Gå til innhold
Hundesonen.no

Den perfekte familiehund - hvilken rase er det for deg?


Raksha
 Share

Recommended Posts

Samojed. Noen av grunnene til at vi valgte samojed var nettopp (barne)vennligheten og arbeidslysten. Nå har ikke vi egene barn enda, men vi har mange mange barn/ungdommer på besøk på gården vår siden vi jobber med grønn omsorg/avlastning, og da er hundene mye med på jobb. De er perfekte til det, myke (både utenpå og inni), vennlige og smilende vesen! Også har de, for meg, akkurat passe fart når det kommer til trekk-delen, jobber godt og jevnt, men ikke i husky-fart.

Men det finnes maange raser som går under akkurat de kravene.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 171
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da har jeg i grunnen tatt en sjefsavgjørelse - helt selv. Og sagt at Bonden kan velge mellom Samojed, alaskan husky - forutsatt at vi finner langdistanselinjer som er godt pelset, og siberian husky.

Berner! Fordi at om kravet er at de skal være så store, så tror jeg uten tvil jeg ville valgt en slik stor, fløffy, vakker bamse, som kunne vært massiv-maskoten min.

Samojed. Noen av grunnene til at vi valgte samojed var nettopp (barne)vennligheten og arbeidslysten. Nå har ikke vi egene barn enda, men vi har mange mange barn/ungdommer på besøk på gården vår siden

Guest Snusmumrikk

Så sant du ikke er ute etter en kjapp trekkhund, så sier jeg igjen berner :P De er ikke noen kjappe arbeidsgjern, men de trekker fint pulk med barn og er såpass rolige og de fleste har så lite jakt i seg at det føles trygt å henge et barn etter. Om de skulle få lyst til å løpe etter et dyr, så bruker de så lang tid på å tenke det ut og bestemme seg at du rekker å ta tak i dem før de løper :lol: Fine kløvhunder og ok snørekjøringshunder om du ikke forventer høyere tempo enn trav over lengre distanser. Snille og enkle hunder og veldig tolmodige og fine med barn (så lang man kan si noe sånt om en hel rase).

Et minus er at de røyter mye. Min berner røyta bare to ganger i året og ikke noe mellom periodene, som alle andre hunder med underull og dekkhår. Men bernern foreldrene mine har nå røyter gjevnt og trutt hele året, det blir bare enda mer ekstremt i røyteperiodene. Etter rytktet til bernern, så er kanskje hu siste frøkna mere representativ? Levealder er også et minus med rasen, men den har ikke lavere levealder enn sammenliknbare raser. Bernerklubben er bare litt flinkere til å kartlegge og har litt mere fokus på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for mange svar :D Noen uventa og noen forventa. Det skulle jo eeeegentlig være en "perfekt familiehund for deg" men ser jeg har fått endel direkte tips som går på meg og jada, vi er sånn halveis i planleggingen av en arvtaker etter snusern og tass. Så her kommer mer utfyllende hva jeg tenker selv.

Samojed
Golden
Berner
Collie

Alaskan husky (vi bor tross alt midt i hundekjørerland)

er de rasene vi har snakket om.

Samojed kjenner jeg lite til, men det har vært samojed på gården i 30 år her, de er på sin tredje. Så det føles ganske trygt egentlig. De er happy go lucky uten å være FOR mye har jeg intrykk av. Kun en av de som har bodd her har vært no særlig tess som trekkhund, men tilogmed gamlingen her ville nok klart en pulk i sine yngre dager. Fordelen med samojed er jo at de har ordentlig pels for vintern her, sommerene er sjelden så varme at det ikke holder med en avkjøling i bekken og få ligge inne i skyggen så dør de ikke av heteslag. Helsa virker rimelig ok på de hvite bjørnene også.

Golden har vi også tenkt på, helst jaktgolden, men jeg vet ikke om det kanskje rett og slett blir overkill? Finne en av dual linjer om det finnes? Vi skal ha aktiv familiehund, men ikke hund som krever allverdens med trening utenom "kosetrening" og hverdagslydighet liksom. Jeg syns det er kjempegøy å trene hund, men jeg ser absolutt mine begrensninger.

