Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering av 'problem' hund..


Recommended Posts

Skrevet

Mulig dette blir langt.. Jeg har slitt med depresjon i ganske lang tid nå, i større eller mindre grad. Det har vært ille en god stund og det siste halvåret har det blitt mye værre, uten noen åpenbar grunn.. Hundene er jo noe av det som får meg igjennom dagen, og de gir meg ufattelig mye, og hadde det ikke vært for de 4 beinte så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men..

Som sagt så har det blitt værre, jeg sliter virkelig for tiden, og det ser ut som at det ikke kommer til og gi seg med det første. Og det er her Kodak sitt utageringsproblem kommer inn i bildet.. Det er vanskelig og tungt for det første fordi jeg ikke kan huske sist jeg koste meg på tur, den der følelsen av og gå ut døra og gå akkurat der man føler for og bare senke skuldrene, slappe av og nyte omgivelsene eller været.. Det er slitsomt og gå med øyne i nakken og hele tiden følge med omgivelsene i tilfelelt det kommer noen med hund.

I tilegg så har jeg ikke eksisterende lunte for tiden og jeg blir nok litt raskt irritert/frustrert og går og føler på at jeg blir litt urettferdig noen ganger. Det hjelper ikke meg og det hjelper aldeles ikke på hans problem at jeg blir irritert/frustrert. Han er jo usikker. I tilegg så kjenner jeg at jeg sliter med og gi han/begge to det de trenger, pga hans problem. Altså de klarer seg og de får tur og trening hver dag, og jeg hadde (og har ikke) hatt noe problem med en slik aktivisering innenfor et visst tidsrom, men på sikt så fortjener de mer enn jeg klarer og gi de. Og nå begynner det og se mørkt ut, fordi jeg synes dette tidsrommet allerede begynner og dra ut langt nok, og fordi det ikke ser ut som det er noe lys i tunnellen.

Jeg har gått på tur og grått hele turen fordi jeg er så frustrert, fordi jeg føler meg så hjelpesløs og fordi jeg får dårlig samvittighet når jeg blir urettferdig og irritert på noe som man ikke burde bli irritert for, og urettferdig bør man ikke bli uansett. Jeg har vært så frustrert at jeg har tenkt på avliving, men det gjør så ufattelig vondt, og jeg kan ikke engang nerme meg den tanken uten og sitte og gråte lenge etterpå, selv om det ikke er noe jeg har vurdert seriøst enda.

Så det jeg begynner og komme fram til er at jeg ikke ser for meg at jeg kan holde hundeholdet mitt på et akseptabelt nivå så lenge jeg har en hund som Kodak, spesielt da pga størrelsen. Det hadde ikke vært like stress med en hund på 20 kg som utagerer liksom, selv om det sikkert ikke er kjempehyggelig det heller. Men, Kodak er en super hund, han er frisk og rask, trygg og trivelig på alle mulige måter bortsett fra utageringen sin. Full av personlighet og en slik hund som kan få deg til og le hver dag. Han har som sagt gitt meg utrolig mye og jeg synes han fortjener bedre enn en sprøyte hos dyrlegen. Jeg vet han har mye og gi til rett person, og jeg tror nok det er håp for at han kan bli mye bedre med mer trening basert på hvordan jeg kjenner han og på hvordan han oppfører seg i andre situasjoner med hunder involvert, spm er jo da bare hvor stor sannsynlighet det er for at den rette er der ute og at vi finner h*n.

Skulle jo selvfølgelig mer enn gjerne hatt han selv, men samtidig så må jeg vell bare se realiteten her. Så hva tror dere? Hva ville dere gjort?

Skrevet

Ville du ha vurdert omplassering hvis han ikke hadde et utageringsproblem?

Hvis ikke ville jeg kanskje prøvd å fått hjelp til å løse den biten. Ellers så er det veldig vanskelig å si hva du skal gjøre.. Du må nesten bare kjenne på det og finne ut hva du vil..

Det skal også sies at generelle utageringsproblemer er ikke stor problem å ordne.. Men jeg har ikke sett din, så derfor skriver jeg generelt ;-)

Sent from my GT-I9100

Skrevet

Ville du ha vurdert omplassering hvis han ikke hadde et utageringsproblem?

Hvis ikke ville jeg kanskje prøvd å fått hjelp til å løse den biten. Ellers så er det veldig vanskelig å si hva du skal gjøre.. Du må nesten bare kjenne på det og finne ut hva du vil..

