Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinær i Trondheim


Tinkie
 Share

Recommended Posts

Da nærmer det seg vaksinetid for bølla vår, men siden vi nettopp har flyttet, vet vi ikke helt hvor vi vil dra.

Vi bor på Ila, men har ikke bil. Derfor hadde det vært kjekt å ha et kontor innen gangavstand eller i hvert fall ikke for lang bussavstand. I tillegg bør vi ha en veterinær som ikke synes det er skummelt med shiba. :lol: Kuro er ikke så glad i veterinærer, nemlig (han blir ikke aggressiv altså, bare prøver å gå sin vei), og når veterinæren er redd for ham tilbake, så blir veterinærbesøkene mer slitsomme enn de trenger å være.

Så! Er det noen som har noen forslag? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker Kathrin på Heimdal, men er knot å dra dit uten bil :/ Syns hun er flink med hundene, men nå er min ganske enkel da :P

Ellers har jeg ihvertfall helt ok erfaringer med Strinda også, det er oppe på voll, der jeg slapp deg av på mandag (busstoppet er utenfor klinikken), men aner ikke kompetanse på hverken shiba eller alene-hjemme-ting.

Men jeg har ikke gjort noe annet enn rutineubdersøkelse hos noen, og da er det ikke så farlig for meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe negativt å si om Byåsen dyrehospital og anser de som en av de mest seriøse klinikkene i Trondheim. Jeg har flyttet å bor litt for langt unna til å bruke de i dag, men brukte Trond Relling ved Byåsen som fast veterinær i flere år.

Du kommer til høre positivt og negativt om alle klinikkene i Trondheim alt etter hvem du snakker med. Jeg for min del ville aldri anbefalt Strinda, Trøndelag dyreklinikk eller Trondheim dyrehospital. Jeg har vært på alle plassene og kan ikke tenkte meg å gå tilbake. Skal jeg på Heimdal dyreklinikk, bruker jeg kun Katrin eller Geir Relling feks. Personlig liker jeg Melhus dyreklinikk best, Anna er ærlig og rett frem...men for mange for direkte og hun er derfor ikke så godt likt av alle. Klinikken er heller ikke av de best utstyrte, men jeg føler at uansett hva det gjelder tar hun hunden på allvor samtidig som hun ikke forsøker å loppe meg for penger.

Edit: Det jeg tenkte å si. Prøv deg frem. Prøv den klinikken nærmest deg og se om du får god kjemi med en veterinær der og om du gjør det hold deg til den. Det å finne en fast veterinær som gjør alt lønner seg. Den kjenner hunden godt etterhvert og har fulgt hunden igjennom flere år, det er da ofte lettere å stille en god diagnose for veterinæren enn om det er en hund som tilfeldig er innom

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker Kathrin på Heimdal, men er knot å dra dit uten bil :/ Syns hun er flink med hundene, men nå er min ganske enkel da :P

Ta Orkanger/Melhusbussen fra byen, hopp av på E6Sandmoen, og det tar deg tre min å gå til klinikken ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har brukt Heimdal i mange år til alt fra alvorlige ting som entropionoperasjon (Jon), keisersnitt (Kathrin), magedreiningsoperasjon (Geir), fjerning av meget betent livmor (Geir) osv. til mindre ting som div betennelser, hudproblemer, utredning av epilepsi, mageproblemer, skader, vaksiner, blodprøver, røntgen, ultralyd, avliving og ja.. Det aller meste egentlig.

Og jeg har alltid vært fornøyd. Heimdal dyreklinikk er faktisk det jeg savnet aller aller mest med å bo i Trøndelag og var hovedgrunnen til at jeg kviet meg litt for å flytte sørover. Skulle ønske jeg kunne tatt med meg hele klinikken og alle som jobber der ned hit!
Så jeg anbefaler alltid Heimdal dyreklinikk :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puh, jeg burde ha klart å tenke at når den var på ByÅSEN så var det oppoverbakke. :lol: Og så begynte det å regne og greier.

Ble godt mottatt, kompetent, trivelig veterinær som behandlet Kuro kjempebra, fikk beskjed om at han har ørebetennelse og fikk med alle medisiner vi trengte til det, fikk Adaptil for alene-hjemme-trening og så ble vi enige om at vi evt. kunne prate om Clomicalm hvis ikke DAP hjalp.

Alt i alt er jeg godt fornøyd jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...