Gå til innhold
Hundesonen.no

Blå øyne og arvelighet?


Shlush
 Share

Recommended Posts

Ofte skjules jo døvhet av oppdrettere, de drepes i det stille. Da er det vanskligere å vite hva som ligger på linjene- for de har jo aldri hatt døve valper i noen av sine kull..

Også blåøyde og patch har blitt avlivet over lav sko også her i Norge.

Jeg føler dette var mer skjult før, selv om noen sikkert skjuler det nå også! Men føler det er blitt bedre :) Om valpen får blå øyne får de jo faktisk ikke se når valpene er nyfødte heller.

Men jeg vil rose de oppdretterne som er ærlige i det minste! Jeg synes ikke at det er greit å avlive patch og annen eksteriørfeil, men de bør hvertfall stå for det de gjør selv. For om DE synes det er greit selv så er det vell ingen grunn til å skjule det? :hmm: Men døvhet blir en helsemessig feil i hodet mitt!

Patchsøsken av min hund lever hvertfall og har det finfint :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den casen der er jo noe helt annet enn den som diskuteres her, ettersom det vel bare var på et øre? At noen ikke funker med hørsel bare på et øre synes jeg ikke kan sammenlignes med å være døv på begg

Men når det er tre blåøyde i tispas kull er det jo stor sannsynlighet for at hun og resten av søsknene er bærere av piebald/ekstrem pigmentmangel, og man skal da være ytterst forsiktig når man parrer

Ofte skjules jo døvhet av oppdrettere, de drepes i det stille. Da er det vanskligere å vite hva som ligger på linjene- for de har jo aldri hatt døve valper i noen av sine kull.. Også blåøyde og patch

må en valp med døv hund virkelig avlives med en gang? er det ikke mulig å ihvertfall prøve? jeg kjenner to hunder som er døve som fungerer helt fint i hverdagen...de er lykklige hunder som aldri har opplevd noe annet..

Må man anta at det går til H..uten engang ha prøvd?

Det samme kan du jo si om valper med misdannelse, for det KAN jo gå bra! Men jeg vil si at man som oppdretter har et ansvar og det er å tenke nøye gjennom det og ta et valg. Jeg ville avlivet en døv valp, og nei jeg ville ikke prøvd. Jeg har snakket med andre dalmisoppdrettere, NOEN har faktisk prøvd å selge døve valper og de kommer ALLTID i retur etter en stund fordi de blir for mye for eierne...

Om jeg hadde vært oppdretter så ville jeg ikke solgt en døv valp, jeg ville rett og slett avlivet den. På lik linje som blind, misdannelser (mangler øyne f.eks o.l). Nå er ikke jeg noen oppdretter enda, ikke sikkert jeg skal ha noen kull heller. Men jeg ville nok garantert ha avlivet en valp, selv om det er tungt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger vel ikke være feil i stamtavlen? Alle 8 generasjoner i stamtavlen kan vel bare være bærere, tilfeldigheter kan gjøre at deres avkom også kun blir bærere. Det er jo det som gjør det så vanskelig å avle vekk ressesive gen. Man trenger gentest for å vite 100% sikkert om en er bærer eller ei.

Du vet at på 8 generasjoner er det 256 direkte forfedre? Og om alle de har 4 søsken hver blir det totalt 1280 valper (om alle parringer har vært utavl, har det vært linjeavl er antallet selvsagt lavere), der liksom ingen har hatt blå øyne? Om man tar klubbens egne tall skal 2% av disse være døve, dvs minst 25 hunder. I tillegg vil det da komme de som er blåøyde men hører helt fint... Så ja, min påstand at om det i hannens linjer ikke finnes en eneste blåøyd hund på 8 gen, er det feil far i stamtavla en plass...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vet at på 8 generasjoner er det 256 direkte forfedre? Og om alle de har 4 søsken hver blir det totalt 1280 valper (om alle parringer har vært utavl, har det vært linjeavl er antallet selvsagt lavere), der liksom ingen har hatt blå øyne? Om man tar klubbens egne tall skal 2% av disse være døve, dvs minst 25 hunder. I tillegg vil det da komme de som er blåøyde men hører helt fint... Så ja, min påstand at om det i hannens linjer ikke finnes en eneste blåøyd hund på 8 gen, er det feil far i stamtavla en plass...

Det er helt greit, men når personen som har tispen undersøker dette for å ikke doble og man får til svar at det ikke er blå øyne på linjene til hanhunden, må man jo stole på de man snakker med og gå ut i fra at de forteller sannheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt greit, men når personen som har tispen undersøker dette for å ikke doble og man får til svar at det ikke er blå øyne på linjene til hanhunden, må man jo stole på de man snakker med og gå ut i fra at de forteller sannheten.

