Kastrering av hannhund - noen spørsmål

[MonicaT]

Alle først, dette innlegget handler ikke om mine hunder da dette ikke er aktuelt på de.

Men jeg ble litt nysgjerrige på kastering og hva dette gjør med hunden

1) Hva er kjemisk kastrering?

2) Hva er kastrering godt for?

(skjønner sykdom som evt krypt, prostata etc)

3) Hjelper det på eks agressjon?

4) Har alder noe å si?

5) Hva skjer med hunden psykisk når den er kastert? Får den mindre hormoner, mister intr for løpetid (og hvorfor det? Skjer det med alle uansett alder for når de er kastert), mindre agressiv (hvor det egentlig?) etc

6) Kan "problemhunder" bli verre av kastrering?

7) Hvordan reagerer andre hannhunder på kastrerte hannhunder

Og evt andre innspill.

[SiriEveline]

Kan bare fortelle om egen erfaring fra kastrering. Det var en 5 år gammel hanne som allerede hadde endel hannhundaggresjon (startet som angrip som valp om jeg ikke tar feil). Han utviklet også separasjonsangst etterhvert. Etter kastreringen fikk han problemer med å holde vekta, og dårlig pels. Og psykisk ble han enda mer usikker, og han sluttet heller ikke å stikke av.

Tiltross for alle hans problemer så levde han et flott og fullkomment liv, men det var med haugevis av tilpasninger.

[MonicaT]

Kan bare fortelle om egen erfaring fra kastrering. Det var en 5 år gammel hanne som allerede hadde endel hannhundaggresjon (startet som angrip som valp om jeg ikke tar feil). Han utviklet også separasjonsangst etterhvert. Etter kastreringen fikk han problemer med å holde vekta, og dårlig pels. Og psykisk ble han enda mer usikker, og han sluttet heller ikke å stikke av.

Tiltross for alle hans problemer så levde han et flott og fullkomment liv, men det var med haugevis av tilpasninger.

Så han ble ikke noe bedre av kastrering? Pleier de normalt å bli dette siden man ofte hører at det anbefales?

[Guest Snusmumrikk]

Så han ble ikke noe bedre av kastrering? Pleier de normalt å bli dette siden man ofte hører at det anbefales?

Om de blir bedre eller værre eller uforandret av kastrering kommer vel litt an på hva som er årsaken til at hunden oppfattes som aggresiv. Og det er ikke alltid like enkelt å vite

[ida]

1) Hva er kjemisk kastrering?

Medisinsk kastrering, i stedenfor kirurgisk.

2) Hva er kastrering godt for?

(skjønner sykdom som evt krypt, prostata etc)

Forplantningsevnen forsvinner. Det er jo det som ER kastrering.

3) Hjelper det på eks agressjon?

Jeg er av de som ikke har sansen for kastraksjon som atferdsendrende tiltak, bortsett fra de rent forplantningsrelaterte. Uønsket atferd jobber man med. Kastraksjon er ingen atferdsmodifiserende metode.

4) Har alder noe å si?

Nå har jeg hørt at veterinærene ønsker at hannene kastreres som unghunder. Da vi kastrerte Scilos, var han ca et år og da syntes de det var litt tidlig, men han plagdes med svære baller, så det var ikke noe snakk om å utsette det, heller. Det er nesten fem år siden.

5) Hva skjer med hunden psykisk når den er kastert? Får den mindre hormoner, mister intr for løpetid (og hvorfor det? Skjer det med alle uansett alder for når de er kastert), mindre agressiv (hvor det egentlig?) etc

Scilos har ikke mistet interessen for løpetid, men han er ikke helt koko rundt det, heller. Selvfølgelig er det hormonelle borte, når produksjonen av hormonene blir kuttet.

6) Kan "problemhunder" bli verre av kastrering?

Det kan jeg ikke uttale meg om, da vi ikke har kastrert av atferdsmessige hensyn.

7) Hvordan reagerer andre hannhunder på kastrerte hannhunder

Jeg har ikke opplevd problemer med andre hannhunder, annet enn med de som er idioter, uansett. Derimot ble Scilos flydd på av et par tisper for noen år siden. Tviler egentlig på at det har noe med kastreringen å gjøre. Den ene tispa passerte vi med begge mine i bånd, mens hun var en del av en løs flokk og hun fløy rett på ham. Den andre var det nok han som kom litt brått på. Han løper rett bort, uten noen dikkedarer og det er litt ekkelt for noen.

