Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ja, nå har jeg, heldigvis, aldrig opplevd og kjøre på noe dyr.*bankibordet* Men, på vei til jobb i dag så sykkla jeg forbi åstedet for en kattepåkjørsel.. Den stakkars katten lå der med ødelagt bakpart og så ikke veldig komfortabel ut, mens 3 mennesker står på fortauet og prater.. Jeg fikk vondt inni meg og sykla videre ettersom det sto folk der allerede. 10 min etterpå kom en jeg jobber med, som også hadde gått forbi, og da hadde katten blitt redd og prøvd og stikke av.

For det første synes jeg det er utrolig dårlig og bare la katten ligge der, mens man står og prater. Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort, ærlig talt, og håper at jeg aldrig trenger og ta en slik beslutning.. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ville latt den ligge der og ha vondt. Så det hadde jo enten blitt og kjøre til vet eller slå den ihjel med en gang(vertfall om det er snakk om store skader).

Skrevet

Jeg og ei venninne kjørte forbi en påkjørt katt for noen år siden. Den lå i grøfta og hadde knust bakpart. Det var ei villkatt (trodde vi iallefall). Vi fikk kastet en jakke over katten og fikk den i bilen. Hos veterinæren ble den avlivetog det kostet ikke oss noe.

Skrevet

Har kjørt ganske mange skadde dyr til dyrlege, om den ikke er merket, så må man ikke betale noe, såfremt man ikke ber om behandling, noe som da gjør deg til eier og dermed ansvarlig.

Skrevet

Uff :(

Jeg har heller ikke opplevd det selv, heldigvis. En gang fant vi masse blod og elgspor i marka, det så ut som elgen hadde blitt skadet på noe vis og traska avgårde innover skogen. Da ringte vi viltnemnda, som var veldig takknemlige for at vi sa fra. De sa de skulle spore den, og det tror jeg må ha gått bra. Mye blod å følge..

Og samboeren avlivet en rev en gang. Han kom kjørende bak ei dame som kjørte på reven, stoppa og kikka bak, før hun kjørte videre :angry: Samboeren greide ikke å dra fra den, så han slo den ihjel. Den ville ikke overlevd, buken hadde revna og den lå bare og pintes.

Men ei katt, det er jo noens kjæledyr som regel. Jeg hadde nok ikke greid å slå den ihjel selv, men plukka den opp og kjørt til nærmeste veterinær, antagelig. Jeg ville ikke betalt noe for å operere den, så om den ikke var merket håper jeg veterinæren hadde tatt kostnaden med avliving.

Skrevet

Jeg fikk dessverre kjørt på en katt for noen år siden. Den døde før jeg fikk kommet meg til den. Jeg ringte vet og politiet (søndagskveld) for at vi kunne finne ut hvem eieren var så jeg fikk fortalt det. Vet sa jeg måtte komme inn med den dagen etter og politiet ville ikke gjøre noe. Jeg hadde et håndkle i bilen og surret katten i den og kjørte den hjem til meg i garasjen. Dagen etter tok jeg den med til vet. Den hadde dessverre ikke chip og jeg skrev også til avisa, itilfelle noen kjente den igjen. Ingen ringte.

Jeg glemte dessverre å spørre om hva de hadde gjordt hvis den bare var skadet og har tenkt på hva vis flere ganger. De skulle iallefall ha katten der en uke itilfelle eieren ringte.

Skrevet

Jeg har ved to anledninger slått i hjel harer som jeg har funnet i veibanen. Begge gangene hadde de åpenbart ryggskader, for de slepte seg fremover med frembeina, mens bakbeina bare hang på slep etter.

En ting er å kjøre på dyr, det kan skje, men man kjører ikke bort fra åstedet uten å "rydde opp" etter seg :sint_01:

  • Like 3
Guest lijenta
Skrevet

Jekken er gjerne et redskap for å slå i hjel dyr.

Elles så ville jeg tatt med til vetrinær eller ringt politiet og bedt om telefonnr til viltnemda i den kommunen du er i og vaslet dem om hendelsen

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Skjønner hva du mener, jeg hadde heller ikke orket.. :hmm:

Samboeren kjørte arbeidsbil da han fant reven, og hadde hammer i bilen.