Må man? I alle rasemiljøer lyves det og feil skjules. Man må lete dypere og lengre bakover enn de nærmeste generasjonene. Det er nettopp det som gjør avl så innmari vanskelig, man kan rett og slett ikke stole (blindt) på folk... Jeg har vært gjennom mølja sjøl, og jeg fant rusk på alle hannene jeg så på. Noe mer alvorlig, og noe mindre alvorlig, men rusk lell.

I våre raser VET man mat valper avlives pga feil, og vi VET at ikke alle forteller sannheten om det. Så bare utsagnet om at det ikke finnes blå øyne på linjene er et rødt flagg, for det er omtrent umulig. Det man må grave fram er hvor mange det er snakk om, for å kunne beregne sjansen for dobling.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett, gjort er gjort og valpene er her! Jeg får bare gjøre det beste ut av det. Blå øyne eller ikke, håper jeg nå bare at alle valpene mine får gode hjem. Jeg kommer ikke til å selge en døv valp, da jeg som skrevet tidligere i tråden her, har hatt en selv. Valpen som IKKE er døv som har to blå øyne, vil IKKE bli avlivet da han tilsynelatende er en frisk hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er faktisk ikke alt man kan få tak i, selv om man prøver hardt så er man faktisk avhengig av å snakke med folk og da kan man få vite feil også. Men generelt utifra det jeg har undersøkt er det lite blå øyne bakover. men man kan jo nesten anta at et sted bakover hos alle dalmiser ligger det blå øyne eller døvhet, hvor langt bak vet man ikke og man kan sikkert aldri sikre seg 100%.

men nå tenkte jeg å diskutere mer rundt blå øyne og arvelighet, hvordan arvegangen et? og det samme med døvhet, generellt arvegangen :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en hunde som var døv som nylig ble avlivet pga dette. Hun ble rett over året og det var ikke en LETT avgjørelse å ta, men når jeg så på hunden og hvor store problemer hun hadde i forhold til døvheten sin, vet jeg at det var det rette valget å ta!

Den casen der er jo noe helt annet enn den som diskuteres her, ettersom det vel bare var på et øre? At noen ikke funker med hørsel bare på et øre synes jeg ikke kan sammenlignes med å være døv på begge. Skal man avlive alle som BAER-tester +/- i tilfelle de skulle bli usikre og nervøse som voksen, er det MANGE som hadde mistet gode hunder - bl.a. to her på sonen som har/har hatt helt velfungerende +\- hunder.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

men nå tenkte jeg å diskutere mer rundt blå øyne og arvelighet, hvordan arvegangen et? og det samme med døvhet, generellt arvegangen :-)

Når folk ikke er ærlige med tilfellene er det umulig å si noe sikkert om arvegangen, man kan bare sammenligne med lignende problemer i andre raser som har hatt mer åpenhet/det det er forsket på.

Men generelt er blå øyne et tegn på pigmentmangel ( ikke på huskyer av en eller annen grunn), det er ressesivt og hunder får da genet fra både mor og far. Døvhet i forbindelse med pigmentmangel er random, det eneste som må til er manglende pigment i det indre øret. Men dess mindre pigment hunden har, dess større sjans er det for døvhet i forhold til en som er fullpigmentert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, i USA har de MYE mer blå øyne enn oss (ettersom de er helt godkjent der), og også mer døvhet. Men det skal visst ikke være noen sammenheng mellom blå øyne og døvhet. Det som derimot er en sammenheng, er at jo helt lyse hunder (lite prikker) kan ha lett for å få både blå øyne og bli døv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dalmatinere med blå øyne trenger ikke være døve :) Noen er det og noen er ikke det, men det er også brunøyde som kan være døve.

Jeg vet ikke, er ikke oppdretter. Men absolutt interessant, hadde jo vært greit å vite liksom, hvordan man skulle unngå døvhet eller blå øyne. Men av det jeg vet så er ikke noen av Nico's søsken døve eller med blå øyne, ingen i mors kull og ingen i fars kull hos Nico. Og han selv har ikke blå øyne eller er døv. Så det er jo tenkt på fra oppdretter side å se på hannhundens bakgrunn med tanke på både blå øyne og døvhet ;) Og det ble tenkt på pigmentering også såvidt meg bekjent, hannhund er ikke dårlig pigmentert. Så det er grundig sjekket bakover der jeg hvertfall ikke vet av noe blå øyde eller døve, og oppdretter selv har nok diskutert dette med oppdretter av min hund. Det er vell det man kan gjøre for å prøve å unngå å doble på blå ;) Og vet vi nå egentlig om begge MÅ bære blå for å få blåøyde valper? og hvor mange steg kan blågenet hoppe over når det ikke er bakover?

