Gå til innhold
Hundesonen.no

Smell ,skudd fyrverkeri og avl


Stine L

Recommended Posts

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Er så enig med deg Sølvi.. Jeg gledet meg som regel til å logge inn på Hundesonen tidligere, men nå synes jeg ikke det er så morsomt her lenger. Får se hvor lenge jeg gidder å være med.

Guest Per Olav
Skrevet
Uff' date=' nå får jeg virkelig dårlig samvittighet... Det var jo jeg som kom drassende med begrepet - er ikke sikkert det hadde blitt så masse diskusjon om det dersom jeg hadde klart å holde kjeft...[/quote']

Neppe. Det var imho bare et spørsmål om tid for også dette forumet ble trollet.

Skrevet

Hvorfor det?

"Før" var det heller begrenset hvor mye man klarte gire mennesker opp her inne, nå har jeg ikke vært her særlig lenge selv så skal kanskje ikke snakke så høyt, det er en overvekt av unge mennesker som er her for å bli kjent med jevnaldrene med samme interesse, dele erfaringer, ikke for å krangle; var ikke det første stedet jeg ville brukt energi for å skape uhygge, man hadde faktisk ikke klart det. Ingen var ute etter kun å provosere, ingen påstod de kunne mer enn andre, man møtte faktisk ekthet og velkommenhet som ikke finnes på så mange andre forum. Imho faktisk.

Skrevet

Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Skrevet

helt enig med deg scarlet :D

vi holder en fin tone her inne... og hjelper hverandre med saker og ting..

men mye av den gode tonen har desverre forsvunnet nå...

håper at den kan komme tilbake... :P

Skrevet
Vi har da hatt troll her før har vi ikke?Mener å huske det har vært troll her jeg :roll:

Litt enig med P.O at det bare var et tidspørsmål.Hundesonen vokser seg større og alle hundeforum av en viss størrelsehar et visst lite hundebitt troll (sånn helt uten å nevne navn)Men uansett:troll ties stort sett i hjel.Men noen ganger synes jeg at det blir en såpass nyttig diskusjon av det at det går ann å svare.. :wink:

Hva har jeg gått glipp av nååå da??? Hvilke troll har vi hatt her inne før denne nye personen nå??

Søten tute ass...går glipp av alt, jeg.. #-o :D:P

Skrevet

Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Skrevet
Skuddberørte hunder har også i 100% av tilfellene andre mentale problem.

Så du mener at hunden min har mentale problemer? Jaja her vet vi hva vi snakker om...

Skrevet
Jeg synes faktisk det er litt interessant jeg, dette med skuddredsel, arv og avl. Genetikeren Per Erik Sundgren hadde en tid en spørrespalte på sine sider www.genetica.de hvor han besvarte følgende spørsmål (beklager at det er på svensk):

SPØRSMÅL:

Är det ur avelssynpunkt någon skillnad på om en skotträdsla är medfödd eller inlärd? Jag hörde någon säga att hon använder sin skotträdda hane i avel med argumentet att han inte föddes skotträdd utan blev det av en kraftig nyårssmällare när han var tre år.

SVAR:

Det får nog ses som att sticka huvudet i busken att skylla på händelser under hundens uppväxt när den visar överdriven rädsla. Praktiskt taget alla hundar möter förr eller senare olika typer av överraskande händelser, starka ljud och annat skrämmande. Men långtifrån alla får bestående rädslereaktioner efter sånda händelser.

Man bör ställa sig frågan varför den egna hunden plötsligt blir rädd som vuxen när det inte händer med flertalet hundar. Det är just förmågan att hantera och kontrollera rädsla och att komma tillbaka i balans som är en så värdefull egenskap hos hundar endera de bara skall hållas för sällskap eller om de skall arbeta i tuffare bruks-, jakt- eller tjänstehundssammanhang.

På et annet spørsmål (som jeg dessverre ikke har teksten på her) svarer han følgende (tema er jo det samme):

Av Din fråga framgår det att Du väl känner till att det finns betydande olikheter i reaktion på skott mellan olika hundraser. Det är exempelvis reltivt få schäfrar som ens vid 12-18 månader är berörda av skott medan andra raser, som exempelvis collie, reagerar starkt på skott under samma åldersperiod. Sådan rasskillnader är ärftliga. Problemet med skottberördhet kan därför inte lösas genom att man förlägger proven senare i hundens liv. Det leder bara till att man accepterar stor skottberördhet hos unga hundar och därför inte kan motverka det genom avel.

Nu är det ju inte absolut nödvändigt att alla raser visar så lite reaktioner på skott som schäfer. Inom varje ras måste man helt enkelt försöka komma överens om vad som kan vara acceptabelt. Ingen ras är dock i längden betjänt av att man har unghundar som får bestående mentala mèn av starka ljud. Sådana ljud finns i alla möjliga vardagliga miljöer och inte bara i samband med MH-beskrivningen. Vill man genom avel få bort överreaktioner på starka ljud hos unga hundar så är det också nödvändigt att testa hundarna relativt unga. Annars vet man inte något om vilka hundar som bör undvikas i avel. Men det finns som sagt möjlighet att gradera.

Det är helt OK om en hund reagerar på ljud. Det som skapar problem är just överreaktioner där hundar inte längre blir kontaktbara bara för att det smäller till i omgivningen. Så stark rädsla för ljud är en plåga också för hunden själv. Det är därför närmast en fråga om djurskydd att inte sprida den typen av egenskaper genom att i aveln nonchalera överdriven rädsla för ljud.

