Den store baby(og barne)tråden <3

[Mud]

Leste akkurat en artikkel i vg om noen som fikk barn når mor var 49 og det sto noe om at få barn var mer ønsket.

Plutselig tenkte jeg at jeg håpte de ikke ble skuffet. Foreldrene altså.

Jeg innser at jeg sitter litt igjen med inntrykk av at de som virkelig virkelig er sikre på at de skal ha barn oftere får blåmandag enn vi som på forhånd tenkte at barn er altfor mye mas, ansvar, bæsj og søvnløshet. Jeg ble jo faktisk positivt overrasket ( sånn alt i alt), men så var jeg i tillegg litt redd for å få en unge jeg ikke kunne fordra.

Jeg var m.a.o fullt forberedt på drittjobben, men morskjærligheten tok meg totalt på senga.

Ei jeg kjenner har drømt om barn i mange år og så bare rosa skyer og ville helst vært hjemmeværende med barn.

Når ungen kom savnet hun jobben og ble tydelig litt skuffet. Hun ble så lykkelig den gangen jeg fortalte at jeg enkelte ganger ikke likte A ( man gjør jo ikke alltid det, jeg elsker han alltid, men noen ganger liker jeg han ikke) , for dette hadde hun kjent på og lurt på om var unormalt.

Jeg lurer på om det virkelig ofte er sånn?

Det jeg derimot ikke lurer på er hvor A har fått gruble og spørre-genet sitt fra

[Krilo]

Leste akkurat en artikkel i vg om noen som fikk barn når mor var 49 og det sto noe om at få barn var mer ønsket.

Plutselig tenkte jeg at jeg håpte de ikke ble skuffet. Foreldrene altså.

Jeg innser at jeg sitter litt igjen med inntrykk av at de som virkelig virkelig er sikre på at de skal ha barn oftere får blåmandag enn vi som på forhånd tenkte at barn er altfor mye mas, ansvar, bæsj og søvnløshet. Jeg ble jo faktisk positivt overrasket ( sånn alt i alt), men så var jeg i tillegg litt redd for å få en unge jeg ikke kunne fordra.

Jeg var m.a.o fullt forberedt på drittjobben, men morskjærligheten tok meg totalt på senga.

Ei jeg kjenner har drømt om barn i mange år og så bare rosa skyer og ville helst vært hjemmeværende med barn.

Når ungen kom savnet hun jobben og ble tydelig litt skuffet. Hun ble så lykkelig den gangen jeg fortalte at jeg enkelte ganger ikke likte A ( man gjør jo ikke alltid det, jeg elsker han alltid, men noen ganger liker jeg han ikke) , for dette hadde hun kjent på og lurt på om var unormalt.

Jeg lurer på om det virkelig ofte er sånn?

Det jeg derimot ikke lurer på er hvor A har fått gruble og spørre-genet sitt fra

Jeg tror det er veldig delt, jeg kjenner en del som plutselig var garvide uten at det var planlagt i det hele tatt, er i hvertfall ei som sliter veldig med dette enda, ungen er nå 2 år, og ei annen storkoser seg i tilværelsen. Også har jeg net par som virkelig planla dette, hvor ei lever på ei rosaski mens hu andre nesten ikke takler den nye situasjonen selvom det var planlagt.

Jeg tror også det har litt med innstillinger, forventninger og om man er realistisk og ikke bare tror alt er en rosasky, men vet at det blir mye gråt, nattevåk osv. Er man klar over det, ordentlig klar over det tror jeg nok at det ikke blir så annerledes enn man tenker seg.

Men nå har ikke jeg barn selv, så degte er jo bare det jeg tror og tenker etter å ha lært, og snakket med om akkurat slike ting med noen av mine venninner som da har veldig ulike opplevelser rundt det å bli mor

[Mud]

Jeg tror det er veldig delt, jeg kjenner en del som plutselig var garvide uten at det var planlagt i det hele tatt, er i hvertfall ei som sliter veldig med dette enda, ungen er nå 2 år, og ei annen storkoser seg i tilværelsen. Også har jeg net par som virkelig planla dette, hvor ei lever på ei rosaski mens hu andre nesten ikke takler den nye situasjonen selvom det var planlagt.

