Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

Jeg klarte ikke å stole på ham igjen, og til syvende og siste (dvs halvannet år senere) så var det bakgrunnen for bruddet. Jeg lot det gnage på meg i over et år, og aldri om jeg tillater meg selv det igjen! Jeg vet at jeg kan være svak i slike sammenhenger, men nå har jeg opplevd det og det er absolutt ikke verdt det på noen måte.

Om jeg hadde hatt familie med mannen så hadde nok saken vært annerledes, men jeg hadde nok heller prøvd å ende ting så vennskapelig som mulig :)

  • Like 1
  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Om jeg ikke husker feil, har undersøkelser avslørt at 1/4 i parforhold er utro. Jeg kan heller ikke si at jeg er overrasket over det du har observert. Selv ser jeg ikke poenget med å være i et forhold

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at

Syns dette passer veldig godt inn her nå:

Skrevet

For meg handler det ikke om stolthet, men om tillit. Og for meg er det uaktuelt å være sammen med en jeg ikke kan stole på. Enten det gjelder utroskap eller noe annet. Da blir jeg usikker på meg selv, tankene begynner å svirre, og jeg tar det utover de rundt meg.

Jeg kjenner mange par hvor den ene parten har vært utro, og den andre har tilgitt. Og i ingen av tilfellene har den som var utro holdt seg helt på matten etter at h*n ble avslørt. Det ene paret endte opp med å gå fra hverandre 10 år etter det første sidespranget, og da angret kona veldig på at hun hadde tilgitt ham og kastet bort 10 år med en fyr som hun ikke klarte å stole på. Barna i disse forholdene har heller ikke hatt det bra. Barn vet veldig ofte mye mer enn de voksne tror...

Uhell kan skje i fylla, feks. Men jeg har ingen tro på at alt er bra i forholdet når den ene parten velger å ha sex med noen andre.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har faktisk klart å tilgi utroskap og glemme det fullstendig. Det tok tid, men det ble faktisk helt uproblematisk for meg etter en stund. Det jeg har skjønt nå i ettertid er at jeg på dette tidspunktet ikke hadde de riktige følelsene for x'en, for det er veldig lite meg å klare å glemme noe sånt på den måten. Jeg er bare ikke typen, jeg er altfor styrt av følelser, har lett for å bli bitter og engstelig og avreagerer dårlig (jeg har et par-tre positive egenskaper også altså :lol:). Hadde min nåværende kjæreste vært utro mot meg hadde han tråkket på så mange biter av meg og ødelagt så mye at det ikke hadde vært sunt for noen av oss å fortsette i forholdet. Jeg vil forøvrig ikke være helt bastant - det er mulig jeg ville følt det annerledes etter x-antall år og en liten flokk barn, men det er ikke noe jeg ser for meg egentlig.

Skrevet

Tilgi FLERE ganger? No way! Jeg ville kanskje gitt det en sjanse, men om han hadde gjort det igjen så har han jo bevist at han ikke fortjente den sjansen.

Skrevet

Om det er naturlig å være utro fra et biologisk point of view, må jeg ha mutert og utviklet meg til en ny over-art. For det kunne aldri fallt meg inn, og jeg ville aldri akseptert det. Ingen unnskyldning er god nok.

  • Like 6
Skrevet

Hvis typen hadde vært utro hadde jeg slitt veldig med å kommer over det. Det hadde ødelagt for mye tror jeg. Hadde nok blitt bitter. Hvordan kan man la vær å tenke på det når man har sex, at han har gjort dette? huff, jeg er veldig glad for at jeg har en så trofast type! Jeg har selv aldri hatt samvittighet til noe slikt selv. Jeg har blitt litt små betatt av et par opp igjennom årene, men da har jeg kutta ut kontakten tvert, for å unngå å havne i mer vanskelige situasjoner.

