Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Men hvor langt er egentlig folk villige til å gå? Dersom man ser bort fra prisen. Er dere villige til at et utalls valper skal dø for at en eneste kopi av deres favoritthund skal vokse opp, eller er dere kun interessert i det dersom det fungerte som normal inseminering?

Det er jo et godt spørsmål siden de aller aller fleste kloner går til grunne på et tidlig stadie, og av de som kommer så langt at de faktisk blir født så er det fortsatt ikke noe automatikk i at de vokser opp. Og som jeg skrev tidligere, selv de som virker normale et godt stykke på vei dør ofte tidligere enn en normalt dyr.

De antar det er fordi de starter med mye kortere telomerer (et ikke kodende områder av DNA som beskytter DNAet) enn de som blir født som resultat av meiose og sammensmelting av to zygoter til et nytt individ. Celler kan bare dele seg et begrenset antall ganger fordi telomerene blir litt kortere for hver mitose cellen går igjenom. De er derfor viktige deler av aldringsprosessen. En klon blir slik sett født som x antall år gammel istedet for som "nyfødt" selv om enzymet telomerase kan forlenge telomerene igjen så kan de pr idag ikke "fikse" det problemet i de indivdene som blir klonet. Så vidt jeg vet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre har nevnt, hunder er også summen av arv og miljø, så selv om man klonet en hund, så ville man ikke fått den hunden tilbake.

Jeg tror ikke jeg ville gjort det om jeg hadde fått en eksakt kopi av hunden jeg klonet heller, for å være helt ærlig. En once in a lifetime-hund er liksom ikke once in a lifetime om du kan få den 5 ganger. Da er den vel five in a lifetime-hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Veldig enig her!

Hadde fått utrolig dårlig samvittighet og en ekkel falsk følelse av å ha en slags freaky kopi av Dixie min. Tror jeg hadde syntes det var ganske ubehagelig. Det ville jo aldri blitt Dixie, kun en hund som ser lik ut. Da ser jeg heller etter raser som ligner henne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden. :P

Det er der jeg er uenig. :P Jeg vet ikke med deg eller med alle andre, men for meg er forholdet jeg har til et annet individ (hund eller menneske eller et annet levende vesen) i stor grad basert på de felles opplevelsene og erfaringene vi har vært gjennom sammen. En labrador Tinka født 13. mars 2022 som er en kloning av labrador Tinka født 11. oktober 2003 ville aldri blitt den samme hunden. Det er bare den sistnevnte Tinkaen som har fått tenåringstårer i pelsen sin og har lært meg alt jeg kan om hund. Den førstnevnte Tinkaen ville derimot kanskje bli en del av oppveksten til mine eventuelle barn og ville delt helt andre opplevelser med meg. Hvorfor ikke da bare kjøpe en annen labrador i stedet for å tukle med naturen?

Det er det samme som at jeg ikke ville hatt en kloning av bestevenninnen min her på Ås bare så vi kunne møtt hverandre oftere, for forholdet jeg hadde fått til kloningen ville jo ikke blitt det samme som forholdet jeg har til venninnen min. Og når foreldrene mine en gang blir så gamle at de dør (noe som høres helt grusomt og ****** ut, hvordan skal jeg leve uten mamma og pappa liksom), vil jeg jo ikke ha kloninger av dem bare for å fremdeles ha dem i livet mitt. Kloningene ville ikke vært der gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt, og jeg ville aldri kunne fått det samme forholdet til dem som jeg har til mamma og pappa, rett og slett fordi vi aldri ville fått muligheten til å gå gjennom det samme livet på nytt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jo vært interessant, klonet Ganzie og sett om kopien ble like gal som originalen :lol:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Ganzie, hun er mitt livs lys, som Sandy pleier å si. Men å klone henne? Nei, det blir ikke min Ganzie uansett hvor likt DNA de har.

Men om de finner opp teknologi som gjør at jeg kan gi henne en pille og så blir hun 100 år og alikevel er ung og sprek som en 3-åring, da er jeg med :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

Just my thought!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne jeg aldri ha tenkt meg. Hundene jeg har hatt hører fortiden til og ingen kloning av dem hadde gitt meg akkurat den samme hunden tilbake. De minnene og opplevelsene vi har hatt sammen er det som skapte et bånd mellom oss og det vil jeg ikke prøve å gjenskape med en kloning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke tenke meg det for øyeblikket, men jeg har bare vært hundeeier i litt over ett år.

Man kan tenke seg at man får en ny identisk tvilling og da føles det ikke så uetisk.

Det ville kanskje være mest aktuelt hvis man hadde en hund med veldig gode forutsetninger for en hundesport, men som kanskje ikke levde ut sitt potensial pga skader eller ulykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er.

Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund, min første whippet, da hun var 3 år gammel. Gang på gang skulle jeg ønske at jeg visste om henne tidligere, så jeg kunne hatt henne i fra hun var valp. Men alt hun har opplevd er det som har gjort henne til den fantastiske hunden hun er, og en klone hadde neppe blitt lik uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. (Og ja, jeg ser at du har skrevet at de ikke blir like uansett i oppførsel). I stedet har jeg nå kjøpt barnebarnet hennes, etter dattera som har kjempelik oppførsel som sin mor. Jeg ser på dette som et bedre alternativ enn kloning... og et billigere alternativ. Enda jeg nå har kjøpt en hann, og han har noe forskjellige farger og flekker. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære alle sammen, tusen takk for svar. De som ønsker det kan lese artikkelen https://docs.google.com/file/d/1x5QTIvLN532QTb7D9-gxQLXFIrBTXetCfwhyfRnnM29-nQUNvDtpm2KJiIT_/edit?usp=sharing'>her.
Jeg får ikke sett denne artikkelen. Mulig det er pad'en min som er dum, men... har du noen annen link?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...