Epilepsi hos hund

[Yodel]

Bambi, som snart er 10 år, har hatt epilepsi i snart 2 år. Hun har STORE Grand Mal anfall.

Store, forferdelige anfall, som gjør at jeg faktisk tror hun dør hver gang.

Hun blir først stokk stiv, og jeg mister all kontakt med henne. Hun puster ikke, hjertet slutter å slå, og kroppen kvitter seg med all veske- hun tisser på seg og sikler,
Dette kan vare opptil ett minutt (som føles veeldig lenge) før hun går over i kramper, rister og skjelver før hun etterhvert kommer til seg selv igjen- skjelvende.
Hun merker selv når anfallene skjer. Hun kommer løpende/ segnende bort til meg med skrekk i blikket. Hun vil helst ligge på fanget mitt når det skjer.

Når de første anfallene kom for snart to år siden skjedde det ofte. Hun hadde 4 slike store anfall på en uke.
Vi hadde flere runder hos flere veterinærer uten å finne grunnen til anfallene, slik det ofte er.
Hun begynte dog på epilepsi medisin (fenemal) og med de stoppet anfallene nesten opp.
Vi må dog være veldig nøye med dosering og tidspunkt for medisinering. Bare noen timers forsinkelse kan trigge et anfall. Det samme med mye stress og uvante situasjoner.

Siden hun startet medisinering har hun hatt ett anfall omtrent hver 4-8 uke, så ikke veldig ofte.
Innimellom anfallene er hun blid, fornøyd og livsglad, dog synes det at hun blir eldre med stivhet, frossenhet, herlige grå hår i ansiktet og slikt.
Nå har hun også fått påvist alders-katarakt så også synet går gradvis nedover. Hun ser, men ifølge veterinæren ser hun ting som om hun ser igjennom en veldig tykk glassplate som bare blir tykkere.

Hun har dog fantastisk blank skinnende pels, og er i utmerket hold, slik hun har vært hele livet. Hun er blid, jodler og gurgler, og elsker barna våre. Trass i alder, dårlig syn og stivhet tar hun seg fortsatt tid til å leke med både de og valpene.

Jeg vet at hver dag med lille Bambi er en gave, og vi tar en dag om gangen. Så lenge hun har livsglede, matlyst, og uten å være i smerte vil jeg ha henne her.

Jeg spurte veterinæren om hun faktisk kunne dø av disse anfallene, men det mente hun var sjelden.
Jeg har derfor slått meg til ro med dette, men så leste jeg at Snøfrost sin hund faktisk hadde dødd av et Grand Mal anfall den ikke kom ut av.
Det er virkelig min største skrekk. Iallefall om noe slikt skjer mens barna er hjemme. De har vært vitne til hennes anfall før, og ble mildt sagt veldig veldig redde.
Jeg vil ikke risikere at de også blir vitne til at hun faktisk kan dø av det.

Er det flere som har erfaring med dødelig utfall av epilepsi?

Noen fler tanker rundt dette?

[Aslan]

Nå er min kunnskap basert på mennesker, men jo, man kan dø. Hvis et grand mal anfall ikke går over av seg selv går man inn i noe som kalles status epileptikus; http://www.oslo-universitetssykehus.no/pasient/diagnoseogsykdommer/Sider/status%20epilepticus.aspx Aner ikke hvor mye som er overførbart til hund da.

[Justisia]

Jeg har hatt to tisper med epelepsi. Den ene døde under anfall. Den andre valgte jeg avlsutte livet til etter et anfall hvor hun totalt blacket ut og brukte lang tid på å komme seg.

Den ene tispa fikk jeg vite hadde løpt på et tre som valp, og at hun i ettertid hadde hatt noe som lignet epelepsianfall, men at veterinæren og oppdretter sa at dettte ikke var epelepsi og at det var minimal sjanse for at det ville skje igjen. Jeg fikk vite om dette etter at tispa hadde hatt et anfall kort tid etter at hun kom til meg. Jeg bestilte time hos min veterinær, men før jeg kom meg dit, fikk hun et anfall som førte til at hun døde. Det var rett og slett j**** å se noe slikt. Heldigvis var guttungen i barnehagen.

