Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasehunder - 3 år etter


jaktlykke
 Share

Recommended Posts

Bones, det er ikke nødvendigvis sånn at blandingshunder er sykere eller like syke som rasehunder, men jeg har liten tro på at en hund er frisk bare fordi at den er en blandingshund.

En sykdom jeg har sjekket litt rundt, er pannus/keratitt. Denne finnes både på belger og schäfer. Hvis jeg parer en belger og en schäfer, kan jeg like gjerne få pannus som når jeg parer belgerXbelger eller schäferXschäfer. Det samme med HD. Parer du en labrador med en golden, så vil den ikke nødvendigvis bli noe friskere enn om du parer en labradorXlabrador, eller goldenXgolden. Eller, som du selv nevnte, parer du en mops med en fransk bulldog, så blir du neppe kvitt problemet med bløte ganer.

Ang denne dokumentaren, så lurer jeg på hva eksakt man mener at man burde ha gjort på 3 år, utover det å premiere kortnesa hunder på utstilling, liksom. Om man så hadde gjort bare såkalte sunne og fornuftige paringer for 3 år siden, så ville ikke de valpene vært eldre enn akkurat gamle nok til å avle nå, liksom. Man kunne selvsagt kjørt litt hardt på og hatt et kull på 1 åringer eller 18 mnd gamle hunder, da hadde vi kanskje rukket å komme til generasjon 2 nå, men hvor sunt hadde det vært da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jojo, men det var fortsatt denne hunden som ble best i gruppen i 2011, hvis jeg ikke husker helt feil? Om det har gått tre år eller en dag, spiller ingen trille for øvrig, det er en smal sak å L

Jeg er ganske sikker på at helsestatusen til disse rasene ser annerledes ut her i landet, ja. Dels fordi at "våre" kennelklubber har tatt dette på alvor noen tiår lenger enn den engelske, men også for

Det er to hovedproblemstillinger disse dokumentarene fokuserer på 1) Raser med sykdomsfremmende morfologi 2) Forhøyet forekomst av sykdom(s alleler) i raser. 1) skyldes rasestandarden (evt tolknin

Det å parre inn en annen rase høres jo så kjekt og enkelt ut. Men det er ikke så enkelt at alle og enhver parrer inn en setter - vips er hele collierasen sunn og frisk, men bare litt "skranten" å se på.

En slik parring blir da gjort, etter myye planlegging på kennelklubbnivå. I samråd med veterinærer, genetikere og alle mulige "kjennere".

Noen få avkom fra prosjektet plukkes ut etter egenskap (både utseende og da selvsagt "årsaken til forsøket"), disse avles igjen tilbake på den opprinnelige rasen, gang på gang på gang - etter en haug generasjoner og en stor populasjon "vanlige" blandingshunder, så får man kanskje fram en stamme som er enhetlig nok i utseende (og helse) at den kan godkjennes.

Det boxereksperimentet i England, der de blandet inn corgi for å få stumphale - der gitt det vel faktisk ikke mer enn 3 generasjoner før hundene igjen så ut som fullkomne boxere? Så tilbakekryssingene og "gjenoppretting" av en rase etter en innblanding trenger vel ikke nødvendigvis å ta så lang tid.

Nei, man må få fram tester for de sykdommene man forsøker å unngå - kreve testing før avl og sørge for at oppdrettere er nødt til å forholde seg til slikt. Ergo må også raseklubber og kennelklubben faktisk på banen og KREVE testing, og selvsagt ikke etterpå godta avl på syke dyr..

Så enkelt, men likevel så kjempevanskelig.

Det er jo der det egentlig har stoppet opp, siden NKK i mange mange år har prosedert på at man IKKE skal gå inn med tvang, men at man gjennom informasjon og opplysning skal få oppdrettere til å skjønne hva som er riktig vei til målet... Så langt ser det ikke ut til at den strategien har virket veldig bra... :(

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

...

Okey, men DET løser jo ikke raseproblemet sett internasjonalt. Det er jo kun et fåtall ganger man kan parre disse friske "blandingene" - man vil jo ikke innavle på dem heller...

Ergo er det jo ikke på noen måte noen løsning for noesomhelst sett på en rase som helhet.

F.eks. dalmatineren nevnt i programmet - hvor mye skal hun og hennes avkom gå i avl i England, liksom? Skal hennes stamtavle parres inn med alle andre eksisterende linjer? Kan noen garantere at selv om hun er frisk for det ene genet som gir akkurad DEN sykdommen - at hun også er fri for alt mulig annet som kan komme hvis man innavler på hennes linjer om noen generasjoner...?