Skrevet

Jeg sliter litt, men det er en vanesak egentlig.. Jeg har ikke kjørt på noen, men jeg har gått to år på landbruksskole, hvor det hendte seg vi måtte slå ihjel lam og høns. Det er verre for meg og se at de ligger der og har vondt enn og kakke de i hue.. Jekken er et godt redskap ja.

Skrevet

Brukte hjulkrysset den ene gangen, andre gangen tok jeg den i bakbeina og dasket den i autovernet. Slår man hardt og fort nok så slukkes lyset momentant.

Skrevet

Jeg var passasjer i en bil som kjørte på en katt, den fikk bare knust buk/bakpart og hverken jeg eller hun som kjørte hadde noe å slå den ihjel med, og turte heller ikke, men vi visste jo at den ikke ville overleve. Heldigvis var det en bil rett etterpå, hvor det var en gutt som orket. Dessuten kom naboene av de som eide katten, og de kjente den igjen, så de fikk sagt ifra. Katten var ikke merket ellers, så var glad de kom, så de fikk ordentlig beskjed. Det føltes helt forjævelig, enda det ikke var jeg som kjørte.

Min andre katt ble påkjørt og drept (momentant, heldigvis), men det skjedde så godt som utenfor huset vårt, så sjåføren gikk til oss først, så vi fikk jo vite det med en gang.

Huff, jeg syns det er helt grusomt, og dette er noe av det jeg syns er verst med at jeg nå har begynt å kjøre bil :(

Skrevet

Nå har jeg aldri kjørt på et dyr og kommer nok ikke til å gjøre det heller, siden jeg ikke kjører bil. Har ikke førerkort og har aldri hatt det.

Men jeg er jo passasjer. Hadde jeg sittet på i en bil som kjørte på en katt f.eks., hadde jeg forlangt å få hjelpe dyret og ta hånd om det til veterinær.

Jeg hadde tatt med dyret til nærmeste veterinær, så fremt det var på den tiden av døgnet at det ville være mulig å få tak i en som hadde åpent. Hadde det vært midt på natten eller kvelden, hadde jeg ringt politiet og spurt om råd. Hvis katten var så maltraktert at den måtte avlives (og sjansene er store for at den ville vært det når en katt møter bil...), kanskje politiet kunne hjelpe, så ikke dyret måtte lide til morgenen kom og vet.kontoret åpnet. Evt om de visste om noen som kunne hjelpe...

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Skrevet

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Tro meg, man endrer veldig fort mening når man står ovenfor et dyr som er maltraktert beyond repair, og ligger og skriker i smerter og dødsangst :no:

Da gjør man dem en tjeneste, fremfor å føle seg som en bøddel.

  • Like 2
Skrevet

Dersom det føles riktig å avlive så hadde jeg nok klart det. Det hender jo av og til på jakttrening at man kommer over fasaner f.eks. som ikke er flyvedyktige (ofte sykdom) og da er det jo bare en ting å gjøre, og det er å ende lidelsene til en fugl som da risikerer å dø av sult (eller evt. rovdyr).

Spesielt den ene gangen når Chico (munsterlanderen til mor og far) kommer apporterende på en blunkende fasan..

En hund derimot hadde jeg slitt med, og de har jeg jo logisk nok et helt annet forhold til, samt at de fleste har chip. Så der tror jeg det hadde vært en rask tur til veterinæren.

Skrevet

Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Veterinærer er så vidt jeg vet pliktige til å hjelpe dyret (avlive) uten at det koster "finneren" noe.

