Begynnende hannhundaggresjon

[Puttiva]

Ico nærmer seg 9 måneder nå, men alt som følger med. Verden har blitt fantastisk, matmot kjip, og fremmede hunder er som enhjørninger, regnbuer, rosa skyer og dalende gullstjerner. De er fantastiske. Og verden kommer til å gå under om han ikke får hilse på dem, og derfor må han gjøre alt i hans makt for å unngå at dette skal skje - altså MÅ han hilse. Dette er selvfølgelig noe vi jobber veldig med, med varierende resultat. Men vi jobber med det. Men. Det er alltid et men, og det er andre hannhunder. Han syns ikke de er like fest, og rett som det er kommer det en dyp murreknurring nede fra brystkassa hans i det vi passerer / venter på at den andre hunden skal passere. Han har gjennom oppveksten sin egentlig aldri måttet forholde seg til andre hannhunder, det har stort sett vært tisper eller kastrerte hanner, så han har ikke noe erfaring med andre hanner, og hvertfall ikke etter han begynte å få hormoner i kroppen. Jeg ser ikke på dette som en kjempekrise, men jeg vil gjerne enten få det vekk, eller hvertfall stoppe utviklingen slik at det ikke eskalerer til et faktisk problem. Hadde han vært løs i de situasjonene, tror jeg ikke han hadde reagert slik, men kan liksom ikke slippe han hver gang vi møter en hannhund for å se om det funker, det vil hvertfall ikke hjelpe noe på passeringsproblematikken Ellers har han et utrolig godt språk, og repsekterer andre hunder veldig bra. Men som sagt stort sett bare tisper han har sosialisert med, og om de sier nok er nok, så er han kjempe flink til å backe unna osv. Han blir venn med alle han leker med, og både sosiale og usosiale hunder liker han godt, mange som har kommentert at "jøss, hunden min pleier ikke å like andre, men han her ser jo ut som den bestevennen". Men problemet er altså andre hannhunder som passerer mens han holdes i bånd. Det er nesten bare tisper i nabolaget her, så det er ikke så ofte vi møter på hanner.

Det jeg lurer på er hva kan jeg gjøre for å stoppe utvikling av samkjønnsaggresjon før det blir et reelt problem. Han er jo enda veldig ung, og jeg tror og håper det er rom for å få dette vekk. Jeg har tenkt litt på om det ville hjelpe å bli kjent med snille trygge hannhunder, at de er løs sammen og at han kan lære seg at hannhunder ikke er noen uting. Er det noe i det? Eller risikerer jeg å gjøre vondt verre, og burde skjerme han istedenfor?

Hva mener sonen-orakelet?

[Guest 2ne]

Snille trygge hanner er ok, men stirrekonkurranser og lignende der de blir stående og måle hverandre, hannhunder som er ufine eller aggressive og hannhunder på hans egen alder (les: så unge at de ikke helt har funnet seg selv enda) bør han skjermes fra.

[Puttiva]

Snille trygge hanner er ok, men stirrekonkurranser og lignende der de blir stående og måle hverandre, hannhunder som er ufine eller aggressive og hannhunder på hans egen alder (les: så unge at de ikke helt har funnet seg selv enda) bør han skjermes fra.

Okay, takk for svar. Da kommer jeg til neste spørsmål:

Er det noen i Oslo-området som har en slik superhannhund som vil hilse på mitt fjortiss-troll?

[madam mim]

Okay, takk for svar. Da kommer jeg til neste spørsmål:

Er det noen i Oslo-området som har en slik superhannhund som vil hilse på mitt fjortiss-troll?

Men må han hilse på hannhunder da? Er ikke poenget at han skal kunne passere og "omgås" hannhunder uten å tilte? Det er jo stort sett sånn det blir i det daglige, han kan jo ikke hilse på alt av andre hunder.

Han blir jo ikke bedre i en møtesituasjon med en ukjent hannhund selv om han hilser én, to, 13 ganger på f.eks. min "superhannhund" som er veldig godt egnet til sånt, tenker jeg litt filosofisk.

