Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

Selvfølgelig har trygghet og nærhet de første årene mye å si. Det er det ingen som protester på.

Jeg er veldig bevisst på å prøve å "veie opp" all stresset A ble utsatt for sine første levemåneder og stresset han fortsatt opplever ved å stadig måtte løsrives ved å alltid møte hans behov for nærhet og alltid vise og utrykke forståelse for hans følelser, selv når han er urimelig.

MEN! At problematferd uten unntak kan spores tilbake til en type omsorgsvikt de første årene går jeg fortsatt ikke med på.

Noen barn er født mer følsomme og kan utvikle problematferd i møte med skole , barnehage osv helt uten at foreldrene kan lastes. Du skal ha en absurd god trygghet hjemmefra hvis ikke feks mobbing fra elever og lærere ( lærere mobber også ) eller manglende individuell forståelse fra såkalte fagpersoner ikke skal være ødeleggende. Det ER traumatisk for et barn å ikke bli møtt på en skikkelig måte når man skal ut på den plattformen. Å si at det uten unntak skyldes foreldre blir da altfor enkelt.

Det finnes flust av eksempler på barn som har hatt store problemer med aggresjon , skolevegring etc som har endret seg drastisk ved skifte av skole.

Hva med dem? De første leveårene har ikke forandret seg. Det er måten de blir møtt som har forandret seg.

  • Like 2
  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Flotte og interessant artikler 2ne, takk :)

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Skrevet

Flotte og interessant artikler 2ne, takk :)

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Men da blir det allikevel for enkelt å si at det er foreldrene, sant? All den tid ikke alle barn blir møtt på riktig måte ute i samfunnet. Ikke alle barn er så heldige at de får byttet skole, mange barn møter i tillegg de samme problemene på ny skole pga tillært atferdsmønstre og nye ukompetente lærere.

Mye mulig jeg er farget av inkompetansen min lille ( i utgangspunktet) trygge nevø møtte på sin skole og deres manglende evne og vilje til å ta psykologens tilbakemeldinger på alvor. Men jeg har begynt å grue meg oppriktig til sønnen min skal møte skoleverket. Når jeg ser hvor maktesløs selv lillesøster ( som har jobbet på samme skole og nå jobber på en annen med akkurat barn som faller utenfor) blir i møte med skolens arroganse og sønnens økende skolevegring blir jeg helt skremt.

Selv ikke en flere siders rapport om hvordan man konkret og enkelt kan møte hans behov for andre utfordringer ( iflg psykolog er han begavet, ikke tilbakestående som skolen mener) har blitt tatt til etterretning. Og det verste er at det er et såpass gjennomgående problem i det norske skoleverket at selv psykolologen uttalte "får håpe det hjelper, desverre kan jeg ikke gi lyve på han en diagnose som gjør at han har lovmessig krav på tilrettelagt undervisning".

Han er bare ett av tusenvis av barn som faller utenfor av forskjellige årsaker som foreldrene strengt tatt ikke kan lastes for.

Skrevet

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

Jeg går ikke ut i fra det. På ingen måte. Men jeg har mistet troen på at han får det han trenger HVIS han skulle falle utenfor.

"Faresignalene" han viser er jo at han sannsynligvis kan både lese , skrive og regne i god tid innen skolen hvis han ikke snart stopper opp. Noe som er mye mulig han gjør. Og at han sliter sosialt med barn på hans egen alder.

Men dette kan rette seg opp, det er 3 år igjen. Når man ser hvor mye han har endret seg på de 3 første årene så blir jeg veldig overrasket hvis han ikke endrer seg de 3 neste.

HVIS han skulle vise seg å ligge langt fremme når skolen starter er han allikevel ikke like utsatt som nevø, siden A allerede har fått et lite varselflagg fra fagfolk som går på at han ligger over gjennomsnittet på det meste, der nevø fikk varselflagg på at han lå tilbake pga hørselsproblemer. Det følger faktisk ungen, fra 2 års kontrollen til barnehagetester til skolen. Det er skremmende. ..

Skrevet

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for.

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen :(

Skrevet

Loke, jeg har aldri sagt at "skylden" alltid ligger hos foreldrene.
Jeg sier at barnas første leveår er utrolig viktige, og at foreldrene er (skal iallefall være) de viktigste omsorgspersonene.
Barnet vil i alle tilfeller bli eksponert for veldig mange andre personer -både barn og voksne-som også bidrar til deres utvikling. Både positivt og negativt.
Ting er aldri sort /hvitt :)

Skrevet

Det 2ne skriver er jeg helt på linje med, men det er et enormt hopp derfra og prate om problematferd og spedbarn som innimellom bli liggende å gråte. Det siste betyr ikke det første! Det siste er det mange utslitte og overveldete foreldre som befinner seg i å gjøre, kun for sin egen tilregnelighet. Det betyr ikke at barna utsettes for omsorgssvikt eller at de ikke fpr en trygg tilknytning til sine foreldre.