Det skal også sies at generelle utageringsproblemer er ikke stor problem å ordne.. Men jeg har ikke sett din, så derfor skriver jeg generelt ;-)

Sent from my GT-I9100

Uten utageringen så ville jeg aldrig ha vurdert omplassering nei, han er verdens herligste, at han ikke kan slippes løs med andre hanner er ikke et problem, men og ikke kunne slappe av på tur med mindre jeg kjører langt ut i skauen og går alene er et problem, vertfall med tanke på formen min. Hjelp hadde vært fint, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet jo hva som skal til, men jeg er ikke i stand til og få det til selv nå og å sette han bort har jeg ikke økonomi til, hadde jeg hatt dethadde han vært værd hver eneste krone.

Har han hatt et utaggeringsproblem hele tiden? Er han verre når du er dårligere?

Nei, han fikk det etter han ble angrepet 3 ganger på en mnd mitt i verste del av siste pubertet. Vi har trent mye og han har blitt bedre, men ikke bra, og han er ikke nødvendigvis verre fordi om jeg er dårlig, men all negativ respons fra meg fører bare til at det eskalerer. Litt vanskelig og si om svingningene er pga meg eller bare sånn det er, han har gode og dårlige dager, noen dager kan han passere andre hunder fint om vi er på andre sida av veien, kanskje nermere, på dårlige dager så klikker han fordi det står en hund utenfor butikken 50 meter unna.. Det som er sikkert er at det iallefall ikke blir bedre, og det er garantert min feil.
Skrevet

Nei, han fikk det etter han ble angrepet 3 ganger på en mnd mitt i verste del av siste pubertet. Vi har trent mye og han har blitt bedre, men ikke bra, og han er ikke nødvendigvis verre fordi om jeg er dårlig, men all negativ respons fra meg fører bare til at det eskalerer. Litt vanskelig og si om svingningene er pga meg eller bare sånn det er, han har gode og dårlige dager, noen dager kan han passere andre hunder fint om vi er på andre sida av veien, kanskje nermere, på dårlige dager så klikker han fordi det står en hund utenfor butikken 50 meter unna.. Det som er sikkert er at det iallefall ikke blir bedre, og det er garantert min feil.

Det var ikke for å gi deg dårlig samvittighet eller for å gi deg skylda jeg spurte altså, jeg må bare presisere det. Min erfaring er dog at hunder tar til seg hvordan eieren har det ganske lett, så i perioder hvor mennesket har det vanskelig, vil hunden sannsynligvis ha det også. Det er ikke din feil, du må ikke tenke sånn, det er bare en serie uheldige omstendigheter, om man kan kalle det det. Du lar deg påvirke av han, han lar seg påvirke av deg, og der har dere en litt dårlig sirkel - det er ingens feil. Det bare er sånn.

Grunnen til at det er ikke nødvendigvis er et stort problem å fikse på, er jo litt fordi at dere påvirker hverandre. Du skriver jo at det å gå turer ikke er spesielt lystbetont nå om dagen, ikke sant? Det syns neppe han heller (igjen - jeg skriver det ikke for å gi deg dårlig samvittighet), og da vil utaggeringa nødvendigvis bli verre.

Man kan si mye rart om CM (og det gjør man jo), men han har noen poeng. En hund går ikke å bærer fortiden med seg på samme måte som vi mennesker gjør. Han syns ikke synd på seg selv fordi han har blitt flydd på 3 ganger i en følsom periode, det er det du som gjør, sant? Så når dere møter særlig hanner nå, så vil du sannsynligvis - fordi du venter på utaggeringen hans - få noen små forandringer i kroppsspråket. Litt mer anspent i armen, litt hardere grep i båndet, litt kortere skritt, litt grunnere pust. Det reagerer han på, det er naturlig for han å respondere sånn, og det er naturlig for deg å reagere sånn. Vi mennesker har dårlig for så mye rart som hunder ikke tenker på..

Jeg har tro på placebo-effekt i hundetrening ;) Så lenge vi som eiere forventer at det går bra, så gjør det som regel det for hundene også. Det er ikke bare på CM vi ser det, bare for å presisere det, jeg ser det nesten hver dag selv, jeg har en følsom, små-crappy tervfrøken, og et par uheldige erfaringer i bagasjen selv, jeg veit hvordan jeg påvirker henne til å bli teit i møtesituasjoner. Det interessante er at selv om jeg veit det, så klarer jeg ikke å legge det av meg, fordi det irriterer meg at hun er så følsom (det er en av grunnene til at jeg ikke skal ha belger igjen, jeg kan ikke ha en så følsom hund) - særlig ikke i dårlige perioder. Mine dårlige perioder er Noras dårlige perioder. Kanskje det er sånn for Kodak og deg også?

