Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ja, nå har jeg, heldigvis, aldrig opplevd og kjøre på noe dyr.*bankibordet* Men, på vei til jobb i dag så sykkla jeg forbi åstedet for en kattepåkjørsel.. Den stakkars katten lå der med ødelagt bakpart og så ikke veldig komfortabel ut, mens 3 mennesker står på fortauet og prater.. Jeg fikk vondt inni meg og sykla videre ettersom det sto folk der allerede. 10 min etterpå kom en jeg jobber med, som også hadde gått forbi, og da hadde katten blitt redd og prøvd og stikke av.

For det første synes jeg det er utrolig dårlig og bare la katten ligge der, mens man står og prater. Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort, ærlig talt, og håper at jeg aldrig trenger og ta en slik beslutning.. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ville latt den ligge der og ha vondt. Så det hadde jo enten blitt og kjøre til vet eller slå den ihjel med en gang(vertfall om det er snakk om store skader).

Skrevet

Jeg og ei venninne kjørte forbi en påkjørt katt for noen år siden. Den lå i grøfta og hadde knust bakpart. Det var ei villkatt (trodde vi iallefall). Vi fikk kastet en jakke over katten og fikk den i bilen. Hos veterinæren ble den avlivetog det kostet ikke oss noe.

Skrevet

Har kjørt ganske mange skadde dyr til dyrlege, om den ikke er merket, så må man ikke betale noe, såfremt man ikke ber om behandling, noe som da gjør deg til eier og dermed ansvarlig.

Skrevet

Uff :(

Jeg har heller ikke opplevd det selv, heldigvis. En gang fant vi masse blod og elgspor i marka, det så ut som elgen hadde blitt skadet på noe vis og traska avgårde innover skogen. Da ringte vi viltnemnda, som var veldig takknemlige for at vi sa fra. De sa de skulle spore den, og det tror jeg må ha gått bra. Mye blod å følge..

Og samboeren avlivet en rev en gang. Han kom kjørende bak ei dame som kjørte på reven, stoppa og kikka bak, før hun kjørte videre :angry: Samboeren greide ikke å dra fra den, så han slo den ihjel. Den ville ikke overlevd, buken hadde revna og den lå bare og pintes.

Men ei katt, det er jo noens kjæledyr som regel. Jeg hadde nok ikke greid å slå den ihjel selv, men plukka den opp og kjørt til nærmeste veterinær, antagelig. Jeg ville ikke betalt noe for å operere den, så om den ikke var merket håper jeg veterinæren hadde tatt kostnaden med avliving.

Skrevet

Jeg fikk dessverre kjørt på en katt for noen år siden. Den døde før jeg fikk kommet meg til den. Jeg ringte vet og politiet (søndagskveld) for at vi kunne finne ut hvem eieren var så jeg fikk fortalt det. Vet sa jeg måtte komme inn med den dagen etter og politiet ville ikke gjøre noe. Jeg hadde et håndkle i bilen og surret katten i den og kjørte den hjem til meg i garasjen. Dagen etter tok jeg den med til vet. Den hadde dessverre ikke chip og jeg skrev også til avisa, itilfelle noen kjente den igjen. Ingen ringte.

Jeg glemte dessverre å spørre om hva de hadde gjordt hvis den bare var skadet og har tenkt på hva vis flere ganger. De skulle iallefall ha katten der en uke itilfelle eieren ringte.

Skrevet

Jeg har ved to anledninger slått i hjel harer som jeg har funnet i veibanen. Begge gangene hadde de åpenbart ryggskader, for de slepte seg fremover med frembeina, mens bakbeina bare hang på slep etter.

En ting er å kjøre på dyr, det kan skje, men man kjører ikke bort fra åstedet uten å "rydde opp" etter seg :sint_01:

  • Like 3
Guest lijenta
Skrevet

Jekken er gjerne et redskap for å slå i hjel dyr.

Elles så ville jeg tatt med til vetrinær eller ringt politiet og bedt om telefonnr til viltnemda i den kommunen du er i og vaslet dem om hendelsen

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Skjønner hva du mener, jeg hadde heller ikke orket.. :hmm:

Samboeren kjørte arbeidsbil da han fant reven, og hadde hammer i bilen.