Berner - tenkt mest på dem bare fordi de fremstår som "perfekte" familiehunder og har pels som gjør at de kan være ute endel i hundegård om vintern også. Mulig jeg tenker feil, men sånn jeg ser det så kan det være greit å kunne sette ut en aktiv drittunghund mens ungen skal ha sitt, og så heller gå ut og aktivisere og "slite" ut unghunden når man har tid, i stede for å ha 30-40 kg hyper unghund hengende i bein og armer og bråke og styre inne?

Lapphund kan nok tas med i beregningen selv om de er litt små. Men jeg er litt bekymra for bjeffingen. Hmm.

Boxer er ikke aktuel. Rett og slett pga helse og jeg har sagt jeg ALDRI skal ha kortsnuta hund igjen. Selv om jeg elsker dem. :wub:

Labrador er jeg så kjip at jeg rett og slett ikke liker noe særlig - greie hunder, men de gir meg liksom ikkeno.

Schæfer vil ikke bonden ha, han liker ikke kroppen på showlinjene og bruks tror jeg blir veeel heftig som familiehund? Og her som mange andre raser er jeg skeptisk til helse. Mer eller mindre begrunnede fordommer...

St. bernhard har jeg faktisk ikke tenkt på. Må tenkes mer på, hvordan er de i aktivitet i forhold til nuffene?

Nuffen har jeg tenkt såvidt på, men ikke seriøst - må definitivt tenkes mer på.

Siberian har vi heller ikke tenkt på - har liksom vært mer naturlig å tenke AH her, men må tenke mer på dem og. Eneste er at de to individene jeg har vært borti mer enn tilfeldig av SH så døde den ene av noe nyregreier da den var rett over året, og den andre ble avlivet pga agresjon mot et barn. Så har noen fordommer der og.

Collie, hva kan jeg si? jeg har hatt collie, men det er også kun to individer jeg har virkelig blitt kjent med, og begge de to hadde vært ypperlige familiehunder. Som både kunne trukket litt, og bare vært bestevenn.

Alaskan huskey, da er vi garantert trekkhund, men er vel ikke garantert så mye mer? Fordelen er at vi kan kjøpe hos noen lokale og følge opp både foreldre og valper før vi velger.

Flat har jeg faktisk ikke tenkt på. Den må tygges mer på rett og slett. Kjenner veldig lite til rasen, sett noen som har vært skikkelig kjedelig og daffe, og andre som har vært så høye at de omtrent ikke har hatt bakkekontakt. :lol: Men jeg digger jo Pøbel til Bananen. Hmmm...

Riesenschanuzer og hunder av "dens kaliber" kommer ikke inn så lenge jeg har helt små barn, riesen er rasen i mitt hjerte, og jeg har garantert ikke min siste riesenschnauzer. De passer til alt! Men de krever mer mentalt enn det jeg tror jeg er villig til å garantere - samt at min som valp og unghund var et rent *******. For å si det pent. Standard blir for smått - de er ikke over 50 cm.

Grand Danois :lol: Jeg elsker jo både Tesh og Valpis :wub: Men jeg klarer ikke helt se for meg det her? Og da må vi jo ha semitrailer for å få med bikkjer og unge samtidig. :lol:

Vorseth - digger dem, spesielt de strihåra. Men redd det kan bli "for" heftig.

Bouvier :wub: Men helse...

BC er for meg en arbeidshund, skal jeg først ha arbeidshund så skal jeg ha noe som kan gjete ku, og det blir for heftig i en småbarnsperiode syns jeg.