Jeg tror også det har litt med innstillinger, forventninger og om man er realistisk og ikke bare tror alt er en rosasky, men vet at det blir mye gråt, nattevåk osv. Er man klar over det, ordentlig klar over det tror jeg nok at det ikke blir så annerledes enn man tenker seg.

Men nå har ikke jeg barn selv, så degte er jo bare det jeg tror og tenker etter å ha lært, og snakket med om akkurat slike ting med noen av mine venninner som da har veldig ulike opplevelser rundt det å bli mor

Du har nok rett. Jeg har jo jobbet med barn og hadde ingen illusjoner sånn sett. I tillegg var jeg nok litt mer negativ enn de fleste, egentlig trodde jeg alle som pratet om morslykken egentlig prøvde å overbevise seg selv om at det var verdt det , siden det strengt tatt ikke er mulig å levere tilbake unger. Jeg var faktisk ikke sikker på at jeg ville ha barn før A var ute, oppførte seg som et djeveldyr (de to første døgnene med han var rasende illskrik , bortsett fra når han lå fornøyd ved puppen med blodet mitt i munnviken, han var helt grotesk) , og jeg allikevel ikke ville rømme fra han. Da skjønte jeg greia

[Martine]

Alle barn skulle hatt en hund som Akita

Og forresten Lill, send meg bildet fra i går, a!! Gruppebildet!

[Mari]

Jeg tror også det har litt med innstillinger, forventninger og om man er realistisk og ikke bare tror alt er en rosasky, men vet at det blir mye gråt, nattevåk osv. Er man klar over det, ordentlig klar over det tror jeg nok at det ikke blir så annerledes enn man tenker seg.

Nuvel, sånn ble det ikke for oss iallfall. Jeg hadde ingen illusjoner, men ingenting kunne forberedt meg på det første året som forelder.

Nå har vi det superfint. Det er krevende og slitsomt, vi har oppturer og nedturer, og noen ganger så er H - som alle andre barn innimellom er - en skikkelig drittunge. Han har sider som gir meg grå hår, og han gir klemmer som forlenger livet mitt.

Det er aldri en rosa boble nå heller, men vi har det superfint og jeg digger det lille mennesket som driver og vokser fram foran øynene mine. Kan ikke skjønne hvordan noe så helhetlig og fantastisk har kommet ut av meg som er så defekt og middelmådig.

Og samtidig er jeg utrolig fascinert av at det tross alt skjer hele tiden over hele verden. Små unike individer popper opp overalt og endrer livene til så mange rundt seg. At det går an?

[Gjest]

Ville først ikke ha barn, til jeg plutselig ville det veldig - og da gikk det ganske fort.
Jeg trodde det var omtrent som å ha valp i slitsomhetsgrad (bare at det skulle vare lenger), men syntes ikke det er i nærheten

Så til alle som er litt usikre vil jeg anbefale å vente til de virkelig virkelig vil og er klar for det.

Syntes det er helt feil og veldig merkelig å skulle mase på folk om å få barn når de ikke vil, forstår det enda mindre nå enn før.

Det å bli vekket hundre ganger på natta er steintøft, der og da kan jeg føle meg syk og bli helt fortvilet over at hun våkner igjen... men så våkner jeg litt mer og blir bare liggende å studere henne, hun er så vakker...da kommer lykkefølelsen.

Så jeg syntes øyeblikkene er veldig svarte og rosa om hverandre. Det å følge utviklingen og bli stadig bedre kjent med henne, syntes jeg som nevnt før er noe av det mest fantastiske.

Ingenting annet i livet kan måles med det tror jeg.

