Gå til innhold
Hundesonen.no

Epilepsi hos hund


Yodel
 Share

Recommended Posts

Bambi, som snart er 10 år, har hatt epilepsi i snart 2 år. Hun har STORE Grand Mal anfall.

Store, forferdelige anfall, som gjør at jeg faktisk tror hun dør hver gang.

Hun blir først stokk stiv, og jeg mister all kontakt med henne. Hun puster ikke, hjertet slutter å slå, og kroppen kvitter seg med all veske- hun tisser på seg og sikler,
Dette kan vare opptil ett minutt (som føles veeldig lenge) før hun går over i kramper, rister og skjelver før hun etterhvert kommer til seg selv igjen- skjelvende.
Hun merker selv når anfallene skjer. Hun kommer løpende/ segnende bort til meg med skrekk i blikket. Hun vil helst ligge på fanget mitt når det skjer.

Når de første anfallene kom for snart to år siden skjedde det ofte. Hun hadde 4 slike store anfall på en uke.
Vi hadde flere runder hos flere veterinærer uten å finne grunnen til anfallene, slik det ofte er.
Hun begynte dog på epilepsi medisin (fenemal) og med de stoppet anfallene nesten opp.
Vi må dog være veldig nøye med dosering og tidspunkt for medisinering. Bare noen timers forsinkelse kan trigge et anfall. Det samme med mye stress og uvante situasjoner.

Siden hun startet medisinering har hun hatt ett anfall omtrent hver 4-8 uke, så ikke veldig ofte.
Innimellom anfallene er hun blid, fornøyd og livsglad, dog synes det at hun blir eldre med stivhet, frossenhet, herlige grå hår i ansiktet og slikt.
Nå har hun også fått påvist alders-katarakt så også synet går gradvis nedover. Hun ser, men ifølge veterinæren ser hun ting som om hun ser igjennom en veldig tykk glassplate som bare blir tykkere.

Hun har dog fantastisk blank skinnende pels, og er i utmerket hold, slik hun har vært hele livet. Hun er blid, jodler og gurgler, og elsker barna våre. Trass i alder, dårlig syn og stivhet tar hun seg fortsatt tid til å leke med både de og valpene.

Jeg vet at hver dag med lille Bambi er en gave, og vi tar en dag om gangen. Så lenge hun har livsglede, matlyst, og uten å være i smerte vil jeg ha henne her.

Jeg spurte veterinæren om hun faktisk kunne dø av disse anfallene, men det mente hun var sjelden.
Jeg har derfor slått meg til ro med dette, men så leste jeg at Snøfrost sin hund faktisk hadde dødd av et Grand Mal anfall den ikke kom ut av.
Det er virkelig min største skrekk. Iallefall om noe slikt skjer mens barna er hjemme. De har vært vitne til hennes anfall før, og ble mildt sagt veldig veldig redde.
Jeg vil ikke risikere at de også blir vitne til at hun faktisk kan dø av det.

Er det flere som har erfaring med dødelig utfall av epilepsi?

Noen fler tanker rundt dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er min kunnskap basert på mennesker, men jo, man kan dø. Hvis et grand mal anfall ikke går over av seg selv går man inn i noe som kalles status epileptikus; http://www.oslo-universitetssykehus.no/pasient/diagnoseogsykdommer/Sider/status%20epilepticus.aspx Aner ikke hvor mye som er overførbart til hund da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to tisper med epelepsi. Den ene døde under anfall. Den andre valgte jeg avlsutte livet til etter et anfall hvor hun totalt blacket ut og brukte lang tid på å komme seg.

Den ene tispa fikk jeg vite hadde løpt på et tre som valp, og at hun i ettertid hadde hatt noe som lignet epelepsianfall, men at veterinæren og oppdretter sa at dettte ikke var epelepsi og at det var minimal sjanse for at det ville skje igjen. Jeg fikk vite om dette etter at tispa hadde hatt et anfall kort tid etter at hun kom til meg. Jeg bestilte time hos min veterinær, men før jeg kom meg dit, fikk hun et anfall som førte til at hun døde. Det var rett og slett j**** å se noe slikt. Heldigvis var guttungen i barnehagen.

Den andre tispa, halvsøster til den som døde av anfall, hun fikk jeg også etter hvert mer info om. Hun hadde hatt noen krampetrekninger som oppdretter og eier sa var voksesmerter. Den kjøpte jeg ikke så lett, og spesielt ikke etter at tispa hadde noen av disse "krampetrekningene" hos meg, og de lignet svært på epeleptiske anfall. Hun fikk et grand mal som hun brukte veldig lang tid på å komme seg etter, så jeg valgte avlive henne.