Jeg vet ikke hvordan jeg får bort ramma, så dette innlegget som er bassert på svært begrensede data, kommer inni sitatet

[monica_n]

Har bare hatt èn hund som ble kastrert. Han var 7 år da han ble det, fikk forstørret prostata og endetarmsbrokk på grunn av dette. Han var fryktagressiv, gikk ikke med hannhunder i det hele tatt og hadde separasjonsangst( disse faktorene var kontrollerbart for oss, ikke ekstreme). Da han ble kastrert mistet han totalt interesse for løpetisper, noe i stor kontrast fra før. Han var tidligere ikke så altfor glad i mat, men ble et matmonster uten like etter kastrering. Vekta gikk opp, frykagressjonen eskalerte og også separasjonsangsten. Han stjal også alt av mat han kunne finne inne og ute og var nærmest umulig å ta det fra han uten å bli bitt. Et år tok det før vi måtte gi opp etter kastreringen fordi han rett og slett var blitt helt ødelagt mentalt og fysisk.

Husker siste "langturen" vi gikk i skogen, pelsen tok til seg ALT av kvist og dritt. Måtte klippe av pelsen rundt selen for å få den av etter turen, store tover under hele magen og nedover beina. Da vi stod utenfor huset fant han en helt tom "kattematboks", tok den fra han og kastet den vekk. Holdt han fast i selen for at han ikke skulle bite meg før han var roet seg litt ned(han klikket helt og flekket tenner, glefset og beit tak om han fikk sjansen bare vi sa "nei, slipp!" så det ble nødvendig å holde han unna kroppen). Da jeg slapp selen og tenkte kysten var klar og han var roet seg så kastet han seg etter meg og beit meg godt i hånda. I tillegg så utagerte han noe voldsomt på andre hunder, syklister og biler og da angrep han den andre hunden min gang på gang. Det var siste turen jeg orket å gå med han..

Så konklusjonen min er at jeg aldri kommer til å ta kastrering som annet enn siste utvei. Fine og gode hunden min ble et monster, han var riktignok ikke stødig mentalt fra før, men alt han hadde av tidligere mot og livsglede så ut til å bare forsvinne.

[Sunlily]

Veterinærene anbefaler ofte en kjemisk kastrering før man går for en klinisk kastrering. Kjemisk kastrering er da i form av en chip eller (sprøyte?), og kan enten vare for et halvt år eller ett år. Chip'en skal visst ha en relativt lik påvirkning på hunden som det e klinisk kastrering har, og derfor er det at veterinærene anbefaler dette først i tilfelle hundens adferd forandres til det "ekstreme".

Om man velger å sette chip'en så vil hunden i første omgang bli mer hormonell og markere betraktelig mer enn før kastreringen, før det (om alt går "riktig") "ebber" ut. Det var hvert fall det svaret jeg fikk da jeg spurte veterinæren som anbefalte meg å kastrere AH-en min.

[Evelzz]

Jeg har hatt en kastrert hannhund (ble kastrert gr. svulst), og han forandret seg egentlig veldig lite. Han gikk fint med de fleste hanner både før og etter kastrering, men brydde seg ikke om løpetid etter han ble kastrert. Ellers var han helt lik. Han var like lite glad i fremmede mennesker før og etter, og var generelt veldig lik seg selv.

[Margrete]

Alle først, dette innlegget handler ikke om mine hunder da dette ikke er aktuelt på de.

Men jeg ble litt nysgjerrige på kastering og hva dette gjør med hunden

1) Hva er kjemisk kastrering?

2) Hva er kastrering godt for?

(skjønner sykdom som evt krypt, prostata etc)

3) Hjelper det på eks agressjon?

4) Har alder noe å si?

5) Hva skjer med hunden psykisk når den er kastert? Får den mindre hormoner, mister intr for løpetid (og hvorfor det? Skjer det med alle uansett alder for når de er kastert), mindre agressiv (hvor det egentlig?) etc

6) Kan "problemhunder" bli verre av kastrering?

7) Hvordan reagerer andre hannhunder på kastrerte hannhunder

Og evt andre innspill.

Egen erfaring:

1: Medisinsk kastrering, enten via sprøyte med gugge i, eller med chip. Jeg har hatt en av hver.