Samtidig syntes jeg ikke tiden går fort, heller ulidelig sakte...kan ikke vente til hun blir 6 mndr for da skal endelig ting bli lettere. (Må ha sånne mål, første var 6 uker - så 3 måneder - nå er det 6 måneder.) Jeg teller ned dager og uker til dette. Og har samtidig litt dårlig samvittighet / føler meg unormal. Men blir stadig tryggere på at det er ok å føle det sånn også.

Har hatt ansvar for dyr fra ung alder, og har alltid følt meg flink til det, at jeg mestrer det godt og gir dem et godt hjem. Vanskeligere med barn, føler meg ikke like vellykket og trygg i den rollen. Samtidig som jeg er veldig stolt også, og trygg på at vi kommer til å gi henne så mye tid, oppmerksomhet og kjærlighet som vi bare klarer.

Og nå leste jeg innlegget til Mari og kjenner meg veldig igjen idet. Hvordan kan vi helt vanlige folk klare å få en så fantastisk unge? Tenk på alt hun kan oppnå her i livet. Og har man hund eller hest, så får man kanskje litt oppmerksomhet fra andre, typ "se så flott hest!"
Barn flommer det av, det er så helt normalt liksom. Ingen får store øyne når de ser et barn på butikken. Enda barn er en så mye mye større og mer komplekst i mine øyne! Og tenk at noen kan syntes barn er drittunger? Ja de kan jo oppføre seg som det, men i den fasen vi er i nå er det helt utenkelig! J er jo faktisk verdens 8. vidunder.

[Mud]

Det kommer jo ann på ungen også. A hadde et skremmende lite søvnbehov ( hovedsak nr 1 til at jeg ikke vil ha flere, det der orker jeg bare ikke en gang til, spesielt ikke med et eldre barn i tillegg) , men han krevde egentlig bare hud og mat så var han tyst. Jeg hadde jo øyeblikk hvor jeg gråt sammen med ungen jeg også, spesielt når vi prøvde oss på bilturer, og når jeg virkelig virkelig ønsket meg en dusj, men ikke orket å høre på illskriket. Jeg har hatt fint lite gråteøkter som jeg ikke kunne stoppe med en pupp eller litt hudkontakt. Selvfølgelig blir man utmattet av å ha et barn inntil seg 24/7 , men gråt er verre...

Jeg blir mer maktesløs nå faktisk. Han får fortsatt raserianfall med mye gråt, men der alt var bra bare mamma koste litt før, blir jeg plutselig dyttet vekk og slått nå. Da er det bare å vente til det roer seg, og den tiden føles laaaaaaang noen ganger.

[Mari]

Jeg talte også ned, Marie, og syntes tiden var som smør. Ikke skal du ha dårlig samvittighet, for det handler om situasjonen og ikke barnet. Det er situasjonen som er så fortvilende Det handler aldri om barnet.

Men ja, enn at folk driver og får barn som om det var den naturligste ting i verden?? Det er jo helt sykt!

Og haha, J kommer til å ha sine øyeblikk hun også skal du se, hvor du lurer på hvor i alle dager det var du feilet og hvem dette hylende, skrikende, klypende, slående og spyttende (den er den verste!) vesenet er. Men så kommer leggingen, du synger sangen som dere begge kan så godt mens du stryker henne i panna, og når du er ferdig så hører du en liten barnestemme som sier "mamma? Vi er bestevenner" og du regelrett dør på innsiden fordi det gir deg en så betingelsesløs og pur lykke. Da er monsteret fort glemt, gitt.

[Mari]

Ja. Babygråt er bare the.worst. Aldri har jeg hatt så intense følelser som når jeg bar på det utrøstelige barnet i timesvis hver dag. Og det knuser hjertet ditt på et nivå man ikke visste eksisterte å se det bittelille barnet som gråter så det er lilla i ansiktet og gjennomvåt av svette, og det er ikke en forbanna dritt en får gjort. Klart vi gråt begge to da. Jeg har så sympati for Marie med kolikkbarn at jeg sliter med å sette ord på det.

