Gå til innhold
Hundesonen.no

"labradorisering" av enkelte hunderaser?


Recommended Posts

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

Fryktelig svart/hvitt bilde man har av hva en rase er her da? Men først: labradorer er ikke nødvendigvis en ukomplisert rase, jeg har møtt flere eksemplarer jeg har tenkt at jeg aldri hadde orket å h

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig: Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg ka

Skrevet

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

  • Like 3
Skrevet

Jeg sier at jeg finner det pussig at DU, som får såre tær av uttrykket, ønsker å vri det over på naboen. Om man kaller det "goldenisering" spiller ingen rolle for meg. Jeg vil ikke at min rase skal være som verken den ene eller den andre, for da var hun ingen shiba. Men som sagt, det er ikke til forkleinelse for noen av dem.

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Skrevet

Jeg har ikke såre tær, jeg skjønner bare ikke hvorfor akkurat labrador blir brukt om noe den ikke nødvendigvis er i det hele tatt. At jeg ikke skjønner betyr ikke at jeg har såre tær, igjen - det er et diskusjonsforum :P It's what we do: discuss.

Lurer på om vi har et rimelig avvikende syn på labrador..?

Skrevet

At den er et lat drog som kommer dozile, avbalansert og med en enorm will to please? Ja da har man et rimelig avvikende syn på hva en labrador er :P

Skrevet

At den er et lat drog som kommer dozile, avbalansert og med en enorm will to please? Ja da har man et rimelig avvikende syn på hva en labrador er :P

Hører at det i hvert fall ikke er meg du diskuterer med, for jeg har ikke brukt de ordene der. Du får fortsette diskusjonen med noen andre tror jeg :)

Skrevet

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget.

La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den.

Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt.

Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant?

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Skrevet

Kort innpå siden jeg skal ut å sosialiseres om alderes straks.

Hovedgrunnen til at jeg får fnatt hver gang noen kommer med utrykket labradorisering er at dette utrykket stort sett blir brukt av folk som avler noen angstbitende drittbikkjer. Sorry, nå er det sagt.

Jeg var ikke mest aktiv i belgermiljøet, men jeg møtte min del av usosiale bikkjer med eiere som hadde fått beskjed om at bikkjene skal være sånn. Nei, de skal ikke være sånn. De skal ikke krype sammen med halen i mellom bena bare noen prøver å hilse, de skal la folk ta kontakt uten å prøve å vike unna og de skal i hvertfall ikke snappe eller knurre!

" De skal være reserverte, det er ikke en labrador", " en belger som ikke skvetter på skudd er en schæfer"... Mye brukte fraser...

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

Jeg har hatt to hunder av raser som har blitt bevisst 'labradorisert'.

Lyra fikk tilmed kritikk på spesialutstilling i hjemlandet fordi hun var for sosial. Jeg gadd vite hvilke av hennes opprinnelige egenskaper som var borte, helt ærlig tror jeg hun var nærmere den orginale laeken enn de andre angstbitende hundene som skjelver i beina og bryter helt sammen på utstilling var. " De skal være sånn, lakken skal være reservert".

Lyra var mer enn reservert nok, og hun var klar for å forsvare Gud og fedreland når som helst uten et fnugg av nerver. Men hun var - i motsetning til mange andre i rasen - håndterbar.

Mozza er mer sosial enn en labrador, hun er som en labrador på lykkepiller. Utrolig slitsomt inne, men jeg har luket det av henne ute.

Men samtidig er hun den absolutt tøffeste bikkja jeg har hatt mentalt. Den bikkja er så bra skrudd sammen at det er en sorg at jeg ikke oppdaget rasen før. Hun er på alle måter en bedliss, men hun er en sosial bedliss... Det er ingenting annet enn det sosiale i henne som kan sammenlignes med en labrador.

Edit: og jeg synes det blir feil å sammenligne hundeaggresjon med hunder som er reserverte. Hunder kan fint leve et langt liv uten å måtte forholde seg noe særlig til fremmede hunder, men enhver hund må på et eller annet tidspunkt håndteres av fremmede mennesker. Jeg synes faktisk det er grådig urettferdig ovenfor bikkja å avle den ' reservert' og samtidig vite at den vil måtte håndteres jevnlig av dyrleger osv.

Nå mener jeg reservert som i en hund som finner kontakt med fremmede ubehagelig, siden det tross alt er de det er flest av hos de såkalt likegyldige rasene...

  • Like 2
Skrevet

Jeg syns ikke det er negativt at folk sier "labradorisering" og tenker på en hund som bare er glad, trygg, sosial og trivelig. Men vi hadde en diskusjon om "labradorisering" for ikke så veldig lenge siden, og jeg sier som det ble sagt der - jeg syns det er negativt når folk bruker dette uttrykket om hunder som for eksempel egentlig er skeptiske, men som får smiskete atferd som kan oppfattes som sosial. Jeg syns det er leit om folk ser smiskete og usikre hunder, tenker at de er sosiale som labradorer og dermed tror at også labradorer er slik. Det er STOR forskjell på en rett fram, trygg og glad labrador og en hund som oppfører seg på mye av den samme måten, men som i bunn er nervøs.

Det her er jeg helt enig i. Jeg ser hvordan uttrykket kan oppfattes sånn, men det er absolutt ikke det jeg legger i rasen. Labradoren er i mitt hode en trygg hund. Det er når rasen "min" får lignende atferd at det blir feil. :)

Hmm... Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men jeg forstår bare ikke opplegget helt. Har lite erfaring med hunder som har andre bruksegenskaper enn gjeting, jakt og trekking. Jeg har ingen kompetanse på området, så jeg snakker fra et helt uvitende ståsted. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor man skal ta vare på "sære" egenskaper (les: egenskaper som reservert, truende, llite villige til å møte nye folk ovs). Mener det er et stort mellomrom mellom det å være slitsomt pågående og det å være veldig reservert og grense til aggressiv. Er det kulturarven man er redd for å miste eller hva er det for noe? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig :)

Edit: Hvilke egenskaper er man redd for å miste hvis man får mer "imøtekommende" hunder? (jeg har som sagt lite erfaring med hunder som dette, så sier ikke at de er sånn eller sånn)

Jeg vil ta vare på de sære egenskapene fordi jeg liker de ved en hund. Jeg liker en hund som er reservert fordi den er trygg nok til å ikke ha behov for bekreftelse. Akkurat som at hun ikke trenger å lystre meg til enhver tid og. Selv om det kan være irriterende på lydighets-trening. :P Så er hun kanskje litt vanskeligere å håndtere enn noen andre raser, men med trening og at hun er trygg på meg, så er ikke det noe problem hos f.eks. veterinæren. En hund med selvstendige meninger passer inn i mitt liv nå, og da er jeg glad for at jeg har muligheten til å skaffe meg det.

Jeg mener ikke at labradoren er usikker og smiskete, jeg sier bare at når raser (i min erfaring) som vanligvis er reserverte vil hilse og ha oppmerksomhet av fremmede, så er det pga usikkerhet.

Skrevet

Har fjernet to innlegg som var helt på siden av diskusjonen. Hold det saklig, er det noe dere ønsker å si til hverandre utenfor tema så kan dere sende PM :)

Moderator IW.

Skrevet

Loke var sosial. Men med en gang han bikket en viss alder var fremmede totalt uintressante med mindre de ga han godbiter eller lekte. Han var aldri noensinne redd folk, men han hørte ikke på andres komandoer hvis jeg var i nærheten. Det er mer enn nok 'reservert' faktisk.

:wub:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...