2: Overhormonelle hannhunder, som styrer noe voldsomt med løpetid f.eks

3: Kommer helt an på hva slags aggresjon vi snakker om. Er det hormonelt betinget så kan det hjelpe. Er det usikkerhet som sier angrep er beste forsvar, så vil det mest sannsynlig ikke hjelpe da man fratar den usikre hormoner den trenger for å i det hele tatt stå i en situasjon. Da kan aggresjonen bli verre.

4: Ikke det jeg vet, men tipper at på hormonelle dyr så vil jo atferden sette seg om det tar år, ergo blir man neppe kvitt atferd om hunden er oppi åra.

5: Testosteronet blir bremset og hunden vil miste interessen for damene. Kan bli roligere og slappe av litt mer

6: Ja det kan de, de mister "støtten" de har i testosteronet. Er problemet knyttet til kjønnsgreier, så kan det avta.

7: Der har jeg erfaring som sier både ja og nei. Noen hannhunder at Asti er en drivende lekker kar, mens andre igjen ikke bryr seg om han. Det jeg ofte har sett er at andre hannhunder ikke ser på han som en trussel og dermed ikke bråker med han. Han har aldri blitt ett mobbeoffer (mobbingen tar han seg av )

Gry Løberg har vel skrevet flere artikler om dette: http://www.manimal.no/?cat=19

[Betty]

Buster (blanding av dobermann og flat coated retriever, med noe schæfer bak der igjen) ble kastrert som 5-åring. Han kunne pipe hele fellestreninger igjennom, uten å være kontaktbar i det hele tatt. Så vi hund når vi kjørte bil så ble han helt vil, og møtte vi hund på tur var det et svare strev med passeringer. Aldri aggresjon! Alle var dog tydeligvis tisper med løpetid til det motsatte var grundig bevist. Avgjørelsen om å forsøke kastrering ble tatt etter at han dro meg et stykke igjennom en lysløype etter et par hunder som passerte oss (jeg skled og falt, og han stoppet ikke før jeg fikk kasta arma rundt et tre og satt beina under meg igjen). Ellers var han en superstødig hannhund, som var veldig miljøtrygg (eneste minuset var et litt høyt ressursforsvar ovenfor andre hunder, men det var kontrollerbart til han var en 7-8). Kastrerte han, og to uker etterpå var vi på første trening igjen. Da var det tydelig at alt arbeidet vi hadde lagt ned i han faktisk var der, men at hormonene hadde rast for mye til at han klarte å samle seg. Han var dønn stille og så fokusert. Der funka kastrering som gull altså. Han gikk endelig an å ha med seg på alt av aktiviteter uten at vi pådro oss både magesår og tinnitus.

[SiriEveline]

Så han ble ikke noe bedre av kastrering? Pleier de normalt å bli dette siden man ofte hører at det anbefales?

Han ble ikke bedre nei, men mye har helt sikkert med at han ble kastrert i en alder av 5 år. Dermed er det meste godt innlært uansett. Det ble heller ikke gjort særlige treningsstiltak da han kunne av aggressiv om de ukjente hunden kom for tett på. Men dette var verdens tryggeste hund rundt mennesker ihvertfall.

[Raksha]

Kastrerte collien min nesten tre år gammel, fordi han var så ekstremt hormonell. Kunne ikke spise om det var løpetid i området, stresset og skummet rundt kjeften på tur, da jeg fikk løpetid på egen tispe så sendte jeg henne bort etter to dager, men han ulte like fordømt i tre uker. Stresset gjorde også at allergien hans tok helt av.

Han endret seg ikke på annet enn det jeg ønsket da jeg kastrerte han. Han var lik med hunder og mennesker, eneste var at endel hanhunder skulle mobbe og ri på han. Det var dog aldri et stort problem for oss siden han ikke trengte å forholde seg til hanhunder noe særlig. Stresset hans forsvant og han hadde tid til å spise og legge på seg, samt at kløen roet seg.

Lukisen har fått chip han, pga den evinnelige markeringen, og det har også funket kjempebra. Tok litt tid før vi så effekt av det, men nå ser jeg både ute og inne. Ute så tisser han en plass eller to, istede for å prøve å tisse på alt som stikker to cm over bakken. Inne begynner det å bli lengesiden vi hadde uhell - kan tilogmed gå fra han to min i stua uten at han tisser på noe. Ellers merker jeg egentlig veldig lite forskjell på han, han er like myk som før, like oppfarende på basenjien om han er trøtt, men kanskje blitt mer leken med basenjien, men det kan jo hende det er basenjien som har blitt mer leken med han.