Den andre tispa, halvsøster til den som døde av anfall, hun fikk jeg også etter hvert mer info om. Hun hadde hatt noen krampetrekninger som oppdretter og eier sa var voksesmerter. Den kjøpte jeg ikke så lett, og spesielt ikke etter at tispa hadde noen av disse "krampetrekningene" hos meg, og de lignet svært på epeleptiske anfall. Hun fikk et grand mal som hun brukte veldig lang tid på å komme seg etter, så jeg valgte avlive henne.

Jeg begynte da undersøke litt. Oppdretter hevdet hardnakket at epelepsi ikke var arvelig. Hun hadde dog kullsøster til den jeg hadde som døde. Denne hadde også epelepsi kom det frem etter hvert, med anfall daglig. En annen søster av disse hadde hun parret med sin far, og der kom det også epelepsi. Fortsatt hevdet oppdretter at epelepsi ikke var arvelig.

Det er vondt å se hunder ha anfall, jeg valgte å avlive den ene fremfor medisinering. Dette i samråd med veterinær, og ejg angrer ikke på den avgjørelsen.

[Mari]

Min niese med alvorlig epilepsi går i status titt på og ofte, og ja, det er livstruende. Har du akuttmedisin liggende klart i tilfelle hun går i status? Snakk med din veterinær. Stesolid er en medisin som brukes på mennesker i status. Den brukes også på hund, men jeg er ikke sikker på om den brukes til akkurat det bruket. Veterinæren hjelper deg med å finne ut hva som er riktig i deres situasjon.

[puddellover]

Epilepsianfall er en enorm påkjenning for hjertet. Siden det er begrenset hvor mye surstoff hun får i seg under anfallene, så kan hun få skader i hjernen. Hos mennesker kan status epilepticus føre til at en feks. utviklingshemmet epileptiker kan våkne opp som ytterligere funksjonshemmet.

Jeg ville fulgt med på om hun får lengre og mer alvorlige anfall. Ha en stoppeklokke og et ark+penn liggende framme tilfelle anfall. Skriv så ned hvor lenge anfallet varer og andre viktige kjennetegn ved anfallet. Da vil du kunne registrere endringer, og hvis anfallene blir alvorligere kan det være på tide å vurdere avliving.

[Yodel]

Når anfall skjer er jeg definitivt ikke i stand til å sitte med stoppeklokke, penn og papir og notere. Det eneste som står i hodet mitt da er å ha Bambi på fanget, massere, berolige og trøste. Det er det hun ønsker selv også.
Veterinæren snakket om noe jeg kunne få (en sprøyte?) som kunne redusere anfallene om de skjedde, men jeg ser heller ikke for meg at jeg får til dette helt i praksis heller. Hvor skal jeg ha den liggende? Skal jeg løpe til et annet rom for å hente en slik sprøyte og la henne ligge alene?
Hva om det skjer ute? Er dette noe jeg da alltid bør bære med meg?Men det er klart at det kan være betryggende å ha det i hus, slik at det kan benyttes om jeg får mulighet til det.

Ekkelt å høre om veldig triste erfaringer med epilepsi.

Om det eskalerer vet jeg hvor det bærer, og jeg er kanskje egoistisk i at jeg fortsatt vil ha henne her, men jeg er altså så knyttet til henne at jeg ikke kan se for meg å fortsette uten henne helt enda. Iallefall så lenge hun fortsatt har så livslyst.

