Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?

[Mari]

Jeg var innom flere alternative svar (som "jeg bare lå der" og "jeg sov")

Å herregud! Du skulle så innmari ha sagt "jeg vet ikke, jeg lå og sov". Priceless!

Jeg har vært kjempeheldig, jeg har aldri hatt noen kommet ut av skapet-prater som jeg kan huske. Det har skjedd så sømløst og naturlig med både familie og venner. Så sømløst og av seg selv at jeg egentlig ikke vet om alle er klar over det engang. Jeg er for eksempel usikker på om svigermannen vet.

Det er sånn det skal være tror jeg.

[Guest Ulla-Britt]

Mora til eksens første reaksjon da han dumpa nyheten i fanget på henne, var å se på meg og si "Hva er det du har gjort?". Jeg var innom flere alternative svar (som "jeg bare lå der" og "jeg sov") før jeg svarte at dette ikke var noe jeg hadde gjort alene. Vi har et greit forhold i dag, til tross for at jeg gifta meg med sønnen hennes etter 8 års samboerskap, bare for å ville skille meg etter 4 mnd. Sånn apropos det å gi overraskende nyheter til de nærmeste, liksom..

Ulla-Britt, jeg er ganske sikker på at jeg ville vært med mine nærmeste i homoparade, men det gjør ikke at jeg veit hva min første reaksjon på en sånn nyhet ville vært allikevel. Og jeg er lei meg på dine vegne, jeg syns både venninna di og foreldrene dine reagerte usympatisk, men det gjør ikke at jeg kan garantere at jeg ikke ville reagert på samme måte, som første umiddelbare reaksjon. Jeg veit dog at jeg ikke ville brukt lang tid på å fortelle de at de fortsatt var den samme for meg, og at jeg var glad i de allikevel. Det er bare det at jeg ikke veit akkurat hvordan jeg ville ha reagert der og da, med det samme nyheten kom.

Og jeg er like lei meg som dere er for at det fortsatt er sånn, for det burde det ikke. Det er 2013, vi burde vite bedre. Men jeg har ikke hatt noen nære som har kommet ut av skapet, så jeg veit ikke hvordan jeg hadde reagert.

Men, ja. Det var poenget mitt også. Man vet ikke hvordan man reagerer selv, og man vet ikke hvordan andre reagerer. Jeg var ikke forberedt på de reaksjonene jeg fikk.

[puddellover]

Jeg har nær familie som har kommet ut av skapet nærmere 50 år gammel. Under oppveksten min har jeg alltid stilt spørsmål ved at hun aldri har vært sammen med en av motsatt kjønn mens jeg har levd, hovedsakelig fordi alle andre hadde en kjæreste/ektefelle eller har hatt det.

Etterhvert som jeg ble eldre streifet det meg at X kanskje var homofil, og jeg delte dette med min kusine som på sin side var sikker på at X hadde en hemmelig kjæreste! (Jeg bruker å si homofil om begge kjønn fordi de jeg kjenner som er homofile synes dette er det riktige uttrykket). Så gikk det 1-2 år før mamma og pappa vil prate med meg. De har noe å fortelle meg: "X har fått en kjæreste og hun heter ...." "Jeg visste det!! JEG VISSTE DET!!!" reagerte altså jeg.

Det var så godt at X hadde funnet seg en som hun kan bli gammel med. Det ble for meg en slags lettelse som bredte seg i kroppen fordi jeg var så glad på hennes vegne med tanke på at hun hadde funnet seg en kjæreste. ALLE fortjener å elske og bli elsket, uavhengig av kjønn!

For meg spiller det ingen rolle hvilken legning de jeg kjenner har, men jeg hadde blitt utrolig lei meg hvis det var mamma og pappa det gjaldt, nettopp på grunn av det Stineogstaffene skriver: Det ville betydd skilsmisse og en kjip endring i MIN tilværelse. Det samme gjelder en eventuell kjæreste

[Stine]

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte.

