Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ja, nå har jeg, heldigvis, aldrig opplevd og kjøre på noe dyr.*bankibordet* Men, på vei til jobb i dag så sykkla jeg forbi åstedet for en kattepåkjørsel.. Den stakkars katten lå der med ødelagt bakpart og så ikke veldig komfortabel ut, mens 3 mennesker står på fortauet og prater.. Jeg fikk vondt inni meg og sykla videre ettersom det sto folk der allerede. 10 min etterpå kom en jeg jobber med, som også hadde gått forbi, og da hadde katten blitt redd og prøvd og stikke av.

For det første synes jeg det er utrolig dårlig og bare la katten ligge der, mens man står og prater. Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort, ærlig talt, og håper at jeg aldrig trenger og ta en slik beslutning.. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ville latt den ligge der og ha vondt. Så det hadde jo enten blitt og kjøre til vet eller slå den ihjel med en gang(vertfall om det er snakk om store skader).

Skrevet

Jeg og ei venninne kjørte forbi en påkjørt katt for noen år siden. Den lå i grøfta og hadde knust bakpart. Det var ei villkatt (trodde vi iallefall). Vi fikk kastet en jakke over katten og fikk den i bilen. Hos veterinæren ble den avlivetog det kostet ikke oss noe.

Skrevet

Har kjørt ganske mange skadde dyr til dyrlege, om den ikke er merket, så må man ikke betale noe, såfremt man ikke ber om behandling, noe som da gjør deg til eier og dermed ansvarlig.

Skrevet

Uff :(

Jeg har heller ikke opplevd det selv, heldigvis. En gang fant vi masse blod og elgspor i marka, det så ut som elgen hadde blitt skadet på noe vis og traska avgårde innover skogen. Da ringte vi viltnemnda, som var veldig takknemlige for at vi sa fra. De sa de skulle spore den, og det tror jeg må ha gått bra. Mye blod å følge..

Og samboeren avlivet en rev en gang. Han kom kjørende bak ei dame som kjørte på reven, stoppa og kikka bak, før hun kjørte videre :angry: Samboeren greide ikke å dra fra den, så han slo den ihjel. Den ville ikke overlevd, buken hadde revna og den lå bare og pintes.

Men ei katt, det er jo noens kjæledyr som regel. Jeg hadde nok ikke greid å slå den ihjel selv, men plukka den opp og kjørt til nærmeste veterinær, antagelig. Jeg ville ikke betalt noe for å operere den, så om den ikke var merket håper jeg veterinæren hadde tatt kostnaden med avliving.

Skrevet

Jeg fikk dessverre kjørt på en katt for noen år siden. Den døde før jeg fikk kommet meg til den. Jeg ringte vet og politiet (søndagskveld) for at vi kunne finne ut hvem eieren var så jeg fikk fortalt det. Vet sa jeg måtte komme inn med den dagen etter og politiet ville ikke gjøre noe. Jeg hadde et håndkle i bilen og surret katten i den og kjørte den hjem til meg i garasjen. Dagen etter tok jeg den med til vet. Den hadde dessverre ikke chip og jeg skrev også til avisa, itilfelle noen kjente den igjen. Ingen ringte.

Jeg glemte dessverre å spørre om hva de hadde gjordt hvis den bare var skadet og har tenkt på hva vis flere ganger. De skulle iallefall ha katten der en uke itilfelle eieren ringte.

Skrevet

Jeg har ved to anledninger slått i hjel harer som jeg har funnet i veibanen. Begge gangene hadde de åpenbart ryggskader, for de slepte seg fremover med frembeina, mens bakbeina bare hang på slep etter.

En ting er å kjøre på dyr, det kan skje, men man kjører ikke bort fra åstedet uten å "rydde opp" etter seg :sint_01:

  • Like 3
Guest lijenta
Skrevet

Jekken er gjerne et redskap for å slå i hjel dyr.

Elles så ville jeg tatt med til vetrinær eller ringt politiet og bedt om telefonnr til viltnemda i den kommunen du er i og vaslet dem om hendelsen

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Skjønner hva du mener, jeg hadde heller ikke orket.. :hmm:

Samboeren kjørte arbeidsbil da han fant reven, og hadde hammer i bilen.

Skrevet

Jeg sliter litt, men det er en vanesak egentlig.. Jeg har ikke kjørt på noen, men jeg har gått to år på landbruksskole, hvor det hendte seg vi måtte slå ihjel lam og høns. Det er verre for meg og se at de ligger der og har vondt enn og kakke de i hue.. Jekken er et godt redskap ja.