Skrevet

Jeg sliter litt, men det er en vanesak egentlig.. Jeg har ikke kjørt på noen, men jeg har gått to år på landbruksskole, hvor det hendte seg vi måtte slå ihjel lam og høns. Det er verre for meg og se at de ligger der og har vondt enn og kakke de i hue.. Jekken er et godt redskap ja.

Skrevet

Brukte hjulkrysset den ene gangen, andre gangen tok jeg den i bakbeina og dasket den i autovernet. Slår man hardt og fort nok så slukkes lyset momentant.

Skrevet

Jeg var passasjer i en bil som kjørte på en katt, den fikk bare knust buk/bakpart og hverken jeg eller hun som kjørte hadde noe å slå den ihjel med, og turte heller ikke, men vi visste jo at den ikke ville overleve. Heldigvis var det en bil rett etterpå, hvor det var en gutt som orket. Dessuten kom naboene av de som eide katten, og de kjente den igjen, så de fikk sagt ifra. Katten var ikke merket ellers, så var glad de kom, så de fikk ordentlig beskjed. Det føltes helt forjævelig, enda det ikke var jeg som kjørte.

Min andre katt ble påkjørt og drept (momentant, heldigvis), men det skjedde så godt som utenfor huset vårt, så sjåføren gikk til oss først, så vi fikk jo vite det med en gang.

Huff, jeg syns det er helt grusomt, og dette er noe av det jeg syns er verst med at jeg nå har begynt å kjøre bil :(

Skrevet

Nå har jeg aldri kjørt på et dyr og kommer nok ikke til å gjøre det heller, siden jeg ikke kjører bil. Har ikke førerkort og har aldri hatt det.

Men jeg er jo passasjer. Hadde jeg sittet på i en bil som kjørte på en katt f.eks., hadde jeg forlangt å få hjelpe dyret og ta hånd om det til veterinær.

Jeg hadde tatt med dyret til nærmeste veterinær, så fremt det var på den tiden av døgnet at det ville være mulig å få tak i en som hadde åpent. Hadde det vært midt på natten eller kvelden, hadde jeg ringt politiet og spurt om råd. Hvis katten var så maltraktert at den måtte avlives (og sjansene er store for at den ville vært det når en katt møter bil...), kanskje politiet kunne hjelpe, så ikke dyret måtte lide til morgenen kom og vet.kontoret åpnet. Evt om de visste om noen som kunne hjelpe...

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Skrevet

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Tro meg, man endrer veldig fort mening når man står ovenfor et dyr som er maltraktert beyond repair, og ligger og skriker i smerter og dødsangst :no:

Da gjør man dem en tjeneste, fremfor å føle seg som en bøddel.

  • Like 2
Skrevet

Dersom det føles riktig å avlive så hadde jeg nok klart det. Det hender jo av og til på jakttrening at man kommer over fasaner f.eks. som ikke er flyvedyktige (ofte sykdom) og da er det jo bare en ting å gjøre, og det er å ende lidelsene til en fugl som da risikerer å dø av sult (eller evt. rovdyr).

Spesielt den ene gangen når Chico (munsterlanderen til mor og far) kommer apporterende på en blunkende fasan..

En hund derimot hadde jeg slitt med, og de har jeg jo logisk nok et helt annet forhold til, samt at de fleste har chip. Så der tror jeg det hadde vært en rask tur til veterinæren.

Skrevet

Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Veterinærer er så vidt jeg vet pliktige til å hjelpe dyret (avlive) uten at det koster "finneren" noe.