Det skal du være og Man skal være stolt av den man er uansett

[Aya]

Da jeg kom ut av skapet, var det bare broren min som sa "åja, jaja, samme for meg, det.". Foreldrene mine trakk seg unna og snakket ikke med meg på flere måneder, min beste venninne freaka helt ut og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da gjorde det selvfølgelig sykt vondt. Jeg var jo fortsatt den samme, og plutselig hadde de viktigste menneskene forsvunnet fra livet mitt. Ingenting hadde egentlig forandret seg, bortsett fra at jeg for første gang i mitt liv var tussete forelska, og var naiv nok til å tro at alle rundt meg umiddelbart ville være glade på mine vegne, og så ikke den knyttneven komme.

*Klipp*

Takk for at du delte!

Mamma ble stille en stund da jeg fortalte at jeg er gravid. Helt uten at jeg tok det som at hun hater meg og hennes kommende barnebarn - hun trengte rett og slett noen sekunder på å finne ut hva hun skulle si.

Nå må jeg iallefall få skyte inn her at å bli stille et lite øyeblikk, bli litt alvorlig eller bli litt overrasket ikke er det jeg snakker om. Jeg snakker om å gå litt i seg selv og bestemme seg for hvordan man ønsker å forholde seg til sånne nyheter, slik at det som kommer etter den første lille overraskelsen er noe som både er positivt for den andre å høre og ikke minst, at det er noe du kan stå for i ettertid. Jeg tror nemlig at det er noe man kan jobbe med selv, dersom en udelt positiv reaksjon ikke er det som faller en naturlig.

EDIT: Jeg må forresten legge til at jeg har blitt ganske nøye med å ikke spørre folk "ja, har du noen kjekk gutt i kikkerten?" eller "noen heite skrepper som har fanget din oppmerksom i det siste?", men å heller spørre "noen kjekke gutter eller pene jenter i klassen din da?" eller "liker du noen for tiden da lillesøster?" Det høres jo helt noldus ut, jeg skjønner jo det, men jeg er veldig redd for å legge stein til byrden om det er noe som personen går og er usikker på. Så da tenker jeg at ved å spørre på en sånn kjønnsnøytral måte kan jeg kanskje signalisere at det er okey å snakke med meg hvis du trenger det. Jeg håper iallefall det!

[Tøfflus]

For mitt vedkommende hadde Kardemommeloven rådet: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil." Så enkelt.

[Guest 2ne]

Å herregud! Du skulle så innmari ha sagt "jeg vet ikke, jeg lå og sov". Priceless!

Ja nei.. Xsvigermor er praktiserende kristen, det er ikke alle vitsene mine som har kommet like heldig ut, for å si det sånn

Jeg har vært kjempeheldig, jeg har aldri hatt noen kommet ut av skapet-prater som jeg kan huske. Det har skjedd så sømløst og naturlig med både familie og venner. Så sømløst og av seg selv at jeg egentlig ikke vet om alle er klar over det engang. Jeg er for eksempel usikker på om svigermannen vet.

Det er sånn det skal være tror jeg.

Det er sånn det burde være, kanskje? At man egentlig ikke trenger å komme ut av skapet, fordi man aldri er inni det? Eller noe..

Men, ja. Det var poenget mitt også. Man vet ikke hvordan man reagerer selv, og man vet ikke hvordan andre reagerer. Jeg var ikke forberedt på de reaksjonene jeg fikk.

Det kan jeg forstå, og jeg forstår at det er utrolig sårt.

Nå må jeg iallefall få skyte inn her at å bli stille et lite øyeblikk, bli litt alvorlig eller bli litt overrasket ikke er det jeg snakker om. Jeg snakker om å gå litt i seg selv og bestemme seg for hvordan man ønsker å forholde seg til sånne nyheter, slik at det som kommer etter den første lille overraskelsen er noe som både er positivt for den andre å høre og ikke minst, at det er noe du kan stå for i ettertid. Jeg tror nemlig at det er noe man kan jobbe med selv, dersom en udelt positiv reaksjon ikke er det som faller en naturlig.

Men det har jo blitt en stor greie, dette med at man blir stille et øyeblikk, eller blir alvorlig, overrasket eller må tenke to sekunder før man sier noe. Fordi da er man ikke så fordomsfri og tolerant som man tror man er.

