Gå til innhold
Hundesonen.no

Fortell meg om fine naturopplevelser du har hatt!


pippin
 Share

Recommended Posts

Innimellom føler jeg at jeg er utrolig heldig når det kommer til naturen og meg. Jeg har alltid følt meg ekstra knyttet til skog og mark, og det er ingenting i verden som slår det å tilbringe tid i naturen - for min del. Og innimellom er man heldig og får oppleve koselige, spennende, fine, magiske ting.

Jeg har opplevd en hel del på tur som jeg har satt stor pris på å få oppleve, og dette er noe av det. Ting jeg husker godt fordi der og da gjorde det inntrykk på meg.

Der foreldrene mine hadde campingvogna si da jeg var mindre, var da Ringenes Herre kom ut osv, brukte jeg å gå alene ute i skogen og bort til en dam, eller et vann da. Med fisk i osv. Dette vannet hadde innimellom kontakt med en stor elv (Gaulaelva for de som har hørt om den, i Trondheim) når vannivået steg, slik at nytt vann fikk komme til osv. Ved dette vannet har jeg hatt så mange fine opplevelser med naturen. Det bodde et beverpar der blant annet, og ett år hadde de 3 unger, som jeg var så heldig å få stå ganske tett på å se på. Der mor og barn gnagde på røtter ved vannkanten og far fløt rundt i vannet og holdt vakt. Sola skinte og alt var bare fint.

Ved det samme vannet, da vannivået var meget lavt, kunne man gå ut på en odde midt ute på vannet, som nå var bart. Jeg gikk selvfølgelig utpå der og inspiserte omgivelsene. Da hørte jeg greiner som knakk osv et lite stykke bortenfor i skogen så jeg bestemte meg for å gå inn mot land igjen og opp i skogen. Jeg fulgte vannkanten litt bortover slik at odden, som jeg sto på, var ca 7-10 meter ifra meg. Så setter jeg meg ned på huk for å se litt mer, og plutselig kommer en ELG løpende bortover odden. På nøyaktig samme sted jeg hadde stått bare 3-4 minutter før. Og dette var en ung elg, for den var superleken og koste seg skikkelig utpå odden. Pga den lave vannstanden osv hadde det blitt ganske gjørmete, og elgen løp og trampet frem og tilbake i gjørma av pur glede, og for morro skyld. Det var så fantastisk fint, og herlig, å se på! Jeg satt bare der musestille, litt redd og veldig oppspilt, og så på. Sånn holdt den på en stund før den lusket videre avgårde.

Og igjen - ved samme vann, en annen gang. Da vannstanden var lav og jeg satt ved den ene enden av vannet, kom en rev luntende ut av skogen. Den kunne jeg titte på i ca 20-25 minutter fordi den løp frem og tilbake ved vannkanten. Og så prøvde den også å jage noen ender som lå litt nærme land, men lyktes desverre ikke i å skaffe seg mat. Slikt er også utrolig herlig å se. Jeg føler meg liksom litt beæret jeg når jeg få oppleve slike ting så nært. Jeg husker jeg fikk filmet dette, men kameraet jeg fikk var så dårlig, at det ble alt for mørkt til å se noe...

Ellers har jeg og gått på meg reven som holder til i skogen bak husene her. Men den fikk jeg bare et glimt av.

Det er ofte jeg treffer på dyr osv, uansett hvor jeg går. Og det trives jeg godt med.

Ellers har jeg alltid vært glad i å vandre alene. Helt siden jeg var liten har jeg gjort det. Og da har jeg sett både røyskatt, rev, mink, snømus, lemen, elg, hare, rådyr, hjort, grevling, ekorn, firfisler, ormer, salamandere, ørn, sel, spekkhoggere, niser, haier og mer. Jeg har alltid satt pris på den tiden jeg fikk alene, enten det var med filmmusikk på øret eller lyden av naturen alene.