Corgi - ehm :lol:

Vi må åpenbart bestemme oss for båndhund vs ikke båndhund. Og jeg ser jo at jeg elsker at snusern er mer førerorientert enn gutta. Men alle hunder blir mer eller mindre båndhunder i beiteperioden her, siden vi brått har både kyr og sauer på tunet her, så det er resten av året - altså fra rundt 15. oktober til 1. april som egentlig teller på løshundperioden. Jeg er jo heldig som har saluki og basenji jeg kan slippe, men det er klart jeg er myyye mer restriktiv med hvor jeg slipper dem, enn jeg er med riesenschnauzeren, som mener at verden sirkler rundt meg og man kan dø av å være for langt borte fra mamsen sin. :wub: Noe lignende vil jeg vel få både på berner, golden, flat ol. men antakeligvis ikke på AH og SH? Hva med samojeden her? Ene samojeden som har bodd her gikk alltid løs, den gikk ikke etter sau eller noe som helst, uansett. Eneste den tok var grevlinger og en viss sort elghund som het bamse. :lol:

Vil gjerne høre flere både innsigelser på det jeg har sagt og andre meninger, raser osv. :D

Vi er langt unna å kjøpe hund nå, snusern fungerer foreløpig greit på medisinene, så håper å ha henne en stund til, men jeg vil gjerne være litt forberedt.

Stor hundegård som blir saluki og basenjisikret blir satt opp, så jeg kan tilby mye utetid. Og jeg har hundene med ute uansett hva jeg driver med, enten løse eller i bånd (avhengig av tiden på året).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes vel flust av eksempler på barnefamilier med de rasene du allerede har :ahappy:

Berner var det første som slo meg, eller noe i den leien. Hvis en skikkelig turkompis er aktuelt, og dere vurdere at "utehund", høres ikke husky dumt ut.

Av mindre raser, selv om det i utgangspunktet ikke er aktuelt, vil jeg si staffe og whippet, men begge rasene, til tross for å være aktive, er ikke like begeistret for vinter som sommer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mailin skrev en veldig god blogpost om hvorfor de valgte alaskan huskier en tid tilbake. Du (og alle andre som lurer på å anskaffe en eller fler) burde definitivt lese den for ett veldig fint innblikk der. (Her er den)

Men det er klart, det kommer jo an på hva slags type dere går for, hvor dere henter den, om dere får dere en valp eller en voksen, osv. Alle er ikke like heftige, det finnes dårlige individer i alle raser, osv osv. Du er vel ikke såå langt unna Røros, er du? Jeg kan med hånda på hjertet anbefale å ta kontakt med Åsmund Snortheim som bor der i området, utrolig trivelig kar som har drevet med hundekjøring lengere enn jeg har levd. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig så er det svaret skikkelig enkelt i min verden, nemlig cavalier. En mer tilpassningsdyktig og enkel hund kan jeg ikke se for meg.

Men så var det det med helsa og at vår neste hund skal være større og sterk nok til å trekke pulk og på ski.

Så, hva er den perfekte familiehunden i din verden? Om du skal oppfylle de to enkle kravene, nemlig at den skal være stor (minst 55-60 og oppover) og ha evne og glede av å trekke på ski og trekke pulk.

Sånn for min egen del vil jeg ha en med god pels så den kan være mye ute, men det er ikke nødvendigvis krav i denne tråden altså. Men begrunn gjerne rasevalgene. :)

For min del er det definitivt en dalmatiner. Tispene ligger på 55 og oppover og hannene som regel 60 og oppover. Flinke til å trekke er de og.

Pelsen er det så som så med, men jeg føler iallefall ikke at den er til hinder for noe. Dekken på om det er grisekaldt, men det viktigste er egentlig potesokker, og det tror jeg vel gjelder nesten alle hunder egentlig, uansett pelsmengde?

Kosete, glade og herlige hunder, rett og slett. Som elsker å være med på alt. Perfekt gårdshund spør du meg :-)

Men for min del ville jeg ikke utelukket en golden heller. Selv om jeg kanskje synes de blir litt "kjedelige" (i væremåten) i forhold til dalmatinere... men det er jo noe med hva man er vant med og trives med og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes vel flust av eksempler på barefamilier med de rasene du allerede har :ahappy:

Berner var det første som slo meg, eller noe i den leien. Hvis en skikkelig turkompis er aktuelt, og dere vurdere at "utehund", høres ikke husky dumt ut.

