! :D:P (og konklusjon)...

Er selv av den oppfattning at hundene bør testes jo yngre jo bedre.

Skrevet

Nei, fyrverkeri har vi kun en gang i året, dessuten er det ikke arvelig å være redd for fyrverkeri. Jakt har vi store deler av året, og de fleste går vel i skogen med hunden sin, og om det er en startpistol eller et annet våpen ser/hører ikke hunden forskjell på. Dessuten var poenget hva som var arvelig og ikke burde avles på. Å være redd for fyrverkeri er ikke arvelig, det er derimot skuddreddhet/skuddberørthet.

Fyrverkeri brukes mye oftere enn en gang i året. Her hvor vi bor har folk den uvanen å feire både det ene og det andre med fyrverkeri.

Hunder kan godt høre forskjell på feks startpistol og haglegevær. Det er mange fuglehunder som går etter på hagleskudd, men er rolige i oppflukt på startpistol. Atferden styres av konsekvensene - det felles ikke fugl for stratpistoler.

Det finnes også hunder som bare er berørt av visse typer skudd, feks som bare reagerer på 9mm startpistol og ikke på andre typer smell.

Poenget er det finnes en arvelig komponent som bidrar til at hundene har ulike terskler for å reagere med frykt på ulike stimuli. Dermed er det feil å si at visse typer frykt ikke er arvelige, selv om det selvsagt er forskjell på skudd og fyrverkeri. Det vil alltid være både arvelige predisposisjoner og tidligere erfaringer som påvirker hundenes reaksjoner.

Skrevet
Skuddberørte hunder har også i 100% av tilfellene andre mentale problem.

Whaaat? hehe.. Dette blir litt for dumt etter min mening.

Den ene hunden min er redd for smell. Han ble det da han var fire, og lynet slo ned i dommerteltet mens vi stod på bordet. Av ren refleks la jeg armen rundt han for å skjerme han mot gnister, og ved å gjøre det forsterket jeg jo inntrykket av at dette var skumle saker.

Han har ikke andre mentale problem. Hvis man ser bort i fra hans redsel for smell er han min "klippe" som takler det meste.

Skrevet

Så du mener at hunden min har mentale problemer? Jaja her vet vi hva vi snakker om...

Ja hvis hunden din er skuddberørt / overreagerer på støy/lyd så har den pr definisjon et " mentalt problem".

For hunden i seg selv er dette et "problem", men det som bekymrer meg mere er at oppdrettere bagateliserer slike atferdsproblem og benytter slike dyr i avlen.

Er hunden din skuddberørt så hjelp og støtt/ tren hunden din i å mestre dette...MEN ikke bruk hunden i avl hvis du ønsker å være seriøs oppdretter eller ønsker "hunde sakens" beste.

Skrevet

hehe men at dere gidder og sitte og diskutere dette og faktisk vurdere og slutte og henge i forumet her er litt rart , føler dere at ting som diskuteres er støtendes så snakk med han/henne som eier hundesonen.com så kan de slette tråden eller bare ikke bry seg om tråden

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...