Stefar har slekt i Åfjord, og der har vi vært en del på tur. De har en hytte helt ute i ødemarken, hvor man kommer seg lang oppe på fjellet, med slående utsikt. Like ved hytten er det enda en topp, og der har jeg vært mye oppe! Å stå der og se rundt seg, å se daler og andre fjell, og solstråler som sniker seg mellom skyene er det fineste i verden.

En gang da vi var på Frøya, var jeg pappa og stesøstra mi ute i båten. Like utenfor naustet vårt er det en fin fiskeplass så vi kjørte bare ut dit. Og begynte å fiske. Plutselig hører vi et høyt pust, og fremfor oss, kanskje 10 meter, kommer det TRE spekkhoggere rett mot båten vår. De svømmer helt bort til oss og under båten. Jeg husker at jeg så ned over båtkanten, og rett på dyrene der de bare gleeeeed lydøst under båten. Jeg prøvde til og med å strekke ned hånden for å ta på de. De var RETT under båten, og det var kanskje 2-3 meter ned til de. De svømte under, gjorde en magerull og kom samme vei tilbake, under båten, forbi og borte var de. Tanken om redsel slo meg ikke en gang fordi jeg ble så fascinert og så oppspilt på en måte. Glemmer det aldri!

Ellers har jeg jo alle de turene alene i skogen som alltid gir meg noe ekstra tilbake. Om det er ro og fred, et møte med et dyr eller god trening er det samme. Jeg klarer meg ikke uten naturen jeg! :wub:

Haha, ja dette ble litt langt.... Ble jo nesten litt sentimental her jeg sitter og! :P

Noen andre som har noe fint, spennende, eller koselig å fortelle om?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid vært opptatt av naturen og omgivelsene rundt meg, var lenge speidergutt, teltet regelmessig i oppveksten, fisket mye, elsket å være på sjøen med morfar eller venner, osv. Jeg hadde en periode - vi kan vel kalle det studentperioden - hvor jeg var mer "urban", og foretrakk café fremfor skog, men etter vi fikk hund har det å oppleve skog og mark, fjell og sjø, kommet mer i søkelyset igjen.
Jeg husker mange små ting, men det er sjelden det var noe spesielt som skjedde der og da, det var bare det å være ute og borte fra hverdagen. Naturen gir meg en følelse av trygghet og bedre utsikter. Jeg er ganske melankolsk av meg, reflektert og innadvendt, og har vært det siden barndommen. Når jeg var ute i naturen, eller på sjøen, følte jeg meg knyttet til noe, noe som har vært en god følelse. Kanskje fordi jeg ellers har vanskelig for å knytte meg til andre. Fjellet, stjernene, leirplassen. Det var noe vi hadde sammen. Følelsene jeg hadde som barn og "alltid beredt" er de samme følelsene som titt og ofte dukker opp når jeg er ute og går alene i skogen i dag. Den kommer plutselig. Det behøver ikke å skje noe spesielt, eller at jeg er ved et spesielt "pent" sted i naturen. Den kan komme midt i skauen. Eneste forutsetning er at jeg har funnet en eller annen ro, en slags meditasjon. Den finner jeg ofte med bikkjene, men jeg finner den sjeldnere og sjeldnere når jeg går sammen med folk.
Det er vanskelig å beskrive disse følelsene. Det er en klisjé, men følelsene er rett og slett ubeskrivelige - i hvert fall er ikke jeg en dyktig nok forfatter eller dikter til å sette ord på disse følelsene. Men jeg tror det har noe med å kunne se ting med barnets øyne, med en åpenhet som i hverdagen er lukket, fordi hverdagen i hovedsak består av vaner. Å gå i naturen, selv om det er en sti du har gått på tusen ganger tidligere, åpner for å se ting på nytt, se nye ting, hver gang. Å se det nye, til tross for at du har vært på stedet mange ganger før, er en utrolig opplevelse. Den kan sammenlignes litt med opplevelsen av god musikk, som du kan høre på igjen og igjen, og likevel oppdage nye detaljer, nye sider, blant annet fordi du bringer deg selv inn i opplevelsen (selvsagt, hvis ikke ville det riktig nok ikke vært noen opplevelse, men men), og dermed din bakgrunn, din erfaring, noe individuelt, tidsmessig, relasjonelt.
I tillegg syns jeg naturen er den perfekte scenen for nysgjerrighet - menneskets, og noen andre pattedyrs, aller beste side. Det å være nysgjerrig åpner også for å se noe nytt, for å lære, og i naturen er det alltid noe å lære. Hva heter denne blomster? Hvordan har dette landskapet blitt til? Hvorfor oppfører ekornet seg slik? (Min interesse for naturen og naturopplevelse er derfor knyttet sterkt til en interesse for biologi, atferd, geologi, osv. - plutselig kjøper jeg en feltbok om den norske floraen, eller en bok om hjort i Norge, osv.) Refleksjon og nysgjerrighet, det er det som kjennetegner mennesket, og disse sidene ved oss - hvilken herlige sider! - undertrykkes i det vanlige, i hverdagen, av vår andre side som vanedyr. Selv i dagens vitenskap, som burde være selve nysgjerrighetens uttrykksform, kan vanene og skjematilværelsen ta fullstendig over. I naturen brytes hverdagen opp, særlig hvis du tør å bryte ut av den merkede og opptråkkede stien, og lager din egen sti.
Det slår meg at jeg ikke har beskrevet en eneste naturopplevelse her, men jeg har ingen å komme med akkurat nå. De opplevelsene jeg har hatt er små øyeblikk som er vanskelig å fange, og de er ikke mye å skrive om i seg selv. Derfor heller disse generelle betraktningene.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* Du har så rett.. :wub: Og du skriver det så bra!