Med guttebarnet så tror jeg at jeg kunne hoppet rett i en fleip, han har sånn teit humor og sånn teit måte å takle ting på som jeg har. Datterbarnet derimot, hadde blitt såra og lei seg, og for en som meg, som gjerne tar sånt med en småbreial kommentar som er ment å være morsom, så hadde det vært lurt å tenke seg om og skrudd på filteret før man svarte.

Og sjøl nå, i denne diskusjonen som er såpass alvorlig, så sliter jeg skikkelig med å ikke dra en vits om at hun må være lesbisk, hun syns Justin Bieber er dritkjekk (hvilket bare slår tilbake på meg selv, for jeg syns også han er en pen gutt )

EDIT: Jeg må forresten legge til at jeg har blitt ganske nøye med å ikke spørre folk "ja, har du noen kjekk gutt i kikkerten?" eller "noen heite skrepper som har fanget din oppmerksom i det siste?", men å heller spørre "noen kjekke gutter eller pene jenter i klassen din da?" eller "liker du noen for tiden da lillesøster?" Det høres jo helt noldus ut, jeg skjønner jo det, men jeg er veldig redd for å legge stein til byrden om det er noe som personen går og er usikker på. Så da tenker jeg at ved å spørre på en sånn kjønnsnøytral måte kan jeg kanskje signalisere at det er okey å snakke med meg hvis du trenger det. Jeg håper iallefall det!

Kan du ikke bare spørre om de har noen i kikkerten? Eller om de er heite på noen? Eller om det er en greie på gang? Eller om det er noen spesielle i livet deres? Det er jo kjønnsnøytralt

[Mirai]

Jeg har tatt meg i å spørre brodern om "det er noe kjærlighet på gang" eller om han har noen i kikkerten enda, han er 17 og har ikke hatt kjæreste enda som jeg vet om hvertfall . Så han skal ikke føle seg presset i hverken den ene eller andre retningen av meg hvertfall.

[Raksha]

Veldig sårt å lese om hvordan dine nærmeste tok det ulla-britt Det er slik vi ikke vil det skal være! Og håper tiden fortsetter å endre seg i riktig rettning med tanke på dette.

Venninnen din som følte seg såret tror jeg faktisk ikke er en uvanlig reaksjon hos bestevenner/nære søsken. Brått kommer det frem noe som faktisk er en stor del av personen, selv om personen ER den samme, og man føler at man ikke kjenner personen likevel - selv om det selvsagt er tull. Som du skriver, du er jo den samme uansett, du er jo den du alltid har vært.

Aya: haha sånn er jeg også - har et familiemedlem jeg er veldig usikker på legningen til. Vedkommende har aldri presentert eller snakket om noe kjæreste uansett kjønn. Så der spør jeg heller om det er noe spennende på gang i kjærlighetslivet. Ungår å nevne kjønn bevisst. Rett og slett for at dersom vedkommende en gang står frem med preferanser på eget kjønn, så skal det ikke være noen kommentarer fra meg som jeg har sagt i uvitenhet under og gjøre ting vanskeligere.

[SandyEyeCandy]

Det er sånn det burde være, kanskje? At man egentlig ikke trenger å komme ut av skapet, fordi man aldri er inni det? Eller noe..

Helst, ja. Og dessverre er ikke komme ut-prosessen noe en gjør en gang. Du må liksom komme ut hver dag resten av livet ditt.

Problemet mitt her er mangelen på forståelse for at mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig (og ofte annerledes enn man egentlig ønsker).

Jeg er fullstendig klar over at mennesker er forskjellige og har ulike reaksjonsmønstre. Men JEG mener at dette er et av de områdene hvor en skal passe seg litt for å slå seg til ro med å ikke vite eller å lene seg på at en et "følelsesmenneske", fordi effekten av reaksjonen kan være så ødeleggende. At dere er komfortable med å ikke ane noe om hvordan dere vil reagere er jo helt opp til dere.