[Mud]

H spytter også? ! :lol: Det er virkelig det VERSTE!

Når man prøver å være forståelsesfull og får en spytteklyse rett i trynet får man virkelig testet tålmodigheten sin *flir* Det er da mamma bare må gå vekk noen sekunder, før jeg forklarer så rolig og pedagogisk jeg kan at man for **** ikke spytter på mora si Det beste er når han bare sitter og gliser fandenivoldsk tilbake i mens jeg bruker all selvbeherskelse på å ikke klikke totalt.

Herlighet for en drittunge han kan være, men for et englebarn han stort sett er

[Gjest]

Har allerede merket at hun har sterke meninger så det er ikke utenkelig nei. Men likevel, gleder meg sånn!

Haha jeg er like dum nå som før spebarnstiden, trass skal jeg da takle lekende lett! (Haha kanskje ikke... men har heldigvis mer pågangsmot igjen!)

Nå er det økedøgn og å bli brukt som en levende smokk døgnet rundt som er slitsomt. Har ikke sovet det gram i natt bortsett fra på sofaen etter vi stod opp i dag tidlig. Hvordan er det mulig å spise SÅ mye? Men tror faktisk 4 mndr er en milepæl i forhold til kolikken, har vært MYE bedre siste uken

[Mari]

Det føles så respektløst vettu. Jeg tar slag og spark any day før spytting. Og når han ser hvor frustrert jeg blir så er det jo bare mer grunn til å gjøre det.

[Mari]

Hurra for mindre gråt, Marie!! Det var en gedigen gladnyhet!

Og ja, trassen er en million ganger enklere enn det utrøstelige spedbarnet! Trassen er slitsom og den setter virkelig tålmodigheten på prøve - og det lønner seg å ha vann tilgjengelig til å skylle ned alle kamelene med ( ) - men den er så ufattelig mye enklere emosjonelt.

[tm100021]

Her var det en litt annen opplevelse. Sophia var overhooode ikke planlagt og jeg tenkte igjennom hele svangerskapet på at kanskje dette var det dummeste valget i mitt liv ? Men så kom hun, var så perfekt og hverdagen gikk virkelig lekende lett. Så fylte hun et år og bang- Egne veldig sterke meninger Men, tar en episode om gangen en time om gangen. Hun gir seg som regel ikke, og jeg gir meg heller ikke så vi kan ha det gående når vi først har det gående... Men, sånn har jo alle de også så tror ikke hun er noe særlig spesiell der, men når det først skjedde ble det litt wææ opplevelse, hun hadde jo alltid vært så utrolig grei, snill, hørte etter og fant ikke på noe tull. Det går bedre og bedre nå for tiden synes jeg, nå som hun får mer språk og har begynt å skjønne konsekvenser av ting og stopper opp og tenker litt mer. Men fightene er nå over andre ting, men som regel ler jeg av det etterpå når jeg er alene og tenker over det og måten hun tenker på

Jaran var veldig planlagt og fikk ingen blåmandag med han eller heldigvis, selv om han var planlagt Forventningene var vel egentlig de samme som med Sophia- Ingen overhodet.

Jeg husker med Sopia at jeg tvilte VELDIG på om hvordan jeg ble som mor. Jeg har jo ikke hatt et rolleeksempel å se opp på, da min mor er vel mer eller mindre faktisk en forferdelig person. Jeg visste jo hvordan jeg ikke ville være, men hvordan jeg kom til å bli var jeg redd for. Men, jeg kan faktisk med hånda på hjerte si at jeg føler meg som regel som en god mor for ungene mine. Selvsagt er jeg jo sliten og lei noen ganger jeg også (Mann borte på 7 uke, med to små og 5 bikkjer.. Ville vært løgn å si noe annet!) Men jeg føler alt kommer veldig naturlig. Jeg har egentlig aldri inder debatter med meg selv, gruer meg til ting eller bruker så mye tid til å tenke på hvordan jeg skal løse de forskjellige situasjonene osv.