Skrevet

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

vanskelig og si.. Jeg har jo som nevnt vært med en som hadde et 'forhold' på si.. Det klarte jeg ikke komme over.. Og det er det som virkelig er utroskap i mine øyne, og det kommerjeg aldrig til og godta. Men det kan jo ha noe med han og gjøre også da. Jeg vet at en one night stand hadde vært noe helt annet, men det er vanskelig og si. Derfor sier jeg at driter han seg ut en gang, angrer og har tenkt og lære av sine feil så er det 'greit', men jeg vil helst ikke vite det nettopp fordi det er vanskelig og vite hvordan jeg tar det.
Skrevet

Det er noen av dere som skriver at hvis forholdet er bra så er det jo verdt å prøve å redde det.

Jeg tenker heller at hvis forholdet er så bra, så blir jo sviket desto større.

Skrevet

Utroskap...

For å si det slik: om min mann på et eller annet tidspunkt begår den feilen å falle for en fristelse, og dette ble kun med den ene gangen, ja da trenger han ikke komme å fortelle dette til meg.

Jeg ser ingen grunn til at han skal lette sitt hjerte for å få syndsforlatelse. Det eneste som kommer ut av dette er et ødelagt ekteskap og familieliv. Da kan han heller holde hemmeligheten for seg selv, og bære den alene. Passe straff det!

  • Like 2
Skrevet

Også tenker jeg at:

Hvis forholdet er bra, hvorfor er den ene parten utro?

Enig. Da er det to svar, enten så er ikke forholdet bra likevel eller så er man litt tilbake på det jeg skrev, at det blir så utenkelig at sviket ville blitt helt utilgivelig.

Skrevet

Også tenker jeg at:

Hvis forholdet er bra, hvorfor er den ene parten utro?

vanskelig og si tenker jeg, siden det ikke er naturlig for meg, men det er jo her jeg tenker den sex biten kommer inn, kanskje man har vært alene en stund er på fylla og har lyst på sex? Som i bare sex ikke noe annet. Jeg vet jo selv hvor ubetydelig en one night stand er... Det betyr ingen verdens ting, man er på fest, flørter har sex og ferdig med det.
Skrevet

Hmmm. Dette var et veldig vanskelig tema for meg, og vanskelig å lese i denne tråden her- Da jeg har nettopp vært igjennom det selv.

Jeg har debatert litt frem og tilbake om jeg skulle skrive noe her eller ikke, fordi det ER veldig personlig og kan lett søkes opp, men på samme tid føler jeg at jeg ikke vil tabu-legge hendelsen, siden det ikke er jeg som har gjort noe galt.

Jeg fant ut rett før jul at noe lignende hadde skjedd i mitt forhold, mot meg- Dog veldig tidlig i forholdet. Det var mange fakter som spilte inn da som gjorde at han ikke valgte å fortelle (Fordi han visste at jeg ville gå ifra han på dagen OG jeg var gravid med vårt felles barn) Men når jeg først fant det ut så var det flere fakter som spilte inn.. Jeg trodde aldri jeg kom til å bli en som tilga, og prøvde å jobbe igjennom det og har alltid hatt innstillingen at det er null toleranse. Rett etter jeg fant ut var jeg "klar" til å dra, til jeg roet meg ned og begynte å tenke over ting. Jeg forstod hvorfor han ikke fortalte noe, og forstod "delvis" hvorfor det skjedde (Jeg var en av faktene som drev han blandt annet bort) og at forholdet vårt var da per dags dato sikkert 300% bedre enn når det skjedde. Vi hadde et barn sammen å ta hensyn til itillegg.

Jeg tilga. Jeg sliter enda med det, men vi har jobbet oss veldig igjennom det sammen. Vi har gått til parterapi, til familieterapaut og vi snakker mye om det. Jeg kom til et punkt der jeg måtte slutte å klandre han og heller jobbe med meg selv så jeg ikke ødela vårt forhold med sjalusi og mistenktsomhet. Men, han gjør sin del og forteller meg alltid hvor han er, hvem han er med osv- Rett og slett så jeg ikke trenger å tenke på det.