Jeg var, og er vel enda, en loner på en måte. Jeg knyttet meg ikke så mye til andre folk, men gikk heller alene ute i skogen. Oppdaget ting, var nysgjerrig, kikket etter krypdyr, insekter og andre dyr. Bare det å være ute i naturen uten noe mål og mening er for meg meditasjon. Eller målet, er jo bare å gå og så se hvor stiene fører meg. Det finnes ikke noe bedre. Ikke noe man skal rekke, ingen avtaler, bare ro og fred. Menneskets opprinnelige natur...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh..hvor skal man begynne :)
Her jeg bor nå er skogen nærmeste nabo (litt synd med tanke på sola), men ellers er det herlig. Trenger ikke tenke så mye på om hunden er ute alene, han går ikke opp til veien, bare ned i skogen og utforsker.

Der jeg kommer fra bodde jeg/vi like ved "fjellet", tok oss 20 min å kjøre opp til setra. Fjell turer er en av få ting jeg og pappa gjorde/gjør sammen uten å krangle/diskutere.
Ett fint minne jeg har er fra sausankinga i 2007, jeg var 14 år.
Vi sto opp rundt 5/6 tiden og reiste opp til fjellet, vi henta også en annen som var med på laget, han hadde en border collie tispe (hu var/er grunnen til att pappa og jeg ville ha bc), denne frøkna kunne virkelig å gjete sau, jeg hadde ikke møtt mange bc'r før denne, ihvertfall aldri sett dem jobbe. Jeg fikk heders plassen i bilen, nemmlig bak setet (2 seter pickup) sammen med hunden! :)
Da vi kom på fjellet var det kaldt, litt grått og vått, vi parkerte bilen og begynte å gå opp til neste seter der vi skulle spise.
Pappa og Lars gikk og snakket, mens jeg og hunden utforsket rundt, det var som en drøm å kunne gå/løpe sammen med en fin hund som kunne være løs til og med, jeg gikk å fantaserte att "Shalle" (hunden) var min og att vi var på viktig oppdrag.
Da vi kom frem var vi kalde og gjennomvåte, selv om dette ikke er noe gøy så er ikke dette noe jeg tenker mye på når vi er på turer slik, vi fant den lille hytta/vinterstua vi skulle inn i og fyrte opp i ovnen. Flere kom innom for å snakke, jegere og andre sankere, vi spiste og koste oss, jeg satt å så på hunden som lå på beina til eieren sin og sov.