Skrevet

Brukte hjulkrysset den ene gangen, andre gangen tok jeg den i bakbeina og dasket den i autovernet. Slår man hardt og fort nok så slukkes lyset momentant.

Skrevet

Jeg var passasjer i en bil som kjørte på en katt, den fikk bare knust buk/bakpart og hverken jeg eller hun som kjørte hadde noe å slå den ihjel med, og turte heller ikke, men vi visste jo at den ikke ville overleve. Heldigvis var det en bil rett etterpå, hvor det var en gutt som orket. Dessuten kom naboene av de som eide katten, og de kjente den igjen, så de fikk sagt ifra. Katten var ikke merket ellers, så var glad de kom, så de fikk ordentlig beskjed. Det føltes helt forjævelig, enda det ikke var jeg som kjørte.

Min andre katt ble påkjørt og drept (momentant, heldigvis), men det skjedde så godt som utenfor huset vårt, så sjåføren gikk til oss først, så vi fikk jo vite det med en gang.

Huff, jeg syns det er helt grusomt, og dette er noe av det jeg syns er verst med at jeg nå har begynt å kjøre bil :(

Skrevet

Nå har jeg aldri kjørt på et dyr og kommer nok ikke til å gjøre det heller, siden jeg ikke kjører bil. Har ikke førerkort og har aldri hatt det.

Men jeg er jo passasjer. Hadde jeg sittet på i en bil som kjørte på en katt f.eks., hadde jeg forlangt å få hjelpe dyret og ta hånd om det til veterinær.

Jeg hadde tatt med dyret til nærmeste veterinær, så fremt det var på den tiden av døgnet at det ville være mulig å få tak i en som hadde åpent. Hadde det vært midt på natten eller kvelden, hadde jeg ringt politiet og spurt om råd. Hvis katten var så maltraktert at den måtte avlives (og sjansene er store for at den ville vært det når en katt møter bil...), kanskje politiet kunne hjelpe, så ikke dyret måtte lide til morgenen kom og vet.kontoret åpnet. Evt om de visste om noen som kunne hjelpe...

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Skrevet

Jeg vet iallefall med rimelig sikkerhet at jeg hadde aldri orket eller maktet å slå ihjel et dyr med egne hender...ihvertfall ikke noe så stort som en katt. Åh, hjelpe meg, nei, det hadde jeg aldri klart. :( Vet ikke om jeg hadde greid å kverke en mus ved å slå den ihjel engang, jeg. Det nærmeste jeg har kommet, er å sette ut musefeller da vi hadde mus på loftet. Fanget 2-3 mus på den måten, men da er det jo fella som gjør "mordet", ikke mine hender direkte.

Tro meg, man endrer veldig fort mening når man står ovenfor et dyr som er maltraktert beyond repair, og ligger og skriker i smerter og dødsangst :no:

Da gjør man dem en tjeneste, fremfor å føle seg som en bøddel.

  • Like 2
Skrevet

Dersom det føles riktig å avlive så hadde jeg nok klart det. Det hender jo av og til på jakttrening at man kommer over fasaner f.eks. som ikke er flyvedyktige (ofte sykdom) og da er det jo bare en ting å gjøre, og det er å ende lidelsene til en fugl som da risikerer å dø av sult (eller evt. rovdyr).

Spesielt den ene gangen når Chico (munsterlanderen til mor og far) kommer apporterende på en blunkende fasan..

En hund derimot hadde jeg slitt med, og de har jeg jo logisk nok et helt annet forhold til, samt at de fleste har chip. Så der tror jeg det hadde vært en rask tur til veterinæren.

Skrevet

Men hva gjør man? Slår man ihjel de, eller tar man turen til veterinæren? Vil veterinæren gjøre noe uten at de vet hvem eier er? Ville dere punget ut (potensielt store) summer for og fixe en katt som lever sitt eget liv ute på gata, uten bånd o.l.?

Veterinærer er så vidt jeg vet pliktige til å hjelpe dyret (avlive) uten at det koster "finneren" noe.