Vi skal enda gifte oss neste år, selv etter dette. Jeg trodde aldri jeg kom til å kunne tilgi noe sånt, men det gjorde jeg... Og jeg angrer ikke på det, enda ihvertfall. Jeg kan jo ikke si at dette aldri kommer til å skje igjen, men jeg vet at å tilgi igjen blir jeg ikke å gjøre (Og det vet jeg med sikkerhet.)

Ting er aldri sort hvitt.

  • Like 6
Skrevet

Jeg er mildt sagt sjokkert over hvor mange som er utro. Det hadde jeg faktisk ikke ventet. Jeg er så imot utroskap, det er et så stort svik mot den man elsker. Selvom det ikke betydde noe, så er det en respektløs handling. Og de som har seg med en de vet er i et forhold da, makan! Jeg har selv blitt lagt an på av gutter som er i forhold, og til og med har barn, og det er skikkelig ubehagelig. Stakkars dame som sitter der hjemme og venter på sin kjære...

  • Like 1
Skrevet

Tilgi FLERE ganger? No way! Jeg ville kanskje gitt det en sjanse, men om han hadde gjort det igjen så har han jo bevist at han ikke fortjente den sjansen.

Ja, på det tidspunktet tilga jeg ham flere ganger. Men det så mye annet som var så mye verre på den tiden, som måtte prioriteres. Og det forholdet var så håpløst som det kunne få blitt på så mange andre måter i tillegg, og hele livssituasjonen min var så komplisert at jeg på flere måter ikke hadde noe valg. Klart, man har alltid et valg, men det var den enkleste utveien da. Stolt av det? Nei. Hadde jeg i forkant trodd jeg kom til å gjøre det? Nei. Tror jeg at jeg vil gjøre det igjen? Nei. Men ting er sjeldent svart-hvitt, og uten å gå i detalj så var det på det tidspunktet det beste å bare gå videre med skylapper på som om ingenting hadde skjedd. Men du verden og vondt det gjorde å måtte forholde seg til vedkommende, og bare tanken på det gjør fremdeles vondt den dag i dag. Det lureste hadde nok vært å gått fra ham med en gang, men på den tiden var det ikke så enkelt, det var ikke "bare å gå". Det var en komplisert og j*vlig situasjon.

Skrevet

Jeg er imponert over all tilliten her inne. Jeg har vært med en fyr som hadde dame, men hun levde i lykkelig tro om at hun kunne stole 100% på han.... jeg stoler aldri 100% på noen... ikke dagens kjæreste heller, vi har vært sammen i 3 år, men jeg stoler bare 99% på han, for man vet ALDRI hva som skjer og kjæresten din KAN falle for noen andre. Thats life!

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg er imponert over all tilliten her inne. Jeg har vært med en fyr som hadde dame, men hun levde i lykkelig tro om at hun kunne stole 100% på han.... jeg stoler aldri 100% på noen... ikke dagens kjæreste heller, vi har vært sammen i 3 år, men jeg stoler bare 99% på han, for man vet ALDRI hva som skjer og kjæresten din KAN falle for noen andre. Thats life!

Men derifra til utroskap er det lang avstand. Alle mennesker kan bli betatt, forelska og gjøre ukloke valg av følelser. Men det er ikke dermed sagt at de er utro. Jeg syns folk generelt har både lite tillitt og selvtillitt jeg. Om forholdet er bra, så blir man ikke betatt av andre. Om forholdet er rævva og man blir betatt av andre, så har man fortsatt valgmuligheter.

Skrevet

Det er interessant det Djervekvinnen nevner også. Finnes jo situasjoner der man møter nye mennesker som virker interessante og man "klikker" automatisk med dem. Viktig å være klar over hva som skjer og ikke begynne å leke spennende leker..

I lange forhold vil man jo også møte et platå innimellom, hvor ting kanskje føles kjedelig eller noen problemer virker verre enn de er. Det er da man må ta valg, vil man jobbe gjennom perioden med partneren? Ingenting er jo rosenrødt hver eneste dag over flere år, men om man vil så går det an å ikke krangle om oppvasken eller flørte for mye med kollegaer.