Det var helt vanlig tidligere å la spedbarn gråte innimellom uten å plukke de opp, det ble sett på som viktig for lungeutviklingen til og med, det betyr ikke at de alltid lå alene eller at de ikke hadde tigjengelige foreldre mesteparten av tiden.

Å skape en trygg tilknytning handler ikke om å møte barnet på hvert eneste behov de har. For det første er det helt umulig, for de andre så er ikke det en erfaring barn skal ha. Man skal møte de på mange av behovene de uttrykker, men ikke alle.

At man avviser barnet er en sannhet for alle foreldre enten man merker det eller ei, det er ikke en oppskrift for atferdsvansker eller et tegn på mangel på omsorg. Barn er faktisk helt avhengig av å bli avvist for å rustes til livet.

Barnet mitt gråt mye da han var liten, han lå aldri alene og gråt, ikke en eneste gang. Jeg er litt stolt av det, med tanke på hvor skrapa jeg var enkelte dager. Men etter å ha opplevd hvordan en slik situasjon føles i månedsvis i strekk, hvordan det kan tyne deg til det ytterste, så har jeg forståelse for folk som møter sine egne grenser og bare må snu ryggen til noen ganger.

Det betyr ikke at det er normen, og det er når det er normen at Yodels konklusjoner blir aktuelle. Når barnas behov unntaksvis blir møtt, at en tilknytning aldri skjer, eller at tilknytningspersoner blir skilt fra barnet.

Problemet med slike konklusjoner er at man legger skyld. Og hva godt fører det med seg når man ser resultatet i Enits innlegg? Det er skummelt synes jeg, og en ufortjent blytung byrde å skulle måtte bære som forelder.

  • Like 3
Skrevet

Sånn for å utdype. Både jeg, pappaen og halvbroren min kunne lese og skrive godt leeeenge før skolestart. Det ødela utdanningen til oss alle.

Alle 3 ble utsatt for mobbing de første skoleårene, men det klarte vi oss i gjennom uten store problemer. ( mulig vi fikk nok nærhet? :P )

Halvbroren min og pappaen til A utviklet etterhvert skolevegring pga kjedsomhet, jeg var velsignet med en interesse for tegning og god fantasi så jeg tegnet og drømte meg bort i mine 9 år i grunnskolen.

Pappaen til A har etterutdannet seg og tatt opp fag, men har hele tiden slitt med dårlig studieteknikk. Det samme med halvbror. Jeg gikk kreative fag, men har også fått kjenne på det å ikke være vant til å jobbe langsiktig for å oppnå mål.

Det sliter vi alle 3 med enda. Og det er det viktigste man kan lære i skolen, er det ikke? At uansett nivå så skal man jobbe for å utvikle seg og tilegge seg ny lærdom?

Å ikke lære en dritt på skolen i mellom hele barneskolen kan være enormt frustrerende , og når man i tillegg blir møtt med hån fordi man desverre tar teoretisk kunnskap raskere enn klassekameratene kan ødelegge for både videre utdanning og arbeidsliv.

Men i Norge er det ikke lov å lære fortere enn andre, det skaper motvilje hos både lærere, andre barn og ikke minst andre foreldre. Jeg merker allerede nå at jeg prøver å unngå at A skal slumpe til å legge sammen enkle regnestykker, eller prate om bokstaver i barnehagen når det er andre foreldre til stede. Det blir snakk. Og ikke positivt.

Men det blir på siden av den opprinnelige diskusjonen. Det er bare en av utfordringene barn kan møte som ikke all verdens omsorg hjemmefra kan bøtelegge fullt og helt.

Skrevet

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag :heart:

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.
Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.
Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Skrevet

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

  • Like 11
Skrevet

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Signerer. Det er det tøffeste og mest uselviske valget en mor kan ta, og fortjener applaus.

  • Like 1
Skrevet

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag.

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.

Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.

Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie.

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne.

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo.

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er.

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det :)

  • Like 1
Skrevet

Å kjære Enits, det høres ut som om du virkelig har gjort det beste ut av situasjonen. For et tøfft valg å ta. I mine øyne (uten å ha mer kjennskap til situasjonen enn det jeg har lest her) har du virkelig satt din datters beste foran deg selv, men det er klart at dette har vært tøft for dere begge. Styrkeklem! :heart:

  • Like 1
Skrevet

Idag er den store 6 måneders dagen! :D

Da er det obligatorisk med bildespam. (Så det er bare å lade opp ElZorro!)

