Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!

[Camilla]

Om vi skulle ha gitt fra oss hundenen så hadde det først vært til familie slik at vi fikk prøvd en periode alene for å se hvordan det gikk...om det var mye bedre så hadde nok hundene blitt omplasser tilbake til oppdretter. Om ting ikke hadde blitt bedre så vet jeg i hvertfall at det ikke var hundene...men jeg skal prøve å ta en saklig prat med ham i morgen...i kveld får vi besøk og da er det vanselig å ta sånt rett før folk banker på døra...også får jeg prøve å lage en koselig lite hjørne for snuppene mine nede i 1 etasje med masse gode puter og pledd...så får vi se om mannen slapper av litt når de er "out of sight".

Fikk faktisk en SMS av han for noen mittutter siden hvor jeg nesten datt av stolen "Hundene har oppført seg hittil"....så ja, hunder i stedet for drittbikkjer er vel en liten bedring...og så er det bra han ikke har irritert seg i dag...men vi får se hvor lenge det varer

Takk igjen for alle svar! Uansett kaliber!

[xxx12345]

Nå får jeg sikkert så det fyker etter, men hva om den siste omplasseringshunden kanskje VAR for mye for ham da, og han ikke trives med problemene som kom med hunden?

Jeg er ikke uenig med deg jeg i alle fall, spesielt siden den nye som kom inn i fjor pisser inne. Om man i utgangspunktet ikke er overbegeistret så trekker ikke det i positiv retning for å si det sånn. Og når det er sagt så har jeg hatt en innetisser (syk hund dog) og til og med jeg syntes det var flaut om hun gjorde fra seg inne når jeg hadde besøk - og jeg var i tillegg innmari glad i bikkja! Og en innetisser får helt klart ikke lov til å vandre fritt i huset mitt i alle fall..

[Nirm]

Hva som er riktig å gjøre i en slik situasjon, er jo forskjellige fra person til person. Og at det kan tross alt ligge andre bakenforliggende årsaker til slike reaksjoner. Både fra den som plutselig hater hundene omtrent, og den som evt ender med å kicke noen ut. Uten at man hverken mister bakkekontakt eller noe. Det er forskjell på om man har barn eller ikke, som i Maris tilfelle (og jeg håper folk setter barna sine før hundene).

Til TS så ville jeg anbefalt å få tatt en skikkelig samtale med mannen din. Og få på bordene akkurat hva som er problemet hans. Og fortelle hva dine følelser inne i det hele her er. Om så få hjelp av en som er litt mer proff på området.

[Raksha]

Nå blir dette veldig på siden, men bare fordi derfor - det er ikke alltid barnas beste at foreldre holder sammen.

Direkte sitat fra ped. professor ved uio "største problemet med mange skilsmisser er at de kommer alt for sent".

Sånn - da var det sagt. Hadde lite med tråden å gjøre, bare det med barn og to samboene foreldre osv.

Så - syns du har fått mange gode råd, enig med deg i å ta en ordentlig prat med han, og lage en plass til dem så han slipper å forholde seg til dem når du ikke er hjemme, og sånn at han kan ta dem ut og ha dem rundt seg om han ønsker det selv. Det er tydelig at det har blitt dine hunder og ditt ansvar, og det virker som du syns det er greit. Det er en god start.

Håper virkelig det løser seg, på den ene eller den andre måten, sånn at både mann, du og hunder kan ha det bra. Lykke til!

[Gjest]

Jeg tenkte også med en gang at her ville jeg latt mannen gå før hundene... Og det har ikke med det at han ikke vil ha de å gjøre, men måten han takler det, og at han faktisk er fysisk mot dem - brøler osv.

Jeg hadde ikke villet være sammen med et menneske som lot sinnet sitt gå ut over en uskyldig part. Det går faktisk ann å diskutere hundeholdet og si at man ikke vil ha hund lenger, uten å oppføre seg slik. Han ville kanskje vunnet mer på å faktisk argumentere godt for seg hvorfor han ikke vil ha de mer, og hvordan familien vil få det bedre uten.

Nå kan det som sagt være noe annet som plager han, så jeg ville selvsagt gitt han tid og samtaler, men om det bare er sånn han oppfører seg uten noen spesiell grunn, så står jeg ved det første jeg tenkte.