Jeg vet ikke om noen andre i hennes linje med det samme (hverken oppover, nedover eller til siden), men jeg tviler ikke på at det i visse tilfeller er arvelig. Selv er hennes linje sperret for min del uansett (av meg selv). Men arvelighets-aspektet til epilepsi kan jo tas i den andre tråden

[SandyEyeCandy]

Iogm at mennesker kan dø (og dør) av epileptiske anfall, kan selvsagt andre arter, som feks hunder, også omkomme.

Jeg har mistet en kompis i grand mal-anfall, og han var topptrent og 22 år gammel.

[Snøfrost]

Min hund fikk sitt første anfall når han var litt før 4 år gammel. Han fikk voldsomme grand mal anfall, og fikk 2 tette anfall samme uka. Han hadde ikke noen lange forløp til anfallet, slik du beskriver Bambi har, men gikk rett inn i anfallene som varte 1-2 min (og ja, jeg satt faktisk med stoppeklokka på andre anfallet). Han var selvsagt groggy rett etterpå. Var også noe avstandssøkende, ønsket å være for seg selv.

Etter disse to første anfallene gikk det 1-2 mnd før han fikk neste serie med anfall.

Dette er mange år siden, så jeg vet ikke hva slags preparat han faktisk fikk. Men de hjalp i alle fall ikke så mye. Hunden fortsatte å ha hyppige anfall. De hyppige anfallene gjorde at han endret personlighet, og det ble planlagt å avlive ham om han ble ennå verre etter neste anfall, men det neste anfallet ble hans siste.

Bare 6 mnd etter sitt første anfall gikk han inn i status elipticus og det var ingen mulighet for å få tak i hverken veterinær, jeger eller politi (skyte hunden) så han døde av seg selv. Jeg har FORTSATT mareritt om den hundens anfall, det er 15 år siden han døde om noen få mnd (juli).

Jeg får helt vondt inni meg.

Bare en av mine nåværende hunder ligger nær en vegg å klør seg (jeg hører dunkingen) så får jeg nærmest hetta.

En ting er i alle fall sikkert, neste hund som får grand mal anfall gjentatte ganger her lever ikke lenge (et anfall kan jo skyldes ytre påvirkninger så en sjanse skal den få), for den endringen i hunden og måten den døde på er det verste jeg har vært med på med mine hunder...

Så krysser jeg fingra for at jeg aldri opplever det igjen.

[Mari]

Ved grand mal (eller gtk som det heter nå) så er man ikke bevisst. Du kan gi sprøyte eller notere uten at du trenger å følge at du forlater henne.

[Yodel]

Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

[Guest Belgerpia]

Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Jeg antar at veterinæren har tilbudt deg sprøyter med stesolid, og det kan du gi henne når hun løper sjanglende mot deg - oppbevares i kjøleskapet og når du ser at ett anfall er i kjømbda så henter du sprøyta - setter den og så slipper hun i alle fall angsten i forhold til anfallene, for det er jo ingen tvil om at hun blir redd når det skjer i og med at hun kommer til deg.

Jeg synes det der med epilepsi er kjempevanskelig, og jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha en hund med epilepsi om medisin ikke fungerte sånn at det ble minimalt med anfall. Men jeg skjønner at man ikke har lyst til å avlive en hund som ellers er sunn og frisk.

[TonjeM]

Uff, å få en epileptisk hund er skrekken altså. Og jeg forstår så inderlig den følelsen man har for å beskytte og hjelpe når hun kommer løpende til deg i forbindelse med at anfallet kommer.

Dachsen tver over gata her, døde også av et grand mal anfall i fjor. Nå fikk han epilepsi først da han fyllte 10, så det var kanskje alderdomsrelatert mer enn noe annet (hvis epilepsi kan være det..)

Kos deg med Bambi du Liv Irene, jeg er sikker på at du vil føle når det er på tide å si farvel. Og så tenker jeg at det er kanskje derfor du har Jippi, man trenger et nytt lys når det gamle lyset holder på å slokne.. derfor vi fikk Strider tror jeg, sånn at lille basenji kunne si at nå ville hun gjerne videre. OK, skal slutte med mine metafysiske spekulasjoner (illusjoner), men jeg tenker ofte på hvordan det ville vært å miste lille basenji hadde vi ikke hatt Strider..