Hvorvidt du skal beholde eller omplassere Kodak, vil jeg ikke si noe om, det er dessverre for deg en beslutning du må ta alene. Jeg vil dog si at jeg forstår begge deler. Det skal være hyggelig å ha hund, også for folk som er dårlige. Hvis du tror du orker å ta tak i problemene deres, så bør du få hjelp til å trene på dette. Hvis du bestemmer deg for å omplassere, så er heldigvis hunder flest svikerbikkjer og tåler fint å bytte hjem, den eneste som kommer til å tenke på omplasseringen med savn og tristhet, er du :)

Skrevet

*mistet et langt, personlig innlegg * banne høylytt! :gaah:

Kortversjonen: Hadde hunden vært til plage/fustrasjon/dårlig kjemi ville jeg helt klart omplassert. Hunden kan nok være værre pga din tilstand også, så med nye mennesker kan det endre seg :) Du får jo ikke trenet noe særlig godt nå som du er sliten, lei og fustrert.

Jeg ville dog ikke omplassert en tidligere kasteball. (personlig mening) Jeg dømmer ingen som velger å avlive en problemhund, tidligere kasteball eller ei. Noen ganger er det til det beste!

Jeg slet jo i perioder med min forrige hund. (omplasseringshund). Og jeg hadde det generellt sett ikke bra kjemi med hunden. Jeg personlig klarte ikke tenke tanken på avlive en frisk hund, så det ble uaktuellt for meg. Derfor bet jeg tennene sammen og fortsatte å ha hunden. Å omplassere henne var også helt uaktuellt pga hennes kasteballfortid. Denne hunden ble skadet og avlivet, men det var ikke enkelt å ta den avgjørelsen! Hadde hun ikke blitt skadet, så ville vi hatt henne fortsatt.. Jeg er nok litt dårlig på dette, kanskje for følsom, så jeg velger da heller å "holde ut" enn å ta slike betente avgjørelser. Men jeg ser det så godt nå etter at hun ble borte, hvor UTROLIG mye bedre liv jeg har nå, enn da. Jeg har ikke grått en eneste tåre pga fustrasjon! Jeg gleder meg til hver tur vi skal gå, og jeg har aldri blitt så sint at jeg koker. Så uansett hva du velger, så vil det komme til å bli bedre hvis du omplasserer hunden din. Du må tenke på din psykiske helse! Og hunden vil nok få det fint hos noen andre med mer engergi og pågangsmot. Bare vær åpen om utfordringene til hunden.

masse lykke til!

  • Like 3
Skrevet

Uff, så leit å høre! Jeg vet veldig godt hva du går gjennom, jeg slet selv fortsatt med depresjoner da jeg fikk Odin, og da han ble fryktaggressiv. For meg var omplassering aldri et alternativ så lenge han var såppas aggressiv som han var, det er veldig få som har tid og kapasitet til å ta på seg en slik hund. Og ettersom avliving lå litt høyere på lista enn omplassering så fikk jeg meg aldri til å gjøre det, og både jeg og hunden har blitt bedre etterhvert. Men hadde han ikke blitt bedre hadde jeg avlivet ham.

Nå har du bedre kontroll på Kodak enn jeg har på Odin, men det er mye jobb å ha en slik hund, og som du sier, han er så mye større. Og når du selv sliter, så ville jeg spurt meg om Kodak totalt sett gir deg mer enn han tar. Eller om han faktisk hindrer deg i å bli bedre. Når man er deprimert så er det tungt å ha noe som stadig trekker en ned med jevne mellomrom. Og uansett hvor flott hunden er ellers, så er det du og din helse som er viktigst.

Har du mulighet til å sette ham bort en uke eller to? Til en hundetrener, eller noen du kjenner, som kan håndtere ham nok til at du kan få en friperiode og tenke på livet med og uten Kodak?

Stooor klem fra meg!

  • Like 6
Skrevet

Jeg er nok litt dårlig på dette, kanskje for følsom, så jeg velger da heller å "holde ut" enn å ta slike betente avgjørelser.