Etter mat så gikk vi videre innover snau fjellet, etterhvert skilte vi lag, Lars og Shalle en vei, jeg og pappa en annen, trist å ikke gå med hunden mer, men det gjorde ikke så mye. Etterhvert som vi gikk kom sola fram og lyste opp hele vidda, vi fikk til og med se en liten flokk med rein.
Vi gikk i mange timer og fant mange sauer før vi snakka med Lars i radioen og blei enige om å snu, vi møtte Lars på veien ned igjen, nå var Shalle opptatt. De hadde funnet dobbelt så mange sauer som jeg og pappa, jeg var mega imponert over hva denne søte lille hunden klarte å gjøre og alt Lars gjorde var å gå bak og innimellom si "se her Shalle" eller "ut høyre/venstre" Jeg var trollbundet!!

Da vi kom ned til startpunktet igjenn og fikk sauene innenfor gjerde falt vi alle ned på gresset og bare satt der, plutselig er det noe som faller i fanget på meg, det var Shalle, hun kom spradende mot meg og la seg godt til rette mellom beina mine og sovna der. Det var dråpen, jeg skulle ha en slik hund om jeg så måtte mase på pappa så øra føyk! :)

Dette var nok en av de beste turene, også en av de første sausanking turene jeg var med på, første året vi hadde sau på beitet.
Hehe og ja ca 2 år senere kom det jammen meg en liten BC valp hjem til oss og gitt! :):)

Jeg er ingen forfatter, men håper det ikke blei for vondt å lese :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt Hermes - det er mange små ting som gir stor glede. For eksempel en sangfugl mens jeg venter på bussen, en fugleflokk om våren som danser på himmelen, en sommerfugl som har forvillet seg til fjells...

Men en ting jeg husker særlig godt er fra Svalbard. I 4 uker hadde en polarrev lusket rundt hybelen, men jeg hadde gitt opp å komme nær den . Mr.Foxy het han/henne. En sen juni-kveld var resten av kompaniet ute og drakk, men været var nydelig så jeg syklet opp mot breen. Klokka var 02:00 da jeg kom hjem, sola skinte rett i fleisen på meg - trøtt, hva er det?

Jeg gikk til fots opp fjellsiden på baksiden av hybelen, jeg visste polarrevens vandringsrute gikk forbi der. En liten snøspurv sang så utrolig vakkert for meg mens jeg satt der, at jeg aldri glemmer det. De SYNGER virkelig, det er en melodi hva de framfører! Ovenfor meg gikk et lite snøskred, alt var så stille og deilig.

Brått er der en bevegelse i sideøyet mitt. Adrenalinrush, mr.foxy er...40cm fra meg? Lusker, myser med øynene, værer ut i lufta. Som en usikker men nysgjerrig hund. Nydelige oransj-gule øyne vurderer meg.

Det var en helt spesiell opplevelse. Han lusket rundt meg en stund, rullet seg i snøen, men til slutt var jeg kjedelig - og han gikk videre.

Dessverre ble alle polarrever i nærheten av longyearbyen avlivet under rabiesutbruddet, så mr.foxy lever nok ikke lenger :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh jeg er skikkelig klissete når det kommer til natur. Jeg eeelsker naturen og alt med den, og det er derfor jeg elsker å bo her nord. Bare det å oppleve en nydelig solnedgang eller oppgang, at lyset kaster en fin farge på fjellene, en vakker måne en kveld, nordlyset, en blomstereng, det å se dyr i skogen eller spesielle insekter, gå tur til nye steder å se på utsikten, se ørna på nært hold, ja alle disse hverdagslige tingene syns jeg er bare helt nydelige opplevelser. Det er terapi for sjelen min! :)

Men det å få ei diger kveite på kroken, se en mår på orntlig, slippe ut en hauk fra en fuglefelle, se en trane (som ikke lever her til vanlig), se hvaler, komme over morild under snøen på stranda en kveld, plukke måseegg på øyene, oppleve ekstemvær eller ekstremflo pga nymåne, er alle ting jeg husker spesiellt godt. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja de små tingene er et must.. Og de kan komme når som helst. Og som oftest får de meg til å smile uten å tenke meg om. Det bare skjer fordi jeg får en slik tilfreds følelse av opplevelsene.

