Gå til innhold
Hundesonen.no

Tråden om hest og ridning.


Crow
 Share

Recommended Posts

'Vår' (har ham på helfor) vakre Viking, kaldblodstraver på snart 4. Han er så utrolig snill og god at det er ikke ord for det. Stort sett veldig lydig , men litt rampete innimellom sånn det skal være hehe. Ikke fått ridd ham enda, han er påbegynt innridning bare, så ei skal starte med det for oss i mars, jeg har ikke ridd inn en hest før så overlater det til noen som kan . Nå er han ute med vogn da flere dager i uka. Syns han er så pen og er helt forelsket .

602997_10151161870045771_521981115_n_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mine to vakre grå jenter Tesh og Godis (Nes Golbahar)

ååå, skummel tråd kjenner jeg.. Jeg har drevet med hest siden jeg var bitteliten, har vært i stallen stort sett dag og natt i mange mange år. Desverre har knærne mine sakt at nok er nok, og nå kan j

Min vakre Nabih i dag

Posted Images

Morsomt, jeg var også på Solheim. Red en unghest der som jeg aldri glemmer. Han var ganske lik Drømmehesten (hun var absolutt ingen drøm, men den hesten jeg har vært mest glad i). Han var til salgs, og jeg vurderte det sterkt, men var heldigvis fornuftig og lot være.

Islandshester er herlige, og jeg skal definitivt ha en en gang!

Artig! :) Ser på hjemmesiden dems hvor utrolig mye de har forandret der. De hadde ikke ridehall når vi var der blant annet. Jeg ridde en fjording som het Lisa, og en døl som het Molly på tur.

Egentlig syns jeg islandshester er helt perfekt størrelse. Ikke for store, men ikke så små at de ikke klarer å bære deg. Jeg føler meg ganske høyt opp når jeg sitter på en liten hest, ser ikke det før etterpå på bilder hvor små de faktisk er :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅH hester :wub:

Jeg har ridd i alle år og hatt egen hest i 6 av de. Hest er/var min store lidenskap og jeg elsket hestene mine over alt på jord. Savner dem hver dag. Det var tiden og pengene som tok slutt...

Den brune heter Vidocq (Vidar) og jeg hadde han fra han var 4. Den røde heter Suzett og jeg hadde henne fra hun var 14. MIn først hest <3 Hun er desverre død nå :(

(gurimalla jeg savner de vakre hestene mine........)

post-11181-0-61992200-1359137297.jpg

post-11181-0-61558700-1359137298.jpg

post-11181-0-85853000-1359137299.jpg

post-11181-0-79085900-1359137300.jpg

post-11181-0-06522000-1359137303_thumb.j

post-11181-0-77210600-1359137345_thumb.j

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig å lese om hestehistoriene deres og se bildene. Det er absolutt pirkken over i'en med hest i livet.

Mine første hester jeg passet, har jeg ikke digitale bilder av. Jeg skal få scannet de inn en gang.

Den ene het Piccasso, men vi kalte ham bare for Rulle fordi han var så rund og go. Han er den snilleste hesten jeg noen gang har møtt. Han elsket selskap i boksen og jeg stelte så godt med ham som jeg bare kunne. Fjernet spindelvev, spylte boksen og møkket så ofte jeg kunne. Han var smart også, for han hadde en teknikk for å komme seg ut av boksen og tusle inn på fòr-rommet der havresekken stod. Veldig lurt :P
Han kunne jeg hoppe opp på, gå under, mellom bena og gjøre nøyaktig hva jeg ville med. Han bare koste seg. Og så kunne han susse :wub: "Få suss da", sa vi. Og Rulle kom med mulen borti trutemunnen :wub: Helt svart var han, med en hvit stjerne.