[Mirai]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

[Anette]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

forskjellen er jo om du blir det hver dag, alltid eller bare et par ganger i ny og ne

[Ozzy]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Nei, og gudene vet hvor mange ganger jeg har sagt til bikkja " JEG GIR DEG BORT PÅ FINN, DIN MØKKABIKKJE!!"

Men fra spøk til revolver, jeg ville gjort som de andre sier her, tatt en ordentlig prat med mannen. Finne ut hva som egentlig er problemet, og rote litt rundt i hodet hans. Disse mennene er ikke alltid like flinke til å prate om følelsene sine.

[OlavEmil]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Nei, eg har òg reagert på den lette haldninga til (menneskeleg) partner her i tråden. Hallo, folk får det jo til å høyrast ut som det er ein psykopat det er snakk om. Eg synst det høyrest ut som ein irritert mann som ikkje likar å snakke så veldig mykje om kjensler og slikt, og dermed blir litt furten. Om årsaka er hundar som tissar inne (ja, absolutt irriterande) eller djupare ting som vi ikkje veit er då umogleg for oss å seie. Men å byrje å snakke om at ein bør kaste ut partneren på bakgrunn av bittelitt informasjon på eit nettforum blir for gale!

[Gjest]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Nei, men fra det til dette?

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende.

Å måtte gå på nåler og være redd for å irritere mannen, er sjelden et godt tegn uansett årsak!

[Margrete]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Nei, er så grusom at jeg dytter de vekk med beina når de blir innpåslitne å jeg.

[Stine]

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Jeg tror jeg så og si aldri har brøla til hundene (bortsett fra kom hit når dem har mista hørselen) men til samboer derimot

Ikke noe konstruktivt herifra, men jeg ville valgt hundene fremfor en mann som oppfører seg sånn mot dyr. Men jeg har aldri opplevd situasjonen din, så jeg kan egentlig ikke uttale meg.

[Ia]

Min første tanke var også at jeg ville kastet mannen på dør. Men det er jo fryktelig lett å si når man er sytten år gammel og samboer med hunden sin. Selv jeg skjønner et sted inne i meg at man blir litt knyttet til slike mannfolk også

Men en slik atferd fra et menneske jeg hadde planer om å dele resten av livet mitt med, hadde skremt meg. Det som er ekstra skremmende, er at dette er et menneske. Og mennesker tenker så innmari mye selv. En hund med atferdsproblemer kan man investere tid og arbeid i, og sakte men sikkert reparere. Et menneske med atferdsproblemer gjør dessverre gjerne nøyaktig slik han/hun vil. Man kan prøve å påvirke og hjelpe så mye man vil, men har noen bestemt seg for at hundene er drittbikkjer, krever det ganske mye velvilje fra vedkommende for å forandre det.

[Hampus]

Uten at det forsvarer oppførselen til trådstarters mann, så hadde gubben i huset her fort fått et problem med en hund som jevnlig tisser inne...

Jeg har hovedansvaret for hundene,forer, tar de til veterinær osv, mye pga at jeg er hjemme sånn nesten alltid.

Men han går like mye med de som meg, blandt annet morraturen i alt slags vær.

Og er jeg bortreist gjør han alt med de.

Hundene er våre hunder selv om jeg eier de.

Men den dagen en begynner å pisse inne, så hadde det nok blitt sure miner, men på et annet nivå enn det trådstarter beskriver...

Så jeg kan på en måte skjønne samboerens irritasjon, men ikke måten han uttrykker det på.

Tenker dere er inne på noe dere som sier at her må det nok taes tak i og snakkes ordentlig ut om dette.

Gjerne med hjelp av en fagpersjon som ser saken helt utenfra.

Det er ingen skam å ta imot hjelp når man har kjørt seg frast...

Vi er kanskje litt for lite flinke til det de fleste av oss.

Å plassere bort hundene for en tid for å se om det endrer seg, eller om missnøyen da blir framprovosert av annet er kanskje en ide.

For om så er tilfelle trenger dere nok i hvertfall å få snakket ut.

Ikke en lett situasjon dere har kommet i.

Håper dere finner en god løsning.

[Rotaflor]

Som mann med dårlige kommunkasjonsevner føler jeg at jeg har litt spesialkompetanse nå! *littfjerntsmilsmiley*

Tror ikke det er noe vits i at du tar en "alvorlig samtale", såfremt dere ikke pleier å gjøre det ofte, men utfra situasjonen virker det ikke sånn. Jeg tror mere på at han (eller dere) har en alvorlig samtale med en terapeut isteden.

