Gå til innhold
Hundesonen.no

Pariahunder vs. rasehunder


Hermes
 Share

Recommended Posts

Det slår meg, når jeg ser på en del bilder av såkalte pariahunder og landraser, fra Amerika til Afrika til Asia til Australia, at det er flere fellestrekk i utseende mellom disse hundene. Det er rett og slett mindre mangfold i fenotype enn i våre "kultiverte" rasehunder. Samtidig er disse hundenes genotype mer heterogen enn rasehundene. Hvordan forklarer vi dette? Jeg syns det er fascinerende.

EDIT: Fra en artikkel jeg leste tidligere i dag:

In general, diversity of aboriginal dogs increases from north to south, along with the increase of diversity of wild fauna. This is also evidence of their origin by evolutionary process. Thus, sled dogs of the polar desert zone are very similar everywhere around their circumpolar distribution range. Slightly further to the south, in the tundra zone, aboriginal dogs become more diverse, because of the presence of sled dogs, reindeer herding dogs and some hunting Laikas. Still further to the south, in the boreal forest zone, hunting

Laikas of northeastern Europe and Siberia are even more diverse in size and details of body structure. They are represented by dozens of breeds and sub-breeds associated with ethnic peoples of northeastern Europe and Siberia. Further to the south, in desert, mountain, subtropical and tropical landscapes of Eurasia and Africa, diversity among aboriginal dogs becomes maximal: Dingo-like feral dogs similar to hunting Laikas of different sizes, sight hounds of several types and livestock guarding dogs. In many areas, several types of aboriginal dogs of different purpose co-exist. Nevertheless, variation of the appearance is still not as great as it is among cultured breeds. A similar increase of variation from north to south can be traced in now extinct aboriginal dogs of the Americas. Aboriginal dogs found on small Pacific islands are similar to dogs of the nearest large islands and continental landmasses. Many of them became extinct, some nearly extinct and some still exist being more or less mixed with all kinds of imports. For example, the New Guinea Singing Dog is an island form of the Dingo, now extinct but for a few specimens bred in captivity. The so-called Telomian is another representative of a Dingo-like island dog. In Indonesia there are some never recognized, but are actually Dingo-like aboriginal dogs. They can be seen in pictures taken by travelers. Nobody cares how pure, or not, aboriginal dogs are. Some island dogs became smaller and obtained peculiar features, which is also in keeping with their origin by evolution.

Noen eksempler fra alle verdens hjørner:

Africanis, Sør-Afrika:

Africanis_(1).jpg

Kilde: http://upload.wikime...4b/Africanis_(1).jpg

Borneohund:

Borneo_dog.jpg

Kilde: http://upload.wikime.../Borneo_dog.jpg

Canaanhund, Israel:

CanaanDog3.jpg

Kilde: http://upload.wikime.../CanaanDog3.jpg

Carolinahund, USA:

800px-American_Dingo_aka_Carolina_Dog1.jpg

Kilde: http://upload.wikime...rolina_Dog1.jpg

Kintamanihund, Indonesia:

Kintamani.jpg

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Kintamani.jpg

Koreansk jindo:

Korean_Jindo_Dog.jpg

Kilde: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/ea/Korean_Jindo_Dog.jpg

Dingo, Australia:

800px-Dingoes_Fraser_Island2.jpg

Kilde: http://upload.wikime...ser_Island2.jpg

Boranhund, Vietnam:

CPQHunglvq14.jpg

Kilde: http://s210.photobuc...PQHunglvq14.jpg

Kretahund:

800px-Kritikos_Lagonikos_02.jpg

Kilde: http://upload.wikime...agonikos_02.jpg

Ny-guinea syngehund:

New_Guinea_Singing_Dog_on_trail.jpg

Kilde: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/fe/New_Guinea_Singing_Dog_on_trail.jpg

Santalhund, India:

800px-Santal1.jpg

Kilde: http://upload.wikime...0px-Santal1.jpg

Telomaihund, Malaysia:

telomian_1.jpg

Kilde: http://www.dogbreedworld.com/telomian

Endret av Hermes
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fascinerende ja :) Hvorfor? Vanskelig og si.. Kan ikke si jeg har masse peiling men noen tanker har jeg da. Kanskje fordi disse hundetypene ikke avles i hytt og pine, eller brukes i skjønnhetskonkurranse, og bare bekrefter hvor ille det egentlig er med utstilling og slike ting som baserer seg på en hunds utseende? De beholder mye av sin "opprinnelige" form og også det som er funksjonabelt i forhold til "bruksområde"? De har utviklet seg for sin egen vinning da for å si det sånn, og ikke på menneskers vegne. På en måte...! :P