Akkurat slik er jeg også. Avliving av Nora har vært inne i tankene mine mang en gang, men jeg klarer det bare ikke. Men jeg tror at veien til avliving om hun skader seg eller noe annet skjer med henne er kortere. Jeg vil neppe la henne gjennomgå en operasjon for en eventuell skade eller lignende. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke koser meg med dette hundeholdet slik jeg burde.

For å svare på TS: Jeg har det jo litt på samme måten, med depresjon(som dog har vært fin de siste årene, men kommer litt tilbake med problemene til Nora) men min hund er derimot bare 15kg, men sliter med andre problem itillegg til utaggering. Og jeg vet det tærer veldig mye når hunden som man er så glad i er en regelrett drittbikkje tur etter tur etter tur. Jeg gleder meg nesten aldri til å gå turer med Nora. Før gikk jeg bare turer seint om kveldene slik jeg slapp å få utaggeringen i trynet hver gang vi møtte en hund. Jeg gikk ofte også turer å grein hele veien, og skjønte egentlig ikke hva **** jeg dreiv på med. På hundetreninger/valpekurset gikk jeg også hver gang hjem med tårer i øynene, og klump i halsen fordi min valp på 5mnd. angrep de andre valpene.

Jeg har selv vært inne på omplassering kort, men jeg stoler ikke på noen andre til å kunne forutse problemene og gjøre noe med det før noe stort skjer. Hun har hos meg aldri bitt noen mennesker utenom oss aller nærmeste. Jeg hadde syntes det var mye verre om hun hadde bitt et fremmed menneske, eller et barn. Eller angrepet en annen hund enn våre(som jeg vet takler det veldig fint. Dog er det absolutt ikke ok, ikke missforstå meg!).

Om du skal omplassere eller ikke sliter jeg like mye med å avgjøre som om jeg skal gjøre det. Men(enkelt å si når det ikke gjelder en selv), om du vet du ville fått det mye bedre uten Kodak, og tror han kan være hos noen andre som kan takle problemet bedre, er det ikke da bedre for deg(og han?) å selge/gi ham bort? Står det mellom å beholde, avliving og omplassering? Hva heller du til selv? Er problemet så stort at det vil være vanskelig å få bort? Jeg synes jeg ikke det er en avlivingsgrunn(uten å ha sett han), om du først prøver å se om det er noen som vil ha han :) Men jeg skjønner deg uansett hva du bestemmer deg for! Lykke til. Jeg vet det ikke er enkelt. Klem :heart:

Uff, så leit å høre!

Stooor klem fra meg!

Kjenner meg alt for mye igjen her! Flott innlegg.

  • Like 2
Skrevet

Takk for mange gode svar :)

Hvordan trener du?

Sent from my GT-I9100

Jeg trener positivt, kindereggmetoden og sladretrening. kommer vi for nært så prøver jeg og bare få han ut av situasjonen uten noe mer. Om jeg har en skikkelig dårlig dag så prøver jeg og unngå alt som kan gå galt og kjører opp i bratsberg eller noe og går i skogen for der møter vi aldrig folk eller hunder, men det hadde jo unektelig vært behagelig og kunne gå seg en tur i bymarka også. Siden det er hakket vanskeligere og trene når jeg har med begge så prøver jeg og få til en passe tur hver dag hvor jeg går med en og en, hvor jeg da går på plasser med litt mer utfordringer og større sannsynlighet for og møte andre hunder.

Det var ikke for å gi deg dårlig samvittighet eller for å gi deg skylda jeg spurte altså, jeg må bare presisere det. Min erfaring er dog at hunder tar til seg hvordan eieren har det ganske lett, så i perioder hvor mennesket har det vanskelig, vil hunden sannsynligvis ha det også. Det er ikke din feil, du må ikke tenke sånn, det er bare en serie uheldige omstendigheter, om man kan kalle det det. Du lar deg påvirke av han, han lar seg påvirke av deg, og der har dere en litt dårlig sirkel - det er ingens feil. Det bare er sånn.

Grunnen til at det er ikke nødvendigvis er et stort problem å fikse på, er jo litt fordi at dere påvirker hverandre. Du skriver jo at det å gå turer ikke er spesielt lystbetont nå om dagen, ikke sant? Det syns neppe han heller (igjen - jeg skriver det ikke for å gi deg dårlig samvittighet), og da vil utaggeringa nødvendigvis bli verre.