Du skrev: "Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. " Dette oppfatter i alle fall jeg det som at du mener at man skal sette på et smil selv om man ikke nødvendigvis mener det.

Ja, jeg ser den. Dette var jo et kroneksempel på også jeg er et følelsesmenneske. Jeg synes nemlig at det er helt forjævlig at min eks-samboer gjennom 5 år fortsatt ikke klarer å snakke åpent om at han er homofil, nettopp i redsel for andres reaksjon.

Og allikevel synes du det er rart at ikke alle har en like "medmenneskelig" reaksjon? Du sier jo selv at dette er noe som har vært veldig aktuelt for deg. Jeg tror faktisk aldri jeg har tenkt gjennom problemstillingen en gang, jeg. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke har en like god reaksjon som de som har tenkt masse på det og har veldig mange meninger om det før situasjonen? Se ting fra begge sider og alt det der...

Nei, det er ikke så rart, og jeg må innrømme at det gleder meg litt at det blei en så voldsom diskusjon ut av dette. Brått tenker dere over ting dere ikke har tenkt så mye på før, om ikke annet.

[Rocket]

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men: Hva er/betyr LGBT?

[Nirm]

Det skal du være og Man skal være stolt av den man er uansett

Man skal faktisk det. Også med tanke på hvilken bakgrunn enkelte mennesker har, og likevel at man lander med begge beina på jorda. Selvmordsraten blandt transkjønnede er høyere enn homofile mest sannsynelig, selv om det er vanskelig å føre statistikker på slike ting, da mange aldri kommer ut av skapet til noen før de tar livet sitt. Men for mange (også meg) så har man ikke et valg. Enten gjør man noe med det, eller så tar man livet sitt.

Den kampen mange i LGBT miljøet har tatt, og enda tar, er viktig. Vi beveger oss i riktig retning her, mens andre land går helt feil vei. Vi har tross alt folk som har søkt opphold i Norge pga legning, fordi de blir forfulgt og risikerer å bli drept i hjemlandet sitt. Dette går jo litt utover hvordan man reagerer på sine nærmeste som kommer ut av skapet da.

Jeg trur også at reaksjoner henger litt sammen med hvor forventet "beskjeden" er. Dersom alle har skjønt at en person er homofil, så er ikke sjokket like stort, som en man overhode ikke forventer det av. Noen har bare alltid vært "skeiv", og det aldri er et samtaleemne. Man har aldri vært i skapet som 2ne og Mari nevner (der er det jo litt forskjeller mellom homo og trans, siden vi tross alt må gjøre litt endringer. )

Og jeg trudde ikke tråden skulle engasjere så mye, men jeg er glad for det. For jeg trur at i og med at man engasjerer seg, så betyr det også at man bryr seg.

[SandyEyeCandy]

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men: Hva er/betyr LGBT?

LHBT: Lesbisk, homofil, bi og transkjønna. (Eller altså gay på engelsk).

[Sanne]

EDIT: Jeg må forresten legge til at jeg har blitt ganske nøye med å ikke spørre folk "ja, har du noen kjekk gutt i kikkerten?" eller "noen heite skrepper som har fanget din oppmerksom i det siste?", men å heller spørre "noen kjekke gutter eller pene jenter i klassen din da?" eller "liker du noen for tiden da lillesøster?" Det høres jo helt noldus ut, jeg skjønner jo det, men jeg er veldig redd for å legge stein til byrden om det er noe som personen går og er usikker på. Så da tenker jeg at ved å spørre på en sånn kjønnsnøytral måte kan jeg kanskje signalisere at det er okey å snakke med meg hvis du trenger det. Jeg håper iallefall det!

Det der synes jeg også er veldig riktig av deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger forskjellige mennesker har sagt til meg "hva gjør typen din da?" "Er han gammel da?" Osv. Det er sååå sykt pinlig å bare "Eh, hun er bla bla bla". Det er ikke meg det er ille for sånn sett, det er dem. For det er veldig tydelig at de blir både flau, utilpass og synes hele situasjonen er ubehagelig. Karriereveilederen min spør veldig kjønnsnøytralt. Hun vet bare at jeg har en samboer faktisk, jeg har aldri sagt kjønn tror jeg ikke. Fordi jeg mener det er ikke relevant Spør folk så sier jeg kjønn, eller om det er relevant på noen annen måte.