Samtidig var jeg hestepasser på Silver, en liten, hvit ponni som kanskje ikke alltid var den greieste å ha med å gjøre. Han stod på spilt, og jeg husker jeg ønsket meg en boks til han så han slapp å bare stå der og henge. Og så lovet jeg meg selv at OM jeg skulle ha meg hest noen gang, så skulle den ikke være hvit ihvertfall. For den var jo gul mesteparten av tiden :hmm:

Jeg hadde et par hester på fòr også, men de knyttet jeg meg ikke sånn til. Den ene var ganske gal, så det er et under at jeg har alle deler av kroppen intakt egentlig. Den andre var ikke ferdig innridd og hadde en uerfaren eier. Ikke helt det jeg ønsket meg. Men snill og god var han.


To hester som har betydd mye for meg i flere år, er Lissi og Bernard. Lissi er også svart og blank i pelsen, hun hadde et klokt uttrykk og kunne godt lede flokken på tur. Innimellom stoppet hun og så bakover om alle hang på, og så fortsatte hun selv. Fin dame det.

Men den godeste er Bernard. Vi har vært mye sammen og jobbet masse som et team. Jeg rir ikke på den stallen lenger, så jeg ser ham ikke mer. Og jeg savner ham veldig, den lille røvern. Han må ris av noen som vet hva de driver med, ellers havner du i bakken. Eller, du kan havne i bakken om du ikke kjenner han og vet hvordan han reagerer. Men rir du ham rett, så er han en drøm!

post-4287-0-94460800-1359142502.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, er det du Sophie! Kjenner jo igjen deg også fra hesteforum, hehe :) Visste ikke at du var hundemenneske og at du hadde setter også :D

Spre gjerne ordet om araberen min, han må bort fort :(

ÅH så det ER den Frida jeg lurte på om det var, kjente jo igjen araberen da vet du! Artig :) Veldig synd at han må vekk da! Jeg kan ikke skryte av å være så aktiv på forum lengre da, men det var jo veldig artig så lenge det varte på FH. Av en eller annen grunn har jeg liksom mer å skrive om hest - her er jeg bare inne og leser. Men det endrer seg kanskje :) Det ligger forresten en liten presentasjon av fuglehundene - den ene gikk til og med agility i sine "gamle" dager :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mer å si om hund enn hest, hehe :) Men leser mest, lærer mye av det også :)

Mammaen til Bris har bronsemerket i agility, så Bris får matche det og konkurrere litt i LP etterhvert :)

Kan legge inn bilde av min første hest, vakre Jameel. Han var hesten i mitt liv, det er langt mellom hester som han. Bare snill og god, så rolig og med en helt fantastisk utstråling. "Alle" falt for han. Han var hestenes Ferdinand. Han måtte slippe ganske tidlig pga spatt :/

078copy.jpg

114copy.jpg

Nabih

321copy.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Liker, pga det siste :) Po ble også tatt der han bodde aller sist, en stall han virkelig koste seg på. Han fikk gå på sommerbeite hele sommern, og ble tatt når det var på tide og ta de inn. Han er gravlagt på sommerbeite :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg red i 15 år. Jeg eide aldri min egen hest, men jeg hadde mange gode hester på for, som jeg fikk delta på kurs og konkurrere med. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg måtte slutte en periode, så kjøpte jeg hund, og etter det har jeg aldri funnet tiden til å starte med hest igjen. Men det er fortsatt et stort savn hver gang jeg bare ser en hest... Jeg har så lyst på hest. En vakker dag kanskje :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

Og en masse bildeknips av finingene mine er jo en selvfølge :D

Sporty

527171_3649086189963_2038658107_n.jpg

247205_3867041198702_1046434825_n.jpg

404708_3867067199352_812000140_n.jpg

Embla

Med whips på armen!

270090_4072324730662_895075345_n.jpg

424576_3840071644480_244560367_n.jpg

429199_3840067204369_5888880_n.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Åååh :cry: Hormonella har ikke godt av å lese sånt. :hug: Høres ut som han fikk en veldig fin avsluttning da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

ÅÅÅ er det deg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så trist å miste dem jeg er glad i!