De kattene jeg har kommet over og dratt med til veterinær har vært enten skadet eller alvorlig syke, og de pusene har vært skikkelig heldige som fikk full behandling hos veterinæren fordi akkurat den veterinærklinikken jeg tok de med til hadde avtale med dyrebeskyttelsen - som da tok regningen på sin kappe. Den ene katten fikk omfattende behandling også.. jeg ble værende med den ene syke løskatten til hele undersøkelsen var ferdig, overhørte telefonsamtalen med dyrebeskyttelsen og dermed fikk med meg hva den katten fikk "innvilget". Det var med tårer i øyene jeg gikk derfra, for du verden hvilke gode dyrevenner det finnes der ute også :)

En stykk katt jeg fant ved veien var så stygt skadet at jeg valgte å kun frakte den med meg i jakken min til nærmeste sted med telefon, og der ringte jeg til Politiet for å få hjelp til avlivelse av katten. Jeg klarte ikke å avlive dyret med mine bare hender, så jeg lot den saken bli noen andres jobb. Jeg gjorde i hvert fall det jeg var i stand til å gjøre.

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Da den ene kaninen vår ble angrepet av en hund i hagen vår, så måtte mamma avlive den på stedet. Kaninen lå å ålte seg bortover gresset og hylskreik. Den hadde nok knekt ryggen eller noe. Mamma slo den med en stein mens hun sa høyt(mens hun grein) "Jeg må gjøre det, jeg må gjøre det". Jeg vet ikke om jeg hadde klart det.

Skrevet

Jeg kjørte på en katt en gang. Den lå å rullet rundt i veien bak meg, drog poten over øret og så egentlig hjerneskadet ut. Jeg løp inn til huset der den hadde kommet fra, spurte om det var deres katt, men det var det ikke. Så jeg gikk ut i veien for å se etter katten igjen, men da var den borte. Fant eieren tilslutt og hun har rapportert at katten hadde kommet tilbake med bare et sår på poten. Jeg hadde ikke kjørt fysisk over den, så jeg tror bare den slo seg i hodet under bilen min eller noe. Men jeg vet at jeg definitivt hadde tatt med en katt til veterinæren om noe slikt hadde skjedd igjen. Uansett hvilken tilstand den var i vil jeg tro. Jeg tror ikke jeg kunne slått den ihjel.. Men hvem vet. Når man er i situasjonen, så kanskje.

Skrevet

Vi fant en påkjørt katt i Tønsberg en gang, når pappa kjørte meg hjem fra trening når jeg var mindre. Det var flere som hadde stoppet opp tydligvis. Vi ringte vetrinærvakta og fikk komme inn med den, betalte ingen ting :)

Skrevet

En gang jeg gikk inn i låven hjemme var det en skjære som ble skremt og prøvde å fly ut. Den fløy rett på vinduet, ble hardt skadd og datt ned på gulvet. Den lå der og vrei seg, men jeg klarte ikke gjøre noe, jeg løp avgårde for å ta bussen :cry: For hvert skritt jeg tok følte jeg meg bare mer og mer ræva. Angrer enda den dag idag på at jeg ikke bare tok en spade og gjorde ende på den (jeg var vel 17 eller noe). Det hadde vært bedre både for skjæra og min samvittighet. Da jeg kom tilbake på kvelden var den død, men jeg vil jo tro den led ganske mye før den døde.

Så, moralen er, det er bedre å bare gjøre det og få det overstått, enn at dyret plages (og på en dårlig andreplass, at man får dårlig samvittighet).

Skrevet

Jeg har veldig sperre for å skal ta livet av et dyr. Er så redd for å ikke klare det med en gang, og må gjøre det mange ganger. En gang fant jeg ei mus på en skogsti som var angrepet av en haug av maur. Musa levde og det så grusomt ut. Da tok jeg en stor stein og slapp den ned på den og så hoppet jeg opp på steinen. Da klarte jeg det. Men det er fordi den var så liten, og jeg slapp å se på, på en måte. Da er det værre med større dyr. Helt forferdelig å skulle ha gjort noe med ei katt feks.

Klarer ikke å ta livet av hønene mine. Det gjør samboer. Hadde det vært krise og jeg har vært alene, hadde jeg dratt til dyrlegen tror jeg.

Moren min fant en rev i skogen som hadde brukket begge bakbeina (påkjørt). den lå i et buskas og snerret. Da ringte hun noen som kunne komme å skyte den. Det hadde vært så mye lettere å hadde hatt en pistol eller noe. Å gjøre noe med hendene er helt umulig for meg. Så håper jeg ikke kommer borti noe slikt en gang..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...