Nå bærer vell alle dalmiser piebald så det blir jo parret mot piebald uansett? (si ifra om jeg tenker feil).

Men jeg vet ikke arvgangen på blå øyne! Om begge må være bærer vet jeg heller ikke? Det trenger de vell nødvendigvis ikke å være.

Det står ikke noe om at blåøyde eller feilfargede bør bli avlivet, kun døve. Men jeg synes jo døve valper bør bli avlivet så slik er jeg, hehe! Dette fordi døvhet ikke er en eksteriørmessig feil, jeg støtter ikke avliving av patcher, ridgeback uten ridge eller hvite boxere. Men døvhet er trossalt noe mer helsemessig... Som vil ha stor betydning både for valpen og kommende eiere, om man i det hele tatt finner eier. Samme med om man får en blind valp? eller misdannelse? Da synes jeg at man bør avlive den valpen. Men en valp som mangler patch f.eks har ikke noen helsemessige begrensninger av dette, den har en skjønnhetsfeil bare :)

Nå hadde jo noen valper i mors kull blå øyne, og da vet man jo at mor muligens kan ha noe, som oppdretter da har tatt høyde for.

Nei, jeg lurer virkelig på hvorfor ingen har funnet ut arvegangen i dette jeg da?

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg hadde gjort dersom jeg hadde fått 1-3 valper i et kull som var døve, og jeg orker ikke ta stilling til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, i USA har de MYE mer blå øyne enn oss (ettersom de er helt godkjent der), og også mer døvhet. Men det skal visst ikke være noen sammenheng mellom blå øyne og døvhet. Det som derimot er en sammenheng, er at jo helt lyse hunder (lite prikker) kan ha lett for å få både blå øyne og bli døv.

Hvis det ikke er sammenheng mellom blå øyne og døvhet, hvordan kan du da forklare at økt antall døve øker med økt antall blåøyde??? Pigmentmangel viser seg først i lyse (amber/gule), deretter blå øyne, og døvhet følger på der igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det ikke er sammenheng mellom blå øyne og døvhet, hvordan kan du da forklare at økt antall døve øker med økt antall blåøyde??? Pigmentmangel viser seg først i lyse (amber/gule), deretter blå øyne, og døvhet følger på der igjen.

Beklager, ordla meg dårlig der.

Jeg har jo skrevet at jeg personlig synes det har vært mye døvt med et eller to blå øyne, men ifølge de jeg har spurt som skal kunne rasen skikkelig, trekkes ikke koblingen mellom blå øyne og døvhet, men mellom veldig lyse hunder (lite pigment) og døvhet. At mange veldig lyse hunder har blå øyne, lager bare enda mer forvirring i mitt hode :P

Jeg kan veldig lite om dette altså, det var derfor jeg spurte og var nysgjerrig på om noen kanskje kan noe mer :)

Men med tanke på at min venninne som har en fantastisk flott og god hannhund valgte å ta denne ut av avl etter bare et kull der det ble 3 med blå øyne, så tror jeg ikke bare det er meg som trekker en kobling der altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men blå øyne og dårlig pigment hører sammen? Er det mange med brune øyne som er døve og som har dårlig pigment? Spennende tema!

Tar man hunder som har gitt døve valper ut av avl?

Jeg må si jeg er sjeldeglad for at vi ikke har noe sånt noe innen min rase (selv om det forekommer døve valper her og) for jeg hadde ikke klart å avlive en ellers frisk og fin valp på 8 uker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hører ikke nødvendigvis sammen det heller Stine, men det forekommer ganske ofte lyse valper som har et eller to blå øyne - og disse igjen viser seg av og til døv.