[Hermes]

Hermes er krypt, og det er et evinnelig spørsmål om han skal kastreres. Vi har ikke gjort det, og det er egentlig ingen grunn til å gjøre det heller - men det er en ting med han, han har mye drifter, og finner han seg en tispe som har hatt løpetid, er i ferd med å få løpetid, eller rett og slett bare er litt spe, for å ikke snakke om hvis han finner seg en kjemisk kastrert hanne, og han klarer ikke å dy seg. Da må han som oftest i bånd. Det er mulig dette skyldes hormonforstyrrelse da testiklene ligger i buken. Siden han ellers er en sosial og trygg hund lurer vi på om vi bør kastrere han (skal uansett ikke avles på, naturligvis), slik at han også kan gå løs med tisper (han går fint løs med tisper som sier i fra, men litt spe tisper som ikke sier noe, må vi selv gå inn og hindre ham - noen ganger hører han, andre ganger må han gå i bånd). Jeg har vært redd for at kastrering vil gå utover hans sosiale natur ellers, at han for eksempel ikke vil kunne gå med andre hanner lengre (bli "mobbet"), noe som ville vært synd da han i dag er en hund som går med 9 av 10 hunder uten problemer, og aldri bråker unødvendig.

[simira]

Alle først, dette innlegget handler ikke om mine hunder da dette ikke er aktuelt på de.

Men jeg ble litt nysgjerrige på kastering og hva dette gjør med hunden

1) Hva er kjemisk kastrering?

Midlertidig, medisinsk kastrering. Den nyeste metoden med chip har ingen kjente bivirkninger utover at testosteronproduksjonen går ned. Denne skal ha ganske lik effekt som kirurgisk kastrering og gir dermed muligheten til å "teste ut" kastrering uten at det er permanent. Odin ble kastrert etter to runder med chip (varer i ca. 6 mnd).

2) Hva er kastrering godt for?

(skjønner sykdom som evt krypt, prostata etc)

Alt som er relatert til hormoner, egentlig. Altså (problem)adferd som bunner i (over)produksjon av hormoner f.eks.

3) Hjelper det på eks agressjon?

Ikke nødvendigvis. Med fryktaggressive hunder advares det mot å kastrere fordi det er fare for å forverre problemet når man tar fra dem de kjemiske stoffene i kroppen som bla. går på mot. Innlært adferd vil heller ikke bli bedre.

4) Har alder noe å si?

Ikke nødvendigvis på det som er direkte relatert til hormoner, men dersom man gjør det ift. problemadferd kan det være at adferden har satt seg så godt at det ikke har noe å si om man endrer den fysiske hormonbalansen til hunden.

5) Hva skjer med hunden psykisk når den er kastert? Får den mindre hormoner, mister intr for løpetid (og hvorfor det? Skjer det med alle uansett alder for når de er kastert), mindre agressiv (hvor det egentlig?) etc

Psykisk kan man miste en del hormonrelatert stress i forhold til løpetid, markering (både tissing og kjefting) osv. Igjen kommer dette også an på alder og hvor godt adferden er befestet.

6) Kan "problemhunder" bli verre av kastrering?

Ja.

7) Hvordan reagerer andre hannhunder på kastrerte hannhunder

En del kastrerte hannhunder blir mobbet. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg aldri skulle kastrere Odin etter å ha sett en del ubehagelige episoder for kastrerte hannhunder på ymse hundetreff.

Og evt andre innspill.

Dette er jo en evig diskusjon, der mange mener at man burde gjøre som i Utlandet der "alle" hunder blir kastrerte og det går sååå fint. Jeg tipper at andelen hunder det går fint med og andelen hunder det går dårlig med (mobbing, forverret problemadferd osv.) er den samme som i Norge, egentlig. Det er bare mange flere hunder i de fleste andre vestlige land.

Kastrering kan hjelpe på en del ting, og man er relativt sikker på å få en roligere hund som er mindre fokusert på løpetid (og kan ihvertfall ikke få valper om uhellet er ute). Ellers er det mange variabler som spiller inn, ikke bare positivt.

