Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke enkelt å spise sin mat..


Recommended Posts

Skrevet

..når den ligger på fat.

For Knutsen og Ludviksen var matpakke et problem. For Gaia er fat og matskåler blitt et problem i det siste. Hun er to år, har alltid spist av matskåla si. Men de siste ukene, om maten serveres i skål, å nei hvilken skjebne! Grin, surk, graving rundt, dytting på skåla, mer surk - helt til vi vipper maten ut av skåla og utover gulvet, da er alt i sin skjønneste uorden og bespisningen tar til. Det går i alle fall ikke an å spise mat som ligger i skål lengre!
Og når Gaia får gode ideer, gjør hun ikke noe halvveis heller. Gulvteppe er bare å glemme, nå kan det kun spises av kaldt, hardt gulv, helst vinyltypen - billig laminat går også greit.

Vi synes nå selvfølgelig at dette mest av alt er litt moro. Dumme bikkje, kan da vel få ha det sånn om det er så viktig, og det går da greit så lenge hun stort sett får tørrfor.
Vom får hun frosset på verandaen uansett, og andre godbiter nytes best i sofaen, så her er liksom ikke skåla noe tema allikevel.

Men man undres jo, hva i alle dager kan ha skjedd? Har noen opplevd noe liknende?

:)


http://youtu.be/v9F9NU84flY

  • Like 1
Skrevet

Ganzie var slik en stund, spiste litt, skvatt unna, skulte på maten og var generelt litt rar. Helt til jeg oppdaget at hun tråkket på brystpelsen sin når hun spiste på en spesiell måte :teehe:

Nå spiser hun med smekke eller pelsen satt opp i knute :teehe:

  • Like 6
Skrevet

Haha! Lo høyt når jeg leste Ganzie sitt svar her. Mozza var også sånn en periode, det gikk plutselig over etter at jeg stussa øreduskene hennes litt... Aner ikke om de kom borti kanten eller noe, uansett hadde hun fått for seg at det ikke gikk an.

Skrevet

Jeg opplever stadig noe greier med maten og inntak av denne med Sirkus Samurai, så mye og så ofte at jeg nesten ikke tenker over det lenger. :P

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk). Imouto oppfører seg nærmest alltid svært avventende til maten, for den kan jo tross alt inneholde cyanid eller stryknin, må vite. Hun må ofte lures bort til maten, og når hun ser og lukter at det er helt vanlig mat, kan hun aller nådigst ta seg noen munnfuller. Hun foretrekker det lett frossent og delt opp i små al bondigas, aller helst kasta en og en oppi matskåla hennes, til nøds alt servert i en haug så lenge maten er brutt opp og "luftig", men aller best er det selvsagt å dra den ut på parketten og tygge i seg utenfor skåla.

Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

  • Like 4
Skrevet

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk).

Haha, det gjør Thorvald iblant og :P Og innimellom må han ta pause for å vaske fjeset i senga. Ser like teit ut hver gang :lol: Han er litt hobbyanorektiker i perioder, men spiser for det meste greit, så da får han bare skape seg iblant hvis det gjør ham glad :P

Skrevet

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

  • Like 20
Skrevet
Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

Hahhahahahhahahaha!

Skrevet

Nå lo jeg godt her ja!

Tinka er vel den hunden jeg har hatt med størst særheter. Der skal nemlig en munnfull hentes fra skålen før den slippes på gulvet og spises derifra.

Har prøvd å si nei til henne, men hun er så godt trent at da slipper hun alt hun har i munnen, og da får hun jo "viljen" sin. Vet dog ikke om hun gjør dette hjemme hos IA det, men hos meg gjøres det ihvertfall sånn. Og det er jo ikke noe problem egentlig, så lenge hun spiser opp smulene.

Skrevet

Jeg har en spisevegrende liten teiting. Hun "graver ned" maten, med nesa, helt manisk. Derfor er det nulltolleranse her i huset på godbiter rundt om. I bilburet må jeg sjekke før lange bilturer at det ikke ligger noe spiselig der, eller tett på buret, for da vi kommer fram, så har jeg en særs misfornøyd stabij, uten pels, og med brannsår på nesa.

Gjennomsnittlig får jeg i henne mat ca hver 3 dag. Hun blir heller ikke tilbydd mat hver dag, for det eskalerer dess mer hun har tilgang på mat, og jeg ser ingen grunn til å state at "ja men se nå, når får du mat i dag, og hvis du ikke vil ha den, så prøver vi igjen om 12 timer, og vil du ikke ha da, så prøver vi noen timere senere igjen, and so on, ok?". Neeh. Jeg har måtte gitt opp den hysteriske delen av meg hva fòring angår. Med mindre bikkja bikkjer under 15 kg, så holder jeg på "min greie", nemlig at hun får mat når hun har gått lenge nok til å faktisk ha blitt sulten nok til å fullføre et måltid.

  • Like 1
Skrevet

Storm skal ikke spise sin egen mat - farens er jo sååå mye bedre! I alle fall når begge fores samtidig; da er han mer opptatt av å stjele hans enn forsyne seg av sin egen.

Ellers merker jeg meg at han ikke har den glupske appetitten og får mat " dann og vann" - så lenge han øker i vekt så er jeg fornøyd. Han er også midt i tannfelling så han er litt trøblete i magen for tiden så kanskje derfor han ikke har så stor matlyst.

Det å grave ned mat/brødskiver/whatever spiselig er typisk stabijen :) Amigo er ram på det og går ofte med blødende nese.

Skrevet

Nico må først sjekke om de andre har fått noe annet (og bedre) enn han, før han kan smake veldig forsiktig på sin mat. Som regel spiser han et par biter før han finner ut at bitene ligger for tett, at han ikke klarer å ta en og en lenger. Hvis maten faller sammen kan han ikke spise den. Skål er også blitt veldig skummelt. Her må jeg enten lure ham ved at han må stå fint (later som vi trener til utstilling - eller "late som", vi gjør jo det) hvorpå det er "flink gutt!" og en godbit! Da er maten god nok. To andre skjønner ikke hvorfor de ikke kan få, for de står jo også "såå fint" må vite! Eller så må den serveres på papptallerken med god avstand mellom bitene. Og alt dette med to glupske pirajaer som håper han skal bare gi opp og gå vekk (det er jo det han selv også helst har lyst til) slik at de kan få maten hans. Men han trenger masse, så jeg styrer på... De andre to innhalerer maten, så der er det ingen problem...

  • 3 months later...
Skrevet
Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

Lille jenta mi driver med det samme. Hver gang hun skal spise henter hun en og en kule, spiser den i senga si eller buret før hun jafser i seg resten. Vi har alltid lurt på hva som kan være grunnen, kanskje vi har litt ''trust-issues'' her hjemme. :P

Skrevet

Kanskje litt OT, men jeg har tilsvarende erfaringer med katter. Flere katter jeg har hatt (samt de jeg har nå) nekter å spise hvis man kan se bunnen i skåla. Det er nok mat igjen, men det er noe med at man ikke skal se bunnen. Heller jeg over en tre-fire kuler i skålen, så går det greit.

  • Like 2
Skrevet

Hehe, vittig. Snedig de dyrene.. Gaia har nå forøvrig begynt å spise av matskåla si igjen. Forklar det den som kan ..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...