Tror jeg kan takke pappa for at jeg har lært meg å sette eksta stor pris på naturen. Han og jeg dro alltid på turer sammen. Skogsturer, på isfiske, påfisketurer på hav og ved småvann. Hvis jeg en dag får unger skal jeg så absolutt hale de med meg ut i marka å lære de en hel del om naturen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt Hermes - det er mange små ting som gir stor glede. For eksempel en sangfugl mens jeg venter på bussen, en fugleflokk om våren som danser på himmelen, en sommerfugl som har forvillet seg til fjells...

Men en ting jeg husker særlig godt er fra Svalbard. I 4 uker hadde en polarrev lusket rundt hybelen, men jeg hadde gitt opp å komme nær den . Mr.Foxy het han/henne. En sen juni-kveld var resten av kompaniet ute og drakk, men været var nydelig så jeg syklet opp mot breen. Klokka var 02:00 da jeg kom hjem, sola skinte rett i fleisen på meg - trøtt, hva er det?

Jeg gikk til fots opp fjellsiden på baksiden av hybelen, jeg visste polarrevens vandringsrute gikk forbi der. En liten snøspurv sang så utrolig vakkert for meg mens jeg satt der, at jeg aldri glemmer det. De SYNGER virkelig, det er en melodi hva de framfører! Ovenfor meg gikk et lite snøskred, alt var så stille og deilig.

Brått er der en bevegelse i sideøyet mitt. Adrenalinrush, mr.foxy er...40cm fra meg? Lusker, myser med øynene, værer ut i lufta. Som en usikker men nysgjerrig hund. Nydelige oransj-gule øyne vurderer meg.

Det var en helt spesiell opplevelse. Han lusket rundt meg en stund, rullet seg i snøen, men til slutt var jeg kjedelig - og han gikk videre.

Dessverre ble alle polarrever i nærheten av longyearbyen avlivet under rabiesutbruddet, så mr.foxy lever nok ikke lenger :(

Nå skrev jeg dette fra mobil, så jeg fikk ikke lagt inn bilde, men se på fine mr.foxy daaaaa :wub: Nysgjerrigrev :P

5811646885_709ef6e616_z.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jakt er virkelig noe av det mest fantastiske jeg vet om, det vil vel egentlig si jaktprøve for jeg har aldri vært med på felling av noe dyr. Man får for det første se mye vakker natur, men også en flott harmoni med hund i arbeid med terrenget.

Det mest spennende er derimot alle de flotte fuglene man ser. Bare det å se ei svær røy fly lavt gjennom skogen er helt utrolig! Eller et kull med ryper. Ønsker jeg meg en tur for å se på tiurleik, og forhåpentligvis knipse noen flotte bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en koselig tråd!
Jeg elsker også naturen og noe av det beste jeg vet er å bare være ute i den. Har hatt mange fine opplevelser til hest, da syntes ikke alltid dyrene det lukter så skummelt og jeg har kommet tett innpå både elg og rådyr. Også er det noe eget ved å bare være ute i naturen sammen med en hest også, de sanser alt og man er så heldig som får lov til å sitte på et levende og kraftfullt dyr.

Men elsker også å være ute i skogen med hundene, enten alene eller sammen med Øivind. Føler meg heldig som har en mann som er like glad i å være ute i naturen som meg. Vi har hatt utrolig mange flotte dagsturer og en superfin overnattingstur i telt sammen. Gleder meg til flere og å få med datteren vår også etterhvert!
Utrolig hvor mye man kan oppleve på sånne turer selv om jeg såklart ikke kommer på noen spesielle episoder å fortelle om nå.