De kattene jeg har kommet over og dratt med til veterinær har vært enten skadet eller alvorlig syke, og de pusene har vært skikkelig heldige som fikk full behandling hos veterinæren fordi akkurat den veterinærklinikken jeg tok de med til hadde avtale med dyrebeskyttelsen - som da tok regningen på sin kappe. Den ene katten fikk omfattende behandling også.. jeg ble værende med den ene syke løskatten til hele undersøkelsen var ferdig, overhørte telefonsamtalen med dyrebeskyttelsen og dermed fikk med meg hva den katten fikk "innvilget". Det var med tårer i øyene jeg gikk derfra, for du verden hvilke gode dyrevenner det finnes der ute også :)

En stykk katt jeg fant ved veien var så stygt skadet at jeg valgte å kun frakte den med meg i jakken min til nærmeste sted med telefon, og der ringte jeg til Politiet for å få hjelp til avlivelse av katten. Jeg klarte ikke å avlive dyret med mine bare hender, så jeg lot den saken bli noen andres jobb. Jeg gjorde i hvert fall det jeg var i stand til å gjøre.

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Da den ene kaninen vår ble angrepet av en hund i hagen vår, så måtte mamma avlive den på stedet. Kaninen lå å ålte seg bortover gresset og hylskreik. Den hadde nok knekt ryggen eller noe. Mamma slo den med en stein mens hun sa høyt(mens hun grein) "Jeg må gjøre det, jeg må gjøre det". Jeg vet ikke om jeg hadde klart det.

Skrevet

Jeg kjørte på en katt en gang. Den lå å rullet rundt i veien bak meg, drog poten over øret og så egentlig hjerneskadet ut. Jeg løp inn til huset der den hadde kommet fra, spurte om det var deres katt, men det var det ikke. Så jeg gikk ut i veien for å se etter katten igjen, men da var den borte. Fant eieren tilslutt og hun har rapportert at katten hadde kommet tilbake med bare et sår på poten. Jeg hadde ikke kjørt fysisk over den, så jeg tror bare den slo seg i hodet under bilen min eller noe. Men jeg vet at jeg definitivt hadde tatt med en katt til veterinæren om noe slikt hadde skjedd igjen. Uansett hvilken tilstand den var i vil jeg tro. Jeg tror ikke jeg kunne slått den ihjel.. Men hvem vet. Når man er i situasjonen, så kanskje.

Skrevet

Vi fant en påkjørt katt i Tønsberg en gang, når pappa kjørte meg hjem fra trening når jeg var mindre. Det var flere som hadde stoppet opp tydligvis. Vi ringte vetrinærvakta og fikk komme inn med den, betalte ingen ting :)

Skrevet

En gang jeg gikk inn i låven hjemme var det en skjære som ble skremt og prøvde å fly ut. Den fløy rett på vinduet, ble hardt skadd og datt ned på gulvet. Den lå der og vrei seg, men jeg klarte ikke gjøre noe, jeg løp avgårde for å ta bussen :cry: For hvert skritt jeg tok følte jeg meg bare mer og mer ræva. Angrer enda den dag idag på at jeg ikke bare tok en spade og gjorde ende på den (jeg var vel 17 eller noe). Det hadde vært bedre både for skjæra og min samvittighet. Da jeg kom tilbake på kvelden var den død, men jeg vil jo tro den led ganske mye før den døde.

Så, moralen er, det er bedre å bare gjøre det og få det overstått, enn at dyret plages (og på en dårlig andreplass, at man får dårlig samvittighet).

Skrevet

Jeg har veldig sperre for å skal ta livet av et dyr. Er så redd for å ikke klare det med en gang, og må gjøre det mange ganger. En gang fant jeg ei mus på en skogsti som var angrepet av en haug av maur. Musa levde og det så grusomt ut. Da tok jeg en stor stein og slapp den ned på den og så hoppet jeg opp på steinen. Da klarte jeg det. Men det er fordi den var så liten, og jeg slapp å se på, på en måte. Da er det værre med større dyr. Helt forferdelig å skulle ha gjort noe med ei katt feks.

Klarer ikke å ta livet av hønene mine. Det gjør samboer. Hadde det vært krise og jeg har vært alene, hadde jeg dratt til dyrlegen tror jeg.

Moren min fant en rev i skogen som hadde brukket begge bakbeina (påkjørt). den lå i et buskas og snerret. Da ringte hun noen som kunne komme å skyte den. Det hadde vært så mye lettere å hadde hatt en pistol eller noe. Å gjøre noe med hendene er helt umulig for meg. Så håper jeg ikke kommer borti noe slikt en gang..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...