[Nirm]

Uansett så bør man være åpen om at det er epilepsi i nær slekt, slik at folk får lov til å velge om de vil kjøpe eller ikke. Og man skal heller ikke bagatellisere det, og få det til å høres ut som om det omtrent er et hengeøre det er snakk om.

Det er litt festlig at avl på et hengeøre tidvis bringer fram sterkere meninger enn avle på individer med epilepsi i slekta...

[Aslan]

Det er litt festlig at avl på et hengeøre tidvis bringer fram sterkere meninger enn avle på individer med epilepsi i slekta...

Haha, enig

[Yodel]

Takk for info om epilepsi og gode tanker Når det kommer til genetikken- ta det i tråden om det emnet, det er ikke noe issue her.

[Shlush]

Nå jobber jeg innen helse og med diverse diagnoser. Deribland alvorlig episepsi der mennesket får 1-3 anfall om dagen og vi går med stoppeklokke rundt halsen, for tiden er svært relevant for når vi eventuelt må sette stesolid. Person har da pustestans, og er bevisstløs så å si daglig.

Stesolid er med overalt! og jada, man springer i medisinskspet og henter medisinen selv om petsonen eller hunden har anfall. Vi tar tid og noterer alle anfall på klokkeslett.

du får kjøpe anfallskalendere, kanskje praktisk for deg? :-) og så ville jeg diskutert med vet rundt medisiner som kan brukes akutt. til mennesker får du jo stesolid for rektalbruk. kanskje for hund også?

lykke til med hunden ;-)

[Yodel]

Ok, takk for svar. Men blir det like relevant og gå kontinuerlig med stoppeklokke og medisiner på seg når hun (med medisiner) får et anfall kanskje en gang på 2 mnd?
Nå er det vel snart 2 mnd siden sist anfall, så håper oppholdet blir lenger denne gangen.
Men jeg skal snakke mer med vet. om å få akuttmedisiner

[Mari]

OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg.

[Yodel]

OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg.

Tusen takk for gode ord

Det å ha en hund med epilepsi er virkelig hjerteskjærende. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å ha et barn som får flere anfall om dagen. Huff, jeg orker ikke å tenke tanken en gang.

Avliving er pr. nå ikke noe alternativ. Hun har livslyst og er blid og fornøyd. Mulig det er egoistisk av meg, men jeg føler at hun vil leve, og at hun har det godt (utenom anfallene, som heldigvis ikke er veldig hyppige). Men tanken på at hun kan dø under et anfall er mildt sagt veldig skremmende, og det håper jeg virkelig at jeg aldri opplever. (selvom jeg har trodd at hun faktisk har dødd flere ganger under tidligere anfall).

Men jeg har det i bakhodet, og forverrer ting seg har jeg nok ikke lenger noe valg. Jeg håper dog det blir lenge til, og at vi slipper flere anfall (selvom det kanskje er å håpe litt mye).

[Raksha]

Er ikke så lett å ha sprøyter med stesolid liggende "over alt" når man har to små aktive barn.

Jeg passet ei tispe med EP, en jrt som eier mente det kom av et bitt mot hode som valp. Hun gikk fast på fenemal men jeg tror ikke vi brukte stesolid på henne. Jeg opplevde heldigvis kun et anfall med henne, men fytti så ekkelt det var å være med på - hun lå i en vinduskarm og sov i sola og jeg hørte brått skrapeløyder, løp ut til henne og så en hund som sjangla og rista og prøvde å komme seg ned til meg, fikk tak i henne idet hun falt ut av vinduskarmen og fikk satt meg på gulvet med henne til anfallet var over. Hun var fryktelig utilpass og skulle være hos meg i tiden etter enfallet. Stakkars lille... Håper jeg aldri opplever det igjen.