Mvh Per Erik Sundgren.

Niklas Ekestam (jeg vet faktisk ikke hvem dette er, men...) svarer følgende på tilsvarende spørsmål:

Detta är eg en fråga som rör i hur hög omfattning arvet spelar in och i hur hög omfattning miljöpåverkan spelar in på en hunds rädsloreaktioner vid skotträdsla. En klassisk diskussion om arv och miljö alltså.

Jag arbetar med en annan djurart men resonemanget bör vara motsvarande för hundar. Vid händelser som skapar starka rädslor kan man jämföra rädsloreaktionerna hos ett större antal individer som är utsatta för liknande miljöpåverkan. Resultat av sådana undersökningar har visat att några procent av individerna utvecklar starka rädslo/ångestreaktioner som kvarstår flera månader efter händelsen. Dessa kan man misstänka har en genetiskt förhöjd risk att utveckla rädsloreaktioner.

Det stora flertalet individer utvecklar rädslo/ångestreaktioner initialt men dessa kvarstår ej som något problem efter några månader. Några procent av individerna utvecklar inte kraftiga rädslo- eller ångestreaktioner varken initialt eller efter några månader. Dessa brukar benämnas som "härdiga". Dessa härdiga individer har troligen en genetik som skyddar dem från starka rädslo-/ångestreaktioner.

Detta resonemang tillämpat på hundavel innebär att man vill undvika att avla på de individer som efter en miljöpåverkan har kvarstående problem med rädsla som är betydligt större än för genomsnittet. Har hunden du har hört om utvecklat skotträdsla som är betydligt större än vad som är vanligt inom rasen så kan man misstänka att det beror på den hundens genetik. Många hundar genomlever nyårsaftnar med nyårssmällare men alla utvecklar inte lika stark skotträdsla.

Din fråga är om det är någon skillnad mellan inlärd eller medfödd skotträdsla? Jag hoppas att exemplet ovan illustrerar att det är inte rädslan i sig som nedärvs. Det är benägenheten att lära in sådana rädsloreaktioner som nedärvs.

Niklas Ekestam,

psykolog

Svensk gikk greit det - intressant lesning!! :D:P (og konklusjon)...

Er selv av den oppfattning at hundene bør testes jo yngre jo bedre.

Skrevet

Nei, fyrverkeri har vi kun en gang i året, dessuten er det ikke arvelig å være redd for fyrverkeri. Jakt har vi store deler av året, og de fleste går vel i skogen med hunden sin, og om det er en startpistol eller et annet våpen ser/hører ikke hunden forskjell på. Dessuten var poenget hva som var arvelig og ikke burde avles på. Å være redd for fyrverkeri er ikke arvelig, det er derimot skuddreddhet/skuddberørthet.

Fyrverkeri brukes mye oftere enn en gang i året. Her hvor vi bor har folk den uvanen å feire både det ene og det andre med fyrverkeri.

Hunder kan godt høre forskjell på feks startpistol og haglegevær. Det er mange fuglehunder som går etter på hagleskudd, men er rolige i oppflukt på startpistol. Atferden styres av konsekvensene - det felles ikke fugl for stratpistoler.

Det finnes også hunder som bare er berørt av visse typer skudd, feks som bare reagerer på 9mm startpistol og ikke på andre typer smell.

Poenget er det finnes en arvelig komponent som bidrar til at hundene har ulike terskler for å reagere med frykt på ulike stimuli. Dermed er det feil å si at visse typer frykt ikke er arvelige, selv om det selvsagt er forskjell på skudd og fyrverkeri. Det vil alltid være både arvelige predisposisjoner og tidligere erfaringer som påvirker hundenes reaksjoner.

Skrevet
Skuddberørte hunder har også i 100% av tilfellene andre mentale problem.

Whaaat? hehe.. Dette blir litt for dumt etter min mening.

Den ene hunden min er redd for smell. Han ble det da han var fire, og lynet slo ned i dommerteltet mens vi stod på bordet. Av ren refleks la jeg armen rundt han for å skjerme han mot gnister, og ved å gjøre det forsterket jeg jo inntrykket av at dette var skumle saker.

Han har ikke andre mentale problem. Hvis man ser bort i fra hans redsel for smell er han min "klippe" som takler det meste.

Skrevet

Så du mener at hunden min har mentale problemer? Jaja her vet vi hva vi snakker om...

Ja hvis hunden din er skuddberørt / overreagerer på støy/lyd så har den pr definisjon et " mentalt problem".

For hunden i seg selv er dette et "problem", men det som bekymrer meg mere er at oppdrettere bagateliserer slike atferdsproblem og benytter slike dyr i avlen.

Er hunden din skuddberørt så hjelp og støtt/ tren hunden din i å mestre dette...MEN ikke bruk hunden i avl hvis du ønsker å være seriøs oppdretter eller ønsker "hunde sakens" beste.

Skrevet

hehe men at dere gidder og sitte og diskutere dette og faktisk vurdere og slutte og henge i forumet her er litt rart , føler dere at ting som diskuteres er støtendes så snakk med han/henne som eier hundesonen.com så kan de slette tråden eller bare ikke bry seg om tråden

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...