Mulig jeg er helt på jordet da..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det er disse hundene slik fordi dette er hundens "grunnform". Får hunder formere seg fritt med minimal innvirkning fra mennesker, så får de en slik form i varme strøk. Fordi denne formen, og størrelsen, er det mest opptimale tilpasningen til et liv der du først og fremst lever av menneskers søppel, forflytter deg en del i løpet av en dag (noen ganger sammen med mennesker på jakt) og det ille volumet i forhold til overflaten er gunstig for å kvitte seg med overflødig varme.

Tar du de med lengre nord får de en annen pels, og ofte blir de også større. Begge deler er tilpasning til et kaldere klima. Ser man bort fra de tyske spitzene, japansk spisshund og Eurasier i gr. 5 (+ noen få til) så har de aller fleste hundene i denne gruppen et "naturopphav" og har da også en form som ligner ganske mye på dette.

Alle jakthundene i denne gruppen kan fint gå inn under betegnelsen "Laika" i artikkelsitatet ditt (laika betyr bare bjeffende hund)

At de har et stort genetisk mangfold er heller ikke noe merkelig, det er en forsvinnende liten del av genene som går på å forme hunden. Mesteparten går på helt andre ting. Disse hundene er jo fra alle verdenshjørner, og er i stor grad "frittavlet" og den seleksjonen som foregår da vil alltid være "bedre" for hundenes genetiske helse enn det vi mennesker klarer å utøve. Uansett hvor mye vi prøver å mimikere naturen.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje fordi disse hundetypene ikke avles i hytt og pine, eller brukes i skjønnhetskonkurranse, og bare bekrefter hvor ille det egentlig er med utstilling og slike ting som baserer seg på en hunds utseende? De beholder mye av sin "opprinnelige" form og også det som er funksjonabelt i forhold til "bruksområde"? De har utviklet seg for sin egen vinning da for å si det sånn, og ikke på menneskers vegne. På en måte...! :P

Tenker mye av det samme. Det virker å være stor individuell variasjon innad i populasjoner, mens forskjellene mellom populasjoner er mindre. Helt motsatt til våre rasehunder, der individuell variasjon innad i en rase er mindre, mens forskjellen mellom rasene er store.

Mye av avlen/forplantningen her er jo ikke en gang styrt av mennesker, da enkelte av disse hundene lever helt fritt. Dingoen er et eksempel på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om laika:

Another example of way of life selection is with hunting Laikas of traditional Mansi families. Mansi keep two to five Laikas per family. The dogs live outside all the time and are allowed to wander loose. Certain pairs of Laikas are prone to wander for a day or two, having fun. During the hunting season, when dogs may be needed for work the next day, they are kept chained near the cabin; only one dog at a time is turned loose for exercise. If the hunting is successful, parts of the carcass unwanted by people are left to the dogs. If a big animal such as moose is killed, dogs have plenty to eat. The huntermay return home without dogs, leaving them to eat all they want. The dogs return home an hour or more later. When dogs are to be fed during the hunting trip, a Mansi hunter throws pieces of meat to his best/dominant dog first and then to subordinate individuals in a descending order to avoid dogfights. During the summer, dogs are not fed and have to hunt for themselves. The breeding selection is determined based on females proven best at hunting. This is because the female is the only known parent of puppies, although the dominant and best hunting male, running loose, is most likely sire of the puppies. However, other males may arrive from miles away to take part in the dog wedding. When the hunter has enough dogs, unwanted litters are killed. Lazy dogs and ones not very good at hunting are killed for making mittens and moccasins. A small group of Mansi families, living in log cabins in the wilderness is about ten to fifty miles from other such groups. Dogs of one family and group of families may become inbred for a few subsequent generations until the time when an opportunity emerges to trade dogs with neighbors. A good new Laika can be obtained at a trading post or at the regional fair. Mansi, Hanty, Evenks, Nanai and other Siberian people value dogs for their hunting qualities, but ignore variation in details of conformation as long as they do not impair physical performance. Their dogs retain a certain physical type only because isolation by space of roadless lands. Despite dogs being treated harshly by today’s standards, emotional attachment between individual Laikas and the hunter has its place. Dogs who had saved their master’s life from an attacking bear, received better care. Particularly talented hunting Laikas are remembered and accounts of their skills are told in hunting stories.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om laika:

Ja, dette er vel en beskrivelse av et av flere Russiske folks jakthunder, laika'er. Men dette beskriver også hva en laika er:

The Russian word laika (Russian: лайка) is a noun derived from the verb layat' (Russian: лаять, to bark), and literally means barker. As the name of a dog variety, it is used in Russian cynological literature (not only in Russian, but sometimes in English as well) to refer to all varieties of hunting dogs traditionally kept by the peoples of the northern Russia and adjacent areas. This includes not only the three or four breeds known as Laikas in English, but also other standard breeds that FCI classifies together with them as the "Nordic Hunting Dogs" (Group 5, Section 2 of the FCI classification).[3]

Thus the Norwegian Elkhound (FCI 242 and 268) is known in Russian literature as Norwegian Elk Laika (норвежская лосиная лайка), and Finnish Spitz (FCI 49) as Finnish Bird Laika (финская птичья лайка).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør kanskje se litt mer på (og oppgi!) hvor du finner bildene dine. ;)

Noe spesielt du tenkte på? Rettigheter? Har lagt til kilde nå, det meste er fra Wiki, men er søkt opp gjennom Google.

Den eneste jeg var litt usikker på er boranhund, da den er veldig lik thai ridgeback, men dette skal være riktig hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes disse hundene er veldig fine :) Personlig regner jeg bare med at disse ligner så mye på hverandre fordi de ikke blir utsatt for selektiv avl, og "survival of the fittest" derfor blir hovedpåvirkningen til avlen. Synes ikke det er så rart at det finnes en viss "standardtype" blant hundene som overlever best sammen med oss. Det finnes jo forskjellige typer ulv, utifra hvor de lever og hvilke egenskaper som er mest gunstige, men du ser jo fortsatt mange likhetstrekk mellom ulven.. Hund er en og samme art, akkurat som ulven, og når vi ikke fikler med avlen går det jo samme vei. Selvom de er tamme er det vel som artikkelen sier: ingen bryr seg om disse hundene er "renrasa" eller ei. Dermed er det vel få som driver heftig selektiv avl på disse hundene.

Dette med genotypen derimot, er jeg enig i at er svært fascinerende, og jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men kan jo gjette på at det har noe å gjøre med selektiv vs. "fri" avl dette også.

Kan jo ikke si noenting for sikkert, men utrolig interessant var det iallefall! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har oppdatert de bildene det gjelder, med bilder fra Wiki.

OPPDATERING: Jeg kan jo legge til to raser som har blitt godkjente FCI-raser:

Azawakh, Mali og sentrale deler av Sahel:

343+Tiraout.JPG

Kilde: http://azawakh-nation.blogspot.no/2010_08_01_archive.html

Basenji, Sentralafrika:

erste_basenjis%20.jpg

Kilde: http://basenji-freunde.com/breeding_start.htm

Thai ridgeback vil være et tredje eksempel. Den er et resultat av boranhund, som i utgangspunktet har mye større variasjon enn thairidgen (boranhund finnes i tre hovedtyper, bl.a. uten pels som nakenhund).

Endret av Hermes
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen jakt- og spisshunder med noe av det samme utseende. Det er ingen tvil hvilke rasehunder som ligger nærmest pariahundene og landrasene i utseende. Det slår meg derimot at de fleste av disse spisshundene og jakthundene er fra nordlige delen av vår jordklode, mens de fleste av pariahundene er fra den sørlige delen.

En mulig forklaring på dette: Jeg leste et sted at i nord var menneske og hund helt avhengig av hverandre. Jakten ble betydelig mer effektiv når menneske og hund samarbeider i disse områdene, og hver for seg var det vanskelig for mennesket og hundene å overleve. Derfor knyttet menneske og hund veldig nære bånd i disse områdene, og flere av de tradisjonelle jakthundene har blitt godkjente, relativt homogene raser i moderne tid. I sør derimot er det mer ressurser, løshunder vil lettere kunne overleve uten samarbeid med menneskene, og vice versa. Derfor ble båndene mellom mennesket og hund noe løsere, og pariahundene - de eierløse hundene - fikk leve fritt i landsbyene, levde på matrester, søppel, og jakt på skadedyr og annet vilt. Kun en gang i blant ble de med menneskene på jakt.