Man kan si mye rart om CM (og det gjør man jo), men han har noen poeng. En hund går ikke å bærer fortiden med seg på samme måte som vi mennesker gjør. Han syns ikke synd på seg selv fordi han har blitt flydd på 3 ganger i en følsom periode, det er det du som gjør, sant? Så når dere møter særlig hanner nå, så vil du sannsynligvis - fordi du venter på utaggeringen hans - få noen små forandringer i kroppsspråket. Litt mer anspent i armen, litt hardere grep i båndet, litt kortere skritt, litt grunnere pust. Det reagerer han på, det er naturlig for han å respondere sånn, og det er naturlig for deg å reagere sånn. Vi mennesker har dårlig for så mye rart som hunder ikke tenker på..

Jeg har tro på placebo-effekt i hundetrening ;) Så lenge vi som eiere forventer at det går bra, så gjør det som regel det for hundene også. Det er ikke bare på CM vi ser det, bare for å presisere det, jeg ser det nesten hver dag selv, jeg har en følsom, små-crappy tervfrøken, og et par uheldige erfaringer i bagasjen selv, jeg veit hvordan jeg påvirker henne til å bli teit i møtesituasjoner. Det interessante er at selv om jeg veit det, så klarer jeg ikke å legge det av meg, fordi det irriterer meg at hun er så følsom (det er en av grunnene til at jeg ikke skal ha belger igjen, jeg kan ikke ha en så følsom hund) - særlig ikke i dårlige perioder. Mine dårlige perioder er Noras dårlige perioder. Kanskje det er sånn for Kodak og deg også?

Hvorvidt du skal beholde eller omplassere Kodak, vil jeg ikke si noe om, det er dessverre for deg en beslutning du må ta alene. Jeg vil dog si at jeg forstår begge deler. Det skal være hyggelig å ha hund, også for folk som er dårlige. Hvis du tror du orker å ta tak i problemene deres, så bør du få hjelp til å trene på dette. Hvis du bestemmer deg for å omplassere, så er heldigvis hunder flest svikerbikkjer og tåler fint å bytte hjem, den eneste som kommer til å tenke på omplasseringen med savn og tristhet, er du :)

Null stress. Jeg vet jo hvordan det er og legger det ikke så veldig på meg, bortsett fra når jeg gjør noe som gjør at jeg får dårlig samvittighet, eller at jeg blir veldig frustrert.

Nei, turene er ikke (vertfall ikke nødvendigvis) spesielt lystbetont, og jeg synes ikke det er noe serlig og jeg føler at det til tider blir mye negativt også for Kodak, siden lunta mi forsvinner. Jeg tror nok absolutt at miljø/eierskifte kunne gjort han godt(så fremt man finner riktig eier) den største frykten min er jo at han havner til en så verdensmester som banker han eller er unødvendig hard. Og jeg merker godt at mitt humør/holdninger/reaksjon påvirker hans, spesielt negativt. Det som gjør meg mest frustrert er at vær gang vi har hatt fremgang så har det kommet en ny drittbikje og fløyet på han. Det har jo aldrig vært noe skader inn i bildet, og han er, heldigvis, 'snill' med de som angriper. Han er jo stor og usikker, men han har aldrig bitt et hull på noen. *bank i bordet* , men nye angrep fører da naturlig nok til nye tilbakefall. (Jeg irriterer meg grønn på at folk ikke kan holde drittbikjene sine i bånd).

Mine dårlige perioder er garantert også dårlige perioder for kodak, og det kunne jeg ha levd med ettersom han egentlig er en godt stablet hund, men nå begynner denne dårlige perioden og bli lang og værre og det ser ikke ut som det er lys i tunnellen enda, så da vet jeg ikke om jeg synes det er greit lengre..

Selv om jeg ikke egentlig vil omplassere så føler jeg at jeg skylder han det beste og jeg føler egentlig at jeg ikke kan det nå, og ikke har kunnet det på en liten stund. Jeg tror også at det ikke hjelper min situasjon og ha det slik, og selv om jeg ikke liker og være så kynisk så er det egentlig noe jeg burde ta hensyn til. Og om jeg ikke gjør det så er det jo bare et tidsspørsmål før det stopper av seg selv og det hjelper uansett ikke Kodak. Spørsmålet her igjen er jo da, hva er sannsynligheten for at noen vil ha en 45 kg's utagerende bamse... Selv om han er perfekt på alle andre måter.. Og selvfølgelig min frykt for at han havner hos noen som han ikke burde havnet hos.. Utenom det så er jeg ikke i tvil om at han takler en omplassering. Han er sosial og glad i folk.