[Puttiva]

Selvsagt skal han ikke hilse på alt og alle av hunder som går forbi. Målet er at han skal ignorere alle sammen. Det jeg vil unngå, er at det blir et problem å være sammen med andre hannhunder. Om vi skal på besøk til noen som har en hannhund, om noen kommer til oss, om et eller annet skjer som gjør at han må forholde seg til en annen hannhund, etc. Slik ting er nå tror jeg ikke det er noe problem, jeg tror bare han knurrer i situasjoner med stramt bånd og på hver sin side av veien, men han er enda ung og veldig formbar, og jeg vil prøve å unngå at han utvikler seg til det verre. Prøver å ta tak i problemet før det blir et problem. Så derfor lurer jeg på om det er en idé å gi han god erfaring med andre hanner slik at han kan se på dem med samme øyne som han gjør med tisper/kastrerte - om mulig. For de er han jo så lykkelig for å møte, og selvom vi har mye å jobbe med der også, så er det uendelig mye bedre enn aggresjon, og også lettere å jobbe med vil jeg tro. Hvordan han er løs med dem, aner jeg ikke, men jeg ønsker å ta tak i den begynnende samkjønnsaggresjonen før den faktisk blir et stort problem.

Mulig det ikke vil hjelpe i det hele tatt at han blir kjent med et par snille hanner, jeg aner rett og slett ikke, det er derfor jeg spør. Men jeg vil prøve å finne mulige ting vi kan gjøre for å 1) forhindre at han bygger opp denne hannhundsproblematikken sin til et høyere nivå, og 2) helst blir en slik "superhannhund" selv, hehe. Selve passeringstreningen er et litt annet kapittel føler jeg, og selvsagt må vi jobbe masse med det og, men jeg er redd det alene ikke er nok for å få han til å syntes at andre hanner er helt ok. Han har som sagt ingen erfaring med dem, så det er vel bare hormonene som løper sin løpske vei med frie tøyler, hehe. Og jeg er litt redd for hvor det kan ende om man ikke tar tak i det på et tidlig stadie. Spørsmålet er bare hvordan man skal ta tak i det.

[MonicaT]

Jeg tenker at dette er to ulike situasjoner

1) passering av andre (hann)hunder.

2) omgang med kjente hundevenner.

Min mening:

1) Jeg ville ikke tillatt knurring/murring ved passering av andre hunder, det eskalerer fort.

Prøvd å vær i forkant og avled oppmerksomheten. Bli litt streng og si nei/korrigere knurring om ikke annet hjelper. Ikke stress deg opp selv (lettere sagt enn gjort), prøvd å unngå stramt bånd osv

2) Å omgåes greie tygge hannhunder er fint. Du har likevel ikke noen garanti for at han blir trygg og grei av dette selv.

Og det hjelper nok ikke så mye på passering av andre, for det er en annen setting.

[Malamuten]

Fine tips her så de trenger jeg ikke gjenta, men sånn på siden, han er ikke på tur inn i en av disse gøyale pubertetsrundene nå da slik at det er litt stress og dermed litt usikkerhet? Isåfall så forsvinner det mest sannsynlig like raskt so mdet kom. Greit og jobbe med det uansett selvfølgelig, men om han har en slik periode nå så er det kanskje ikke det beste og slippe løs med andre hanner før den er over. Men passeringer, gå båndtur sammen og slikt er jo supert

[Puttiva]

For å oppdatere litt; det går mye bedre! Bank i bordet, men nå er det lenge siden han har knurra til noen, og selvom han fremdeles er veldig interessert i andre hunder, så henger han ikke i båndet, stresser seg ikke like mye opp osv. Han tar det alt i alt mer kuli.

Vi har tatt til oss mange av tipsene her, passer på å ha båndet så slakt som mulig, prøve å holde kontakt, belønne masse når han er flink, og korrigere tulleadferd. Og det ser ut til å funke knall, selvom vi fremdeles har mye igjen.

Vi har ikke sosialisert han noe mer med andre hannhunder, så var nok mest av alt et passeringsproblem som nevnt over. Treningen funker hvertfall, og ingenting er bedre enn det!

Takk for gode tips alle sammen!

[Tabris]

Så godt å høre! Jeg merket tydelig på min hund hvordan min oppførsel påvirket ham. Hvis vi får passere i slakt bånd, og med såpass stor avstand at han kan gå i slakt og helt bånd hele tiden under passeringen, så er det svært sjelden han stresser seg opp. Han vil gjerne hilse og titter etter den andre hunden, men det blir ikke noe eskalering eller problem.

Men hvis vi f.eks går et sted hvor det er trangt om plassen og jeg korter båndet, så blir han anspent og knurrer med en gang. Han merker med en gang hvordan jeg reagerer og eskalerer tilsvarende selv. Så for min del er det alfa og omega at jeg holder meg rolig og gir ham så mye rom som mulig når vi passerer.