En annen ting. Flere av pariahundene i første innlegget lever i områder hvor ulven ikke har sitt naturlige område, i motsetning til hundene på bildene under her. Alt er hentet fra Wiki:

Finsk spets:

Finnish_Spitz_600.jpg

Norsk elghund, grå:

572px-Norwegian_Elkhound.jpg

Elghund, svart:

642px-BlackNorwegianElkhound.jpg

Samojed, ca. 1905:

Samoyed_from_1915.JPG

Vestsibirsk laika:

800px-West_Siberian_Laika.jpg

Østsibirsk laika:

800px-East_Siberian_Laika.jpg

Russisk-europeisk laika:

800px-Russo_European_Laika.jpg

Karelsk bjørnehund:

800px-Karelski_pies_na_nied%C5%BAwiedzie_sylwetka.JPG

Jämthund:

800px-J%C3%A4mthund.jpg

Shiba:

800px-Taka_Shiba.jpg

Hokkaido:

Hokkaidou_inu.jpg

Kai Ken:

Kai.jpg

Shikokuken:

Shikokuken.jpg

Akita:

800px-Akita_inu.jpeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har slått meg før at dingoer ser helt ut som nedrøyta shibaer. Utrolig fascinerende at urhunder er så fenotypisk like over hele verden. Det gir de som forvalter oppdrettet av de mer domestiserte av rasene et stort ansvar for å bevare både utseendet og instinktene videre.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og drar du ennå litt lengre nord (selv om du tok med Samojed) finner du Grønlandshund, Alaskan Malamute, Siberian Husky, Canadian Eskimo Dog. Alle disse, med unntak av SH, er større. Men alle er bygd på samme måte.

Men dette skrev jeg jo også i mitt første innlegg.

Gronlandshund-TinkasNaesj2.jpg

Grønlandshund

DSC_0016-Denali4mai12.jpg

Siberian Husky

Alaskan-Malamute-hund.jpg

Alaskan Malamute (fra wiki)

Spoonsced.jpg

Canadian Eskimo Dog (fra wiki)

At det finnes ulv i områdene hvor de boreale til polare hundene finnes, har nok lite - hvis noe overhodet, med disse hundenes utseende å gjøre. De konkurrerer ikke med ulv om maten. Hundene lever stort sett av det vi mennesker etterlater oss, eller gir de + litt smågnager o.l. i sommerhalvåret. Ulvene kommer ikke nært nok mennesker som bor i slike "ubosetninger" til å utnytte den matkilden. Ellers så kommer de snikende når alt er stille og flykter ved første tegn på at den er oppdaget.

Men ja, de har nok vandret mindre på vinterhalvåret og vært mer avhengig av menneskene sine. På sommerhalvåret derimot har de vandret og klart seg selv. Veldig likt de sørlige, men i et annet klima.

Naturlig, hvis man kan kalle det det, så finnes det vel "polarhund", "nordlig gjeterhund (lapphundene blant annet)", og "nordlige jakthunder/laikaer". Så har man tatt disse hundetypene og delt de inn etter morfologi i ulike raser.

Men skulle min egen rase på noe tidspunkt havne i genetisk uføre å trenge input av gener, så har jeg null problem med å krysse inn en Grønlandshund, Alaskan Malemute eller Canadian Eskimodog. Om de ikke skulle være tilgjengelig så kunne jeg brukt en av de andre nordlige rasene, men ser det som mer uheldig da de har en svært ulikt adferdsmønster (de er gjetere eller jakthunder, med alt det medfører seg). Selv om De russiske laikaene ligner ganske mye i selve utseendet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har sett russere kalle gjeterhunder (på reinsdyr) for laika, altså at de skiller mellom jaktlaika og gjeterlaika.