Om jeg ikke omplasserer så er jeg redd for at jeg bare graver en grav for både meg og hunden.

*mistet et langt, personlig innlegg * banne høylytt! :gaah:

Kortversjonen: Hadde hunden vært til plage/fustrasjon/dårlig kjemi ville jeg helt klart omplassert. Hunden kan nok være værre pga din tilstand også, så med nye mennesker kan det endre seg :) Du får jo ikke trenet noe særlig godt nå som du er sliten, lei og fustrert.

Jeg ville dog ikke omplassert en tidligere kasteball. (personlig mening) Jeg dømmer ingen som velger å avlive en problemhund, tidligere kasteball eller ei. Noen ganger er det til det beste!

Jeg slet jo i perioder med min forrige hund. (omplasseringshund). Og jeg hadde det generellt sett ikke bra kjemi med hunden. Jeg personlig klarte ikke tenke tanken på avlive en frisk hund, så det ble uaktuellt for meg. Derfor bet jeg tennene sammen og fortsatte å ha hunden. Å omplassere henne var også helt uaktuellt pga hennes kasteballfortid. Denne hunden ble skadet og avlivet, men det var ikke enkelt å ta den avgjørelsen! Hadde hun ikke blitt skadet, så ville vi hatt henne fortsatt.. Jeg er nok litt dårlig på dette, kanskje for følsom, så jeg velger da heller å "holde ut" enn å ta slike betente avgjørelser. Men jeg ser det så godt nå etter at hun ble borte, hvor UTROLIG mye bedre liv jeg har nå, enn da. Jeg har ikke grått en eneste tåre pga fustrasjon! Jeg gleder meg til hver tur vi skal gå, og jeg har aldri blitt så sint at jeg koker. Så uansett hva du velger, så vil det komme til å bli bedre hvis du omplasserer hunden din. Du må tenke på din psykiske helse! Og hunden vil nok få det fint hos noen andre med mer engergi og pågangsmot. Bare vær åpen om utfordringene til hunden.

masse lykke til!

Hadde han vært en kasteball så hadde jeg avlivd, uten tvil, om jeg ikke kunne ha han selv. Helt enig med deg der. Men og avlive Kodak ser jeg ikke for meg at jeg klarer så da blir han nok værende så lenge det går også får vi ta det derfra, så egoistisk er jeg, tror jeg. Vi har bra kjemi og jeg storkoser meg virkelig med den hunden, bortsett fra når vi er på tur, men tur er jo en stor del av det og ha hund, så da er vi jo like langt. Og omplassere til noen jeg føler meg trygg på kan jeg absolutt leve med så det tror jeg absolutt hadde vært det beste. Selv om det er vanskelig og innrømme.

Hvordan er det med og gi bort hund og skrive avtale på at hunden skal tilbake til meg dersom nye eiere ikke kan/vil ha den?

  • Like 1
Skrevet

Uff, så leit å høre! Jeg vet veldig godt hva du går gjennom, jeg slet selv fortsatt med depresjoner da jeg fikk Odin, og da han ble fryktaggressiv. For meg var omplassering aldri et alternativ så lenge han var såppas aggressiv som han var, det er veldig få som har tid og kapasitet til å ta på seg en slik hund. Og ettersom avliving lå litt høyere på lista enn omplassering så fikk jeg meg aldri til å gjøre det, og både jeg og hunden har blitt bedre etterhvert. Men hadde han ikke blitt bedre hadde jeg avlivet ham.

Nå har du bedre kontroll på Kodak enn jeg har på Odin, men det er mye jobb å ha en slik hund, og som du sier, han er så mye større. Og når du selv sliter, så ville jeg spurt meg om Kodak totalt sett gir deg mer enn han tar. Eller om han faktisk hindrer deg i å bli bedre. Når man er deprimert så er det tungt å ha noe som stadig trekker en ned med jevne mellomrom. Og uansett hvor flott hunden er ellers, så er det du og din helse som er viktigst.

Har du mulighet til å sette ham bort en uke eller to? Til en hundetrener, eller noen du kjenner, som kan håndtere ham nok til at du kan få en friperiode og tenke på livet med og uten Kodak?

Stooor klem fra meg!

Takk for klem :) Akkurat nå er jeg ikke helt sikker, men han gir meg mye og ikke minst har han gitt meg mye og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet og ta turen til dyrlegen.. På en måte så ligger det høyere på lista enn omplassering, nettopp fordi da vet jeg at han ikke havner hos noen han ikke burde vært til, men samtidig så får jeg meg ikke til og kjøre min beste venn som er frisk rask og bare 4 år til dyrlegen.