Ellers, jeg tåler fint at folk blir stille noen sekunder jeg altså. Ingen har blitt det, men det hadde ikke plaga meg. Det jeg ikke liker er når jeg tydelig merker at det er fordommer, at folk regelrett viser at de synes jeg er ekkel, rar eller whatever. Det treffer hardt altså.

Jeg husker når jeg var sånn 11, min bror sa at homofili var en sykdom, for vi var skapt til å leve sammen mann og kvinne. Og jeg satt i baksetet og bare whaaat?!?! Ingen i familien visste det da, men jeg skjønte virkelig ikke greia, var jeg syk? Han har kommet litt lengre siden den gang da, og om det skulle vise seg at sønnen deres var homofil, så tror jeg det hadde gått veldig fint jeg altså.

Nei, jeg har vært heldig altså! Det er det ingen tvil om. Brødrene mine er litt dobbeltmoralsk, det er veldig synd. Jeg kom jo aldri direkte ut av skapet, Begge søstrene mine og ene broren min har visst det. Antagelig mamma og pappa også. Og hvertfall vennene mine. Så jeg har aldri sagt det rett ut at jeg er bifil i den forstand. Utrolig trist å lese hvor ulikt det blir tatt imot altså!

Synes denne tråden er fantastisk interessant jeg

[Raksha]

Og jeg skjønner virkelig ikke - man VET jo på forhånd om man har masse fordommer mot homofili, selv om noen sikker ikke inrømmer det for seg selv. Det "vi" som sier at det kan hende vi trenger en tenkepause - er at vi ikke nødendigvis vet hva første reaksjonen vår blir - hvordan man skal reagere? Kanskje reaksjonen, i tillegg til å svelge sitt eget sjokk, for det er fremdeles greit å være sjokkert eller? må tilpasses mottaker som 2ne skriver. Hun har to forskjellige barn, og førstereaksjonen med en fleip ville passet hos sønnen, men ikke hos datteren. Så om hennes naturlige førstereaksjon er å fleipe det bort - er jo det minst like ille som å tenke seg om før man sier noe? Jeg hadde hvertfall blitt veldig såret om mamma reagerte på graviditeten min med "å herregud, er du dum eller?" fremfor å tenke seg om i noen sekunder og heller si "åja, var det planlagt?" selv om jeg vet at hun ikke akkurat ble overbegeistret - hun forventet at jeg skulle fullføre utdanning, få meg jobb, trygg økonomi osv osv før jeg fikk barn. Og når man kan få slike reaksjoner på graviditet - både jeg og bonden er i "riktig målgruppe" bor sammen og i det heletatt, og no offence - graviditet er fremdeles vanligere enn homofili, så ser jeg virkelig ikke at det kan være så innmari sårende at mottaker trenger et par sekunder på å reagere på en fin måte.

Snakker ikke om å trekke pusten dypt, se på med litt skjevt blikk som ikke helt møter øya og si "åh, ja, men jeg er glad i deg fordeom" med skjelvende stemme. Jeg snakker om å kanskje ikke si noe i to tre sekunder og så faktisk reagere på en måte som gjør det hele greit, enten slå av en spøk om det er passende, gi vedkommende en klem om den trenger det osv. Jeg ser ikke hvordan det å måtte ta noen sekunder til å la ting synke inn som noe sårende.

Forøvrig er det fryktelig artig å erte homofobe mannfolk med at eneste grunnen til at de er homofobe er fordi de vet hvordan de selv ser på jenter og ikke vil bli sett på slik selv av andre gutter *fnis* (for å ikke snakke om å ta ordentlig diskusjon med dem om de seriøst tror at selv om noen er homofil/lesbisk så betyr det at de kaster seg over alt av samme kjønn...)