Odin ble som sagt kastrert som femåring etter to runder med chip. Han var et aggressivt stressmonster og det var umulig å få kontakt og jobbe med ham. Han har fortsatt noe aggresjon mot hannhunder, og kommer nok alltid til å ha det, men han er mulig å kontrollere i mye større grad, og er rolig nok til at vi kan jobbe sammen selv når det er andre hunder i nærheten.

[Guest lijenta]

Har erfaring med to kastrerte

Nr 1 Var en trygg og fornuftig hund. Han fikk ikke noe trøbbel etterpå. Han ble kastrert fordi han hadde prostata problemer. Han fikk dårligere pels enn han hadde før men ikke mye. Bare i rundt noen ledd på beina Nr 2 ble kjemisk kastrert fordi han var kritisk for tynn, han ble utrolig redd etter hva jeg kunne se.Nå er det ca 2,5 måned siden han ble kastrert og det er noe som går deg til og han begynner å takle ting som en normal hund. Denne ville jeg ikke kastrert senere i livet siden han får en san reaksjon ved kjemisk kastrering

[MonicaT]

Tusen takk for svar.

Mye nytt å lære.

Har vært lite borti kastrerte hunder, så kjekt å lese andres erfaring.

Vi har problemer i heimen med at gutta ikke godtar hverandre. Vi jobber med saken, men to stykker har sagt at kastrering vil hjelpe. Jeg ser ikke helt at det vil hjelpe. Noen som har noen synspunkter?

Gutta har ubalanse seg i mellom og tydligvis ikke enig om hvem som er sjefen. Kastrering vil vel ikke løse det? Jeg ser ikke helt at det vil løse noe. Nå er det ikke noe tema i utgangspunktet da begge to er/skal benyttes i avl og det går sakte fremover hjemme. Men jeg ble litt nysgjerrig og på hva argumentene for at det skal hjelpe er (det kunne ikke de to svare på, bortsett fra at de ikke vil ha noen rang om de ble kastrert??)

[SandyEyeCandy]

Vi har problemer i heimen med at gutta ikke godtar hverandre. Vi jobber med saken, men to stykker har sagt at kastrering vil hjelpe. Jeg ser ikke helt at det vil hjelpe. Noen som har noen synspunkter?

Gutta har ubalanse seg i mellom og tydligvis ikke enig om hvem som er sjefen. Kastrering vil vel ikke løse det? Jeg ser ikke helt at det vil løse noe. Nå er det ikke noe tema i utgangspunktet da begge to er/skal benyttes i avl og det går sakte fremover hjemme. Men jeg ble litt nysgjerrig og på hva argumentene for at det skal hjelpe er (det kunne ikke de to svare på, bortsett fra at de ikke vil ha noen rang om de ble kastrert??)

Det er jo veldig vanlig at en kastrert hund (både ved chip og snipping av baller) blir oppfatta som verken fugl eller fisk av andre hunder. Det er selvsagt mulig at å kastrere feks Amigo vil gjøre at Dirk blir mindre opptatt av å gruse han som et ledd i rangdiskusjonen, men han vil kanskje gruse han likevel, bare fordi han ikke helt skjønner hva som er greia med Amigo. I tillegg kommer jo hensynet til Amigo inn, det er ikke SÅ stas å bli terrorisert av en samboer.

Jeg kastrerte Aiko fordi hun var helt horribelt hormonforstyrra og bedreiv utstrakt psykisk terror mot knertis. Det er det lureste jeg har gjort ift det å ha et harmonisk hundehold, men det hadde nok overhodet ikke hjulpet å feks kastrere Imouto for at Aiko skulle slutte å irritere seg over henne. Det blir jo på samme måten som med deres to gutter, hvor Dirk kommer hjem fra parringstur og er litt karslig, og Amigo synes det er driturettferdig og sparker ifra når Dirk blir atal. Jeg er veldig glad for at Imouto alltid bare har lagt seg ned og venta på at hun der tjukke skal bli fysisk flytta unna av meg, heller enn å si ifra at nok er nok.

Jeg har aldri opplevd at andre reagerer på Aiko fordi hun er kastrert, men så er jo hun ei tispe med udiskutable dronningkvaliteter, og dem lar en jo liksom være i fred, uansett hvor fuffens de lukter. Aiko har derimot tatt for seg en kompis som kom på besøk med ny chip, fordi hun rett og slett ikke skjønte greia. Jeg vil nok anta at normalt sammenskrudde hunder ikke akkurat føler at de bør snakke litt ekstra hardt til andre bare fordi de mangler forplantningsevnen, men Aiko har alltid vært litt heftig i sin omgang med andre...