Noe av problemet mitt med utageringa til Kodak er jo nettopp det at jeg ikke har spesielt mange alternativer hva pass gjelder, det igjen påvirker jo feks ferieturer, jeg liker og dra på hytta, gå i fjellet eller campingferie på sørlandet, men det hadde vært godt og ha litt fri også og dratt til syden eller noe, da hadde det kanskje vært lettere og holde seg motivert også. Eksen min liker han og takler han veldig godt,og kunne sikkert hatt han en kortere periode, problemet er bare at der han bor nå så får han ikke ha hund inne og jeg vil ikke at Kodak skal bo ute alene 20+ timer i døgnet ikke har de hunde. Han er jo oppvokst inne, og vant med og ha folk rundt seg størsteparten av døgnet.

Hehe, uff nå sitter jeg på jobb og griner og får masse rare blikk.. :P Og skal ikke begynne med min frustrasjon på helsenorge..

Skrevet

Hvordan er det med og gi bort hund og skrive avtale på at hunden skal tilbake til meg dersom nye eiere ikke kan/vil ha den?

Reelt sett har du ingen rettigheter når du har gitt fra deg hunden. Men prøvetid bør man jo ha, og kanskje lengre enn normalt på en problemhund.

Skrevet

Jeg er veldig enkel, men har du prøvd å bare be han om å slutte å tulle og bare ta han me deg? For veldig mange hunder er det nemlig bedre at du tar ansvar for hva som skal gjøres istedenfor å stoppe opp og gjøre de mer "utsatt"..

Sent from my GT-I9100

Skrevet

For å svare på TS: Jeg har det jo litt på samme måten, med depresjon(som dog har vært fin de siste årene, men kommer litt tilbake med problemene til Nora) men min hund er derimot bare 15kg, men sliter med andre problem itillegg til utaggering. Og jeg vet det tærer veldig mye når hunden som man er så glad i er en regelrett drittbikkje tur etter tur etter tur. Jeg gleder meg nesten aldri til å gå turer med Nora. Før gikk jeg bare turer seint om kveldene slik jeg slapp å få utaggeringen i trynet hver gang vi møtte en hund. Jeg gikk ofte også turer å grein hele veien, og skjønte egentlig ikke hva **** jeg dreiv på med. På hundetreninger/valpekurset gikk jeg også hver gang hjem med tårer i øynene, og klump i halsen fordi min valp på 5mnd. angrep de andre valpene.

Jeg har selv vært inne på omplassering kort, men jeg stoler ikke på noen andre til å kunne forutse problemene og gjøre noe med det før noe stort skjer. Hun har hos meg aldri bitt noen mennesker utenom oss aller nærmeste. Jeg hadde syntes det var mye verre om hun hadde bitt et fremmed menneske, eller et barn. Eller angrepet en annen hund enn våre(som jeg vet takler det veldig fint. Dog er det absolutt ikke ok, ikke missforstå meg!).

Om du skal omplassere eller ikke sliter jeg like mye med å avgjøre som om jeg skal gjøre det. Men(enkelt å si når det ikke gjelder en selv), om du vet du ville fått det mye bedre uten Kodak, og tror han kan være hos noen andre som kan takle problemet bedre, er det ikke da bedre for deg(og han?) å selge/gi ham bort? Står det mellom å beholde, avliving og omplassering? Hva heller du til selv? Er problemet så stort at det vil være vanskelig å få bort? Jeg synes jeg ikke det er en avlivingsgrunn(uten å ha sett han), om du først prøver å se om det er noen som vil ha han :) Men jeg skjønner deg uansett hva du bestemmer deg for! Lykke til. Jeg vet det ikke er enkelt. Klem :heart:

Det står mellom og beholde han og omplassering. Men jeg tror helt ærlig at omplassering er det beste for begge, selv om jeg ikke har spes lyst, med mindre det blir en bedring snart, noe jeg ikke ser som spesielt sannsynlig. Jeg synes heller ikke det er avlivingsgrunn, for jeg tror at det er stor sannsynlighet for at han kan bli bedre. Han kan jo leke løs med boer boel hannen til misty liksom, som er større enn han, så det er tydelig at det er bare usikkerhet. Kodak er et stort barn som aller helst bare vil leke og tulle, og ikke være dum med noen, men pga en del uheldige opplevelser på uheldige tidspunkt så så han seg nødt til og bli stor og skummel på utsiden :( Det som teller for avliving er jo det at man vet at han ikke havner en plass og får det værre, men jeg vet ikke om jeg klarer det så det er nok ikke et alternativ. Vertfall ikke enda.