[SandyEyeCandy]

Min "komme ut"-historie:

Min snikete, 5 år yngre søster hadde overhørt en samtale mellom ei venninne og meg. Rett etter 18-årsdagen min tenkte hun vel at hun skulle gi meg skikkelig trøbbel, så hun sladra til mamma om at jeg hadde ligget med ei dame. "Når man er så gammel som Sandra er nå, så kan man ligge med akkurat hvem man vil!" svarte mamma bestemt.

Den ene gangen jeg har deita ei dame det var verdt å nevne for familien, så var både mamma og pappa veldig støttende og fulgte med på alle paneldebattene hun deltok på og sånn. Søtinger.

Sjøl er jeg minst like nøytral når jeg snakker med andre om deres romantiske forbindelser som Aya er, mens når det gjelder meg sjøl er jeg ekstremt framfusende og in your face med at jeg liker damer minst like godt som menn. Hvis jeg kan få noen til å konfrontere egne fordommer, så er det helt strålende.

[Justisia]

Min "komme ut"-historie:

Min snikete, 5 år yngre søster hadde overhørt en samtale mellom ei venninne og meg. Rett etter 18-årsdagen min tenkte hun vel at hun skulle gi meg skikkelig trøbbel, så hun sladra til mamma om at jeg hadde ligget med ei dame. "Når man er så gammel som Sandra er nå, så kan man ligge med akkurat hvem man vil!" svarte mamma bestemt.

Så fint sagt av mammaen din

[Aya]

dritkjekk (hvilket bare slår tilbake på meg selv, for jeg syns også han er en pen gutt )

Kan du ikke bare spørre om de har noen i kikkerten? Eller om de er heite på noen? Eller om det er en greie på gang? Eller om det er noen spesielle i livet deres? Det er jo kjønnsnøytralt

Jeg spør nok litt mer i retning av dine eksempler enn mine altså, sånn i praksis, jeg gikk bare tom for fornuftige formuleringer en liten stund der Jeg har aldri i mitt liv sagt "heite skrepper" f.eks Kanskje jeg burde begynne med det?

Det der synes jeg også er veldig riktig av deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger forskjellige mennesker har sagt til meg "hva gjør typen din da?" "Er han gammel da?" Osv. Det er sååå sykt pinlig å bare "Eh, hun er bla bla bla". Det er ikke meg det er ille for sånn sett, det er dem. For det er veldig tydelig at de blir både flau, utilpass og synes hele situasjonen er ubehagelig. Karriereveilederen min spør veldig kjønnsnøytralt. Hun vet bare at jeg har en samboer faktisk, jeg har aldri sagt kjønn tror jeg ikke. Fordi jeg mener det er ikke relevant Spør folk så sier jeg kjønn, eller om det er relevant på noen annen måte.

Ellers, jeg tåler fint at folk blir stille noen sekunder jeg altså. Ingen har blitt det, men det hadde ikke plaga meg. Det jeg ikke liker er når jeg tydelig merker at det er fordommer, at folk regelrett viser at de synes jeg er ekkel, rar eller whatever. Det treffer hardt altså.

Jeg husker når jeg var sånn 11, min bror sa at homofili var en sykdom, for vi var skapt til å leve sammen mann og kvinne. Og jeg satt i baksetet og bare whaaat?!?! Ingen i familien visste det da, men jeg skjønte virkelig ikke greia, var jeg syk? Han har kommet litt lengre siden den gang da, og om det skulle vise seg at sønnen deres var homofil, så tror jeg det hadde gått veldig fint jeg altså.

Nei, jeg har vært heldig altså! Det er det ingen tvil om. Brødrene mine er litt dobbeltmoralsk, det er veldig synd. Jeg kom jo aldri direkte ut av skapet, Begge søstrene mine og ene broren min har visst det. Antagelig mamma og pappa også. Og hvertfall vennene mine. Så jeg har aldri sagt det rett ut at jeg er bifil i den forstand. Utrolig trist å lese hvor ulikt det blir tatt imot altså!