Jeg begynte da undersøke litt. Oppdretter hevdet hardnakket at epelepsi ikke var arvelig. Hun hadde dog kullsøster til den jeg hadde som døde. Denne hadde også epelepsi kom det frem etter hvert, med anfall daglig. En annen søster av disse hadde hun parret med sin far, og der kom det også epelepsi. Fortsatt hevdet oppdretter at epelepsi ikke var arvelig.

Det er vondt å se hunder ha anfall, jeg valgte å avlive den ene fremfor medisinering. Dette i samråd med veterinær, og ejg angrer ikke på den avgjørelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min niese med alvorlig epilepsi går i status titt på og ofte, og ja, det er livstruende. Har du akuttmedisin liggende klart i tilfelle hun går i status? Snakk med din veterinær. Stesolid er en medisin som brukes på mennesker i status. Den brukes også på hund, men jeg er ikke sikker på om den brukes til akkurat det bruket. Veterinæren hjelper deg med å finne ut hva som er riktig i deres situasjon.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Epilepsianfall er en enorm påkjenning for hjertet. Siden det er begrenset hvor mye surstoff hun får i seg under anfallene, så kan hun få skader i hjernen. Hos mennesker kan status epilepticus føre til at en feks. utviklingshemmet epileptiker kan våkne opp som ytterligere funksjonshemmet.

Jeg ville fulgt med på om hun får lengre og mer alvorlige anfall. Ha en stoppeklokke og et ark+penn liggende framme tilfelle anfall. Skriv så ned hvor lenge anfallet varer og andre viktige kjennetegn ved anfallet. Da vil du kunne registrere endringer, og hvis anfallene blir alvorligere kan det være på tide å vurdere avliving.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når anfall skjer er jeg definitivt ikke i stand til å sitte med stoppeklokke, penn og papir og notere. Det eneste som står i hodet mitt da er å ha Bambi på fanget, massere, berolige og trøste. Det er det hun ønsker selv også.
Veterinæren snakket om noe jeg kunne få (en sprøyte?) som kunne redusere anfallene om de skjedde, men jeg ser heller ikke for meg at jeg får til dette helt i praksis heller. Hvor skal jeg ha den liggende? Skal jeg løpe til et annet rom for å hente en slik sprøyte og la henne ligge alene?
Hva om det skjer ute? Er dette noe jeg da alltid bør bære med meg?Men det er klart at det kan være betryggende å ha det i hus, slik at det kan benyttes om jeg får mulighet til det.

Ekkelt å høre om veldig triste erfaringer med epilepsi.

Om det eskalerer vet jeg hvor det bærer, og jeg er kanskje egoistisk i at jeg fortsatt vil ha henne her, men jeg er altså så knyttet til henne at jeg ikke kan se for meg å fortsette uten henne helt enda. Iallefall så lenge hun fortsatt har så livslyst.

Jeg vet ikke om noen andre i hennes linje med det samme (hverken oppover, nedover eller til siden), men jeg tviler ikke på at det i visse tilfeller er arvelig. Selv er hennes linje sperret for min del uansett (av meg selv). Men arvelighets-aspektet til epilepsi kan jo tas i den andre tråden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund fikk sitt første anfall når han var litt før 4 år gammel. Han fikk voldsomme grand mal anfall, og fikk 2 tette anfall samme uka. Han hadde ikke noen lange forløp til anfallet, slik du beskriver Bambi har, men gikk rett inn i anfallene som varte 1-2 min (og ja, jeg satt faktisk med stoppeklokka på andre anfallet). Han var selvsagt groggy rett etterpå. Var også noe avstandssøkende, ønsket å være for seg selv.

Etter disse to første anfallene gikk det 1-2 mnd før han fikk neste serie med anfall.

Dette er mange år siden, så jeg vet ikke hva slags preparat han faktisk fikk. Men de hjalp i alle fall ikke så mye. Hunden fortsatte å ha hyppige anfall. De hyppige anfallene gjorde at han endret personlighet, og det ble planlagt å avlive ham om han ble ennå verre etter neste anfall, men det neste anfallet ble hans siste.

Bare 6 mnd etter sitt første anfall gikk han inn i status elipticus og det var ingen mulighet for å få tak i hverken veterinær, jeger eller politi (skyte hunden) så han døde av seg selv. Jeg har FORTSATT mareritt om den hundens anfall, det er 15 år siden han døde om noen få mnd (juli).

Jeg får helt vondt inni meg.

Bare en av mine nåværende hunder ligger nær en vegg å klør seg (jeg hører dunkingen) så får jeg nærmest hetta.


En ting er i alle fall sikkert, neste hund som får grand mal anfall gjentatte ganger her lever ikke lenge (et anfall kan jo skyldes ytre påvirkninger så en sjanse skal den få), for den endringen i hunden og måten den døde på er det verste jeg har vært med på med mine hunder...

