Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan tilvenne en kattunge å være ute?


SoppenCamilla
 Share

Recommended Posts

Hei!

Jeg og samboeren (Fredrik, og som jeg ler når jeg ser tråden til katten Fredrik :D ) har en kattunge, Sushi, på litt over 5 mnd. Hun er nå sterilisert og ID-merket, og hun vil ut og utforske verden! Hun river snart ned veggene for å komme se ut! Vi har en veranda, som er i 2. etasje, og vi har latt henne bli med ut dit for å utforske litt mens hundene har vært i hagen, men nå er ikke det bra nok lenger. Jeg holdt på å miste henne til den store nedenforverdenen halv ett i natt, litt halvpanisk var jeg, da.

Uansett, vi må vel snart innse at det er på tide å "la henne gå". Men, hvordan gjør man det, i praksis? Det jeg tenker er et pluss for oss, er at det begynner å bli kaldt nå, så kanskje hun ikke vil være ute så lenge om gangen. :P Men hvis hun skulle gå seg bort, så er det jo verre. Hun er jo veldig glad i oss, og hun kommer løpende når vi roper, men jeg vet jo ikke om det gjelder ute også. Og jeg vet ikke om vi ville klart å holde henne i nærheten, om hun først ville utforske masse.

Hjelp, hvordan gjør man dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...det jeg alltid har gjort er små turer i hagen først, og følge med at pusen ikke går for langt,

katter har ikke god stedssans før de er nærmere ett år gamle,

jeg passer alltid på at katten får gå inn og ut selv, så den lærer seg veien,

bærer den aldri med meg for så å sette den ned, for det kan bli forvirrende når den ikke

vet hvor den kom fra. Det som har skjedd her med den siste pusen er at han begynte å bli med oss på tur,

og da har han alltid blitt med hele runden og også hjem igjen..

Det var en periode han syntes dette var altfor hyggelig, og da jeg skulle gå lenger enn han bør en gang,

ble han helt med til togstasjonen med meg og hundene, da tok jeg han på armen, stappa han i bilen og kjørte han hjem :lol:

Så i en periode så stengte jeg han inne når jeg skulle gå lengre turer med hundene så han ikke gikk seg bort..

Men nå har han lært, og er kun med på de faste korte lufterundene som han kan veien på :)

Det har fungert greit med alle kattene vi har hatt :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig. Vær ute sammen med henne til å begynne med. Ta med godbiter og leker og tren på innkalling, og også at pus skal holde seg i nærheten. En 5 mnd gammel kattunge ville jeg ikke latt være ute på egenhånd, da skal det ikke mye til før de roter seg vekk. Kattunger lar seg lett distrahere, løper etter noe, og har da glemt hvor de kom fra, og tusler videre. Vips, borte.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, men vi har ganske stor hage, hva om hun plutselig bare finner ut at hun skal løpeløpe vekk og kikke på andre ting? Er det jeg er så redd for, det er ikke inngjerda her, så er jo ikke noen steder hun må stoppe og tenke seg om, slik at vi rekker å ta henne (er ikke sikkert det her noen gang vil bli noe problem, men tenk om atte hvis om atte, ikkesant). :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjør som de sier over her du,følg henne ut og vær sammen med henne.Lek med henne,la henne klatre i trær og bli kjent med uteområdet sitt.

Ikke løp etter henne om hun går for langt,ha med godis og lokk henne tilbake.Ikke slipp henne ut hvis du skal bort,sånn i tilfelle det tar tid å få henne inn igjen. :thumbs:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Derfor godbiter og leker, slik at du kan få oppmerksomheten hennes igjen. Leker typ denneer veldig populære til utendørsbruk, gjerne noe med raslelyd inni seg, slik at hun hører leken selv når hun snur hodet vekk. Når hun da kommer til deg, så roper du navnet hennes, og leker masse med henne og gir godbiter. Da lærer hun seg etterhvert at det lønner seg å komme når du roper :)

Og ikke vent til hun er i enden av hagen med å rope, start når hun er en halvmeter fra deg omtrent, bare med hodet "feil vei". Ikke la hun komme langt vekk før du prøver å få kontakt, da blir det mye vanskeligere å fange interessen hennes.

Edit: la til noe.

Endret av Puttiva
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi hadde katt for hundre år siden tok vi kattungen i bånd (T-sele) ute de første gangene, slik at den skulle kunne bli kjent med omgivelsene sine uten at vi trengte å bli redd for at den skulle stryke til skogs eller forsvinne under noe. Etterhvert så fulgte vi bare etter den rundt litt så vi kunne holde øye med den, til vi følte oss trygge på at han fant veien hjem igjen.

Han pleide å være grei på å komme når vi ropte på ham, men det som funket aller best var å rasle med aluminiumsfolie, for aluminiumsfolie=innpakket fisk :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt mulig å venne dem til sele og langline (ville kanskje brukt hyssing e.l. på en kattunge for at det ikke skal bli for tungt). Når de er ute er tankene så mange andre steder, at de bryr seg knapt. Selvsagt individuelt, men skader ikke å tilvenne pus det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har ikkje hatt problem med at nokon av våre kattar har forsvunne. Har gjort det litt gradvis, som nokre har nemnt, med å ha vore med dei ut i hagen og fulgt litt med, men vi har ikkje sprunge etter dei om dei skulle finne på å gå seg ein tur på eigen hand. Dei har alltid kome attende :) . Men ja, ta han med ut i hagen, la han gå laust, ha med litt NAM (skinke, ost, det han likar best) og ta det som det kjem :ahappy: .

Elskar namnet (Sushi) :lol: .

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine puser vil ikke ut de. Men når milomann blir snippet og stor nok så skal han få gå ut sammen med oss og jentene.

Han har ramlet ut av vinduet en gang alt (førsteetasje) og poff ned i snøfonden under vinduet, kom en litt forskrekket og skrekkelig stolt milo inn igjen. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg putta på langline. :lol: Frost var utholdelig slitsom en periode, og da gikk vi ut i hagen. Enten tråkka vi rundt, eller så satt jeg meg med et blad, og bandt fast pus i langlina. :lol: Det fungerte veldig fint altså, en periode hvertfall. Jeg tok han også med på tur med bikkja, men da satt han stortsett på armen. Ikke tolmodighet. :aww: Etterhvert som han ble for stor til å gidde det, fikk han gå løs i hagen, mens vi var med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...