Synes denne tråden er fantastisk interessant jeg

Fint innlegg! Og ja, jeg har også fått mange av de når det gjelder mamma (har hun en mann da, hva driver han med - han samboeren hennes da?), og jeg skjønner det jo på en måte - de fleste tar for gitt at en mamma er ei som har en mann liksom. Jeg er ikke noe redd for å fortelle sannheten, for jeg er stolt av mamma, men jeg har litt vondt av de som jeg snakker med må jeg innrømme. Noen blir ordentlig lei seg og tror de har trampet skikkelig i salaten, andre blir heeelt forvirret og vet ikke hva de skal si. Noen er idioter, men de finnes jo alltid og over alt. Jeg synes jeg er superheldig, jeg vet at hvis jeg hadde vært født LHBT så hadde det blitt tatt imot helt perfekt. Det skulle jo bare mangle fra mamma sin side altså, men jeg har en familie av gamle raddiser, så jeg har på følelsen at det nesten ville blitt tatt bedre imot enn at jeg er hetero Pappas kommentar da jeg som 19åring ringte og fortalte at mamma nå var lesbisk og at det var greit for meg var "ja, og hvorfor i ******* skulle det ikke vært greit???" *ler* Fine folk ^^

[Mari]

man VET jo på forhånd om man har masse fordommer mot homofili

Litt på siden, men nei, de færreste vet at de har fordommer. De aller, aller fleste rasjonaliserer sine meninger i hodet sitt og kommer fram til at de selv har rett.

Det er en grunn til at fordommer er så vanskelig å komme til livs.

[Sanne]

Jeg spør nok litt mer i retning av dine eksempler enn mine altså, sånn i praksis, jeg gikk bare tom for fornuftige formuleringer en liten stund der Jeg har aldri i mitt liv sagt "heite skrepper" f.eks Kanskje jeg burde begynne med det?

Fint innlegg! Og ja, jeg har også fått mange av de når det gjelder mamma (har hun en mann da, hva driver han med - han samboeren hennes da?), og jeg skjønner det jo på en måte - de fleste tar for gitt at en mamma er ei som har en mann liksom. Jeg er ikke noe redd for å fortelle sannheten, for jeg er stolt av mamma, men jeg har litt vondt av de som jeg snakker med må jeg innrømme. Noen blir ordentlig lei seg og tror de har trampet skikkelig i salaten, andre blir heeelt forvirret og vet ikke hva de skal si. Noen er idioter, men de finnes jo alltid og over alt. Jeg synes jeg er superheldig, jeg vet at hvis jeg hadde vært født LHBT så hadde det blitt tatt imot helt perfekt. Det skulle jo bare mangle fra mamma sin side altså, men jeg har en familie av gamle raddiser, så jeg har på følelsen at det nesten ville blitt tatt bedre imot enn at jeg er hetero Pappas kommentar da jeg som 19åring ringte og fortalte at mamma nå var lesbisk og at det var greit for meg var "ja, og hvorfor i ******* skulle det ikke vært greit???" *ler* Fine folk ^^

Ja det er det jeg også synes er værst, hvor utilpass folk blir når jeg sier "hun er 25". Og jeg blir veldig til å vise at jeg ikke tok meg nær å sånn. Og om folk unnskylder seg, så sier jeg at det er ikke nødvendig, men at dette kan gå som en tankevekker om ikke å anta

Høres ut som en fin familie du har altså! Herlig kommentar fra faren din da

[Siri]

Uff - nå fikk jeg helt vondt i magen av å lese Ulla Britts historie. Sånn skal ikke foreldre reagere, synes jeg. Det er jo bare vondt, det der...

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men: Hva er/betyr LGBT?

*Puhhhh... ikke bare jeg som lurte på det*

Jeg har aldri opplevd noen som har kommet ut av skapet til meg, så vidt jeg kan huske, deres legning har liksom bare vært åpenbar, eller det har bare kommet fram som en naturlig del av en samtale, evt har jeg bare lagt to og tre sammen ut fra hva som er sagt. Som med en ny kollega av meg som jeg ikke ante noe som helst om - det var liksom bare åpenbart når hun omtalte sin samboer som hun og henne liksom *ler*, og jeg reagerte vel ikke på noen annet måte enn om hun hadde omtalt samboer som han.