Tar ting som det kommer, og gjør det som jeg føler er naturlig for oss. Jeg og Lars har heller aldri trengt å ha noe diskusjoner om barneoppdragelse, hvordan vi skal gjøre ting bla bla. Vi er vel "stille samstemt" eller noe sånt Heldigvis! Føler vi gjør ting veldig likt, og følger opp det den andre sier så ingen av oss er "den snille".

Men, vi har det nok veldig enkelt her hjemme tror jeg? Jeg tror det har mye å gjøre med at vi får dekket søvnbehovet. Søvnmangel blir jo brukt som torturmetode så jeg skjønner innmari godt hvor vanskelig ting kan være når man i itllegg mangler sammenhengende søvn...

Vi har planlagt å prøve på nr tre i slutten av 2014/begynnelsen av 2015. DA tror jeg kanskje jeg føler meg ferdig

[tm100021]

Om noen vil noe bilder skal fjernes bare si ifra altså

[Martine]

Her var det en litt annen opplevelse. Sophia var overhooode ikke planlagt og jeg tenkte igjennom hele svangerskapet på at kanskje dette var det dummeste valget i mitt liv ? Men så kom hun, var så perfekt og hverdagen gikk virkelig lekende lett. Så fylte hun et år og bang- Egne veldig sterke meninger Men, tar en episode om gangen en time om gangen. Hun gir seg som regel ikke, og jeg gir meg heller ikke så vi kan ha det gående når vi først har det gående... Men, sånn har jo alle de også så tror ikke hun er noe særlig spesiell der, men når det først skjedde ble det litt wææ opplevelse, hun hadde jo alltid vært så utrolig grei, snill, hørte etter og fant ikke på noe tull. Det går bedre og bedre nå for tiden synes jeg, nå som hun får mer språk, har begynt å skjønne konsekvenser av ting og stopper opp og tenker litt mer. Men fightene er nå over andre ting, men som regel ler jeg av det etterpå når jeg er alene og tenker over det, og måten hun tenker på

Jaran var veldig planlagt og fikk ingen blåmandag med han eller heldigvis, selv om han var planlagt Forventningene var vel egentlig de samme som med Sophia- Ingen overhodet.

Jeg husker med Sopia at jeg tvilte VELDIG på om hvordan jeg ble som mor. Jeg har jo ikke hatt et rolleeksempel å se opp på, da min mor er vel mer eller mindre faktisk en forferdelig person. Jeg visste jo hvordan jeg ikke ville være, men hvordan jeg kom til å bli var jeg redd for. Men, jeg kan faktisk med hånda på hjerte si at jeg føler meg som regel som en god mor for ungene mine. Selvsagt er jeg jo sliten og lei noen ganger jeg også (Mann borte på 7 uke, med to små og 5 bikkjer.. Ville vært løgn å si noe annet!) Men jeg føler alt kommer veldig naturlig. Jeg har egentlig aldri inder debatter med meg selv, gruer meg til ting eller bruker så mye tid til å tenke på hvordan jeg skal løse de forskjellige situasjonene osv.

Tar ting som det kommer, og gjør det som jeg føler er naturlig for oss. Jeg og Lars har heller aldri trengt å ha noe diskusjoner om barneoppdragelse, hvordan vi skal gjøre ting bla bla. Vi er vel "stille samstemt" eller noe sånt Heldigvis! Føler vi gjør ting veldig likt, og følger opp det den andre sier så ingen av oss er "den snille".

Men, vi har det nok veldig enkelt her hjemme tror jeg? Jeg tror det har mye å gjøre med at vi får dekket søvnbehovet. Søvnmangel blir jo brukt som torturmetode så jeg skjønner innmari godt hvor vanskelig ting kan være når man i itllegg mangler sammenhengende søvn...

