Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke enkelt å spise sin mat..


jlkm
 Share

Recommended Posts

..når den ligger på fat.

For Knutsen og Ludviksen var matpakke et problem. For Gaia er fat og matskåler blitt et problem i det siste. Hun er to år, har alltid spist av matskåla si. Men de siste ukene, om maten serveres i skål, å nei hvilken skjebne! Grin, surk, graving rundt, dytting på skåla, mer surk - helt til vi vipper maten ut av skåla og utover gulvet, da er alt i sin skjønneste uorden og bespisningen tar til. Det går i alle fall ikke an å spise mat som ligger i skål lengre!
Og når Gaia får gode ideer, gjør hun ikke noe halvveis heller. Gulvteppe er bare å glemme, nå kan det kun spises av kaldt, hardt gulv, helst vinyltypen - billig laminat går også greit.

Vi synes nå selvfølgelig at dette mest av alt er litt moro. Dumme bikkje, kan da vel få ha det sånn om det er så viktig, og det går da greit så lenge hun stort sett får tørrfor.
Vom får hun frosset på verandaen uansett, og andre godbiter nytes best i sofaen, så her er liksom ikke skåla noe tema allikevel.

Men man undres jo, hva i alle dager kan ha skjedd? Har noen opplevd noe liknende?

:)


http://youtu.be/v9F9NU84flY

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganzie var slik en stund, spiste litt, skvatt unna, skulte på maten og var generelt litt rar. Helt til jeg oppdaget at hun tråkket på brystpelsen sin når hun spiste på en spesiell måte :teehe:

Nå spiser hun med smekke eller pelsen satt opp i knute :teehe:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha! Lo høyt når jeg leste Ganzie sitt svar her. Mozza var også sånn en periode, det gikk plutselig over etter at jeg stussa øreduskene hennes litt... Aner ikke om de kom borti kanten eller noe, uansett hadde hun fått for seg at det ikke gikk an.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplever stadig noe greier med maten og inntak av denne med Sirkus Samurai, så mye og så ofte at jeg nesten ikke tenker over det lenger. :P

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk). Imouto oppfører seg nærmest alltid svært avventende til maten, for den kan jo tross alt inneholde cyanid eller stryknin, må vite. Hun må ofte lures bort til maten, og når hun ser og lukter at det er helt vanlig mat, kan hun aller nådigst ta seg noen munnfuller. Hun foretrekker det lett frossent og delt opp i små al bondigas, aller helst kasta en og en oppi matskåla hennes, til nøds alt servert i en haug så lenge maten er brutt opp og "luftig", men aller best er det selvsagt å dra den ut på parketten og tygge i seg utenfor skåla.

Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk).

Haha, det gjør Thorvald iblant og :P Og innimellom må han ta pause for å vaske fjeset i senga. Ser like teit ut hver gang :lol: Han er litt hobbyanorektiker i perioder, men spiser for det meste greit, så da får han bare skape seg iblant hvis det gjør ham glad :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

  • Like 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

Hahhahahahhahahaha!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå lo jeg godt her ja!

Tinka er vel den hunden jeg har hatt med størst særheter. Der skal nemlig en munnfull hentes fra skålen før den slippes på gulvet og spises derifra.

Har prøvd å si nei til henne, men hun er så godt trent at da slipper hun alt hun har i munnen, og da får hun jo "viljen" sin. Vet dog ikke om hun gjør dette hjemme hos IA det, men hos meg gjøres det ihvertfall sånn. Og det er jo ikke noe problem egentlig, så lenge hun spiser opp smulene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en spisevegrende liten teiting. Hun "graver ned" maten, med nesa, helt manisk. Derfor er det nulltolleranse her i huset på godbiter rundt om. I bilburet må jeg sjekke før lange bilturer at det ikke ligger noe spiselig der, eller tett på buret, for da vi kommer fram, så har jeg en særs misfornøyd stabij, uten pels, og med brannsår på nesa.

Gjennomsnittlig får jeg i henne mat ca hver 3 dag. Hun blir heller ikke tilbydd mat hver dag, for det eskalerer dess mer hun har tilgang på mat, og jeg ser ingen grunn til å state at "ja men se nå, når får du mat i dag, og hvis du ikke vil ha den, så prøver vi igjen om 12 timer, og vil du ikke ha da, så prøver vi noen timere senere igjen, and so on, ok?". Neeh. Jeg har måtte gitt opp den hysteriske delen av meg hva fòring angår. Med mindre bikkja bikkjer under 15 kg, så holder jeg på "min greie", nemlig at hun får mat når hun har gått lenge nok til å faktisk ha blitt sulten nok til å fullføre et måltid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Storm skal ikke spise sin egen mat - farens er jo sååå mye bedre! I alle fall når begge fores samtidig; da er han mer opptatt av å stjele hans enn forsyne seg av sin egen.

Ellers merker jeg meg at han ikke har den glupske appetitten og får mat " dann og vann" - så lenge han øker i vekt så er jeg fornøyd. Han er også midt i tannfelling så han er litt trøblete i magen for tiden så kanskje derfor han ikke har så stor matlyst.

Det å grave ned mat/brødskiver/whatever spiselig er typisk stabijen :) Amigo er ram på det og går ofte med blødende nese.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nico må først sjekke om de andre har fått noe annet (og bedre) enn han, før han kan smake veldig forsiktig på sin mat. Som regel spiser han et par biter før han finner ut at bitene ligger for tett, at han ikke klarer å ta en og en lenger. Hvis maten faller sammen kan han ikke spise den. Skål er også blitt veldig skummelt. Her må jeg enten lure ham ved at han må stå fint (later som vi trener til utstilling - eller "late som", vi gjør jo det) hvorpå det er "flink gutt!" og en godbit! Da er maten god nok. To andre skjønner ikke hvorfor de ikke kan få, for de står jo også "såå fint" må vite! Eller så må den serveres på papptallerken med god avstand mellom bitene. Og alt dette med to glupske pirajaer som håper han skal bare gi opp og gå vekk (det er jo det han selv også helst har lyst til) slik at de kan få maten hans. Men han trenger masse, så jeg styrer på... De andre to innhalerer maten, så der er det ingen problem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...
Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

Lille jenta mi driver med det samme. Hver gang hun skal spise henter hun en og en kule, spiser den i senga si eller buret før hun jafser i seg resten. Vi har alltid lurt på hva som kan være grunnen, kanskje vi har litt ''trust-issues'' her hjemme. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje litt OT, men jeg har tilsvarende erfaringer med katter. Flere katter jeg har hatt (samt de jeg har nå) nekter å spise hvis man kan se bunnen i skåla. Det er nok mat igjen, men det er noe med at man ikke skal se bunnen. Heller jeg over en tre-fire kuler i skålen, så går det greit.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...