[simira]

Tusen takk for svar.

Mye nytt å lære.

Har vært lite borti kastrerte hunder, så kjekt å lese andres erfaring.

Vi har problemer i heimen med at gutta ikke godtar hverandre. Vi jobber med saken, men to stykker har sagt at kastrering vil hjelpe. Jeg ser ikke helt at det vil hjelpe. Noen som har noen synspunkter?

Gutta har ubalanse seg i mellom og tydligvis ikke enig om hvem som er sjefen. Kastrering vil vel ikke løse det? Jeg ser ikke helt at det vil løse noe. Nå er det ikke noe tema i utgangspunktet da begge to er/skal benyttes i avl og det går sakte fremover hjemme. Men jeg ble litt nysgjerrig og på hva argumentene for at det skal hjelpe er (det kunne ikke de to svare på, bortsett fra at de ikke vil ha noen rang om de ble kastrert??)

Det KAN hjelpe fordi testosteronproduksjonen forsvinner, og det er hormonene som gjør at de evt. sloss om rang. I utgangspunktet.

Det fine med hannhunder er at man nå har chip-kastrering som gir noen måneders "prøvetid" på kastrering. Jeg ville jo absolutt ikke kastrere Odin pga. fryktaggresjonen, men etter to vellykkede runder med chip (ja, det måtte to runder til for å overbevise meg) så tok jeg avgjørelsen, og har ikke angret på det. Det fikset dog ikke aggresjonsproblemene hans (var heller ikke formålet, men man kunne jo håpe).

[Shlush]

Det er ikke lenge siden min hannhund hilste på og lekte med en kastrat hannhund for første gang. Det var interessant å observere. De lekte kjempefint sammen og alt gikk bra :-) Men når kastraten stoppa og snuste rundt så oppførte min hannhund seg rart, snuste kastraten bak, vasket ørene og nakken dens og oppførte seg rett og slett slik som han gjør med tisper. Og når jeg tenker meg om så lekte han slik som med tisper også, han er liksom ikke like voldsom i leken og leker fint med tisper. med andre hannhunder så lekes det mer hardt med mye mer bryting... Så det var tydelig at min hannhund hadde litt jobb med å "plassere" kastraten og hvordan han skulle forholde seg til den...

mange sier også at kastrater har lett for å bli hakket på. Så med to hannhunder i hus så tror jeg ikke det hadde vært tanken hos meg hvertfall :-) Samt har jeg møtt min del av hannhunder som har blitt værre mentalt etter kastrering :-/

[MonicaT]

Det er jo veldig vanlig at en kastrert hund (både ved chip og snipping av baller) blir oppfatta som verken fugl eller fisk av andre hunder. Det er selvsagt mulig at å kastrere feks Amigo vil gjøre at Dirk blir mindre opptatt av å gruse han som et ledd i rangdiskusjonen, men han vil kanskje gruse han likevel, bare fordi han ikke helt skjønner hva som er greia med Amigo. I tillegg kommer jo hensynet til Amigo inn, det er ikke SÅ stas å bli terrorisert av en samboer.

Men hva om eks Dirk ble kastrert? Eller begge?

Takker for innspill og det med chip er jo en grei mulighet om det skulle bli aktuelt. Jeg tviler på at vi går så drastisk til verks men en vet aldri. Vi jobber nå først og ser hvordan det går.

Toya er sterilisert men hun merker jeg ingenting på, bortsett fra deilig å slippe løpetid. Hun ble sterilisert når hun var 8 år pga livmorbetennelse. Hun har siden hun ble voksen alltid vært dronning og ingen spør om det. Ikke bryr hun seg om andre heller, så hun er veldig enkel og grei. Men hun var aldri noe problem før sterilisering heller.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger. Lært litt i dag

[Guest Jonna]

Men hva om eks Dirk ble kastrert? Eller begge?

Takker for innspill og det med chip er jo en grei mulighet om det skulle bli aktuelt. Jeg tviler på at vi går så drastisk til verks men en vet aldri. Vi jobber nå først og ser hvordan det går.