Vi har planlagt å prøve på nr tre i slutten av 2014/begynnelsen av 2015. DA tror jeg kanskje jeg føler meg ferdig

Sophia og Jaran

Og til bildene (som jeg så etter jeg postet!): fine barna våre! og det ser jo ut som om jeg ikke støtter hodet til Jaran i det hele tatt, stakkars!

[Kaja]

Så fin du var blitt på håret Kiyomi

[tm100021]

Sophia og Jaran

Og til bildene (som jeg så etter jeg postet!): fine barna våre! og det ser jo ut som om jeg ikke støtter hodet til Jaran i det hele tatt, stakkars!

Jeg tror Jaran hadde det veldig bra og var VELDIG fornøyd med å få sitte på fanget til "tante" Martine altså, han lå jo og koset seg masse

[Raksha]

Skjønner jeg er veldig heldig her på landet! Jeg går jo tur med alle mine fem på samme tid som med vognen, MEN vi har jo heldigvis ikke noe Tass-hund i nærheten av oss. Håper veldig at det løser seg Rak, for det høres jo veldig slitsomt ut

Nå er nok dine noe mer kontrollerbare og lydige enn gutta mine. Men ja, det er kjempeslitsomt, og jeg aner egentlig ikke hva jeg skal gjøre om det ikke blir endringer. For det er grenser for hvor mye jeg takler kjenner jeg. Da må det liksom bli at jeg aldri kan gå tur med hundene sammen med baby før Tass er borte, og DET ser jeg på som et vanvittig stort tap. Jeg gleder meg så veldig til å kunne ta med hunder og baby ut på trilletur, selv om jeg ikke kommer til å ta med alle tre samtidig. Hvertfall ikke før jeg vet jeg har kontroll.

Er veldig moro å lese om det dere skriver om forventninger og sånt. Jeg er utrolig spent på hvordan jeg takler det selv. Jeg føler meg godt forberedt for en vanskelig spedbarnsperiode, jeg har aldri blitt fortalt at unger sover 22 timer i døgnet osv. Var kolikkbarn selv og vokst opp med historier om hvor ufattelig slitosmt det var, om sykepleiere som gikk å bar på meg døgnet rundt (mamma lå lenge på sykehus med meg pga sykdom hos henne) osv. Så jeg tror ikke jeg har noen sånne illusjoner om at det skal være enkelt og greit. Og jeg har endel faglig bakgrunn om barns utvikling og sånt. Men samtidig - uæh! Tenk om jeg ikke får til den lille? Hun er veldig ønsket, veldig. Fra begges side. Men blir man noengang helt klar?

Men etter å ha vært så dårlig så lenge så har jeg jo lurt på hva i allverden jeg har begitt meg ut på, om det ikke hadde vært bedre å vente, om jeg eeegentlig er skapt til å være mor? Om svangerskapet egentlig er naturens måte å si at dette er du ikke skapt for. For i realiteten så hadde hverken jeg eller baby overlevd om vi hadde bodd i Angola for eksempel. Huff, nei - skummelt.... Vil egentlig bare at hun skal komme, så vi kan ta fatt på neste kapittel og se hvordan vi takler det...

[Martine]

Jeg tror Jaran hadde det veldig bra og var VELDIG fornøyd med å få sitte på fanget til "tante" Martine altså, han lå jo og koset seg masse

Jeg sa til samboeren at hvis det ikke hadde regnet sånn i går så hadde jeg kidnappet Jaran...

[tm100021]

Men blir man noengang helt klar?

Nei! Det tror jeg aldri man er helt klar før hun faktisk plutselig ligger i armene dine

[Mud]

Så fine bilder!

Vi vil være med neste gang altså!

Jeg og sambo er enige i det meste, jeg pg barnefar kunne ikke vært mer forskjellige

Godt vi ikke bor sammen. ..

Han er ekstremt opptatt av innhold i alt fra badebasseng, klær og tannkrem til noe mat.

Jeg er mer tut og kjør der, han får vanlig norsk kost, ikke halvfabrikata , men jeg gidder ikke styre med økologisk.