Av mindre raser, selv om det i utgangspunktet ikke er aktuelt, vil jeg si staffe og whippet, men begge rasene, til tross for å være aktive, er ikke like begeistret for vinter som sommer :)

Ja, altså - jeg vil ha noe "mer" enn mynden og basenjien, men ikke mer eller like mye som riesen :lol: Staff er ikke noe for meg, da måtte det vært amstaff :wub: Selv om de og er for små egentlig. Jeg bytter jo ikke bort lukisen og basenjien uansett - men hadde vært fint med hunder som virker selv om det er kaldere en 15 minus her, noe det er OFTE om vinteren. :lol:

Mailin skrev en veldig god blogpost om hvorfor de valgte alaskan huskier en tid tilbake. Du (og alle andre som lurer på å anskaffe en eller fler) burde definitivt lese den for ett veldig fint innblikk der. (Her er den)

Men det er klart, det kommer jo an på hva slags type dere går for, hvor dere henter den, om dere får dere en valp eller en voksen, osv. Alle er ikke like heftige, det finnes dårlige individer i alle raser, osv osv. Du er vel ikke såå langt unna Røros, er du? Jeg kan med hånda på hjertet anbefale å ta kontakt med Åsmund Snortheim som bor der i området, utrolig trivelig kar som har drevet med hundekjøring lengere enn jeg har levd. :)

Takk! Den skal jeg lese. :=) Og navnet skal huskes. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men for min del ville jeg ikke utelukket en golden heller. Selv om jeg kanskje synes de blir litt "kjedelige" (i væremåten) i forhold til dalmatinere... men det er jo noe med hva man er vant med og trives med og da.

Labrador = Dalmatiner + Golden :P

Men av de Raksha har listet opp så tror jeg dere bare går for en Berner! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samjoed: Familien fikk samojed da jeg var 15. Hun levde i 14 år og var bare hos dyrlege for årlige vaksiner, en gang innbilt svangerskap og en gang våteksem. Hun var en skikkelig glad hund som elsket alt og alle. Hun var veldig mykt og vet ikke om andre individer er så myke som det hun var. Hun bjeffet en del når hun var ute, litt for glad i sin egen stemme. Hun elsket å være med på skiturer.v Hun ville helst være der familien var. Hun var fin med unger i alle aldere selv om familien vår ikke fikk småbarn før de siste leveårene hennes. Jeg skal helt klart ha samojed igjen!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del er det definitivt en dalmatiner. Tispene ligger på 55 og oppover og hannene som regel 60 og oppover. Flinke til å trekke er de og.

Pelsen er det så som så med, men jeg føler iallefall ikke at den er til hinder for noe. Dekken på om det er grisekaldt, men det viktigste er egentlig potesokker, og det tror jeg vel gjelder nesten alle hunder egentlig, uansett pelsmengde?

Kosete, glade og herlige hunder, rett og slett. Som elsker å være med på alt. Perfekt gårdshund spør du meg :-)

Men for min del ville jeg ikke utelukket en golden heller. Selv om jeg kanskje synes de blir litt "kjedelige" (i væremåten) i forhold til dalmatinere... men det er jo noe med hva man er vant med og trives med og da.

Dalmis ja, har vel egentlig ikke tenkt på dem, jeg liker dem veldig godt, men jeg vet ærligtalt ikke om jeg kan leve med pelsen. :lol: Små stikkehår over alt *grøsse*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å svare for meg selv: Jeg har en rase i mitt hjerte: alaskan husky. Det er sinnsykt mange andre raser jeg gjerne vil bli kjent med der ute, og godt kunne hatt (og har), men hver gang jeg ser på hunder kommer jeg tilbake til denne ene.