Fra i sommer:

1174810_10151824613726399_1810452689_n.j

1098264_10151824614221399_2018127532_n.j

1157637_10151824614266399_1403500001_n.j

1185109_10151824614346399_763888566_n.jp

1001581_10151824614566399_71565588_n.jpg

1148890_10151824614711399_2064708584_n.j

1175359_10151824614861399_1885216010_n.j

Fra besøk hos hestene igår. :)

1185129_10151824666806399_1698952995_n.j

1151066_10151824664691399_1804547019_n.j

Ser ut som dyregalskapen har gått i arv. :D

Jeg prøver å skrive noe pent og klokt om hvor utrolig glad vi er i henne og hvor fin og morsom og spesiell hun er, men jeg tror jeg må la bildene og denne smileyen si det for meg... :heart:

Bare se det smilet på siste bildet som alltid møter oss, så heldige vi er!

Skrevet

Og det var en veldig interessant diskusjon, og jeg sender en stor klem til deg Enits. :hug:

Skrevet

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert!! :

1150297_417092625066536_546072053_n.jpg

  • Like 10
Skrevet
Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie. 

 

 

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne. 

 

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo. 

 

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er. 

 

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det :) 

Sender deg enda en klem :hug:

Ingen her kan sette oss inn i de enormt tøffe valgene du har måttet ta for datteren din. Jeg er sikker på at hun en dag vil se tilbake og være stolt av den sterke moren sin.

  • Like 4
Skrevet

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær. :P

attachicon.gifuploadfromtaptalk1376782146858.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Så stor hun har blitt! Søta! :)

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Rett ord til rett tid Ida. Klem til både deg og Enits.

  • Like 1
Skrevet

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert! :

1150297_417092625066536_546072053_n.jpg

Så herlig! :D

Takk nok en gang, dere er gode <3

Skrevet

Sophia sier så mye morsomt om dagen, for en herlig alder dette er :lol: Hun har skjønt Lyra kanskje skal ha bebiser, og igår fant hun frem alle små bamsene og forklarte oss at det var leker til "Lyla beibiser." Prøvde å forklare at vi vet ikke enda om det kommer valper, og hvis det kommer blir det enda lenge før de kan leke. Men hun skulle spare dem til beibivalpene :)

13589_10151749569715256_1374134058_n.jpg

  • Like 5
Skrevet

Vi har bodd på Grua i 8 år nå. Grua har EN turisstattraksjon, tata ta: Gruene /Hadeland bergverksmuseum. Og her har vi ALDRI vært! Hva er det med at man er "turist" og blir kjent alle andre steder enn i ditt eget nærområde? Det skal vi gjøre noe med i dag. Vi skal møte Sindres bestevenn (m foreldre) der, og bli med på "barnas dag" der nede. De lover både skattejakt, toving, tegning med mineralervulkanutbrudd og barnevennlig omvisning med disse vognene inn i gruva. Skal bli epennende :)

  • Like 6
Skrevet

På den andre siden i diskusjonen...

[\b]I stor grad født sånn

Vår evne til å klare oss gjennom livets opp- og nedturer er i svært stor grad genetisk betinget. Over 70 prosent av de effektene som fører til forskjeller i vår motstandsdyktighet skyldes arv.[\]

Faktisk er prosenten 70 for jenter og så høy som 77 for gutter, viser en studie utført av forsker Trine Waaktaar og professor Svenn Torgersen ved Regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør.

Studien omfatter 2638 tvillinger mellom 12 og 18 år både eneggede og toeggede som har vurdert seg selv i forhold til fem temaområder. Også foreldrene har vurdert tvillingene.

204 av tvillingparene har dessuten gitt DNA-prøver.

Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Individuelle miljøfaktorer hendelser som er unike for den enkelte står for 23 til 30 prosent av påvirkningen for henholdsvis gutter og jenter.

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306427

  • Like 1
Skrevet

Jo selvsagt Hanna, men det blir som du sier på den andre enden av diskusjonen. Hvordan barn takler det som møter dem på deres vei blir jo noe annet igjen :)
Men dette er et følsomt tema å diskutere, og jeg føler nok at det er best å la den ligge nå (selvom jeg synes det er superinteressant).

De aller aller fleste foreldre vil heldigvis deres barns beste, og gjør så godt de kan. Barn flest tåler også at vi gjør feil og utslitte m.m. både en og 50 ganger uten at de tar større skade av det :)

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...