Forøvrig er jeg nok ganske sikker på at jeg er et hett samtaleemne hjemme hos mine brødre - iallefall den ene av dem - for de synes nok det er veldig rart at jeg går rundt uten å ha noen kjæreste eller samboer - og de tror sikkert at jeg er lesbisk eller noe (jepp - alle voksne damer uten mannfolk er lesbisk, nemlig - jeg husker jo godt hvordan de omtalte datra til naboen der vi vokste opp - hun hadde heller ingen mann i sitt liv og da MÅTTE hun selvsagt være lesbe). As if a care . Mitt problem er jo bare at jeg er ikke interessert liksom

[Guest Ulla-Britt]

Veldig sårt å lese om hvordan dine nærmeste tok det ulla-britt Det er slik vi ikke vil det skal være! Og håper tiden fortsetter å endre seg i riktig rettning med tanke på dette.

Venninnen din som følte seg såret tror jeg faktisk ikke er en uvanlig reaksjon hos bestevenner/nære søsken. Brått kommer det frem noe som faktisk er en stor del av personen, selv om personen ER den samme, og man føler at man ikke kjenner personen likevel - selv om det selvsagt er tull. Som du skriver, du er jo den samme uansett, du er jo den du alltid har vært.

Uff - nå fikk jeg helt vondt i magen av å lese Ulla Britts historie. Sånn skal ikke foreldre reagere, synes jeg. Det er jo bare vondt, det der...

Nå begynner dette å bli noen år siden, og jeg hadde taklet det helt annerledes nå som 30-åring enn jeg gjorde da som en noget dramatisk 19-åring. Og for ordens skyld så er jeg veldig glad i foreldre mine, altså, selv om de reagerte verre enn jeg fryktet.

Men mange som kommer ut av skapet er ikke nødvendigvis trygge på seg selv og helt fornøyde med den de er ennå, og det er det ganske viktig å huske på.

[Rocket]

LHBT: Lesbisk, homofil, bi og transkjønna. (Eller altså gay på engelsk).

Takk for oppklaringen.

Tror nok jeg hadde måtte summet meg litt om noen i familien kom ut som homofil, de slår liksom ikke ut på "radaren" som LHBT. Men når det er sakt så hadde jeg vært støttende og positiv, legning har ingenting å si for min del.

Har faktisk selv lurt på om jeg var Bi i oppveksten.

[Malinka]

Når det gjelder homofobe mannfolk. Jeg ble faktisk konfrontert med det fra eksen.... sånn siden jeg ikke ville ha han lenger og hadde fått meg en ny venninne som jeg gikk på byn med.... så måtte jo jeg ha blitt lesbisk. Ja, for sånn er verden vil jeg ikke ha han så vil jeg helt sikkert ikke ha noen andre mannfolk. Han hadde ikke taklet det noe særlig hvis en av guttene hadde kommet ut som homofil, for å si det sånn. Han er veldig flink til å fortelle de hvor dårlig det kommer til å gå i alle livets stadier hvis de ikke gjør akkurat som han sier.

til Ulla-Britt. det er ikke slik det skal gå når man forteller at man har funnet lykken. Foreldre sin jobb er faktisk å støtte sine barn, uansett!

[Raksha]

Litt på siden, men nei, de færreste vet at de har fordommer. De aller, aller fleste rasjonaliserer sine meninger i hodet sitt og kommer fram til at de selv har rett.

Det er en grunn til at fordommer er så vanskelig å komme til livs.

Ja du har et poeng der, men de fleste vet om de har noe i mot det. Altså - hadde jeg ment at homofili var en sykdom, så hadde jeg visst det nå, ikke kun om min bestevenn hadde kommet og fortalt hun var lesbisk. Om du skjønner? Selv om man ikke ser selv at det kun er fordommer man har, så vet man jo hvilken instilling man har til det, så "kjent" er LHBT i dag, at det er ingen som ikke vet hva det er og har gjort seg opp en tanke eller ti om hva de syns om de ser to mannfolk som holder hender på gata.