  • Like 2
Skrevet

Utroskap...

For å si det slik: om min mann på et eller annet tidspunkt begår den feilen å falle for en fristelse, og dette ble kun med den ene gangen, ja da trenger han ikke komme å fortelle dette til meg.

Jeg ser ingen grunn til at han skal lette sitt hjerte for å få syndsforlatelse. Det eneste som kommer ut av dette er et ødelagt ekteskap og familieliv. Da kan han heller holde hemmeligheten for seg selv, og bære den alene. Passe straff det!

Jeg synes dette er en interessant del av diskusjonen også, for mange mener jo sånn som deg, mens mange er helt motsatt (inkludert meg selv). Hemmeligholdingen (er det et ord?) var og er for meg det største sviket. Det å vite at andre vet noe så viktig om ditt eget liv som du ikke vet selv ... Nei, jeg følte det som et enormt svik og overtramp at jeg ikke visste noe som på en måte er et grunnleggende premiss i forholdet. Jeg vil selv ha alle fakta, sånn at jeg selv kan bestemme om jeg vil bli i forholdet eller ikke. Der er jeg non-negotiable. Men jeg sier på ingen måte at mitt tankesett er mer riktig enn ditt! Jeg tror kanskje ditt egentlig er hakket mer modent og fornuftig. Det jeg tror er viktig er å snakke med partneren om sånt før det evt. skjer, sånn at han/hun er klar over ditt ståsted og vet hvordan du ønsker å ha det i eget forhold.

Skrevet

Jeg synes dette er en interessant del av diskusjonen også, for mange mener jo sånn som deg, mens mange er helt motsatt (inkludert meg selv). Hemmeligholdingen (er det et ord?) var og er for meg det største sviket. Det å vite at andre vet noe så viktig om ditt eget liv som du ikke vet selv ... Nei, jeg følte det som et enormt svik og overtramp at jeg ikke visste noe som på en måte er et grunnleggende premiss i forholdet. Jeg vil selv ha alle fakta, sånn at jeg selv kan bestemme om jeg vil bli i forholdet eller ikke. Der er jeg non-negotiable. Men jeg sier på ingen måte at mitt tankesett er mer riktig enn ditt! Jeg tror kanskje ditt egentlig er hakket mer modent og fornuftig. Det jeg tror er viktig er å snakke med partneren om sånt før det evt. skjer, sånn at han/hun er klar over ditt ståsted og vet hvordan du ønsker å ha det i eget forhold.

Om man først har vært utro så syns jeg absolutt at det er den mest "modne og fornuftige" som er åpen om det til kjæresten og våger å ta støyten som da kommer :)

Skrevet

Om man først har vært utro så syns jeg absolutt at det er den mest "modne og fornuftige" som er åpen om det til kjæresten og våger å ta støyten som da kommer :)

Hvem er det som får støyten da? Den som har vært utro, eller partneren?

(men vil poengtere at jeg da snakker om et ENGANGSTILFELLE, ikke der noen er utro over flere gang)

Skrevet

Hvem er det som får støyten da? Den som har vært utro, eller partneren?

(men vil poengtere at jeg da snakker om et ENGANGSTILFELLE, ikke der noen er utro over flere gang)

Begge to så klart? Er ikke det selvsagt?

Skrevet

Hvorfor skal begge straffes? og en hel familie?

Hadde min kjæreste vært utro så har jeg rett til og lyst til å vite det. Det er større straff for meg å være sammen med en idiot og leve i en løgn enn å få vite sannheten og gå fra forholdet.

At det er barn inne i bildet gir ingen større grunn til å holde utroskap skjult! Da får man heller være ærlige og se hvordan ting går, men jeg tror ikke at barn med foreldre som ikke bor sammen har det noe vondt heller ;)

  • Like 4

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...