Det er et poeng, kryssningen burde mulighens vært gjentatt flere ganger. Så lenge man kun utavler vil man ikke se det om tispa bærer på recessive mutasjoner, og alle hunder (og mennesker) bærer på mutasjoner. Det er derfor man også begrenser hvor mange avkom en (menneske) sæddonor kan få (itillegg å minske sannsynligheten for at uvitende halvsøsken utvikler romanser...). Sånn sett er det i alle fall lurt å bruke tisper, som har en tydeligere begrenset fruktbarhet, enn hannhunder hvor matatoravl fort kan skje. Det er langt bedre å bruke flere slektninger enn et individ.

Nei, man må få fram tester for de sykdommene man forsøker å unngå - kreve testing før avl og sørge for at oppdrettere er nødt til å forholde seg til slikt. Ergo må også raseklubber og kennelklubben faktisk på banen og KREVE testing, og selvsagt ikke etterpå godta avl på syke dyr..

Så enkelt, men likevel så kjempevanskelig.

Susanne

Mjo, men det er fremdeles bare brannslukning, og forandrer ikke det faktum at det er moderne rasehundavl i seg selv som gir opphopningen av ulike sykdommer i ulike raser. Og hvis det er gått for langt, og en stor del av populasjonen er bærere av ettellerannet, vil det minske den genetiske variasjonen drastisk ved å fjerne alle bærere, som igjen kan føre til forhøyet forekomst av nye sykdommer (ved genetisk drift).

"The diversification of dog breeds has led to the development of breeds enriched for particular genetic disorders"

Dog star rising: the canine genetic system

NB Sutter, EA Ostrander - Nature Reviews Genetics, 2004 - nature.com
Lenke til kommentar
Del på andre sider

695789666_26d705b23f.jpg

Innen antropologien liker vi å trekke fram akkurat dette eksemplet med fotbinding fra Kina når vi diskuterer mulige tiltak for å forhindre andre kulturelle fenomener som gir seg utslag i fysisk betvingelse av kvinnekroppen, som feks kjønnslemlestelse i Øst-Afrika. Det tok nemlig bare ca 3 generasjoner før fotbinding, en svært veletablert og langvarig skikk, opphørte å eksistere, fordi visse grep blei tatt overfor de som besatt den kulturelle og økonomiske kapitalen i landet og dermed bidro til opprettholdelsen av denne barbariske og passifiserende skikken. Når de slutta å fotbinde, slutta "alle" de andre også.

Tenk om store oppdrettere kunne ta grep og gå foran som gode eksempler, slik at den gemene hop også kunne følge etter... *Sukk*

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise
Denne syns jeg er litt "vi sparker ekstra imens man ligger nede".

De ligger jo tydeligvis ikke nede, tvertimot. Derfor er det naturlig å sparke litt mer, litt ekstra og hardere før man går på med balltre og ev. til slutt skyter dem. Jeg så den ferdig nå og sovnet fra på sofaen av alle de trøtte gjentagende benektelsene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner jeg blir både flau over meg selv og får dårlig samvittighet over egen uvitenhet nå etter å ha sett dette programmet. Først det siste året er det jeg har blitt ordentlig interessert i hund og ser litt mere på hvilke egenskaper jeg er ute etter osv. Men tidligere har jeg jo vært helt blind. Har utsendemessig syns at alle disse rynkehundene som er omtalt i programmet har vært sååå søøøte. Mops, bulldog og shar-pei. Har jo hørt om at luftveiene blir trangere, men har vel aldri forstått - eller tenkt videre over hva det vil innebære. Tror også, dessverre, det finnes alt for mange som har tenkt samme tanker som meg.

Dette er problemer som er ALT for dårlig opplyst om, også i Norge. Nå har riktignok ikke norske oppdrettere fullt like store problemer som de engelske, men det er jo åpenbart at typer som mops og bulldog ikke har "klare luftveier". Uvitende førstegangseiere synes at de er nusselige og søte og er villig til å betale myye penger, noe som igjen kanskje fører til masseproduksjon for å tjene penger. Ikke vet jeg, altså... Men kjenner til flere mops-eiere, som etter noen år er fra seg og angrer for hunden er så syk.

Det må virkelig bli gjennomført drastiske tiltak her altså... Slik går det ikke an å ha det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Hærregud da! Hva er det som feiler de dommerne i utstillingene? Er de kjøpt og betalt alle sammen? Man trenger da fa** ikke ha så særlig høy iq for å skjønne at dette er sinnsykt! Jeg er ikke 100% motstander av utstilling, MEN hundeutstillinger har gjort mye vondt med mange flotte raser. Jeg blir sint, lei meg og fortvila. Idioter som avler slike hunder, idioter som kjøper valper fra de, idioter som stiller de ut, idioter som er blinde dommere som er kjøpt og betalt og ikke ser at dette er dyremishandling!

Verden vil bedras!

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...