Nå om dagen er jeg jo hjemme i svangerskapspermisjon og da går hundene og jeg tur i vår 'egen' skog. Det er en stor skog nærme oss, men der jeg bor er et kjent idretts / utfartssted så det er mye lyseløyper og stappfullt av skiløpere der nå - veldig mange kommer kjørende for å gå på ski og trene der. Men de suser jo bare avgårde i løypene og vet ikke om vår 'hemmelige sti' som nesten ikke er synlig der den snirkler seg mellom trærne og opp i et område med først tett skog, før det åpner seg opp på en ås med mye lyng og småtrær. Der går vi og tråkker opp egne stier og kan se på sporene at vi kun deler skogen med andre dyr, spesielt hare, elg og rådyr. Morsomt å se nye spor fra dag til dag og hvor de har spist og sovet siden sist. Hundene værer i luften så jeg vet at elgen er nær, men de jager ikke selv om de følger sporene av og til. Det er en veldig egen ro og gå sånn med hundene å føle at man er bare seg, hundene og skogen. Nå om dagen har jeg ikke kondis igjen heller, så går veldig sakte - men det er enda deiligere nesten for da bare 'er vi'. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
En gang da vi var på Frøya, var jeg pappa og stesøstra mi ute i båten. Like utenfor naustet vårt er det en fin fiskeplass så vi kjørte bare ut dit. Og begynte å fiske. Plutselig hører vi et høyt pust, og fremfor oss, kanskje 10 meter, kommer det TRE spekkhoggere rett mot båten vår. De svømmer helt bort til oss og under båten. Jeg husker at jeg så ned over båtkanten, og rett på dyrene der de bare gleeeeed lydøst under båten. Jeg prøvde til og med å strekke ned hånden for å ta på de. De var RETT under båten, og det var kanskje 2-3 meter ned til de. De svømte under, gjorde en magerull og kom samme vei tilbake, under båten, forbi og borte var de. Tanken om redsel slo meg ikke en gang fordi jeg ble så fascinert og så oppspilt på en måte. Glemmer det aldri!

Ellers har jeg jo alle de turene alene i skogen som alltid gir meg noe ekstra tilbake. Om det er ro og fred, et møte med et dyr eller god trening er det samme. Jeg klarer meg ikke uten naturen jeg! :wub:

Haha, ja dette ble litt langt.... Ble jo nesten litt sentimental her jeg sitter og! :P

Noen andre som har noe fint, spennende, eller koselig å fortelle om?

ÅÅÅÅÅÅÅH HERREGUD Nå blir jeg så sjalu at det gjør vondt :o TRE spekkhoggere??? Spekkhoggere må være mitt absolutte favorittdyr, jeg er så obsessed med dem at det er helt sykt, jeg drømmer om dem gang på gang på gang, at jeg ser en, svømmer med en, osv, og jeg begynner nesten å grine når jeg ser spekkhoggere på tv :P Tårene renner liksom. Og jeg har ikke en gang SETT en i levende live :( Skulle gjort alt for å oppleve det du gjorde der!! Jeg har et så inteeeenst ønske om å se en på nært hold i det fri... Fantastiske nydelige og intelligente dyrene... Jeg skal på spekkhoggersafari neste år, forhåpentligvis får jeg endelig sett noen av disse ubeskrivelig vakre vesene på nært hold :wub:

Åh jeg er skikkelig klissete når det kommer til natur. Jeg eeelsker naturen og alt med den, og det er derfor jeg elsker å bo her nord. Bare det å oppleve en nydelig solnedgang eller oppgang, at lyset kaster en fin farge på fjellene, en vakker måne en kveld, nordlyset, en blomstereng, det å se dyr i skogen eller spesielle insekter, gå tur til nye steder å se på utsikten, se ørna på nært hold, ja alle disse hverdagslige tingene syns jeg er bare helt nydelige opplevelser. Det er terapi for sjelen min! :)

Enig :D Får iblant kommentarer om at jeg blir så glad av små ting, når jeg er helt i fyr og flamme over en fin solnedgang og solskinnet på fjellene. :)

Ja de små tingene er et must.. Og de kan komme når som helst. Og som oftest får de meg til å smile uten å tenke meg om. Det bare skjer fordi jeg får en slik tilfreds følelse av opplevelsene.