Her er et par sider jeg har notert meg:

http://www.laikabreeds.com/content/ - Vladimir Beregovoy sin side. Russer som nå bor i USA, og har både laika og saluki/tazi som han driver jakt med (siden han også har saluki har jeg naturligvis vært i kontakt med han, hehe). Har skrevet en bok om jakt med laika som jeg har hatt lyst til å lese, og ellers skrevet en del artikler, deriblant den jeg har referert til ovenfor her.

http://www.laikaklubben.no/ - Norsk laikaklubb.

http://www.laikaforum.org/forum/ - The Laika Forum

Denne filmen ble postet av noen på dette forumet tidligere i år. Dokumentar fra 2010, kommentert av godeste Werner Herzog. Om pelsjegere i Sibir, med et meget nært forhold til laika. Anbefales!

http://www.youtube.com/watch?v=xiGo6Dy9eso

Happy_People_A_Year_in_the_Taiga_poster.jpg

Endret av Hermes
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Naturlig seleksjon, tenker jeg? Som fører til at de individene med alleler som gir best tilpasning, har større sjanse til å vokse opp og bli så gamle at de får formert seg, og dermed fraktet genene sine videre til neste generasjon. Over tid så vil disse fordelaktige genene bli vanligere på bekostning av gener som ikke vil være like fordelaktige. I en stor populasjon vil det likevel være stor genetisk variasjon. Ufordelaktige alleler forsvinner ikke selv etter veldig lang tid. Sånn som flere mutasjoner vil f. eks være skadelige eller uten betydning, men en sjelden gang oppstår nye gener med egenskaper som kan vise seg til å ha en selektiv fordel for arten. Da vil de nye genene bli en del av en populasjon sin gensammensetning, og hvis genet har en selektiv fordel, vil genfrekvensen innen populasjonen endres.

Og sånn blir det vel når en art (hunden) får lov til å formere seg fritt, uten at vi blander oss for mye inn i det. Jeg tenker at det har noe med fortiden å gjøre, og hva som dro seg mest nytte da. Muligens går hundene i samme prinsipp som Macaca fuscata (japanske snøaper)?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir dette litt OT - men siden det er en prat om bl.a laika'er tenkte jeg å høre litt her :) Min kjære var i snakk med en laikaentusiast(har hatt flere laikaer) forrige helg, og han kunne fortelle at i en del av typene (evt. greinene) til laikaene var det blandet inn en god del mynde. Har noen hørt noe om det før?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har sett russere kalle gjeterhunder (på reinsdyr) for laika, altså at de skiller mellom jaktlaika og gjeterlaika.

Jada, og de kaller også trekkhunder for laika.

Men det er ikke den opprinnelige meningen av en "laika" en laika betyr en "bjeffer". Bjeffere bruker man først og fremst til jakt (hund med los). Men ja, begrepet blir brukt upresist om både gjeterhunder og trekkhunder også. Enkelte kilder hevder f.eks. at Yakut Laika er et navn for Siberian Husky, noe jeg ikke er enig i. Dette er Yakutenes hunder, mens det er et annet folk, Chuckci'ene, som er Siberian Huskies "offisielle" folk. Men selvsagt ble nok disse til en viss grad blandet med andre nabofolk sine hunder, og hunder byttet på store markedsdager osv. Men "Chucki Laika" er ikke et begrep jeg har kommet over som brukt.

Red: Kan jo tillegge at de Laikaene vi har idag som godkjente raser, er raser som baserer seg på Sovjetunionens fullstedig kunstige inndeling av hunder fordi de skulle standardisere alt mulig. Det er også pga dette at de f.eks. nektet å ha noe med Siberian Husky å gjøre, og rasens hjemland ble satt til USA - istedet for Russland/Sibir. For sovjetene hadde en trekkhund - en oppkonstruert hund (som med laikaene) i Moskva. Og dette var en stor og kraftig hund. Denne rasen eksisterer ikke som registrert rase idag så vidt meg bekjent. Norden fikk jo bli "hjemlandet" til Samojeden som også er Russisk.

Blir litt samme som ordet "husky" det brukes også veldig upresist. En Husky er en polar trekkhund, ordet stammer fra et slangord for Eskimo - Eski/Esky. En Husky er slik sett en eskimohund. Så alle de polare spisshundene er "husky", mens en hund som den moderne AH'en vel strengt tatt ikke er det i ordets opprinnelige betydning. Ennå verre er det at man i USA kaller alle "Huskylignende" hunder for "husky" slik at f.eks ulvehybrider (uten spor av noen polarhundblod) ofte blir kalt husky.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blir dette litt OT - men siden det er en prat om bl.a laika'er tenkte jeg å høre litt her :) Min kjære var i snakk med en laikaentusiast(har hatt flere laikaer) forrige helg, og han kunne fortelle at i en del av typene (evt. greinene) til laikaene var det blandet inn en god del mynde. Har noen hørt noe om det før?

