Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr.

De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre har nevnt, hunder er også summen av arv og miljø, så selv om man klonet en hund, så ville man ikke fått den hunden tilbake.

Jeg tror ikke jeg ville gjort det om jeg hadde fått en eksakt kopi av hunden jeg klonet heller, for å være helt ærlig. En once in a lifetime-hund er liksom ikke once in a lifetime om du kan få den 5 ganger. Da er den vel five in a lifetime-hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Veldig enig her!

Hadde fått utrolig dårlig samvittighet og en ekkel falsk følelse av å ha en slags freaky kopi av Dixie min. Tror jeg hadde syntes det var ganske ubehagelig. Det ville jo aldri blitt Dixie, kun en hund som ser lik ut. Da ser jeg heller etter raser som ligner henne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Det er der jeg er uenig. :P Jeg vet ikke med deg eller med alle andre, men for meg er forholdet jeg har til et annet individ (hund eller menneske eller et annet levende vesen) i stor grad basert på de felles opplevelsene og erfaringene vi har vært gjennom sammen. En labrador Tinka født 13. mars 2022 som er en kloning av labrador Tinka født 11. oktober 2003 ville aldri blitt den samme hunden. Det er bare den sistnevnte Tinkaen som har fått tenåringstårer i pelsen sin og har lært meg alt jeg kan om hund. Den førstnevnte Tinkaen ville derimot kanskje bli en del av oppveksten til mine eventuelle barn og ville delt helt andre opplevelser med meg. Hvorfor ikke da bare kjøpe en annen labrador i stedet for å tukle med naturen?

Det er det samme som at jeg ikke ville hatt en kloning av bestevenninnen min her på Ås bare så vi kunne møtt hverandre oftere, for forholdet jeg hadde fått til kloningen ville jo ikke blitt det samme som forholdet jeg har til venninnen min. Og når foreldrene mine en gang blir så gamle at de dør (noe som høres helt grusomt og ****** ut, hvordan skal jeg leve uten mamma og pappa liksom), vil jeg jo ikke ha kloninger av dem bare for å fremdeles ha dem i livet mitt. Kloningene ville ikke vært der gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt, og jeg ville aldri kunne fått det samme forholdet til dem som jeg har til mamma og pappa, rett og slett fordi vi aldri ville fått muligheten til å gå gjennom det samme livet på nytt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jo vært interessant, klonet Ganzie og sett om kopien ble like gal som originalen :lol:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Ganzie, hun er mitt livs lys, som Sandy pleier å si. Men å klone henne? Nei, det blir ikke min Ganzie uansett hvor likt DNA de har.

Men om de finner opp teknologi som gjør at jeg kan gi henne en pille og så blir hun 100 år og alikevel er ung og sprek som en 3-åring, da er jeg med :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

Just my thought!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jeg aldri ha tenkt meg. Hundene jeg har hatt hører fortiden til og ingen kloning av dem hadde gitt meg akkurat den samme hunden tilbake. De minnene og opplevelsene vi har hatt sammen er det som skapte et bånd mellom oss og det vil jeg ikke prøve å gjenskape med en kloning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke tenke meg det for øyeblikket, men jeg har bare vært hundeeier i litt over ett år.

Man kan tenke seg at man får en ny identisk tvilling og da føles det ikke så uetisk.

Det ville kanskje være mest aktuelt hvis man hadde en hund med veldig gode forutsetninger for en hundesport, men som kanskje ikke levde ut sitt potensial pga skader eller ulykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er.

Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund, min første whippet, da hun var 3 år gammel. Gang på gang skulle jeg ønske at jeg visste om henne tidligere, så jeg kunne hatt henne i fra hun var valp. Men alt hun har opplevd er det som har gjort henne til den fantastiske hunden hun er, og en klone hadde neppe blitt lik uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. (Og ja, jeg ser at du har skrevet at de ikke blir like uansett i oppførsel). I stedet har jeg nå kjøpt barnebarnet hennes, etter dattera som har kjempelik oppførsel som sin mor. Jeg ser på dette som et bedre alternativ enn kloning... og et billigere alternativ. Enda jeg nå har kjøpt en hann, og han har noe forskjellige farger og flekker. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære alle sammen, tusen takk for svar. De som ønsker det kan lese artikkelen https://docs.google.com/file/d/1x5QTIvLN532QTb7D9-gxQLXFIrBTXetCfwhyfRnnM29-nQUNvDtpm2KJiIT_/edit?usp=sharing'>her.
Jeg får ikke sett denne artikkelen. Mulig det er pad'en min som er dum, men... har du noen annen link?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...