Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr.

De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre har nevnt, hunder er også summen av arv og miljø, så selv om man klonet en hund, så ville man ikke fått den hunden tilbake.

Jeg tror ikke jeg ville gjort det om jeg hadde fått en eksakt kopi av hunden jeg klonet heller, for å være helt ærlig. En once in a lifetime-hund er liksom ikke once in a lifetime om du kan få den 5 ganger. Da er den vel five in a lifetime-hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Veldig enig her!

Hadde fått utrolig dårlig samvittighet og en ekkel falsk følelse av å ha en slags freaky kopi av Dixie min. Tror jeg hadde syntes det var ganske ubehagelig. Det ville jo aldri blitt Dixie, kun en hund som ser lik ut. Da ser jeg heller etter raser som ligner henne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Det er der jeg er uenig. :P Jeg vet ikke med deg eller med alle andre, men for meg er forholdet jeg har til et annet individ (hund eller menneske eller et annet levende vesen) i stor grad basert på de felles opplevelsene og erfaringene vi har vært gjennom sammen. En labrador Tinka født 13. mars 2022 som er en kloning av labrador Tinka født 11. oktober 2003 ville aldri blitt den samme hunden. Det er bare den sistnevnte Tinkaen som har fått tenåringstårer i pelsen sin og har lært meg alt jeg kan om hund. Den førstnevnte Tinkaen ville derimot kanskje bli en del av oppveksten til mine eventuelle barn og ville delt helt andre opplevelser med meg. Hvorfor ikke da bare kjøpe en annen labrador i stedet for å tukle med naturen?

Det er det samme som at jeg ikke ville hatt en kloning av bestevenninnen min her på Ås bare så vi kunne møtt hverandre oftere, for forholdet jeg hadde fått til kloningen ville jo ikke blitt det samme som forholdet jeg har til venninnen min. Og når foreldrene mine en gang blir så gamle at de dør (noe som høres helt grusomt og ****** ut, hvordan skal jeg leve uten mamma og pappa liksom), vil jeg jo ikke ha kloninger av dem bare for å fremdeles ha dem i livet mitt. Kloningene ville ikke vært der gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt, og jeg ville aldri kunne fått det samme forholdet til dem som jeg har til mamma og pappa, rett og slett fordi vi aldri ville fått muligheten til å gå gjennom det samme livet på nytt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jo vært interessant, klonet Ganzie og sett om kopien ble like gal som originalen :lol:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Ganzie, hun er mitt livs lys, som Sandy pleier å si. Men å klone henne? Nei, det blir ikke min Ganzie uansett hvor likt DNA de har.

Men om de finner opp teknologi som gjør at jeg kan gi henne en pille og så blir hun 100 år og alikevel er ung og sprek som en 3-åring, da er jeg med :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

Just my thought!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jeg aldri ha tenkt meg. Hundene jeg har hatt hører fortiden til og ingen kloning av dem hadde gitt meg akkurat den samme hunden tilbake. De minnene og opplevelsene vi har hatt sammen er det som skapte et bånd mellom oss og det vil jeg ikke prøve å gjenskape med en kloning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke tenke meg det for øyeblikket, men jeg har bare vært hundeeier i litt over ett år.

Man kan tenke seg at man får en ny identisk tvilling og da føles det ikke så uetisk.

Det ville kanskje være mest aktuelt hvis man hadde en hund med veldig gode forutsetninger for en hundesport, men som kanskje ikke levde ut sitt potensial pga skader eller ulykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er.

Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund, min første whippet, da hun var 3 år gammel. Gang på gang skulle jeg ønske at jeg visste om henne tidligere, så jeg kunne hatt henne i fra hun var valp. Men alt hun har opplevd er det som har gjort henne til den fantastiske hunden hun er, og en klone hadde neppe blitt lik uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. (Og ja, jeg ser at du har skrevet at de ikke blir like uansett i oppførsel). I stedet har jeg nå kjøpt barnebarnet hennes, etter dattera som har kjempelik oppførsel som sin mor. Jeg ser på dette som et bedre alternativ enn kloning... og et billigere alternativ. Enda jeg nå har kjøpt en hann, og han har noe forskjellige farger og flekker. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære alle sammen, tusen takk for svar. De som ønsker det kan lese artikkelen https://docs.google.com/file/d/1x5QTIvLN532QTb7D9-gxQLXFIrBTXetCfwhyfRnnM29-nQUNvDtpm2KJiIT_/edit?usp=sharing'>her.
Jeg får ikke sett denne artikkelen. Mulig det er pad'en min som er dum, men... har du noen annen link?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 4071b. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...