Det er sikkert ikke umulig. Laika og tazi/borsoya har levd i de samme områdene i Russland/Sentralasia i århundreder. Den vestsibirske laika er jo mer langbeint og har relativt lang nese i forhold til en del andre hunder av samme type. Han jeg kjenner til, Beregovoy, har både tazi og vestsibirsk laika.

Tazi er er en salukilignende mynde fra Sentralasia, altså tidligere sovjetiske stater som Kazakhstan og Kirgisistan (hvor man også finner taigan, en noe kraftigere mynde enn tazi og med lengre pels), Tadjikistan, osv. samt noen russiske områder. De skiller seg noe ut fra borzoiene, som man ellers finner i de russiske områdene, ikke bare i utseende men også i måten de jaktes med. Borzoi jakter gjerne sammen med sporhunder som finner frem byttedyret, også slippes borzoien, mens tazi og taigan sporer og jager over store områder, i hovedsak på mindre dyr enn borzoi jakter (som er en ulvehund, og jakter storvilt), som hare, rev, osv.

EDIT: Det er heller ikke uvanlig å blande tazi og laika eller vokterraser (ovtcharka og andre raser som vokter bufe) for å få mer aggressive jegere til å jakte villsvin og grevling i en del Sentralasiatiske land, har jeg lest. Disse blandingene kalles Dureks.

Endret av Hermes
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert ikke umulig. Laika og tazi/borsoya har levd i de samme områdene i Russland/Sentralasia i århundreder. Den vestsibirske laika er jo mer langbeint og har relativt lang nese i forhold til en del andre hunder av samme type. Han jeg kjenner til, Beregovoy, har både tazi og vestsibirsk laika.

Han kunne forresten også fortelle at det var veldig forskjellig utseende på vestsibirsk laika (rasen han har) også, og at noen er som du sier veldig langbeint og lang nese, mens andre hadde det litt mer spisshundpreget (hvis du skjønner hva jeg mener).

Var visst ganske vanskelig å få til på norsk jakt, og det var visst lettere å få en norsk svarthund til å få en skikkelig stålos enn en laika (i tillegg til at de har en tendens til å jakte på mye rart vissnok).

En annen jeg kjenner har en laika som tok opp en diskusjon med ei gaupe for et par år tilbake - det ble en del rift av det ;)

Men nok OT :D Synes det bare er fasinerende med jakthunder, og vi (vel, spesielt gubben) er støtt og stadig og studerer andre raser, selv om vi nok aldri kommer til å velge bort gråbikkja (og shibaen), hadde det jo vært gøy med en rase til ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal helt klart studere jakthundene og spisshundene litt nærmere, for skal ikke se bort ifra at jeg ender opp med en slik om noen år - men akkurat hvilken har jeg ikke peiling på, for jeg aner ikke hvilken type jakt jeg først og fremst vil satse på. Jeg sjarmeres av laikaene, de japanske hundene, og av elghund svart rent utseendemessig - men utseende er jo ikke det viktigste når man skal på jakt, hehe :)

Men per i dag er det kun mynder som virkelig gjelder :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det slår meg, når jeg ser på en del bilder av såkalte pariahunder og landraser, fra Amerika til Afrika til Asia til Australia, at det er flere fellestrekk i utseende mellom disse hundene. Det er rett og slett mindre mangfold i fenotype enn i våre "kultiverte" rasehunder. Samtidig er disse hundenes genotype mer heterogen enn rasehundene. Hvordan forklarer vi dette? Jeg syns det er fascinerende.

Det er nærliggende å tenke at det er foregår en naturlig seleksjon som favoriserer et slikt utseende du illustrerer med middels størrelse, stående ører, kort til halvlang pels osv (i det minste i varmere områder). Hvordan de allikevel er er mer heterogene genetisk enn de foredlede hunderasene, med et svært homogent utseende innen rasen, kan forklares ved at det er relativt få gener som styrer hunders eksteriør, hvor pelsfarge, hårlengde og størrelse kan styres av enkeltgener.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...