...men for å komplisere det ytterligere, finnes det superlyse hunder nesten uten prikker med fine, mørke øyne og hørsel på begge ører. Det finnes også tungt tegnede hunder med blå øyne, og det finnes også tungt tegnede hunder som er døv. Det sies at jo mørkere ører de har, jo større sjanse er det for at de hører. Ganske logisk egentlig, ettersom mye pigment da har gått til ørene :)

Av den infoen jeg selv vet, så kan man egentlig oppsummere med at lyse valper har en litt større sjanse for døvhet og/eller blå øyne/blått øye, men at det forekommer hos tungt tegnede/pigmenterte hunder også. Logikken er at det er lite logikk :lol:

...og nei, man tar sjeldent ut hunder som har gitt litt døvt av avl. Noen med veldig fokus på helse gjør det, men ikke så alt for mange nei. Til deres forsvar vet man jo ikke så mye om nedarvingen av dette, men jeg synes det var kult av hun venninnen min med den virkelig veldig, veldig gode hannen (han er skikkelig bra både inni og utenpå!) å ta ham ut av avl fordi det var litt blått og litt annet i Era sitt kull (hans første).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vet at på 8 generasjoner er det 256 direkte forfedre? Og om alle de har 4 søsken hver blir det totalt 1280 valper (om alle parringer har vært utavl, har det vært linjeavl er antallet selvsagt lavere), der liksom ingen har hatt blå øyne? Om man tar klubbens egne tall skal 2% av disse være døve, dvs minst 25 hunder. I tillegg vil det da komme de som er blåøyde men hører helt fint... Så ja, min påstand at om det i hannens linjer ikke finnes en eneste blåøyd hund på 8 gen, er det feil far i stamtavla en plass...

At det er 2% sjans for noe, betyr ikke at 2% av valper født i hvert kull er døve. På lik linje med at dersom det er 1/4 sjans for dvergvekst, og man får 4 unger, så vet man ikke hvordan resultatet blir. Man kan få 0 med dvergvekst, og man kan få 4 med dvergvekst.

Det er meget liten sannsynlighet ja, men det er mulig. Det var poenget mitt.

Men selvfølgelig ser jeg også poenget ditt, og jeg skrev på ingen måte for å angripe deg (virker som du gikk litt i forsvar). Det logiske og mest sannsynlige er jo selvsagt at det har vært både blåøyde og døve hunder i stamtavlen, et eller annet sted.

Når noe er så utbredt på en rase så kan jeg ikke helt se for meg at man skal finne en stamtavle uten noe som helst av det, så lenge man leter lenge nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...men for å komplisere det ytterligere, finnes det superlyse hunder nesten uten prikker med fine, mørke øyne og hørsel på begge ører. Det finnes også tungt tegnede hunder med blå øyne, og det finnes også tungt tegnede hunder som er døv. Det sies at jo mørkere ører de har, jo større sjanse er det for at de hører. Ganske logisk egentlig, ettersom mye pigment da har gått til ørene :)

Dette er ikke komplisert i det hele tatt, antall prikker forteller jo at de er dårlig pigmentert, akkurat som blå øyne gjør. Men de har nok pigment i øyne og ører til å høre/se normalt, akkurat som blåøyde ser normalt. Og ja, godt tegnede hunder kan være døve, så lenge de ikke har pigment i det indre øret. Det er derfor man må se på slekta som helhet for å kunne si mest mulig om pigmentfordelinga, noen viser tydelig at de er dårlig pigmentert, andre ikke.

Av den infoen jeg selv vet, så kan man egentlig oppsummere med at lyse valper har en litt større sjanse for døvhet og/eller blå øyne/blått øye, men at det forekommer hos tungt tegnede/pigmenterte hunder også. Logikken er at det er lite logikk :lol:

Alt er veldig logisk, når man ser på flere i slekta. Oabba har som sagt meget godt pigmentert kropp, men et blått øye. Hun er ergo genotypisk dårlig pigmentert, selv om hun feotypisk regnes som en tungt tegnet harl. Og når man ser på slekta hennes, er det en overvekt av lyse harl og endel blå øyne.

Nei, slett ikke, men når man kommer opp i et større antall hunder vil statistikk % vise seg. Og på godt over 1000 hunder er det garantert blåøyde hunder, selv om det teoretisk er mulig at de har dukket opp i overflpd i andres linjer istedet. Teori og praksis henger sjeldent 100% sammen.

Akkurat. Og når det da sies at det ikke finnes blå øyne på hannhundens side, veeeeeeeeeeeeeeeeel... For de finnes garantert, selv om de ikke levde opp.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke komplisert i det hele tatt, antall prikker forteller jo at de er dårlig pigmentert, akkurat som blå øyne gjør. Men de har nok pigment i øyne og ører til å høre/se normalt, akkurat som blåøyde ser normalt. Og ja, godt tegnede hunder kan være døve, så lenge de ikke har pigment i det indre øret. Det er derfor man må se på slekta som helhet for å kunne si mest mulig om pigmentfordelinga, noen viser tydelig at de er dårlig pigmentert, andre ikke.