Jeg tror det er for mye mas for ham, og at siste hunden var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Kanskje han behøver tid for seg selv.

[Malamuten]

Det er helt sikkert sagt før. Kvitt deg med mannen..

Jeg vet jo ingenting av dere, men utifra det jeg har lest her så er det mere, jeg iallefall, ville reagert på om det hadde vært min mann. Men uansett så håper jeg dere finner en løsning

[simira]

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Jeg mener som flere her at dette ikke handler om hundene, men like mye om kommunikasjon og respekt i ekteskapet. Begge veier, for all del, men når den ene ektefellen må gå på tærne rundt den andre (i lengre tid enn den månedlige varer ) så er det feil. Uansett om det handler om bikkjer, biler, sykler eller hage.

Jeg tenkte også med en gang at her ville jeg latt mannen gå før hundene... Og det har ikke med det at han ikke vil ha de å gjøre, men måten han takler det, og at han faktisk er fysisk mot dem - brøler osv.

Jeg hadde ikke villet være sammen med et menneske som lot sinnet sitt gå ut over en uskyldig part. Det går faktisk ann å diskutere hundeholdet og si at man ikke vil ha hund lenger, uten å oppføre seg slik. Han ville kanskje vunnet mer på å faktisk argumentere godt for seg hvorfor han ikke vil ha de mer, og hvordan familien vil få det bedre uten.

Nå kan det som sagt være noe annet som plager han, så jeg ville selvsagt gitt han tid og samtaler, men om det bare er sånn han oppfører seg uten noen spesiell grunn, så står jeg ved det første jeg tenkte.

On the spot.

[Zera]

Skjønner ikke helt hva det er han har gjort som er så fælt mot bikkjene jeg da. De skjønner jo ikke hva han sier. I mine øyne er han mye værre mot samboeren sin, og det er jo helt tydelig at det er noe som plager han. TS du må helt klart uten tvil ta en snakk med han og finne ut av hva som plager han (for det får han til å psykisk terrorisere deg).....

[Guest lijenta]

Tanken min var først at her var det et annet problem enn hundene. Men så forteller du at den sist ankommende hunden skvetter inne.

Det kan da også være det. Men det kan også være begge deler.

Vill foreslå som andre her få en tredjepart inn så dere kan få snakket ut begge to om det som gnager. Så ta avgjørelse om hva dere skal gjøre i framtiden. Familiekontor eller noe sant hadde nok vært en kjekk plass å begynne.

[Malamuten]

Jeg tenkte også med en gang at her ville jeg latt mannen gå før hundene... Og det har ikke med det at han ikke vil ha de å gjøre, men måten han takler det, og at han faktisk er fysisk mot dem - brøler osv. Jeg hadde ikke villet være sammen med et menneske som lot sinnet sitt gå ut over en uskyldig part. Det går faktisk ann å diskutere hundeholdet og si at man ikke vil ha hund lenger, uten å oppføre seg slik. Han ville kanskje vunnet mer på å faktisk argumentere godt for seg hvorfor han ikke vil ha de mer, og hvordan familien vil få det bedre uten. Nå kan det som sagt være noe annet som plager han, så jeg ville selvsagt gitt han tid og samtaler, men om det bare er sånn han oppfører seg uten noen spesiell grunn, så står jeg ved det første jeg tenkte.

Akkurat det jeg tenkte, selv om jeg ikke helt fikk det frem

Ang oppførsel mot hundene, nei de forstår ikke hva som blir sagt, og for all del, de har det sikkert ikke fælt. Men de forstår jo om folk er sinte, og om folk er sinte hele tiden og helt uten grunn så er det ivertfall ikke helt optimalt.

[Zera]

Akkurat det jeg tenkte, selv om jeg ikke helt fikk det frem

Ang oppførsel mot hundene, nei de forstår ikke hva som blir sagt, og for all del, de har det sikkert ikke fælt. Men de forstår jo om folk er sinte, og om folk er sinte hele tiden og helt uten grunn så er det ivertfall ikke helt optimalt.