De kattene jeg har kommet over og dratt med til veterinær har vært enten skadet eller alvorlig syke, og de pusene har vært skikkelig heldige som fikk full behandling hos veterinæren fordi akkurat den veterinærklinikken jeg tok de med til hadde avtale med dyrebeskyttelsen - som da tok regningen på sin kappe. Den ene katten fikk omfattende behandling også.. jeg ble værende med den ene syke løskatten til hele undersøkelsen var ferdig, overhørte telefonsamtalen med dyrebeskyttelsen og dermed fikk med meg hva den katten fikk "innvilget". Det var med tårer i øyene jeg gikk derfra, for du verden hvilke gode dyrevenner det finnes der ute også :)

En stykk katt jeg fant ved veien var så stygt skadet at jeg valgte å kun frakte den med meg i jakken min til nærmeste sted med telefon, og der ringte jeg til Politiet for å få hjelp til avlivelse av katten. Jeg klarte ikke å avlive dyret med mine bare hender, så jeg lot den saken bli noen andres jobb. Jeg gjorde i hvert fall det jeg var i stand til å gjøre.

Skrevet

Tar dere bare en stein og dæljer i huet på dem. Jeg vet de lider, men liker ikke tanken på å slå dem ihjel.... :cry:

Da den ene kaninen vår ble angrepet av en hund i hagen vår, så måtte mamma avlive den på stedet. Kaninen lå å ålte seg bortover gresset og hylskreik. Den hadde nok knekt ryggen eller noe. Mamma slo den med en stein mens hun sa høyt(mens hun grein) "Jeg må gjøre det, jeg må gjøre det". Jeg vet ikke om jeg hadde klart det.

Skrevet

Jeg kjørte på en katt en gang. Den lå å rullet rundt i veien bak meg, drog poten over øret og så egentlig hjerneskadet ut. Jeg løp inn til huset der den hadde kommet fra, spurte om det var deres katt, men det var det ikke. Så jeg gikk ut i veien for å se etter katten igjen, men da var den borte. Fant eieren tilslutt og hun har rapportert at katten hadde kommet tilbake med bare et sår på poten. Jeg hadde ikke kjørt fysisk over den, så jeg tror bare den slo seg i hodet under bilen min eller noe. Men jeg vet at jeg definitivt hadde tatt med en katt til veterinæren om noe slikt hadde skjedd igjen. Uansett hvilken tilstand den var i vil jeg tro. Jeg tror ikke jeg kunne slått den ihjel.. Men hvem vet. Når man er i situasjonen, så kanskje.

Skrevet

Vi fant en påkjørt katt i Tønsberg en gang, når pappa kjørte meg hjem fra trening når jeg var mindre. Det var flere som hadde stoppet opp tydligvis. Vi ringte vetrinærvakta og fikk komme inn med den, betalte ingen ting :)

Skrevet

En gang jeg gikk inn i låven hjemme var det en skjære som ble skremt og prøvde å fly ut. Den fløy rett på vinduet, ble hardt skadd og datt ned på gulvet. Den lå der og vrei seg, men jeg klarte ikke gjøre noe, jeg løp avgårde for å ta bussen :cry: For hvert skritt jeg tok følte jeg meg bare mer og mer ræva. Angrer enda den dag idag på at jeg ikke bare tok en spade og gjorde ende på den (jeg var vel 17 eller noe). Det hadde vært bedre både for skjæra og min samvittighet. Da jeg kom tilbake på kvelden var den død, men jeg vil jo tro den led ganske mye før den døde.

Så, moralen er, det er bedre å bare gjøre det og få det overstått, enn at dyret plages (og på en dårlig andreplass, at man får dårlig samvittighet).

Skrevet

Jeg har veldig sperre for å skal ta livet av et dyr. Er så redd for å ikke klare det med en gang, og må gjøre det mange ganger. En gang fant jeg ei mus på en skogsti som var angrepet av en haug av maur. Musa levde og det så grusomt ut. Da tok jeg en stor stein og slapp den ned på den og så hoppet jeg opp på steinen. Da klarte jeg det. Men det er fordi den var så liten, og jeg slapp å se på, på en måte. Da er det værre med større dyr. Helt forferdelig å skulle ha gjort noe med ei katt feks.

Klarer ikke å ta livet av hønene mine. Det gjør samboer. Hadde det vært krise og jeg har vært alene, hadde jeg dratt til dyrlegen tror jeg.

Moren min fant en rev i skogen som hadde brukket begge bakbeina (påkjørt). den lå i et buskas og snerret. Da ringte hun noen som kunne komme å skyte den. Det hadde vært så mye lettere å hadde hatt en pistol eller noe. Å gjøre noe med hendene er helt umulig for meg. Så håper jeg ikke kommer borti noe slikt en gang..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...