Gå til innhold
Hundesonen.no

utroskap..


Malamuten
 Share

Recommended Posts

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

Jeg klarte ikke å stole på ham igjen, og til syvende og siste (dvs halvannet år senere) så var det bakgrunnen for bruddet. Jeg lot det gnage på meg i over et år, og aldri om jeg tillater meg selv det igjen! Jeg vet at jeg kan være svak i slike sammenhenger, men nå har jeg opplevd det og det er absolutt ikke verdt det på noen måte.

Om jeg hadde hatt familie med mannen så hadde nok saken vært annerledes, men jeg hadde nok heller prøvd å ende ting så vennskapelig som mulig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Om jeg ikke husker feil, har undersøkelser avslørt at 1/4 i parforhold er utro. Jeg kan heller ikke si at jeg er overrasket over det du har observert. Selv ser jeg ikke poenget med å være i et forhold

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at

Syns dette passer veldig godt inn her nå:

For meg handler det ikke om stolthet, men om tillit. Og for meg er det uaktuelt å være sammen med en jeg ikke kan stole på. Enten det gjelder utroskap eller noe annet. Da blir jeg usikker på meg selv, tankene begynner å svirre, og jeg tar det utover de rundt meg.

Jeg kjenner mange par hvor den ene parten har vært utro, og den andre har tilgitt. Og i ingen av tilfellene har den som var utro holdt seg helt på matten etter at h*n ble avslørt. Det ene paret endte opp med å gå fra hverandre 10 år etter det første sidespranget, og da angret kona veldig på at hun hadde tilgitt ham og kastet bort 10 år med en fyr som hun ikke klarte å stole på. Barna i disse forholdene har heller ikke hatt det bra. Barn vet veldig ofte mye mer enn de voksne tror...

Uhell kan skje i fylla, feks. Men jeg har ingen tro på at alt er bra i forholdet når den ene parten velger å ha sex med noen andre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk klart å tilgi utroskap og glemme det fullstendig. Det tok tid, men det ble faktisk helt uproblematisk for meg etter en stund. Det jeg har skjønt nå i ettertid er at jeg på dette tidspunktet ikke hadde de riktige følelsene for x'en, for det er veldig lite meg å klare å glemme noe sånt på den måten. Jeg er bare ikke typen, jeg er altfor styrt av følelser, har lett for å bli bitter og engstelig og avreagerer dårlig (jeg har et par-tre positive egenskaper også altså :lol:). Hadde min nåværende kjæreste vært utro mot meg hadde han tråkket på så mange biter av meg og ødelagt så mye at det ikke hadde vært sunt for noen av oss å fortsette i forholdet. Jeg vil forøvrig ikke være helt bastant - det er mulig jeg ville følt det annerledes etter x-antall år og en liten flokk barn, men det er ikke noe jeg ser for meg egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det er naturlig å være utro fra et biologisk point of view, må jeg ha mutert og utviklet meg til en ny over-art. For det kunne aldri fallt meg inn, og jeg ville aldri akseptert det. Ingen unnskyldning er god nok.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis typen hadde vært utro hadde jeg slitt veldig med å kommer over det. Det hadde ødelagt for mye tror jeg. Hadde nok blitt bitter. Hvordan kan man la vær å tenke på det når man har sex, at han har gjort dette? huff, jeg er veldig glad for at jeg har en så trofast type! Jeg har selv aldri hatt samvittighet til noe slikt selv. Jeg har blitt litt små betatt av et par opp igjennom årene, men da har jeg kutta ut kontakten tvert, for å unngå å havne i mer vanskelige situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

vanskelig og si.. Jeg har jo som nevnt vært med en som hadde et 'forhold' på si.. Det klarte jeg ikke komme over.. Og det er det som virkelig er utroskap i mine øyne, og det kommerjeg aldrig til og godta. Men det kan jo ha noe med han og gjøre også da. Jeg vet at en one night stand hadde vært noe helt annet, men det er vanskelig og si. Derfor sier jeg at driter han seg ut en gang, angrer og har tenkt og lære av sine feil så er det 'greit', men jeg vil helst ikke vite det nettopp fordi det er vanskelig og vite hvordan jeg tar det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noen av dere som skriver at hvis forholdet er bra så er det jo verdt å prøve å redde det.

Jeg tenker heller at hvis forholdet er så bra, så blir jo sviket desto større.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utroskap...

For å si det slik: om min mann på et eller annet tidspunkt begår den feilen å falle for en fristelse, og dette ble kun med den ene gangen, ja da trenger han ikke komme å fortelle dette til meg.

Jeg ser ingen grunn til at han skal lette sitt hjerte for å få syndsforlatelse. Det eneste som kommer ut av dette er et ødelagt ekteskap og familieliv. Da kan han heller holde hemmeligheten for seg selv, og bære den alene. Passe straff det!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også tenker jeg at:

Hvis forholdet er bra, hvorfor er den ene parten utro?