Toya er sterilisert men hun merker jeg ingenting på, bortsett fra deilig å slippe løpetid. Hun ble sterilisert når hun var 8 år pga livmorbetennelse. Hun har siden hun ble voksen alltid vært dronning og ingen spør om det. Ikke bryr hun seg om andre heller, så hun er veldig enkel og grei. Men hun var aldri noe problem før sterilisering heller.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger. Lært litt i dag

Om dere skulle gå for chip så fins det en sjanse for at de ikke blir fertile igjen, vet om 2 stk AK som ikke har blitt det og en som har avlet mange kull etterpå.

Hva med å evt tømme hannhunden på NVH om det blir aktuelt? Så slipper man å angre seg

[SandyEyeCandy]

Men hva om eks Dirk ble kastrert? Eller begge?

Det er det som er så vanskelig med kastrering, synes jeg, en kan jo aldri vite. Kanskje vil Dirk roe ned egget om han blir kastrert, men kanskje Amigo ikke liker at han har blitt "annerledes", og så har dere det gående igjen? Nå maler jeg fanden på veggen her, men med så voksne hannhunder ville jeg vært meget skeptisk til å tukle med naturen når de ellers er velfungerende, men "bare" ikke kommer overens med hverandre. Jeg skjønner at det føles håpløst hjemme nå, og var helt på felgen sjøl da det sto på med trollbolle-dragen, men der VISSTE jeg at det var en hormonforstyrrelse, fordi jeg kunne tidsfeste endringa i så åpenbar forbindelse med løpetid nr to og det at Imouto også blei kjønnsmoden.

Synes forslaget til Jeanette er helt strålende. Hva med å tappe begge gutta godt, og deretter chippe dem for å se om det bedrer noe? De har jo alltid vært utrolig gode venner uten problemer med andre hannhunder etter hva jeg har forstått, så det å bruke dem i avl til tross for monging mot hverandre i denne situajonen bør jo være helt uproblematisk.

[MonicaT]

Om dere skulle gå for chip så fins det en sjanse for at de ikke blir fertile igjen, vet om 2 stk AK som ikke har blitt det og en som har avlet mange kull etterpå.

Hva med å evt tømme hannhunden på NVH om det blir aktuelt? Så slipper man å angre seg

Om det skulle bli aktuelt så blir det tømming av de. Men i utgangspunktet er det aller siste løsning

Det er det som er så vanskelig med kastrering, synes jeg, en kan jo aldri vite. Kanskje vil Dirk roe ned egget om han blir kastrert, men kanskje Amigo ikke liker at han har blitt "annerledes", og så har dere det gående igjen? Nå maler jeg fanden på veggen her, men med så voksne hannhunder ville jeg vært meget skeptisk til å tukle med naturen når de ellers er velfungerende, men "bare" ikke kommer overens med hverandre. Jeg skjønner at det føles håpløst hjemme nå, og var helt på felgen sjøl da det sto på med trollbolle-dragen, men der VISSTE jeg at det var en hormonforstyrrelse, fordi jeg kunne tidsfeste endringa i så åpenbar forbindelse med løpetid nr to og det at Imouto også blei kjønnsmoden.

Synes forslaget til Jeanette er helt strålende. Hva med å tappe begge gutta godt, og deretter chippe dem for å se om det bedrer noe? De har jo alltid vært utrolig gode venner uten problemer med andre hannhunder etter hva jeg har forstått, så det å bruke dem i avl til tross for monging mot hverandre i denne situajonen bør jo være helt uproblematisk.

Som sagt, dette er ikke noe vi har diskutert eller tenkt så mye på, da det er i utgangspunktet er uaktuelt og blir som en siste løsning om ingenting annet fungrer.

Om vi får løst det så gutta kan være løse sammen med oss så skal det gå greit. Vi kan sette opp en hundegård til, men om de må være adskilt inne hele tiden så blir det slitsomt. Da kommer jeg ikke til å kunne slappe av og kose meg. Når sommeren kommer så hadde det jo vært deilig å kunne sitte ute i hagen og ha hundene løse. Da er det slitsomt om en må være inne i bur hele tiden. Blir veldig stressende. Men vi tar et skritt av gangen og jeg prøver å ikke tenke for langt frem. Baby skritt og så får vi håpe at det løser seg. Det virker som det går litt fremover. Det er mindre knurring når de ser hverandre nå enn før, så det er bra. Slitsomt å ha bur hunder, men de tåler jo det for en periode.

De har vært gode venner hele tiden og ingen problemer med andre hunder/hannhunder sånn generelt. Så dette tullet dem i mellom skal ikke stoppe evt avl.