Edit: masse teite skriveleifer.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er veldig enkel, men har du prøvd å bare be han om å slutte å tulle og bare ta han me deg? For veldig mange hunder er det nemlig bedre at du tar ansvar for hva som skal gjøres istedenfor å stoppe opp og gjøre de mer "utsatt"..

Sent from my GT-I9100

Jepp, da blir han mye verre..
Skrevet

Jaok... Da vet du i alle fall hva metoden for å fikse dette er på :)

Håper dette løser seg for deg :) Og lykke til :)

Tusen takk, alle sammen :flowers: Da har jeg laget annonse, trenger jo ikke bestemme meg med en gang tenker jeg, og kanskje det hjelper og se hvilken respons som kommer. Kanskje finner jeg en som er perfekt og så er det plutselig ikke noen vanskelig avgjørelse lengre, eller kanskje får jeg bare respons som gjør valget om og beholde enklere, selv om det ikke er optimalt.
  • Like 3
Skrevet

Det er ikke en løsning å hive dem i bilen og kjøre litt da? Bare for å få overvekt av hyggelige turer for din egen del? Og så ta tak i problemet når du føler deg litt bedre? Vet ikke hvordan/hvor du bor jeg,men hvor langt må du for å komme deg litt unna folk så du kan senke skuldrene og kose deg på tur?

  • Like 1
Skrevet

Forsåvidt, og det gjør jeg jo også, ofte. Men det begrenser seg for hvor koselig det er og hele tiden gå alene og det begrenser seg litt hvor koselig det blir om det skal være så vanskelig og/eller tidkrevende, igjen da ekstra vanskelig siden jeg er sliten og demotivert i utgangspunktet. Dette problemet hadde vært ikke eksisterende om jeg hadde vært frisk og det var ikke det for 2 år siden, jeg var dårlig da også, men ikke så dårlig og da hadde det ikke vært utfordrende så lenge. Når jeg sier at jeg ikke ser for meg bedring med det første så tenker jeg år eller mer.

Skrevet

Jeg blir berørt av det du skriver, og føler veldig med deg! :console:

Hva du skal gjøre med Kodak har jeg ingen fornuftige ideer om, men jeg synes du skal tenke på deg selv. Jeg har jo også inntrykket av at du er ei oppegåendes og flink dame når det kommer til bikkjer, så om du selv vet at du ikke får bukt med dette, så er vel dette kanskje realiteten. Og det er vel ikke akkurat forsøket det mangler på. Det er viktig å ta vare på seg selv og sin psykiske helse, hundeholdet skal ikke gå utover dette, og Kodak, han vil få det fint uansett han :)

Lykke til Malamuten.

Skrevet

Jeg vil bare gi deg en stor klem og si at jeg skjønner beslutningen din uansett hva du ender opp med å gjøre.

Jeg har stått midt oppe i det der selv og det var tungt nok uten at jeg slet med depresjon i tillegg som du gjør.

Nå har du hvertfall annonse ute og kan se om det dukker opp noen som har mulighet til å han .Håper det løser seg for dere begge, det er ikke trivelig å føle at hundeholdet er mer frustrasjon enn glede.

Skrevet

Takk for gode ord alle sammen :flowers: Om jeg hadde funnet en perfeckt match til han så tror jeg det hadde lettet hverdagen min mye på flere plan, det er faktisk ei som har sendt mail allerede, hun virker ikke bestemt, men iallefall nysgjerrig så kanskje. Selv om jeg har grått mye og begynner i gjen hver gang jeg tenker på det så tror jeg det hadde blitt en lettelse om jeg bare finner noen jeg er trygg på kan gi han et godt liv.

  • Like 2
Skrevet

Når jeg leser innlegget ditt, så er det første jeg tenker på at her må du ta vare på deg selv. I en slik situasjon kan man ikke ha ting i livet som gjør det tungt. En slik hund er strevsom nok for folk uten depresjon.

Jeg syns du skal omplassere og fokusere på den andre hunden din, gå turer, nyt naturen og gjør kjekke ting med gode venner. Bygg deg opp igjen :thumbs:

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...