De huskyene vi hadde var noen av de mest sosialt kompetente hundene jeg har vært borti. Jeg var jenta som rømte ut av huset på natterstid for å snike meg inn i hundehuset til favoritthuskien min, så jeg er jo helt klart litt miljøskada da, men. :lol: De var flinke å tilpasse seg til at jeg var ett lite, klumsete barn med dårlig koordinasjon, null problemer med å bo ute (det hadde nok blitt liiitt vanskelig å ha 30-ish hunder om de alle skulle være inne, kanskje.), tålte kulde, overlevde varme dager, trakk som guder og nå har jeg nesten overtalt meg selv til å få husky igjen også.

Spørsmålet blir jo da hvor aktiv dere er i forhold til hva en slik en krever, men som jeg nevnte tidligere, det ER variasjoner innad rasen også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å svare for meg selv: Jeg har en rase i mitt hjerte: alaskan husky. Det er sinnsykt mange andre raser jeg gjerne vil bli kjent med der ute, og godt kunne hatt (og har), men hver gang jeg ser på hunder kommer jeg tilbake til denne ene.

De huskyene vi hadde var noen av de mest sosialt kompetente hundene jeg har vært borti. Jeg var jenta som rømte ut av huset på natterstid for å snike meg inn i hundehuset til favoritthuskien min, så jeg er jo helt klart litt miljøskada da, men. :lol: De var flinke å tilpasse seg til at jeg var ett lite, klumsete barn med dårlig koordinasjon, null problemer med å bo ute (det hadde nok blitt liiitt vanskelig å ha 30-ish hunder om de alle skulle være inne, kanskje.), tålte kulde, overlevde varme dager, trakk som guder og nå har jeg nesten overtalt meg selv til å få husky igjen også.

Spørsmålet blir jo da hvor aktiv dere er i forhold til hva en slik en krever, men som jeg nevnte tidligere, det ER variasjoner innad rasen også.

Hunden skal ikke BO ute, med mindre den ønsker det selv - da skal den selvsagt få lov, men da må vi nok ha to. Men jeg vil gjerne ha mulighet til å bruke hundegården - på gutta mine utgår det så lenge jeg ikke har oppvarmet hundehus om det er kaldere enn 5 plussgrader :lol:

Men jeg vet jo ikke om vi er aktive nok ellers - de jeg har nå er jo superenkele - hvertfall om vintern, slipp dem på et jorde (så lenge det ikke er altforkaldt) og la det stå til. Men jeg har en gubbe som er innmari glad i å gå på ski, og gjerne vil gå fort og langt, så da er jeg innmari dårlig selskap med mindre jeg kan ha ordentlig trekkhund :lol: Jeg kan hverken få fort eller langt på ski. :lol: Men ser jo for meg en finfin løsning, han tar pulken med ungen, og jeg har trekkhund :D Vips så henger jeg ikke etter lenger. :lol:

Finnes det noe som er litt lettere i kroppen enn berner, men med samme pels og mentalitet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det noe som er litt lettere i kroppen enn berner, men med samme pels og mentalitet?

Jeg møtte en berner som var like liten som casper her om dagen! Hun var endel bredere og sånn, men mye av det var nok pels.

Ehm... ja... veldig relevant du! Jeg følte bare for å fortelle det :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bonden din likte jo Thorvald (på avstand) og Thorvald skal kanskje lage bebbuser snart :ahappy:

Neida, skjønner bjeffeskepsisen, jeg syns det erte ufortjente dårlig rykte siden veldig mange jeg kjenner er rolige, men, det er mange skravlehøner!

Berner eller flat! Berner eller flat! Heia heia!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

men det viktigste er egentlig potesokker, og det tror jeg vel gjelder nesten alle hunder egentlig, uansett pelsmengde?

Har aldri hatt behov for potesokker på mine briarder, selv ikke i -20 ser det ut til at de fryser (om de ikke går i skikkelig djup snø).

