Gå til innhold
Hundesonen.no

En usikker Chinese Crested-gutt


malingull
 Share

Recommended Posts

Har akkurat blitt fôrvert for en Kineser-hann på 2 år. Han er utrolig kosete og snill å ha med å gjøre, men han er redd store hunder og er utrolig usikker på de fleste mennesker. Han reagerer i form av usikker knurring og ved å gjemme seg bak meg og liknende. Prøver da å skyve han forsiktig fra meg og vise han at han kan takle dette selv eller plassere han på gulvet. Jeg vil jo ikke ha en knurrende hund på fanget, men har utrolig lite erfaring med usikkerhet. Min forrige tispe var riktignok av størrre rase, men hun var det stikk motsatte og eide ikke skepsis ovenfor hverken dyr eller mennesker. Mitt innstinkt er å trene sosialisering og bygge selvtillit, men hvordan kan jeg gjøre dette på best mulig måte? Jeg er redd for at for mye sosialisering kan ha motsatt effekt.

Han er vant til å være i flokk, med 2 tisper og 2 hannhunder, men han ble nødt til å settes ut på fôr fordi han skapte ubalanse hos flokken sin i form av dominans/aggresjon og markering. Han er også vant til folk og har ikke vist tegn til usikkerhet ovenfor mennesker før nå. Han er spesielt usikker når folk kommer inn i leiligheten. Det føles innimellom som at han prøver å "passe på" meg. Har hatt han i 5 dager nå og syns han er en herlig liten kar som jeg kun ønsker det beste for. Hvordan ville dere angrepet en situasjon som denne?

Setter pris på alle svar jeg kan få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste annonsen hans på finn.no, lekker liten sak :)

Det er ikke sikkert du får bort denne usikkerheten, så ikke vektlegg den så mye.

Jeg ville deltatt på aktiviteter etc med andre hunder. Kanskje har dere en hundeklubb i nærheten? Miljøtrening, ringtrening, lydighet, agility etc

La han se at andre hunder er ok, men forvent ikke at han kommer til å elske alt han ser, kanskje blir han slik resten av sitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overse hunden, ja. Hvis du dytter han fram, så kan det etterhvert føre til at han føler han reagere. Altså at du tvinger fram enn større reaksjon enn bare knurring. Jeg ville heller prøvd å lært han at det er du som ordner opp, ved at du går foran han.

Jeg ville ikke latt han sitte på fanget ditt i det hele tatt når du har besøk. Ha han heller på gulvet og be alle om å overse han fullstendig.

Når det gjelder andre hunder, så er han nok usikker her også. Trygge/dominante hunder oppfører seg sjeldent aggressive. Ikke press for mye her. Gå tur steder der det er mange hunder, men ikke hils på "alle". Det er fort gjort at du hilser på noen som gjør ting verre. Mine hunder får (nesten) bare hilse på hunder jeg vet er greie. Ved at han ser andre hunder, men ikke hilser lærer han at han ikke trenger å "ordne opp" her heller.

Hvor i vestfold bor du? :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overse han, og sosialiser/miljøtren, men sørg for og begynn i det små. Det kan slå feil ut om det blir for overveldende. Den kan hende at mye går over av seg selv også tenker jeg siden du sier at han ikke var usikker før så kan det være at det bare ble en liten sjokkopplevelse og bli tatt ut av den vante flokken og sendt til en fremmed plass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. Takk for svar. Jeg skal teste ut ignorerings-metoden. Jeg har også vært inne på tanken at han kanskje syntes det er skummelt og uvant å være uten flokken sin. Jeg har en samboer som ikke har hilst på gogutten enda, så jeg vil virkelig at dette skal gå bra og at de skal bli bestevenner.

Jeg lar han hilse på små hunder. Han har en lei tendens til å dominere over mindre hunder enn seg selv. Han steller seg på tå og blir veldig høy. Han tar også tak i de fleste hannhunder bakfra. For å unngå dette, hilser vi bare kort og går videre. Jeg skal definitivt på kurs etterhvert. Har brukt Oslo Hundeskole før, og var ganske fornøyd med de, men forandring kan jo fryde.

Jeg bor i tønsberg, jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er sikker på at han ikke bare er på flørter'n da? Med de mindre hundene når du sier at han stiller seg på tå (forusatt at de er tisper da :P).. Men det er det vanskelig for meg å si noe om når jeg ikke har sett hunden, selvfølgelig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke uvanlig at kinersene er lett skremte, nervøse, og engstelige, og nei de skal i utgangspunktet ikke være sånn, men det er absolutt ikke noe unormalt med det. Og nå har du overtatt en voksen en, og nå som du er fòrvert er den sikkert fra et hjem med en del andre kinesere, og min erfaring med flere av disse oppdretterne er at de får ikke så mye som andre hunder, siden de er litt pysette for vær osv så får de servert noen aviser inne å tisse på. Viktigste er at du tar han med på ting og ikke utsetter han for busette hunder så går det seg ofte til.

Og før jeg får skjært over strupen vil jeg si at JODA det finnes flinke oppdrettere av rasen:) Jeg snakker ut ifra min erefaring da jeg jobbet hos oppdretter av rasen og derfor så mange andre i det miljøet;)

Lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de sier at det er "normalt" for rasen. Har ikke lagt merke til noen avvik hos hundeeier, bortsett fra at han nok er veldig bortskjemt:)

Jeg har aldri hatt liten hund selv, og de småhundene jeg har vært borti, har sjeldent vært usikre. Jeg aktiviserer mye. Er på joggeturer, drar på stranda og drar på besøk til folk med dyr og hunder. Han takler det meste på strak arm, men har hatt noen situasjoner der jeg ser at han ikke er trygg i det hele tatt, selv om jeg er det. Han var spesielt usikker på faren min og fetteren min. To ganger har han reagert på fetter, og begge gangene har jeg satt meg i sofaen sammen med han og ignorert hunden. Allikevel knurrer han usikkert hvis fetteren min ser mot ham eller beveger seg i feil retning. Det fungerer best når jeg ber folk om å ignorere Luggen, som han kalles:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de sier at det er "normalt" for rasen. Har ikke lagt merke til noen avvik hos hundeeier, bortsett fra at han nok er veldig bortskjemt:)

Jeg har aldri hatt liten hund selv, og de småhundene jeg har vært borti, har sjeldent vært usikre. Jeg aktiviserer mye. Er på joggeturer, drar på stranda og drar på besøk til folk med dyr og hunder. Han takler det meste på strak arm, men har hatt noen situasjoner der jeg ser at han ikke er trygg i det hele tatt, selv om jeg er det. Han var spesielt usikker på faren min og fetteren min. To ganger har han reagert på fetter, og begge gangene har jeg satt meg i sofaen sammen med han og ignorert hunden. Allikevel knurrer han usikkert hvis fetteren min ser mot ham eller beveger seg i feil retning. Det fungerer best når jeg ber folk om å ignorere Luggen, som han kalles:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...