Tror jeg kan takke pappa for at jeg har lært meg å sette eksta stor pris på naturen. Han og jeg dro alltid på turer sammen. Skogsturer, på isfiske, påfisketurer på hav og ved småvann. Hvis jeg en dag får unger skal jeg så absolutt hale de med meg ut i marka å lære de en hel del om naturen.

Jeg tror jeg og kan takke pappaen min for interessen for natur og dyr :D Husker alle campingturene og fjellturene fra barndommen, og hvordan jeg og ble smittet av hans interesse for vitenskap og natur.

Ellers, for en fin tråd!! Har opplevd mye fint hjemme, men det er vel her i Australia jeg virkelig har blitt helt bergtatt av fine opplevelser med naturen :D Man kommer liksom så nært på alle slags former for dyreliv, perfekt for meg som biologistudent :D Ser noe fint hver dag føler jeg, enda jeg bor i byen. Men har vært litt omkring og fartet;

Jeg er også ekstremt interessert i andre hvalarter, det var en STOR opplevelse for meg da jeg for første gang så knølhval her i Australia. Jeg meldte meg på hvalsafari i Byron Bay. Hadde ikke store forhåpninger, men jammen så jeg ikke knølhval!!! Min favoritt bardehval :ahappy: Måtte felle noen tårer da jeg fikk se de :P Var et utrolig øyeblikk da to digre hvaler kom svømmene forbi oss 50 meter unna. Mitt største ønske er dog å kunen se dem under vann, er ikke så lett å se når de bare viser ryggen og halen når de kommer opp etter luft. Senere på en annen båttur fikk jeg sett flere; de var langt unna da, men var fantastisk å se, de hoppet og slo finnene i vannet. Helt utrolig! Hval er SÅ facsinerende og vakre skapninger. Har også sett masse delfiner her :wub:

En annen gang var når jeg så en vill dingo! På stranden på Fraser Island, sykt gøy. Så også en slags ørn, White bellied sea eagle tror jeg den het.

Andre ting her er feks alle de herlige øyeblikkene når jeg ser masse flaggermus, utrolig fine fugler; kråkene her er kullsvarte med hvite/blå øyne!

424798_10152424578045147_557740602_n.jpg

Er ganske stolt av det bildet, tatt med iPhone :D Ikke minst er plantelivet her SÅ imponerende. Disse trærne er overalt og var virkelig et SYN når de blomstret slik som dette.

Også er ulike øgler og et vanlig syn her :D

Og på den ene field tripen så jeg en slange! Den var vel rundt 2m lang, og en såkalt Brown Snake tror jeg, en veldig veldig giftig en. Jeg har vært 5 meter unna den sikre død!! En del interessante edderkopper her og.

Oooog jeg må fortelle om itt fantastiske møte med en sandtigerhai, eller grey nurse shark som de kaller dem her; Jeg dro for å dykke i Byron Bay, og hørte det var hai der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme SÅ nærme som jeg gjorde. Med en gang jeg hadde kommet meg ned til bunnen, ser jeg denne enorme haien, 2-3 m lang, komme rett imot meg, og svinger elegant forbi meg på 1 meters avstand! Google arten, så kan dere forestille hva slags kick det var :D

Også fine regnskoger her, og ri på tur og kikke opp og se en koala i et tre : :wub: Og å måtte snu når vi skulle ri inn i regnskogen siden en 1 m lang varan var i veien og kunne skremme hestene.

Ellers i Norge, sett niser... fine skogsturer, solnedganger, soloppganger... Og å se råddyr :wub: Og å se rev oppi nord midt på natta i midnattssolen :D Og reinsdyr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...