Treneren min holdt på å trene hesten til en på stallen, men det var visst klin gærn og kom aldri til å bli bra. Den kastet nemlig av hver eneste som satte seg opp på ham. Jeg var der dagen treneren haltet seg tilbake til stallen og sa at denne hesten var han ferdig med, den hadde ikke livets rett lenger. "Dum" som jeg er ba jeg om en sjanse til å prøve ham og det endte med at vi utviklet et kjempeflott bånd, og vårt beste resultat i konkurranse var 2. plass i Mexikansk mesterskap i feltritt.

Dessverre kom jeg til stallen en dag til en hest vi trodde hadde kolikk, det gikk 5 dager før han datt sammen en siste gang. Det siste han gjorde var å bruke sine siste krefter på å løfte hodet og se meg rett inn i øynene. Selvom det var ekstremt vondt å miste ham, så var det på en måte godt å være der for ham til siste stund! Godeste Azucar!

2865_165930900261_315612_n.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hesten som har betydd aller mest for meg er varmblodstraveren Lord. Han ble reddet fra en grusom mann som stengte han inne fordi han var en "udugelig avdanka hingst", så han fikk ikke gå ute, det var jo forbeholdt hoppene. Men allikevel ble han trent og pisket til blods :( Han var så tynn at det tok 1 år å få han tilbake til normalvekt. Vi to bygde et veldig sterkt bånd, og han var en like god støtte for meg som jeg var for han. Mine naboer kjøpte han for å gi han en god pensjonisttilværelse, og der levde han godt fra han var 16 til han døde hele 28 år gammel. Siste gangen jeg besøkte meg danset han for meg i paddocken, og jeg får fortsatt tårer i øyekroken når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde sammen. Når jeg har nok penger skal han foreviges på skulderen min.

Lord :heart:

IMG_0615.jpg

Marco var en herlig westefaler dressurhest jeg var så heldig å ha på fôr:

IMG_2109.jpg

Jeg konkurrerte også en del med rideskolehestene, her er en av mine favoritter Sebastian:

sebastian1.jpg

Den siste hesten jeg red var Simon. Han red jeg inn helt alene, snill som dagen var lang! Men litt liten etter min smak. Det er nå 6 år siden...

SP_A0338.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestelivet :( Fikk aldri drevet mye med hest egentlig, gikk et halvår på rideskole og var to somre på rideleir (Sagaøya/Skavhaugen gård ved Elverum), ellers ble det mest turridning hos venninner med hest. Jeg er dessverre altfor allergisk, og har ikke muligheten til å engang være i en stall i mer enn et kvarter uten å tetne helt :( Men det var fint å lese om andres hesteliv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestene mine :cry:

Vakre vakre Suzett. Hun var helt fantastisk. Så utrolig snill, men også veldig sær. Det var ikke mange som klarte å ri på henne, hun ble fort stresset om rytteren var for lite følsom. Hun ELSKET å få lov å løpe fort. Hun hoppet så pent så pent når jeg endelig lærte meg å ri henne. Hun var god som gull. Jeg drømmer om henne om natten enda det er 4 år siden jeg hadde henne nå. Våkner og kommer på at hun er død. Den knuser hjertet mitt at hun brakk beinet på hengeren og at jeg aldri kan se henne igjen annet enn i drømme. Godt å tenke på at hun slapp å lide lenge.

Vidocq. Vakker vakker vakker. Han kom til meg som unghest, spjælingen som steilet når man leide han og hadde verdens største personlighet, sjarmerte alle på sin vei. Hoppet fantastisk. Han var hesten jeg aldri kunne drømt om at jeg skulle få æren av å eie. Hver gang jeg så han ble jeg bare fylt av en varme og stolthet. En gang skal han tilbake til meg.

post-11181-0-15337500-1359284186.jpg

post-11181-0-14561000-1359284189_thumb.j

post-11181-0-22286000-1359284193.jpg

post-11181-0-35369500-1359284195.jpg

post-11181-0-91498100-1359284197.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...