Enig. Da er det to svar, enten så er ikke forholdet bra likevel eller så er man litt tilbake på det jeg skrev, at det blir så utenkelig at sviket ville blitt helt utilgivelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også tenker jeg at:

Hvis forholdet er bra, hvorfor er den ene parten utro?

vanskelig og si tenker jeg, siden det ikke er naturlig for meg, men det er jo her jeg tenker den sex biten kommer inn, kanskje man har vært alene en stund er på fylla og har lyst på sex? Som i bare sex ikke noe annet. Jeg vet jo selv hvor ubetydelig en one night stand er... Det betyr ingen verdens ting, man er på fest, flørter har sex og ferdig med det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm. Dette var et veldig vanskelig tema for meg, og vanskelig å lese i denne tråden her- Da jeg har nettopp vært igjennom det selv.

Jeg har debatert litt frem og tilbake om jeg skulle skrive noe her eller ikke, fordi det ER veldig personlig og kan lett søkes opp, men på samme tid føler jeg at jeg ikke vil tabu-legge hendelsen, siden det ikke er jeg som har gjort noe galt.

Jeg fant ut rett før jul at noe lignende hadde skjedd i mitt forhold, mot meg- Dog veldig tidlig i forholdet. Det var mange fakter som spilte inn da som gjorde at han ikke valgte å fortelle (Fordi han visste at jeg ville gå ifra han på dagen OG jeg var gravid med vårt felles barn) Men når jeg først fant det ut så var det flere fakter som spilte inn.. Jeg trodde aldri jeg kom til å bli en som tilga, og prøvde å jobbe igjennom det og har alltid hatt innstillingen at det er null toleranse. Rett etter jeg fant ut var jeg "klar" til å dra, til jeg roet meg ned og begynte å tenke over ting. Jeg forstod hvorfor han ikke fortalte noe, og forstod "delvis" hvorfor det skjedde (Jeg var en av faktene som drev han blandt annet bort) og at forholdet vårt var da per dags dato sikkert 300% bedre enn når det skjedde. Vi hadde et barn sammen å ta hensyn til itillegg.

Jeg tilga. Jeg sliter enda med det, men vi har jobbet oss veldig igjennom det sammen. Vi har gått til parterapi, til familieterapaut og vi snakker mye om det. Jeg kom til et punkt der jeg måtte slutte å klandre han og heller jobbe med meg selv så jeg ikke ødela vårt forhold med sjalusi og mistenktsomhet. Men, han gjør sin del og forteller meg alltid hvor han er, hvem han er med osv- Rett og slett så jeg ikke trenger å tenke på det.

Vi skal enda gifte oss neste år, selv etter dette. Jeg trodde aldri jeg kom til å kunne tilgi noe sånt, men det gjorde jeg... Og jeg angrer ikke på det, enda ihvertfall. Jeg kan jo ikke si at dette aldri kommer til å skje igjen, men jeg vet at å tilgi igjen blir jeg ikke å gjøre (Og det vet jeg med sikkerhet.)

Ting er aldri sort hvitt.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mildt sagt sjokkert over hvor mange som er utro. Det hadde jeg faktisk ikke ventet. Jeg er så imot utroskap, det er et så stort svik mot den man elsker. Selvom det ikke betydde noe, så er det en respektløs handling. Og de som har seg med en de vet er i et forhold da, makan! Jeg har selv blitt lagt an på av gutter som er i forhold, og til og med har barn, og det er skikkelig ubehagelig. Stakkars dame som sitter der hjemme og venter på sin kjære...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilgi FLERE ganger? No way! Jeg ville kanskje gitt det en sjanse, men om han hadde gjort det igjen så har han jo bevist at han ikke fortjente den sjansen.

Ja, på det tidspunktet tilga jeg ham flere ganger. Men det så mye annet som var så mye verre på den tiden, som måtte prioriteres. Og det forholdet var så håpløst som det kunne få blitt på så mange andre måter i tillegg, og hele livssituasjonen min var så komplisert at jeg på flere måter ikke hadde noe valg. Klart, man har alltid et valg, men det var den enkleste utveien da. Stolt av det? Nei. Hadde jeg i forkant trodd jeg kom til å gjøre det? Nei. Tror jeg at jeg vil gjøre det igjen? Nei. Men ting er sjeldent svart-hvitt, og uten å gå i detalj så var det på det tidspunktet det beste å bare gå videre med skylapper på som om ingenting hadde skjedd. Men du verden og vondt det gjorde å måtte forholde seg til vedkommende, og bare tanken på det gjør fremdeles vondt den dag i dag. Det lureste hadde nok vært å gått fra ham med en gang, men på den tiden var det ikke så enkelt, det var ikke "bare å gå". Det var en komplisert og j*vlig situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er imponert over all tilliten her inne. Jeg har vært med en fyr som hadde dame, men hun levde i lykkelig tro om at hun kunne stole 100% på han.... jeg stoler aldri 100% på noen... ikke dagens kjæreste heller, vi har vært sammen i 3 år, men jeg stoler bare 99% på han, for man vet ALDRI hva som skjer og kjæresten din KAN falle for noen andre. Thats life!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er imponert over all tilliten her inne. Jeg har vært med en fyr som hadde dame, men hun levde i lykkelig tro om at hun kunne stole 100% på han.... jeg stoler aldri 100% på noen... ikke dagens kjæreste heller, vi har vært sammen i 3 år, men jeg stoler bare 99% på han, for man vet ALDRI hva som skjer og kjæresten din KAN falle for noen andre. Thats life!