Alt er veldig logisk, når man ser på flere i slekta. Oabba har som sagt meget godt pigmentert k

Akkurat. Og når det da sies at det ikke finnes blå øyne på hannhundens side, veeeeeeeeeeeeeeeeel... For de finnes garantert, selv om de ikke levde opp.

Takk for et veldig godt og informativt svar. Kaoset i hodet mitt kom litt på plass nå :lol:

Men med f.eks Doffen da, som har to blå øyne, litt brunt i det ene, men ellers knallblå. På en rase der døvhet er sjeldent men blå øyne forekommer veldig ofte. Blir de samme greien? At det er arvet ned en mulighet for lite pigment til øynene, men det er stort sett gjennom mange generasjoner vært "nok" i ørene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men med tanke på at min venninne som har en fantastisk flott og god hannhund valgte å ta denne ut av avl etter bare et kull der det ble 3 med blå øyne, så tror jeg ikke bare det er meg som trekker en kobling der altså.

Men nå var det vel ikke bare derfor heller, var vel noen hudproblemer osv også som spilte inn. Regner med det er samme vi snakker om :-) Men ser poenget ditt altså.

Jeg synes jo det er litt rart at noen mener blå øyne og døvhet ikke har noen sammenheng, jf. statistikken Norge vs usa...prosentandelen sier jo sitt.

Forøvrig har bestisen til Casper ett blått øye, men relativt tung tegnet ellers, men hun er ikke døv. Forsåvidt litt urelevant i forhold til dette, men godt tegnede hunder kan og ha blå øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men med f.eks Doffen da, som har to blå øyne, litt brunt i det ene, men ellers knallblå. På en rase der døvhet er sjeldent men blå øyne forekommer veldig ofte. Blir de samme greien? At det er arvet ned en mulighet for lite pigment til øynene, men det er stort sett gjennom mange generasjoner vært "nok" i ørene?

Aussie har en hel del døvhet pga merlen, men som regel kun på ett øre. Og merl ER lite pigmentert, merle gjør jo nettopp det, det "visker vekk" pigmentet flekkvis. Derfor får de blå øyne, de er genetisk dårlig pigmentert.

Derfor parrer man heller ikke to merle sammen, da de får nesten hvite avkom (dvs uten pigment) med både syns og hørselsfeil.

På GD er det nesten likt, en merle er lite pigmentert, mens en harl er veldig lite pigmentert i forhold til merle (kun harl kan få blå øyne). Det er ikke dokumentert døvhet pga pigmentmangel på merle GD, men det er rundt 30% på harl m /piebaldgen, og rundt 15% på harl med to blå øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussie har en hel del døvhet pga merlen, men som regel kun på ett øre. Og merl ER lite pigmentert, merle gjør jo nettopp det, det "visker vekk" pigmentet flekkvis. Derfor får de blå øyne, de er genetisk dårlig pigmentert.

Derfor parrer man heller ikke to merle sammen, da de får nesten hvite avkom (dvs uten pigment) med både syns og hørselsfeil.

På GD er det nesten likt, en merle er lite pigmentert, mens en harl er veldig lite pigmentert i forhold til merle (kun harl kan få blå øyne). Det er ikke dokumentert døvhet pga pigmentmangel på merle GD, men det er rundt 30% på harl m /piebaldgen, og rundt 15% på harl med to blå øyne.

Hvordan forklarer du blå øyne på solid fargede aussies? Er det ikke to forskjellige gen som gir blå øyne hos hunder?

IndyBody.jpg

Dårlig pigmentert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan forklarer du blå øyne på solid fargede aussies? Er det ikke to forskjellige gen som gir blå øyne hos hunder?

IndyBody.jpg

Dårlig pigmentert?

Hvis denne har blå øyne er den ikke solidfarget, den er en merle med lite bleking. Hvilke farger har foreldrene?

Og nei, det er kun på Husky at blå øyne ikke er forbundet med merle/for lite pigment.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis denne har blå øyne er den ikke solidfarget, den er en merle med lite bleking. Hvilke farger har foreldrene?

Og nei, det er kun på Husky at blå øyne ikke er forbundet med merle/for lite pigment.

Er ikke sikker på fargen til foreldrene, vanskelig å finne ut av da dette er gamle linjer. Men det er sikkert noen her inne som har på på arbeids linjer som kan finne det ut. Men, hvorfor er det da lov å parre blåøyd solid farget aussie med en merle? Om merle er det ''samme'' som en blå øyd solid? I aussie miljøet er ikke blå øyne synonymt med merle. Har litt problemer med å få det du sier til å stemme, kan du linke til en eller flere kilder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...