Han kjører med forovervendt barnesete, jeg får vondt i magen hver gang de kjører avgårde

Han er nøye på bakterier og ville feks at jeg skulle spørre de i barnehagen om de ikke kunne sørge for at A ikke spiste sand , jeg tenker at sånt er greit for imunnforsvaret.

Jeg er opptatt av at A skal tåle en spøk og kan tulle mye med han, men jeg er ekstremt opptatt av å ta han på alvor. Jeg var et spørrebarn som liten og jeg husker frustrasjonen og krenkelsen jeg følte når spørsmålene ble avfeid eller besvart med "herregud, er det noe å lure på?" eller "derfor".

Jeg tar meg tid til å prøve å svare på alt, selv om jeg selvfølgelig blir drittlei. Faren ler av spørsmålene slik jeg husker voksne gjorde av mine.

Jeg er også veldig opptatt av å respektere A sin integritet, så selv om han har en periode hvor han har mye uhell i senga nå, så spør jeg A før jeg tar på bleie. Vil han ikke, så tar jeg vaskejobben. Faren lirker på bleie etter ungen har sovnet . Det har jeg blitt anbefalt av flere, men jeg klarer bare ikke gjøre det. En avtale er en avtale.

Vi hadde hatt MYE krangler om vi bodde sammen ! Veldig greit at ting ble som det ble sånn sett. ..

[Mari]

Rak, det kommer til å gå så bra. Heldigvis er det unntakene som er de utrøstelige babyene, de aller fleste får babyer som spiser og sover og gråter innimellom. Klart det blir tøffe perioder, enten det er før eller siden (artig med lills omvendte erfaringer forøvrig! ) men man står i det og det går over. Det gjør faktisk det. Du kommer til å bli en god mor. Det er jeg ikke i tvil om!

Ang svigerfar så tror jeg du bare må ta til mot og prate med ham. Enig i at du ikke bør sende bonden, og jeg tenker at det neppe blir en konflikt om du bare forteller om din opplevelse og dine bekymringer. Ikke fortell ham hva han skal gjøre, men legg dette fram som det problemet du faktisk har, og spør ham hva han tror kan være en god løsning. Skjønner godt at det er vanskelig å ta den plassen i en såvidt etablert familie, men du er en likeverdig del av denne familien, og du fortjener den plassen like mye som de andre.

Ang graviditeter og tegn, min svigerinne hadde hyperemesis, en forkrøplende bekkenløsning, og et svangerskap fra helheimen, hun er en flott mor med masse ressurser, kjærlighet og innsikt i sine barn. Så DET er iallfall bare tull og vås.

Huff, fikk akkurat melding om kjære niese som er i dårlig form. Det er alltid så skummelt når hun er det, det kjennes så på kroppen og jeg lurer alltid på om det er nå vi skal miste henne. De vet ikke hva det er, det gjør det ekstra ille. Men hun er så sterk denne jenta, så det går nok bra denne gangen også.

[ElZorro]

Åh, jeg blir så glad i dere her inne altså, om resten av verden hadde vært like reflekterte, inkluderende og velmenende hadde det ikke vært mange konflikter!

Rak: Jeg er konfliktsky jeg og, men jeg har bestemt meg i en alder av 30 år at jeg nekter la det bli selvutslettende. Babyen har bare deg (og mannen) til å forsvare seg

(Og hva mener du med at du klarer bevege deg opp og ned fra gulvet??? Jeg klarte det jeg og altså, men et pent syn var det ikke!).

Å herrefred som bæsj fra en baby som har begynt med fast føde stinker! Hjelper ikke at hun har ruget på den i en 3-4 dager... Til og med jeg rynket på nesen og jeg har en fryktelig grisete jobb til tider. Mannen kommer til å gå i bakken!

[Mari]

Åh, jeg blir så glad i dere her inne altså, om resten av verden hadde vært like reflekterte, inkluderende og velmenende hadde det ikke vært mange konflikter!

Dude, we all totally kick ass!

Jeg mener det.