Nei, det er jo sant. Men det er jo ikke en psykopat og en dyremishandler det er snakk om. Det er jo 10-tusen ganger værre for henne. Og som så mange påpeker så tror jeg ikke dette handler om en indre trang han har til å være slem mot dyr, men et eller annet annet problem som han ikke får sagt/snakket ut om.. Det er jo noen her som skriver at de hadde valgt hundene foran "en sånn mann", da basert på hans oppførsel mot hundene. Jeg ville latt hundene være utenfor ligningen da de ikke nødvendigvis har noe med saken å gjøre, og heller kastet han ut kun på basis av hans oppførsel mot samboeren sin... Syns ikke den måten han oppfører seg på er greit. Å få en annen person til å føle seg sånn, når man liksom skal være glad i dem, er ikke greit i mine øyne.

Og han er jo nødt til å vite at det sårer henne at han kaller dyrene hun er glad i for drittbikkjer. Jeg føler at han ikke er så flink til å ta initiativ til å snakke om det som plager han. Han liker kanskje ikke ta opp slike ting, og derfor prøver han å hakke på henne og presse henne til å ta initiativet...

Haha, psyko-analyse slutt. Har vel egentlig ikke så mye å komme med her, og det jeg har sagt er vel litt rotete, men men.

Lykke til til TS, og husk at det ikke er greit at noen behandler DEG på den måten Stå på

[Malamuten]

Helt enig Zera. Det er oppførselen generellt som hadde plaget meg mest. Hadde mannen min feks sendt meg mld bare for og fortelle at han hater drittbikkja mi, ja da hadde han tatt et stort steg i retning døra.. Men hadde jo absolutt forsøkt og funnet en løsning først.. Men ja. Jeg lever ikke bra uten hund så dårlige grunner til og ikke ha hund evt dårlig oppførsel mot meg eller hundene er dessverre grunn nok til og ikke satse på det forholdet for min del. Dessuten tenker jeg at viss man har det så bra sammen så klarer man vell og drite i om det er en hund der, vertfall så lenge det blir tatt hensyn til den som evnt ikke skulle være overbegeistret for hunder, og for min egen del så har jeg hund når jeg går inn i et forhold og da nytter det ikke komme om et år, to år og mene at jeg skal noe annet. Så slik er det

[Petra]

Som småbarnsmor selv er jeg ofte enig med Mari om at en bør prioritere de tobeinte fremfor de firbeinte og anstrenge seg for å la barnet vokse opp med begge foreldrene, men i akkurat dette tilfellet hadde jeg vel lurt litt på hvor god rollemodell denne fyren hadde vært for barnet vårt?

Jeg mener, jeg er sikkert verdens slappeste mor, og det er neppe noe barn i verden som har færre regler enn sønnen min. Men en regel er absolutt, over alt og alltid, nemlig at det er fullstendig uaktuelt å ta ut gørr som ikke har noe med hundene å gjøre på hundene. Det er heller ikke noe mer akseptabelt å la bikkjene unngjelde nå for noe de gjorde i stad. Akkurat det har jo mye med ungens sikkerhet å gjøre også, men prinsippet gjelder jo i mange andre situasjoner også. Det er liksom ikke noe mer OK om fireåringen min er ekkel mot en toåring i barnehagen fordi en femåring var ekkel mot ham først! Eller være ekkel mot "Tor" nå fordi "Tor" gjorde noe dumt i går.

Men hvordan skal jeg få ham til å forstå det hvis han stadig vekk ser at pappa er ekkel mot hundene uten at de har gjort noe galt akkurat der og da?

Og, som flere har vært inne på, hvordan skal jeg lære ham hvordan han skal behandle en partner når han ser hvordan pappa behandler meg?

Og hva med når problemet med hundene løser seg, er det barnet som får unngjelde da? Livet vil by på problemer senere også, skal barnet få unngjelde for det? Evt at pappa gir uttrykk for å hate barnet når det kommer i trassalder/ pubertet?

[Petra]

Hei, hva skjedde med innlegget mitt? Kan en moderator få slettet dobbeltpostingene og kanskje også få byttet ut de rare tegnene med norske bokstaver?

Evt slette hele greia, det var neppe sååå lesverdig:-)

[Mirai]

Petra: Vi har litt problemer med forumet etter en oppdatering, så vi venter på at admin skal fikse det Har fjernet dobbelposten din men de rare ø, æ og å får jeg ikke gjort noe med (annet enn å manuelt bytte).

Moderator IW.