Så krysser jeg fingra for at jeg aldri opplever det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Jeg antar at veterinæren har tilbudt deg sprøyter med stesolid, og det kan du gi henne når hun løper sjanglende mot deg - oppbevares i kjøleskapet og når du ser at ett anfall er i kjømbda så henter du sprøyta - setter den og så slipper hun i alle fall angsten i forhold til anfallene, for det er jo ingen tvil om at hun blir redd når det skjer i og med at hun kommer til deg.

Jeg synes det der med epilepsi er kjempevanskelig, og jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha en hund med epilepsi om medisin ikke fungerte sånn at det ble minimalt med anfall. Men jeg skjønner at man ikke har lyst til å avlive en hund som ellers er sunn og frisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, å få en epileptisk hund er skrekken altså. Og jeg forstår så inderlig den følelsen man har for å beskytte og hjelpe når hun kommer løpende til deg i forbindelse med at anfallet kommer.

Dachsen tver over gata her, døde også av et grand mal anfall i fjor. Nå fikk han epilepsi først da han fyllte 10, så det var kanskje alderdomsrelatert mer enn noe annet (hvis epilepsi kan være det..)

Kos deg med Bambi du Liv Irene, jeg er sikker på at du vil føle når det er på tide å si farvel. Og så tenker jeg at det er kanskje derfor du har Jippi, man trenger et nytt lys når det gamle lyset holder på å slokne.. derfor vi fikk Strider tror jeg, sånn at lille basenji kunne si at nå ville hun gjerne videre. OK, skal slutte med mine metafysiske spekulasjoner (illusjoner), men jeg tenker ofte på hvordan det ville vært å miste lille basenji hadde vi ikke hatt Strider..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett så bør man være åpen om at det er epilepsi i nær slekt, slik at folk får lov til å velge om de vil kjøpe eller ikke. Og man skal heller ikke bagatellisere det, og få det til å høres ut som om det omtrent er et hengeøre det er snakk om.

Det er litt festlig at avl på et hengeøre tidvis bringer fram sterkere meninger enn avle på individer med epilepsi i slekta...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå jobber jeg innen helse og med diverse diagnoser. Deribland alvorlig episepsi der mennesket får 1-3 anfall om dagen og vi går med stoppeklokke rundt halsen, for tiden er svært relevant for når vi eventuelt må sette stesolid. Person har da pustestans, og er bevisstløs så å si daglig.

Stesolid er med overalt! og jada, man springer i medisinskspet og henter medisinen selv om petsonen eller hunden har anfall. Vi tar tid og noterer alle anfall på klokkeslett.

du får kjøpe anfallskalendere, kanskje praktisk for deg? :-) og så ville jeg diskutert med vet rundt medisiner som kan brukes akutt. til mennesker får du jo stesolid for rektalbruk. kanskje for hund også?

lykke til med hunden ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, takk for svar. Men blir det like relevant og gå kontinuerlig med stoppeklokke og medisiner på seg når hun (med medisiner) får et anfall kanskje en gang på 2 mnd?
Nå er det vel snart 2 mnd siden sist anfall, så håper oppholdet blir lenger denne gangen.
Men jeg skal snakke mer med vet. om å få akuttmedisiner :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg. :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg. :heart:

Tusen takk for gode ord :heart:

Det å ha en hund med epilepsi er virkelig hjerteskjærende. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å ha et barn som får flere anfall om dagen. Huff, jeg orker ikke å tenke tanken en gang.

Avliving er pr. nå ikke noe alternativ. Hun har livslyst og er blid og fornøyd. Mulig det er egoistisk av meg, men jeg føler at hun vil leve, og at hun har det godt (utenom anfallene, som heldigvis ikke er veldig hyppige). Men tanken på at hun kan dø under et anfall er mildt sagt veldig skremmende, og det håper jeg virkelig at jeg aldri opplever. (selvom jeg har trodd at hun faktisk har dødd flere ganger under tidligere anfall).

Men jeg har det i bakhodet, og forverrer ting seg har jeg nok ikke lenger noe valg. Jeg håper dog det blir lenge til, og at vi slipper flere anfall (selvom det kanskje er å håpe litt mye). :heart:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så lett å ha sprøyter med stesolid liggende "over alt" når man har to små aktive barn. :hug:

Jeg passet ei tispe med EP, en jrt som eier mente det kom av et bitt mot hode som valp. Hun gikk fast på fenemal men jeg tror ikke vi brukte stesolid på henne. Jeg opplevde heldigvis kun et anfall med henne, men fytti så ekkelt det var å være med på - hun lå i en vinduskarm og sov i sola og jeg hørte brått skrapeløyder, løp ut til henne og så en hund som sjangla og rista og prøvde å komme seg ned til meg, fikk tak i henne idet hun falt ut av vinduskarmen og fikk satt meg på gulvet med henne til anfallet var over. Hun var fryktelig utilpass og skulle være hos meg i tiden etter enfallet. Stakkars lille... Håper jeg aldri opplever det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...