Hunden skal ikke BO ute, med mindre den ønsker det selv - da skal den selvsagt få lov, men da må vi nok ha to. Men jeg vil gjerne ha mulighet til å bruke hundegården - på gutta mine utgår det så lenge jeg ikke har oppvarmet hundehus om det er kaldere enn 5 plussgrader :lol:

Men jeg vet jo ikke om vi er aktive nok ellers - de jeg har nå er jo superenkele - hvertfall om vintern, slipp dem på et jorde (så lenge det ikke er altforkaldt) og la det stå til. Men jeg har en gubbe som er innmari glad i å gå på ski, og gjerne vil gå fort og langt, så da er jeg innmari dårlig selskap med mindre jeg kan ha ordentlig trekkhund :lol: Jeg kan hverken få fort eller langt på ski. :lol: Men ser jo for meg en finfin løsning, han tar pulken med ungen, og jeg har trekkhund :D Vips så henger jeg ikke etter lenger. :lol:

Finnes det noe som er litt lettere i kroppen enn berner, men med samme pels og mentalitet?

Om du skal ha en hund som kan være med på lange skiturer og trekke deg, så bør du nok ikke tenke i retning av tunge hunder (a la berner). Da ser jeg iallefall for meg at løypene må være skikkelig faste og harde, ellers tråkker de fort gjennom snøen. Jeg ville nok ikke satset på noen rase som blir særlig tyngre enn 40 kg +/-. Nå er man jo ikke sikret at en hund vil gidde å trekke på ski - men med bonden foran, vil nok de fleste normale hunder gå med et ekstra driv iallefall (når bonden er agn).

Jeg ville definitivt gått for en samojed eller siberian husky, jeg, tror jeg. Det er hunder som uten problem kan være ute i all slags vær, de er jo avlet for å kunne trekke, er rimelig ukompliserte og sporty hunder som ikke tilter om det blir stille dager heller.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bonden din likte jo Thorvald (på avstand) og Thorvald skal kanskje lage bebbuser snart :ahappy:

Neida, skjønner bjeffeskepsisen, jeg syns det erte ufortjente dårlig rykte siden veldig mange jeg kjenner er rolige, men, det er mange skravlehøner!

Berner eller flat! Berner eller flat! Heia heia!

Ja, vi likte Thorvald begge to, og hadde jeg husket navnet hans så hadde jeg nok gått bort og spurt om det var han. :lol: Men er man distre så er man distre.

Har aldri hatt behov for potesokker på mine briarder, selv ikke i -20 ser det ut til at de fryser (om de ikke går i skikkelig djup snø).

Om du skal ha en hund som kan være med på lange skiturer og trekke deg, så bør du nok ikke tenke i retning av tunge hunder (a la berner). Da ser jeg iallefall for meg at løypene må være skikkelig faste og harde, ellers tråkker de fort gjennom snøen. Jeg ville nok ikke satset på noen rase som blir særlig tyngre enn 40 kg +/-. Nå er man jo ikke sikret at en hund vil gidde å trekke på ski - men med bonden foran, vil nok de fleste normale hunder gå med et ekstra driv iallefall (når bonden er agn).

Jeg ville definitivt gått for en samojed eller siberian husky, jeg, tror jeg. Det er hunder som uten problem kan være ute i all slags vær, de er jo avlet for å kunne trekke, er rimelig ukompliserte og sporty hunder som ikke tilter om det blir stille dager heller.

Snusern har heller ikke behov for potesokker før det kryper under 25minus, eventuelt lange turer der hun får isklumper. Men fryser gjør hun svært svært sjelden, og hun har ikke spesielt bra pels til riesen å være - så pelsen utgjør mye.

Det som skremmer med med SH eller AH er faren for å få en båndhund året rundt, det kan man jo få med samojedene også - men de er litt mer førerorienterte? Kanskje?

Er tyngden som stopper meg litt på berner, nå har vi veldig godt oppkjørte skiløyper her, men det hender jo man går andre plasser.

Men samtidig er det større sjanse for å få en hund som kan gå løs med en berner enn med en husky.

Se da :wub:

Newfoundland-Dog-With-Child.jpg

Har jeg fortalt at jeg er noget hemmelig forelsket i rasen? :teehe:

Edit: hvis du vil ha en litt lettere i kroppen, så kan du jo sjekke ut landseer da :)

Hihi fiine. Landseere er også rimelig tunge, selv om det er litt lettere enn nuffene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...