Men derifra til utroskap er det lang avstand. Alle mennesker kan bli betatt, forelska og gjøre ukloke valg av følelser. Men det er ikke dermed sagt at de er utro. Jeg syns folk generelt har både lite tillitt og selvtillitt jeg. Om forholdet er bra, så blir man ikke betatt av andre. Om forholdet er rævva og man blir betatt av andre, så har man fortsatt valgmuligheter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er interessant det Djervekvinnen nevner også. Finnes jo situasjoner der man møter nye mennesker som virker interessante og man "klikker" automatisk med dem. Viktig å være klar over hva som skjer og ikke begynne å leke spennende leker..

I lange forhold vil man jo også møte et platå innimellom, hvor ting kanskje føles kjedelig eller noen problemer virker verre enn de er. Det er da man må ta valg, vil man jobbe gjennom perioden med partneren? Ingenting er jo rosenrødt hver eneste dag over flere år, men om man vil så går det an å ikke krangle om oppvasken eller flørte for mye med kollegaer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utroskap...

For å si det slik: om min mann på et eller annet tidspunkt begår den feilen å falle for en fristelse, og dette ble kun med den ene gangen, ja da trenger han ikke komme å fortelle dette til meg.

Jeg ser ingen grunn til at han skal lette sitt hjerte for å få syndsforlatelse. Det eneste som kommer ut av dette er et ødelagt ekteskap og familieliv. Da kan han heller holde hemmeligheten for seg selv, og bære den alene. Passe straff det!

Jeg synes dette er en interessant del av diskusjonen også, for mange mener jo sånn som deg, mens mange er helt motsatt (inkludert meg selv). Hemmeligholdingen (er det et ord?) var og er for meg det største sviket. Det å vite at andre vet noe så viktig om ditt eget liv som du ikke vet selv ... Nei, jeg følte det som et enormt svik og overtramp at jeg ikke visste noe som på en måte er et grunnleggende premiss i forholdet. Jeg vil selv ha alle fakta, sånn at jeg selv kan bestemme om jeg vil bli i forholdet eller ikke. Der er jeg non-negotiable. Men jeg sier på ingen måte at mitt tankesett er mer riktig enn ditt! Jeg tror kanskje ditt egentlig er hakket mer modent og fornuftig. Det jeg tror er viktig er å snakke med partneren om sånt før det evt. skjer, sånn at han/hun er klar over ditt ståsted og vet hvordan du ønsker å ha det i eget forhold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er en interessant del av diskusjonen også, for mange mener jo sånn som deg, mens mange er helt motsatt (inkludert meg selv). Hemmeligholdingen (er det et ord?) var og er for meg det største sviket. Det å vite at andre vet noe så viktig om ditt eget liv som du ikke vet selv ... Nei, jeg følte det som et enormt svik og overtramp at jeg ikke visste noe som på en måte er et grunnleggende premiss i forholdet. Jeg vil selv ha alle fakta, sånn at jeg selv kan bestemme om jeg vil bli i forholdet eller ikke. Der er jeg non-negotiable. Men jeg sier på ingen måte at mitt tankesett er mer riktig enn ditt! Jeg tror kanskje ditt egentlig er hakket mer modent og fornuftig. Det jeg tror er viktig er å snakke med partneren om sånt før det evt. skjer, sånn at han/hun er klar over ditt ståsted og vet hvordan du ønsker å ha det i eget forhold.

Om man først har vært utro så syns jeg absolutt at det er den mest "modne og fornuftige" som er åpen om det til kjæresten og våger å ta støyten som da kommer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man først har vært utro så syns jeg absolutt at det er den mest "modne og fornuftige" som er åpen om det til kjæresten og våger å ta støyten som da kommer :)

Hvem er det som får støyten da? Den som har vært utro, eller partneren?

(men vil poengtere at jeg da snakker om et ENGANGSTILFELLE, ikke der noen er utro over flere gang)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal begge straffes? og en hel familie?

Hadde min kjæreste vært utro så har jeg rett til og lyst til å vite det. Det er større straff for meg å være sammen med en idiot og leve i en løgn enn å få vite sannheten og gå fra forholdet.

At det er barn inne i bildet gir ingen større grunn til å holde utroskap skjult! Da får man heller være ærlige og se hvordan ting går, men jeg tror ikke at barn med foreldre som ikke bor sammen har det noe vondt heller ;)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...